Hei, hvor enn du er I verden
Det er deilig å sløve I skyggen
Hold deg våken, nå skjerpes greiene
Store høvding skvise litt hardere
Sola steiker i Albanias hovedstad Tirana og Attilla er godt kamuflert ved en særs rustik lagerbygning og blir passet på med søvnige haukeøyne av en sur, kjederøykende vakt. Etter en fuktig bursdagsfering på Radio Café i går har to bussmonauter falt fra mens resten ruller mot kysten for å møte seks nye. Været er forsatt upåklagelig og motet holdes oppe av store mengder svart kaffe og kaldt kildevann.
Turen fra Montenegro til Albania faller lett i kategorien spektakulær og i løpet av noen få timer ble rikmannsbåter og snobbete vesteuropere til hestekjerrer og geiter i veien. Grensa over til Albania gikk som en drøm og ingenting varmer et busshjerte så mye som vinkende grensevakter som gliser fra øre til øre. Uten å gå for langt inn i den kulturelle bakgrunnen, men det ble stor ståhei i bussen da vi rulla inn på den Albanske landsbygda med utrop som f.eks “Det er nesten som Russland jo!”, “Er dette hovedveien til Tirana?!?!” og “Sjekk geita!!”. På grunn av flere år med slett arbeid fra det Albanske veidirektoratet de siste tusen årene kom vi ikke helt til Tirana den kvelden, men fant derimot en drithyggelig liten resturant der vi fikk tilbudet, “fish or meat?”. Fem kjøtt og to fisk ble et måltid som glatt hadde metta ti tusen i bibelske tider.
For øyeblikket sitter vi og svetter i Tirana og er særs fornøyd med gårsdagens besøk på et sted som ble karakterisert som en slags Mono, et stort Robinet eller Dattera til Hagen-aktig. På tross av mye skepsis til Albanere utafor landets grenser så er inntrykket vi sitter igjen med upåklagelig. På tross av fordommene at alle her går med springkniv og at alle bilene i landet er stjælt i Tyskland og smugla hit så er inntrykket av Albanere særs godt. Alle albanderne ser veldig strenge ut, men så fort man kommer i prat så skjønner man at Lonley Planet har rett i at gjester står på toppen av det Albanske hierarkiet, over far, bestefar, bestemor og president. Det florerer også teorier om at de aller fleste i Albania er enten bestemødre eller brødre. Nå stikker vi til kysten!
Jeg har fått nok av rush trafikk
Og sure passasjerer med vassent blikk
Å, Vi lever alle under pisken
Noe sier meg at jeg er helt klar for paradiset
Som ligger på ryggen å velter meg å gliser
Mens jeg synger på en salme
Det er deilig å sløve I skyggen
Hold deg våken, nå skjerpes greiene
Store høvding skvise litt hardere
Sola steiker i Albanias hovedstad Tirana og Attilla er godt kamuflert ved en særs rustik lagerbygning og blir passet på med søvnige haukeøyne av en sur, kjederøykende vakt. Etter en fuktig bursdagsfering på Radio Café i går har to bussmonauter falt fra mens resten ruller mot kysten for å møte seks nye. Været er forsatt upåklagelig og motet holdes oppe av store mengder svart kaffe og kaldt kildevann.
Turen fra Montenegro til Albania faller lett i kategorien spektakulær og i løpet av noen få timer ble rikmannsbåter og snobbete vesteuropere til hestekjerrer og geiter i veien. Grensa over til Albania gikk som en drøm og ingenting varmer et busshjerte så mye som vinkende grensevakter som gliser fra øre til øre. Uten å gå for langt inn i den kulturelle bakgrunnen, men det ble stor ståhei i bussen da vi rulla inn på den Albanske landsbygda med utrop som f.eks “Det er nesten som Russland jo!”, “Er dette hovedveien til Tirana?!?!” og “Sjekk geita!!”. På grunn av flere år med slett arbeid fra det Albanske veidirektoratet de siste tusen årene kom vi ikke helt til Tirana den kvelden, men fant derimot en drithyggelig liten resturant der vi fikk tilbudet, “fish or meat?”. Fem kjøtt og to fisk ble et måltid som glatt hadde metta ti tusen i bibelske tider.
For øyeblikket sitter vi og svetter i Tirana og er særs fornøyd med gårsdagens besøk på et sted som ble karakterisert som en slags Mono, et stort Robinet eller Dattera til Hagen-aktig. På tross av mye skepsis til Albanere utafor landets grenser så er inntrykket vi sitter igjen med upåklagelig. På tross av fordommene at alle her går med springkniv og at alle bilene i landet er stjælt i Tyskland og smugla hit så er inntrykket av Albanere særs godt. Alle albanderne ser veldig strenge ut, men så fort man kommer i prat så skjønner man at Lonley Planet har rett i at gjester står på toppen av det Albanske hierarkiet, over far, bestefar, bestemor og president. Det florerer også teorier om at de aller fleste i Albania er enten bestemødre eller brødre. Nå stikker vi til kysten!
Jeg har fått nok av rush trafikk
Og sure passasjerer med vassent blikk
Å, Vi lever alle under pisken
Noe sier meg at jeg er helt klar for paradiset
Som ligger på ryggen å velter meg å gliser
Mens jeg synger på en salme
