Med et par ekstra kilo aloo gobi over beltestedet og bussen stappfull av nyinnkjøpt shyrdak begynner miljøet rundt bussen å rette snutene mot nye utfordringer i form av mer strandliv og shyrdak-shopping i Sør-Goa. Med kastanjebrune overarmer og tre gode uker på baken her i Cherai følte jeg at det var på tide å skrifte litt til menigheta hjemme i moderlandet. Som ex-hjemmesitter og sofasliter i Oslo vet jeg at det er vanskelig å følge med på hva som egentlig skjer med folka her og bussen, men nå ser de ut som om blogsfæren oser av nytt liv så er det bare for oss å legge lista høyt og prøve å gi dere en liten smakebit av det vi opplever her nede.Noen av dere tenker kanskje at Sør-India er et slitsomt og forvirrende område å tilbringe dagene og at det er mer pes enn det er verdt. Hvorfor ikke bare ta en tur til Spania eller Hellas eller noe, det er så fint der også er det jo så kort. Joa.. men. Selv om Sør-India gir inntrykk av at det aldri tar slutt på de evinnelige folkemengdene, richshaw-wallahene som aldri kjører deg dit du skal, men i stedet til fetterns shyrdak-sjappe og ikke minst de livsfarlige koskospalmene som stadig vekk fyrer av en liten nøtt rett i hodet på en eller annen intetanende vestlig turist så er det faktisk stort sett sinnsykt fett her, hele tida. Noen bekymrer seg kanskje litt for å kjøre scooter i den GTA-aktige trafikken eller for baseluskene i en og annen halvstekt kylling, andre lurer mer på om alle skorpionene og slangene det står om i Lonely Planet kryper rundt på stranda eller i sengetøyet når lillevisern smyger seg innpå tolvtallet. Hittill har den største trusselen mot de rikes sikkerhet vært lunefulle bølger på stranda nedafor der bussen står. Egentlig er det ikke bølgene som har vært skumle, men fraværet av de når noen bestemmer seg for å kaste seg ut i et elegant svalestup på grunna.
THERE IS NO ANYTHING WHICH MONEY CAN NOT BUY
Dum som jeg var, var de eneste norske tinga jeg tok med meg Dagbladet og Aftenposten fra 30. desember og tenkte at det meste annet kan man sikkert få tak i der nede. Da vi våkna opp dagen etter velkomstfesten oppdaga jeg hvor dum jeg hadde vært og at det siden avreise fra Oslo den 1. august har bygd seg opp et massivt behov for helt enkle ting som melkesjokolade, kokmalt kaffe, gulost og grovbrød hos bussfolket. Det er rart med det, men man kan tydeligvis bli lei av indisk mat. Det er igrunn ikke så rart siden alle matsjappene her stort sett serverer de samme tinga; thali (indisk versjon av tapas eller meze, kort sagt masse ris og litt gugge du kan bruke til å grise med risen), aloo gobi (poteter og blomkål med saus), gobi masala (blomkål med saus), chicken curry (chicken curry), chicken manchurian (kylling med brun saus), og så videre og så videre. Indisk mat var faktisk noe av det beste jeg visste hjemme i Europa, men jeg må inrømme at pizza har aldri smakt så godt som da vi her om dagen var på resturant drevet av ekte italienere i Fort Kochi. De hadde til og med europeisk service, som vil si at servitørene IKKE flytter rundt på småting som for eksempel pepperbøsser eller servietter et par ganger i minuttet. Dette i samspill med totalt fravær av "service" når man faktisk trenger noe er det vi for fint kaller "indisk service". Vi jobber foreløpig den teorien at de (inderne) måler service kvantitativt, altså jo mer service og jo mindre dårlige nyheter jo bedre er det. Uansett var det for en gangs skyld litt allright med en arrogant sør-europeisk servitør som endte alle setninger med "you guys.." og faktisk sa ifra at de ikke hadde en ingrediens (kapers) i stedet for å bare gi deg noe helt annet og late som ingenting, noe som jeg anser som en sentral del av "indisk service". Resultatet blir at man fort føler seg som en 1600-talls europeisk koloniherre som febrilsk prøver å forklare at han vil ha Earl Grey with a hint of lemon og ikke sju glass med Chai.
