
Martins svalestup blei den store snakkisen på hele øya her i dagene etter hendelsen. Hver gang vi har bada etter den skjebnesvangere dagen så står det en liten gjeng med indere på stranda og passer på. De roper febrilsk og peker på nakken hvis vi så mye som ymter frampå med et lite stup i bølgene. Det kan virke som om de har organisert et lite borgervern med badevakter for å slippe at flere av de dumdristige bussfolka kaster seg ut i de livsfarlige 50 cm høye bølgene. Det jo hyggelig at de bryr seg da. Det må vel også nevnes at vi har hatt den beste "sommern" noensinne med ett eneste innslag av sky foran sola, det varte i hele 2 minutter!

Nå er bussen vaska, pakka, vaska mer og pakka igjen. Noen har fått nok av det hardt belasta soliale miljøet rundt bussen og retta snuta sørover. Martin, Cecilie og Kirsten (mor til Cecilie) er på utflukt nedover langs kysten og Morten tar en soloekspedisjon til sørspissen av India før han skal møte pappa og Guro Anna i Bangalore. Vi som er igjen jobber med å få bussen opp av sanda for så å rulle mot Goa og Hampi. Neste melding på bloggen kommer sannsynligvis til å handle mest om Goa-trance, gjøgling, dreadlocks og masse annet hippiekjør. Nå gjelder det bare å passe seg for den livsfarlige Goa-fella, å bli sittende å sutte på et chill loom oppi en fjellhule sammen med en gjeng med israelske hippies når bussen kjører videre mot Mumbai om et par uker. Huff. "Gjør Goa Gjøglerfri"-gruppa på bussen er ihverfall innstilt på å gjøre et skikkelig arbeidsslag for fellesskapet. Nu vel. Sånn ellers? No proplem...