Høg standard! Hva fan er høg standard?
Kroatia - Bosnia - Kroatia - Montenegro
35 grader i skyggen, 27 kalde i sjøen og minst 60 varme i bussen. Attilla liker best å være i bevegelse, men har for øyeblikket slått seg til ro under en fjellhylle i Europas sydligste fjord ved kysten i nasjonalstaten som til Serbernes fortvilelse nå heter Montenegro. Det har vist seg at de fleste bussistene hadde en hemmelig drøm om å campe på utsida av en pittoresk landsby med vår egen private strand og en liten kiosk som solgte kald øl og ferskt middelhavsbrød. På kveldene skulle vi tusle inn til den lille landsbyen og spise fersk sjømat og drikke lokal vin på tavernaen til den hyggelige og milde resturanteieren Stavros. Dette fanastiscenariet må desverre forbli i en fanatasi da hele Balkankysten er stappa med med lokal turistnæring som skal suge ut penger av Nord-Europere med store lommebøker og enda større ølmager. Kyststripa er rett og slett litt dårlig lagt opp for 10 folk fra Norge med en 12 meter lang buss og ambisjoner om å mekke egen mat og mye privatliv. På tross av hoteltettheten har vi klart å finne oss en lomme her og der som vi kan kalle vår egen i en dag eller to.
For øyeblikket står vi rett utafor den lille byen Perast og er egentlig ganske fornøyde med det. Etter en særdeles god konsensusbasert diskusjon om videre rute har vi kommet fram til at det eneste fornuftige er å reise til turist-U-landet Albania, nærmere bestemt hovedstaden Tirana for å være turister, gå på rockeklubb og feire undertegnedes 32-års dag. Sola skinner og livet smiler til bussmonautene som i svake øyeblikk ønsker at Norge har rota seg inn i en krig sånn at vi bare må bli her til det roer seg.
I neste bloggpost kommer litt nærmere forklaring og utredning av en del begreper, konsepter og sjargong som har oppstått på bussen den siste uka.
Kroatia - Bosnia - Kroatia - Montenegro
35 grader i skyggen, 27 kalde i sjøen og minst 60 varme i bussen. Attilla liker best å være i bevegelse, men har for øyeblikket slått seg til ro under en fjellhylle i Europas sydligste fjord ved kysten i nasjonalstaten som til Serbernes fortvilelse nå heter Montenegro. Det har vist seg at de fleste bussistene hadde en hemmelig drøm om å campe på utsida av en pittoresk landsby med vår egen private strand og en liten kiosk som solgte kald øl og ferskt middelhavsbrød. På kveldene skulle vi tusle inn til den lille landsbyen og spise fersk sjømat og drikke lokal vin på tavernaen til den hyggelige og milde resturanteieren Stavros. Dette fanastiscenariet må desverre forbli i en fanatasi da hele Balkankysten er stappa med med lokal turistnæring som skal suge ut penger av Nord-Europere med store lommebøker og enda større ølmager. Kyststripa er rett og slett litt dårlig lagt opp for 10 folk fra Norge med en 12 meter lang buss og ambisjoner om å mekke egen mat og mye privatliv. På tross av hoteltettheten har vi klart å finne oss en lomme her og der som vi kan kalle vår egen i en dag eller to.
For øyeblikket står vi rett utafor den lille byen Perast og er egentlig ganske fornøyde med det. Etter en særdeles god konsensusbasert diskusjon om videre rute har vi kommet fram til at det eneste fornuftige er å reise til turist-U-landet Albania, nærmere bestemt hovedstaden Tirana for å være turister, gå på rockeklubb og feire undertegnedes 32-års dag. Sola skinner og livet smiler til bussmonautene som i svake øyeblikk ønsker at Norge har rota seg inn i en krig sånn at vi bare må bli her til det roer seg.
I neste bloggpost kommer litt nærmere forklaring og utredning av en del begreper, konsepter og sjargong som har oppstått på bussen den siste uka.
