No sleep 'till Thiruvananthapuram!
Å sitte i Oslo mens høsten kryper seg innpå og alle venna dine er på tidenes tur over det Eurasiske kontinent er en heller kjedelig og deprimerende affære. Oddsa for at Øyvind kom seg på tur var i følge flere fagfolk heller små, men etter en heller kjedelig og normal julefeiring tok jeg en tradisjonell avskjed (en verdig dose bajer på Cacadou) med Oslo by. Før jeg visste ordet av det befant jeg meg på Terminal 3 med en pint i godt plassert i handa, og ikke mange timene etter tusla jeg blid og fornøyd ut av Baharain International Airport. Siden jeg hadde 13 timer å slå i hjel var jeg klar for å ta et oppgjør med fordommene mine mot det lille kongedømmet som består av tre byer på en liten øy utafor Saudi Arabia.
Såvidt jeg hadde forstått så er pensjonsalderen i Baharain noe sånt som 33 år og pensjonstida bruker folk stort sett til oppdrett og trening av jaktfalker, mens importert og underbetalt arbeidskraft fra India og Phillipinene sørger for at hjula snurrer. Funny. Men altså. Jeg må innrømme at fordommene kom til kort denne gangen, for i løpet av de 13 timene så jeg hverken pensjonister eller jaktfalker i kvartalet rundt hotellet Gulf Air hadde inkvartert meg. Fordommer 0 - Baharain 1.
I kalendern lyste baade tallet 31 og desember i knall rødt så jeg tok like så godt noen kolde danske pilsnere på australsk pub før jeg kom meg på flyet videre til India. Noe som i retrospekt var en veldig god idé siden flyturen videre besto i å henge med et par hundre småfulle indere og se 2-3 Bollywoodfilmer på storskjerm. På alle måter topp stemning! Formen var upåklagelig og jeg hadde fått mange nye venner og tittelen "brother" da vi endelig landa i Thiruvananthapuram med klærene tilsølt med drinker og øl fra gutta som rava rundt i flyet. Det tok nesten tre timer fra vi "satt oss" til flyet faktisk begynnte å kjøre. Flyvertinnene hadde rett og slett en helvetes jobb med å få folk til å sitte ned under letting og landing. Det er jo bare nyttår en gang i året og har man vært på ferie i Baharain så har man vært på ferie i Baharain.
I all hurlumheien som oppsto da jeg skullle komme meg rundt halve verden hadde jeg selvfølgelig glemt aa pakke sommerklær. Litt teit siden sørtuppen av India nesten tangerer ekvator og 30 grader varm Sør-Indisk luft slo meg midt i trynet da det hadde blitt 1. nyttårsdag og jeg tusla litt forfjamsa ut av flyplassen for å sikte på lokaltoget til Kochin der resten av busscrewet befant seg. På toget nordover traff jeg "selvføgelig" et par anarkister fra Amster og togturen på 7 timer gikk med til aa drikke uhorvelige mengder chai og småprate om visse radikale miljøer og okkuperte bygninger i Nord-Europa. Resten av dagen gikk med til å henge ut med telefon-vallaene på togstasjonen for å få tak i en eller annen av folket i bussen for å finne ut hvor de faktisk var i India. Noe som viste seg å ikke være så lett, men shit au. Etter et par timer med ringing og en time på Rickshaw fra Ernakolam troppa en veldig smaløyd og lutrygga Øyvind opp og moette en gjeng med særdeles brune og feststemnte nordmenn som allerede hadde holdt i gang velkomstfesten i noen timer. Da var det egentlig ikke annet å gjøre enn å få i seg et par-tre "special tea" og la det stå til.
Kerala som vi er omtrent midt i er et fylke på størrelse med et middels land og har et slags selvpålagt kommuniststyre som betyr at man må ha lisens for å selge alkohol, noe de fleste sjappene ikke har, men de er derimot veldig glad for å servere deg "special tea" i kanne og tekrus. "No Beer! Only Special Tea for you! Yes, Yes." De har flere rare lover som f.eks at det ikke er lov å røyke sigg på offentlige steder utenom noen resturanter og kaféer. Det vil si stort sett overalt utendørs det være seg gater, torg eller togstasjoner. Uten muligheten til å få seg en røyk hadde jeg ikke fått i meg nikotin på gud(ene) vet hvor mange timer, men stemninga ble raskt bedre med påfyll av både nikotin og en god slump god gammeldags alkohol. A førte til B og muligens C da en gjeng lettkledde menn i 30-års aldern befant seg i vill kamp med bølgene bare opplyst av morild og fullmåne med en flaske indisk vodka på rundgang og delfiner i horisonten. Det høres kanskje ut som om denne turen stort sett består av drikking og hor i sykt fete omgivelser, men dagene går stort sett med til en bedagelig kamp mot sola og tom mage.
Chickory Masala. Yes, Yes!
Med bussen trygt plassert nedi en sandgrop har bussfolket inntatt et par hus på det som heter Cherai Beach, sånn cirka 30 minutter med crazy indisk trafikk utafor Fort Cochin som var en portugisisk koloni i sin tid. Vasco Da Gama er faktisk gravlagt her, men har såvidt jeg har forstått ikke noe særlig til rykte blant lokalbefolkningen. Etter en dag på Cherai Beach skjønner du hvorfor Kerala blir kalt "Gods Own Country". Med godt over 30 varme i lufta og 28 i vannet er egentlig den eneste pålagte aktiviteten utenom bading å spise sinnsykt mye digg indisk mat med litt special tea til. For norske lommeboeker grenser prisene her nesten til det komiske. God middag på den mest fancy resturanten i området.... 20 spenn. Foreløpig er det eneste problemet her å få ta i skikkelig kaffe. All kaffen er blanda ut med et eller annet stoff som heter Chikory, som er en eller annen slags bark. Svart kaffe smaker ihvertfall som sur filterkaffe som har stått og trekt med fire-fem rullingssneiper i et par dager. Helt jævelig! Og det vaerste er at de er jaevla stolte av det. Så egentlig er det ikke mye å klage på her, men det tar egentlig ikke mer enn et par-tre dager før man blir passe blasert, saa en og annen rapport fra Norge om 70 cm snø i Telemark og strømbrudd på hele Sørlandet hjelper som en liten realty check nå og da.
Den harde hverdagen har foreløpig utspilt seg litt som det her:
07.30 : Sola står opp, kråkene i nabolaget lager et helvetes spetakkel fordi de blir vekt av den daglige morgenbønnen fra nabolagets "kirke".
08.00 : Vi står opp en etter en og vasker bort gårsdagens synder
08:30 : Frokost bestående av egg og brød fra den lokale Kiosk-vallaen, som har gjort stor bissniss på at bussen landa akkurat der.
09:00 : Den daglige kampen mot sola starter og skyggen foran huset blir mindre og mindre.
11:00 : Bading i pisselunka vann med store bølger.
14:00 : Spising av lunsj som egentlig er en forkledd middag nummer 1.
16:00 : Mer avslapning foran huset som nå er har en liten skyggeflekk igjen.
19:00 : Sola går ned og det spises overdaadig middag akkopanert av special tea.
21:00 : Leggings
Jepp..
Det har vist seg at jeg kom i etterdønningene etter den tradisjonelle norske julefeiringa i India med mye besøk fra hjemlandet og festivitas hver dag. Det kan virke som om hele området har fått med seg at bussen har landa på Cherai Beach. "Oh.. you're with the bus.." Saa jeg blei naturligvis litt bekymra for forholdet i nabolaget siden frontruta på bussen har fått smake en solid brostein som godt kunne knust ruta på hvilken som helst bil i det Danske Kongelige Politivesen.
Inderne er tydeligvis ikke vant til måten tredve nordmenn feirer jul på i India, men i følge folka her så er den gjensidige respekten med de lokale kommet på plass igjen og ro og orden er gjenoppretta. Fyren som leier ut husa her er prikk lik Eddie Murphy og til tross for at han heter Albert så har han selvfølgelig fått kallenavnet Axel. Han er stadig innom med overraskende gode idéer til utflukter og prosjekter vi kan bli med på. I dag var hele banden på russisk sirkus og om et par dager bærer det avgårde til elefantopplærings-senteret inni skauen her. Klappe babyelefanter og ri på de store. Kjipt ja. Kos dere hjemme!
Øyvindia
