Vi har vel etterhvert innsett at vi ikke bare har blitt voksne, men faktisk middelaldrende. Men 40 er det nye 20 og vi har blitt såpass rutinerte at vi kun reiser på “voksenfestivaler” (Kongsberg Jazz, Notodden Blues, Blow Out! Festival, osv) der vi kan sove i seng med dyne og dusje i varmdusj hver dag i stedet for å dra på slitsomme urinstøvbaserte arrangementer som vi har gjesta mye tidligere i livet.
Attila the Bus
Bluesmat
Dårlig HMS-camp
Helvetesgapet
Da Konsertforeninga-gjengen på sedvanlig vis satt og skravla over en pils og en liten chilirom på Mir en tirsdag i en oddetallsuke tidlig i våres kom forslaget om å stikke å se Ry Cooder på Bluesen opp. Med tanke på at det var eneste konsert i Europa i år og den første i Norge på 30 år, og at Ry Cooder er en av de råeste folka vi vet om, så lå det i korta at dit skulle vi. Siden vi er så heldige at vi har en buss med 10 sengeplasser så tenkte vi at det var like greit å få med BK og Attila på Bluesen for å slippe å våkne gjennomsvett i festivalteltet fredag morra.
Attila Bluesexpress
Med no god gammal 30-talls blues på anlegget og en relativt opp-bluesa gjeng tøffa Attila the Bluesexpress mot Notødden der fanene er røde og tonene blå. Med godt (over-)mot trilla vi ned på Båthavna-campen og plasserte bussen litt for langt ut mot en bratt steinskrent som endte på grunna innerst i Heddalsvannet. Jaja, tenkte vi. Vi vet jo å passe oss. Ikke bare det. BK sikra campen med jekkestropper og stigesikring i tilfelle noen allikevel skulle finne på å tryne ned i helvetesgapet. Etter en skikkelig omgang bluesmat (kotteletter og potetsalat) var gjengen krystallklare for Ry Cooder-konsert og folkefest på Notodden.
For et opplegg! Masse godlynte vanlige, relativt straighte, voksne LO-medlemmer på byfestival. Proff produksjon, kort vei til øllen, røddig opplegg.. Kanskje med unntak av køen der vi skulle bytte inn billetter mot bånd. Hele greia stoppa opp 10 minutter før Ry Cooder gikk på scena fordi de gikk tom for bånd. Heldigvis hadde de sendt Steffen ned for å hente flere, men ingen visste helt hvor Steffen var akkurat da. Når bånda kom så klarte de 3-4 frivillige som sto bak disken å bruke all energi for hjelpe en dame som hadde glømt passordet sitt på Billettservice og trengte litt hjelp til å logge seg inn for å finne billetter. Herlig.
Ry Cooder i full sving på gittarn
Etter litt om og men kom vi oss inn i Hovigs Hangar akkurat i det Cooder slo an første tone på gitaren. Hva skal en si? Magisk. Uteomjordisk. Bluesete. Jævla fett. Legendarisk. Psykedelisk. Helt sinnsykt jævla fet konsert var det ihvertfall. Da vi tusla ut for å rulle oss en Petterøes 3 og ta inn over oss konserten var vi ihvertfall enige om at vi hadde overvært noe helt legendarisk. Woaow!
Dårlig HMS på Båthavna camping!
Utover kvelden blei det drikki, dansa, skravla og gjynga til Knut Reisersrud og et knippe helt rå norske musikere. Noen husker kanskje mer av natta, men jeg (Øyvind) var ikke helt meg sjøl før jeg var i vill spinn utfor den usikra campen på vei ned i helvetsgapet og Heddalsvannet. Heldigvis hadde vi fått i oss såpass mye brennevin at kroppen oppførte seg like eksemplarisk som den ville gjort i en gjennomsnitts bilulykke. Flaks for meg at jeg akkurat hatt gjort et stort uttak på karmakontoen og kom fra det like hel, ikke bare det, faktisk uten et eneste blåmerke eller skrape på kroppen. Til høsten er det nok på tide å fylle opp litt på karmakontoen igjen.
Da vi blide og fornøyde skulle kjøre avgårde på fredagen etter en tur i byen, overværing av gratisblues og innkjøp på den lokale platesjappa så blei den lune bluesstemninga erstatta med irritasjon, hat og generelt u-bluesa stemning. I utsjekken fikk vi plutselig en kalddusj da folka ikke ville refundere “depositumet” for camping som vi måtte betale for HELE festivalen da vi kom på torsdagen. Vi hadde til og med lagd en deal med Kay Roger (Kenny Rodgers), som var sjefen på campingen da vi kom på torsdagen. Det var snakk om 4000 kroner for 5 personer og en buss.
Men Attilla Bluesexpress ga seg faen meg ikke. Diplomat Undem holdt tonen rolig og vi tråla oss oppover i byråkratiet (med innslag av hytting med neven og trusler om å ringe lokalavisa Telen flere ganger) helt til vi kom til festivalsjefen sjøl, Jostein Forsberg. Jostein var relativt behjelpelig, om noe opptatt med andre ting akkurat på fredag ettermiddag under Bluesfestivalen. Det hele endte med en mail til sjefen og avtale om å finne ut av det til uka. Denne prosessen foregår fortsatt som en slags rettsprosess alá den spanske inkvisasjonen den dag i dag (onsdag uka etter).
Litt etter skjema så la vi avgårde mot hovedstaden, hakket mer som Bluesfolk enn da vi ankom dagen før. Turen blei kun avbrutt av et besøk på autentisk veikro i Nedre Eiker og et kjapt bad på Høvikodden. Alle var enige om at det var en fin tur og det var godt å kose litt med Attila og nytt mannskap.
Fanene er røde og tonene er blå.... Notodden på kartet!