Kaffe med chickory, roten til alt ondt!
Noe som er litt gøy er å se på briter som sliter max med å gjøre seg forstått. Når de på sin beste british-english prøver å spørre om det er "gaaaaaarlic aaand giiiingaaer" i maten så tar det fort 20-30 minutter før de får bestillt sine prawns masala.Takk gud at vi snakker stotrete engelsk med enstavelses-spørsmål og rullende R-er. Det viktigste man må huske på er at for å avslutte en samtale og gi uttrykk for at man er fornøyd så må man si "No Proplem", helst fem-seks ganger. En annen litt fønny ting i India eller muligens bare Kerala er at man ser hoteller overalt. Mange flere enn turistmengden skulle tilsi. Etter litt om og men fant vi ut at et "hotel" er en resturant, men ikke nødvendigvis med overnattingsmuligheter, faktisk så er det lite sannsynlig at du kan få noe annet enn mat og "indisk service". En resturant derimot har som regel ledig rom og muligens ogsaa noe aa tygge paa.
Men litt tilbake til bussfarernes behov for norske dagligvarer så har vi etterhvert funnet ut av hvordan man kan få tak i det meste i området rundt Cherai. Kanskje med unntak av sjokolade som jo er veldig godt til kaffen, som vi forsåvidt heller ikke har. Eller rettere sagt ikke hadde, nå har vi etter litt dealing og wealing på en kafé inne i Kochi gått til innkjøp av 6 kilo top quality kaffebønner så nå skal det ikke stå på noe.... vel bortsett fra sjokolade da. Den siste tida har det til stadighet blitt kokkelert i timesvis på det lille kjøkkenet i huset vi leier. Her har det gått i delikatesser som pannekaker, bondeomelett og kokte høns. Det har igrunn blitt mer og mer spising hjemme i kaffistova i stedet for å spise på den lokale bula Brighton Beach House (Også kalt Straighton: uttales Strræitåån med rullende R). Problemet med Brighton er at de ikke kan lage indisk mat. Når folket sniker seg bort for for å lure i seg en lunsj akkopanert av litt special tea er det ikke for å spise halvstekt chicken malasa eller litt smakløs chilly chicken. Neida. I det siste har brorparten av de verdensvante buss-globetrotterne plutselig gått over til fish & chips eller well fried chicken & chips. Litt treigt kanskje, men det er altså ikke ALL indisk mat som arrangerer 3-etasjes raveparty i munnen din. Favorittene i området er foreløpig resturanten Baywatch med ekstra god "indisk service", Sea Line (også kalt Sea Lion eller Black Sea Liner) og det fancy Holiday Inn-hotellet inne Cherai by. Hotellet ligger hendig plassert rett ved siden av det som tilsvarer vinmonopolet i Cherai, som i prinsippet er det eneste stedet du får kjøpt øl og brennevin utenom på resturanter (les hoteller). Køen på "polet" er faktisk en av de beste stedene å komme i kontakt med den alkoliserte delen av lokalbefolkningen, muligens fordi klientellet inneholder en høy prosent av gamle sjøulker som veldig godt vet hvor Norge er, virkelig sjarmerende. Det er forresten alltid kø der og alle skal kjøpe seg en liten flaske brandy som blide og fornøyde pakker inn i avispapir før de på nytt stiller seg i kø. Som dere skjønner så er det bare en vei til rom, men utrolig mange veier til mat og de siste dagene har faktisk badinga blitt nedprioritert i forhold til spisinga. Joda, chill det, men for å avreagere fra den harde hverdagen reiser vi på småbyferie til det turistinfiserte og halv-europeiske Fort Kochi eller på storbyferie i den mer indiske-orienterte søsterbyen Ernakolam.
Ernakolam City:
Fort Kochi:
