Internjet.no

Iran

2011-10-17T14:06:00.006+02:00

Rydder i flyttelass og fant denne lille boka som jeg fikk av Cecilie i til jul 2007

Første uke - sol og sjø

2011-07-21T22:08:00.009+02:00

Den første uka av turen har gitt oss noen gode kjøreetapper, mye sol, indisk mat, konserter, forbrødring mellom nederlendere og nordmenn, mye kokekaffe, fjorder å bade i og fjell å klatre på.

Med Bussen Attila og Blauwe Busje kjørte vi over Valdresflya og Dovrefjell til Todal ved Aure i Nord-Møre. Der besøkte vi Per Anders og Åse. Bussene sto på tunet mens vi var på låvefest og fjelltur.

Vi dro videre til Snillfjord og møtte Guro som hadde sykla fra Trondheim, hun kunne vise oss et fint sted å campe og badeplassen der farfaren hennes har bygget stupetårn.

I Trondheim slapp vi noen av og fikk mange på, før vi kjørte mot øya Leka. Her har vi gått fjelltur i unikt geologisk materiale, sett på hulemalerier og fiska.

Været har vært fantastisk hele veien, og latt oss lage og spise mat utendørs – og bade minst en gang om dagen.

Mannskap: Anders, Bjørn Kjetil, Lotte, Liv, Maria, Martin, Morten, Per, Tore og Øyvind til Trondheim. Anders, Are, Bjørn Kjetil, Carl Fredrik, Cecilie, Guro Anna, Jochum, Jordi, Lotte, Maria, Morten, Per, Rob, Robin, Rozalie, Sannah, Tore, Trond Ivar og Wout kjører videre nordover.

Bussform: Har fiksa trykkluftlekkasje og slark i gir.

This year's bus crew

2011-07-20T16:45:00.002+02:00

Busscrew 2011

Norge på langs

2011-07-17T10:36:00.002+02:00

Etter ca 1 km blir første pissepause avholdt.

Torkild og ingrid sier takk for besøk på Koslungen og ønsker dere en fortreffelig tur nordover!

What is the soundtrack of Strangeways?

2008-12-05T18:56:00.005+01:00

I've made two playlists of the music we brought that I recall as most frequently played.

80 km/h

20 km/h

Hyllest til Attila

2008-09-02T13:57:00.008+02:00

Av Kåre T. Strøm

Men også et indirekte vel blåst og vel møtt til Cecilie, Maria, Torkild, Morten, Martin, Øyvind, Bjørn Kjetil, Guro Anna, Anders, Ingrid, Andreas og Lotte.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Hyllest til Attila
Melodi: Norsk folketone – Fola fola Blakken

Kjære, kjære bussen!
Slutt er nå din lange vei.
Mye kan vi si om deg,
men ikke ”helledussen”.

Hjelpeløs og liten
er du ikke, heldigvis.
Du har ytt hva kunne gis
og nå er du så sliten.

Det ble krøll i starten
før den første grensestein.
Hjelpa den var ikke sein,
og snart var du i farten.

Lange mil i Russland
rista deg til siste skru,
men om natta drømte du
søtt om et bedre bussland.

Uff den Karakorum,
aldri så du slik en hei,
men du fant den rette vei
til slettelandets forum.

India har veier
med begrensa busstortur.
Men med slik trafikk-kultur
blir overleving seier.

Så dro du mot vesten.
Selskap av bevæpna mann
var en del av Pakistan.
Men det gikk bra - forresten.

Grenser å passere,
flere uhell, store, små.
Attila står stødig på
og lar seg reparere.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Du har gitt dem sjanser
på en reise, helt unik;
inntrykksfull og fargerik
for alle åpne sanser.

Du var den stabile,
du har vært det trygge hjem
midt i kaoset rundt dem.
Nå skal du få litt hvile.

Er tanken til å fatte?
Når du sover, smått om senn,
kommer Guro Anna hen
og klapper deg på rattet.

kts

Sperr ikke sikten til sidene

2008-07-13T13:56:00.005+02:00

Everyone is gathered around Martin as he maneuvers us into Oslo. The clutch went plokha the day before, making the bus gearing-challenged. "Do not block the side-views" the sign above the driver says.

Oslo by, St. Bernhardshund

2008-07-09T14:52:00.000+02:00

Nå er det E6 strakaste veg til Oslo. Vi kjørte fra Malmø i dag morges og har nå passert Gøteborg. Det er fest ved bussen i Sofienbergparken i kveld kl. 20, kom kom, se etter en stor grå buss, men det visste du jo. Vi ses! Håper klutsjen vår holder.

Siste dag

2008-07-06T20:11:00.002+02:00

Nå sitter vi på Bob Hund-konsert på Orange. Det er ikke så mange her, men god stemning. Og nå klatrer jammen Rock-Thomas på høytalerne, akkurat som på nitti-tallet.

I går spilte My Bloody Valentine den høyeste konserten jeg har hørt, og en av de beste. Den var verdt den nedsatte hørselen. Etterpå var det Neil Young og diverse Balkan-ting før natta oppløste seg selv etter mye surr og rør i leiren i P99.

Judas Priest

2008-07-05T19:31:00.002+02:00

Nå står vi her og hører på Judas Priest på Orange. De spiller "Between The Hammer And The Anvil" akkurat nå, og bildet illustrerer hvordan vi hastet for å rekke hit. Og rett etterpå hender My Bloody Valentine og Neil Young i rask rekkefølge, og så masse Balkan-greier.

I går ble en lang dag, 16 timer med konserter, hvor Mogwai og Battles tok kaka, sammen med førnevnte Yoyooyoy.

Yoke & Yohs

2008-07-04T15:42:00.002+02:00

Roskilde er i gang som bare det. Torsdag spilte Radiohead og Lady Saw dritbra konserter, og nå har vi nettopp sett Yoke & Yohs, Kirsten Ketsjer og Yoyooyoy Special Occasion Orchestra. Det var for vildt. Fredagen blir lang og hard, og avsluttes med Motorpsycho kl. 2 i natt.

P er det nye L

2008-07-02T19:20:00.003+02:00

Nå er det gang i den her. Vi har akkurat avsluttet opptak av "Intet nytt fra festivalcampen", et radioprogram som sendes på Radio Nova FM 99.3 i Oslo-området (eller på nettradio) i kveld kl. 20. Det blir nytt program hver kveld denne uken, så tune in, turn on og drop out med oss, så blir det omtrent som om du er her selv.

Vinden har forøvrig løyet litt, og campen blomstrer med stadig flere folk og mer ting som flyter rundt og blir gaffet til telt og kropper. Nå kommer Espen i kveld, etter mye fram og tilbake, og det er bare å kaste seg på bølgen. Billetter går for langt under pålydende fra slukørete svartebørshaier som får som fortjent.

P og L i overskriften er navn på områder her på campen. L er området vi befant oss alle tidligere år, før sandtaket spiste opp halve Øst. Nå begynner vi å akseptere skjebnen, og P er ikke et dårlig sted å være. Vi har til og med fjordgløtt, dvs. vi kan se badesjøen viss vi reiser oss opp fra de nyinnkjøpte festivalstoler. Og nå er det avsted for å møte Morten, aka Sture.

Vind

2008-06-30T23:05:00.003+02:00

Så campen vår blåste overende. Ingen av de som sov der fortjente å våkne opp til at ikke det som var der i går ikke fortsatt var der i dag. Men nå er det faktisk i orden. Vinden kan ingen slå over ende, ler du, Men ta bare en titt innom P99, der er det ingen som ler, minst av alt vinden. Nå er det bardunene som regjerer.

Camp opprettet på Roskilde

2008-06-29T18:29:00.011+02:00

Fytte hælvete. Hva får 20000 mennesker til å stå i en tettpakket kø i 8-10 timer midt på natta på et jorde i Danmark? Hvorfor gjør vi dette? Svaret unngår meg for øyeblikket, men i løpet av den neste uken vil jeg nok kunne rettferdiggjøre det. Festivalprogrammet er veldig bra, og vi kommer til å bli en stor og flott gjeng etterhvert. Foreløpig er vi Øyvind, Torkild, Maria og Martin, pluss Arne, Torkilds Radio Nova-kompis.

Til alle dere som kommer og skal bo i campen: Den ligger i kvadrat P99, som er sør-øst på Camping East. Det er langt borte fra alt, og man skulle tro at vi kunne funnet et sted litt nærmere vårt kjerneområde, men virkelig, det var sykt mange mennesker før oss i køen, og det var sykt mange mennesker bak oss i køen som fikk plass enda lenger borte. Men campen er fin og stor, vi har holdt av masse plass til folk som kommer med telt utover i uka. Les mer nedenfor om hvordan du finner oss.

Når du går sørover mot område P, så vil du se noen svære betongtønner på rekke langs gjerdet på høyre side. Gå ned til den siste av disse. Campen vår ligger nå på din venstre side, tvers ovenfor den siste av betongtønnene. Vi har et dobbelt partytelt og én hvit og én grønn presenning.

Bussen er parkert på den nyopprettede busscampen, som ligger ved parkeringsplassen et par hundre meter sør for inngang vest.

Nå er det EM-finale om et par timer, og konsertene er i gang på campingscenen. God festival!

Trans Europa Express, part V

2008-06-27T23:40:00.004+02:00

We have been met by friends in Copenhagen with Lambrusco rosé. It's incredible. People are walking around speaking Danish. The currency is called krone. It's so familiar, like being home almost. We're parked in Fælledparken, but tomorrow already the bus is off to Roskilde to try and set up a camp. Thanks for following these reports the last week, I'll try to keep the posts a-coming during the first turbulent days of Roskilde, but please bear with me if I miss one day. We'll probably just having a ball.

Trans Europe Express, part IV

2008-06-26T23:49:00.002+02:00

Wir sind heute Abend in Warnemünde. We are washing our enemies' blood off our boots in the Baltic Sea. Germany won yesterday, and in Dresden they were partying like it was no tomorrow. But it was, and we have used the day well. Party tents for Roskilde festival has been purchased. Plans have been made, fouls committed, wellingtons bought. Tomorrow the ferry will take us to Denmark. Meet us in Fælledparken, Copenhagen, at 6 pm.

Trans Europe Express, part III

2008-06-25T21:10:00.002+02:00

This is Dresden, as seen from Luisenhof above the city. By the time you read this, Germany or Turkey will have won the semi-final, but at the moment the game is still happening and we can hear the cheering from the crowd downtown. We are having dinner with Vlad and Aya and their kids, who we met in Amritsar, India. German food is not bad at all. Mmm, schmecht gut! Prague yesterday was good, we speed-did it in one night, and will definitely want to go back for more pilsener later.

Trans Europe Express, part II

2008-06-24T12:32:00.002+02:00

In Austria now, on ze Autobahn to Vienna. One of our tires just blew up in a loud explosion. It was the outer rear left one. It's a routine operation now, the changing of a wheel, so the bus was back on the road after 20 minutes, thanks to Morten and Torkild.

We're aiming for Prague tonight and Dresden tomorrow.

Trans Europe Express, part I

2008-06-23T22:24:00.002+02:00

Balkan was sweet, although, alas, our time there was too brief. Belgrade, the coast of Montenegro, and Sarajevo has been a lot of fun, courtesy of Mari, Mila, Donja, Marte og Rune, Anette, Erik, Pil, Omer, Selma and everyone else we met. We are making haste north from Sarajevo, aiming for Denmark on Friday. Today is Monday, and we're already in Slovenia, almost Austria. It's been a long day, and I can tell you this Union tastes great.

Eksil Amsterdam

2008-06-21T00:52:00.008+02:00

Bussen Attila er i Sarajevo, og jeg er i Amsterdam. Amsterdam er en veldig fin by å være i, men jeg savner altså bussen allerede etter fem dager. I nesten elleve måneder har den vært hjemmet mitt. Det er trangt om plassen, og ikke så veldig privat, men det er der jeg har senga mi, sakene mine og samboerne mine. Både bussen og samboerne mine er altså i Sarajevo, den siste byen som er planlagt å dra til før hjulene ruller videre mot Danmark.

Som selvpålagt og selvlært tekniker på bussen ligger det hele tiden i bakhodet en uro for at noe kan gå i stykker igjen. Lista over ting som vi har måttet reparere begynner å bli lang. Men jeg håper og tror at den vil holde den siste biten.

Og så håper jeg at alle har det like bra som mandag morgen da jeg tok bussen til Dubrovnik flyplass. Da stod bussen parkert ved en fjordidyll ved Adriaterhavet, og jeg tipper alle fikk seg et bad da de våkna. Resten av turen kommer til å gå kjempefint. Jeg vet at Maria passer på å hvile litt hver dag, at Cecilie gjør håndleddsøvelsene sine, at Torkild og Morten pusser tenna nesten hver kveld, og at Martin passer på at han er uthvilt til han skal kjøre det siste brettet gjennom
Tyskland til Danmark og Roskilde Festival, der vi møtes igjen.

Happy Birthday Lotte!

2008-06-19T23:47:00.005+02:00

Crew member Lotte Koelman has gone back to Amsterdam. She has been with the bus since we left Tehran two months ago, as well as three weeks in India. On her birthday, the 12th of June, we made a little video greeting for her and put it on YouTube.

Finally the Balkans!

2008-06-09T16:03:00.003+02:00

We have now camped at a camping site just outside Beograd in Serbia. On Wednesday we drive to Montenegro to take a swim, then we continue to Dubrovnik in Croatia and at last Sarajevo in Bosnia before we head home to the Roskilde festival.

Mot slutten

2008-05-31T18:01:00.007+02:00

Cecilies filosofiske betraktninger fra veien:

Klokka er ni. Eller kanskje åtte. Noen ganger elleve. Jeg hører vannet bli satt på og snart siver kaffelukta gjennom bussen. Det er nesten som hjemme bortsett fra at sengetøyet kanskje er en anelse mere skittent tatt vaskemuligheter i betraktning. Senga jeg sover i er i hvert fall myk som hjemme. Men lydene rundt meg er annerledes. Det er ofte trafikkstøy, motordur fra lastebiler eller sus fra elver. Tidlig om morgenen mens det fortsatt er mørkt, vekker bønneropene meg. I hvert fall når vi er i muslimske land. Det er nesten blitt noe hjemlig over det også, som en trofast hanes galen.

Hver morgen er den samme. Stå opp, vaske seg, drikke kaffe, spise frokost, ta oppvaska, koste bussen. Kjøre. Med mindre vi står stille. Da sover vi gjerne lenge, spiser sent, leser, gjør turistting eller vanlige ting som internett eller handling av mat. Kanskje man reiste for å komme bort fra hverdagen, men hverdagen innhenter en. Hverdagen på bussen er ikke som hjemme sant nok, det en ny hverdag bestående av nye, kjedelige rutiner - også på reisefot trenger man mat, rene klær, do og dusj. Sistnevnte en anelse mere vanskelig enn hjemme, men så lenge man har vann, vaskefat og såpe - og ikke minst våtservietter, kommer man langt. Do er det tildels verre med. Er det krise setter vi opp portapottien vår som vanligvis står under bussen.

Utenfor bussen eksisterer en annen verden; noen ganger har denne bestått av palmer, terrassedyrkede marker, kuer og vannbærende kvinner, andre ganger av grå, slitte sovjetblokker og falleferdige trehus eller av store fjell og endeløse sletter. Det som normalt ville føltes fremmed, føles ikke lenger like fremmed. Hverdagen har allerede tatt oss og gjort den ellers eksotiske utsikten til rutine. Bare når vi entrer nytt farvann, et nytt land, når landskapet antar en ny formasjon eller vi har et nær(døden)møte med en annen trafikkant, kikker jeg nysgjerrig opp fra boka, kun for å kunne konstatere at dette var jammen flott før jeg returnerer til virkeligheten i boka. Noen ganger stirrer jeg dog monotomt ut av vinduet i timesvis, men det er ikke til å legge skjul på at en viss form for blaserthet etter mange måneder på veien, har oppstått. Og like fullt er det øyeblikk hvor vi flokkes måpende rundt de få vinduene i bussen som man kan se ut av for å beundre utsikten eller små detaljer i landskapet.

Det å reise på denne måten er i seg selv ikke så stort og uvirkelig, det er selve valget om å dra ut på en slik tur som er det store valget, som Ingrid nevnte her om dagen. Å være på veien føles merkelig vanlig, nærmest ordinært. Man tar en buss, fyller den med folk og følger veiene dit man vil. Det er veier overalt. Og om ikke veiene holder, kjører man en annen vei. Så lett er det selv om det er vanskelig å tro. Så lett føles det i hvert fall etter mange måneder på tur. Selvfølgelig har vi hatt problemer, men ingen problemer til nå som ikke har latt seg løse. Overalt har vi møtt vennlighet, en mye større vennlighet enn jeg kunne forestille meg. Verden er stort sett et vennlig sted må jeg konstatere.

Som veiturist blir man møtt på en helt annen måte enn som vanlig backpacker eller charterturist. Vi blir det eksotiske innslaget i omgivelsene og folk har overalt gitt oss gaver, mat, alkohol, til og med penger. Man føler seg selvfølgelig litt priviligert som kan reise ut i verden på en slik måte; ta med seg hjemmets goder og samtidig se verden ut av vinduet. En eks-offiser fra den britiske hæren som vi møtte i India nevnte at det finnes et slags hierarki for turister. Nederst er backpackerne, så kommer charteturistene, deretter sykkel-turistene, og så oss på øverste plass. Vi som har tatt med oss hjemmene våre på tur. Han hadde selv blitt pensjonert som 42 åring fra hæren, og grunnet på hva han skulle ta seg til. Sammen med kona si solgte han huset, kjøpte en landrover og kjørte ut i verden. Det er med andre ord ikke kun gamle hippier eller eventyrlystne unge som begir seg ut på landeveien; tvert om var de fleste "overlanderne" vi møtte påfallende "vanlige". Til felles hadde de at alle var nærmere 40-50 år med bra jobber og voksne barn bak seg. Vi var med andre ord de yngste i flokken.

Her om dagen innså jeg at jeg har bodd nesten ett år i buss. Det har jeg ikke tenkt noe videre over før. Jo, selvfølgelig har jeg tenkt at jeg har vært på reisefot et år i en buss, og det er også slik jeg kommer til å referere til turen i fremtiden, men ikke at jeg har bodd i en buss sammen med ni andre mennesker i ett år. Det er jo faktisk det jeg også har gjort. Jeg har overlevd til nå nesten elleve måneder i en buss sammen med ni andre. Jeg hadde ikke overlevd i Oslo under de samme boforholdene, det er helt sikkert. Man blir merkelig "large" når man er på reisefot fordi det kun er for en begrenset tidsperiode. Hadde dette vært hverdag-hverdag hadde jeg hatt større problemer med å overleve konstant rot i midtgangen bestående av sure sokker, truser, kamerating og annet søppel, for ikke å snakke om seter som alltid er fyllt med bøker og datamaskiner. Jeg er selv også en synder, så jeg skal ikke late som om jeg ikke er en del av problemet, men jeg er overrasket over hvor ryddig jeg faktisk kan være når jeg tar meg sammen. Og det har jeg gjort i snart et helt år. Lurer på om jeg kan holde trenden gående når jeg kommer hjem.

Jeg er også overrasket over hvor godt det hele har gått sånt rent sosialt. 10 mennesker i en buss og man skulle tro at her burde det brake løs av og til, at folk skulle rotte seg sammen og lage allianser slik de gjør i Robinson og andre overlevelsesserier, men nei. Kanskje det er selvkontroll, kanskje det er fordi mange kjenner hverandre på godt og ondt fra før av eller kanskje det er fordi dette er virkelighet og ikke en tv-serie, og som alle vet så er virkeligheten mere kjedelig enn tv-verdenen. Resultatet har i hvert fall blitt; ingen store krangler og ingen kjipe allianser, derimot har mange kjærestepar og nye vennskaper sett dagens lys.

Klokka er seks. Ute begynner det å mørkne. Vi ser etter et sted å parkere bussen. Alt fra klostre til politistasjoner har fungert som overnattningssteder, men nå er vi ved Svartehavskysten og det er perfekte campingsteder i hver sving med superb utsikt over grønne åser, stup, klipper og blått hav så langt øyet rekker. Vi nærmer oss Europa - vi er i Europa - skriftspråket ser merkelig kjent ut og allikevel ganske så uforståelig. Tyrkia føles som hjemme - bare litt annerledes.

Turen går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg noe særlig i løpet av disse elleve månedene på veien; jeg kommer i hvert fall ikke hjem i flagrende gevanter og følelsen av at jeg har sett lyset. Heldigvis. Men én ting er sikkert - verden er ikke så stor som før. Om ikke annet har disse elleve månedene utvidet geografikunnskapene mine og gjort Europa til en liten del av en stor verden. Det er i hvert fall noe.

Here We Come, Constantinople

2008-05-27T17:19:00.002+02:00

This week we are staying in Istanbul. The bus is nicely situated in Kadiköy on the Asian side, only a molotov's throw from the Bosphorus. There has already been bathing in hamam, and I will tell you this, gentle reader: we needed it. Tonight, which is Tuesday, is Ingrid's night, because she is going home on Friday. Anders joins us (again) on Saturday, and Sunday we're off to Bulgaria. The Lord willing, Øyvind might also re-board the bus one of there days. June is Balkan month for Attila the bus, and any tips for destinations in former Yugoslavia is greatly appreciated.

Radio Internjet

2008-05-23T18:36:00.015+02:00

Torkild har laget radioinnslag fra bussen og stedene vi har besøkt gjennom hele turen. Du har kanskje hørt de på NRK P2. Her er noen av de beste:

Spising i Kashgar:
Morten er fyllesjuk i Kashgar, Kina, og prøver de lokale spesialitetene.

Banya i Bishkek:
Banya er russisk badstu, dritvarmt og man klasker seg med greiner og blader. Torkild og Morten testet det i Bishkek, Kirgisistan.

Shyrdakbekjennelser:
Shyrdak (ordforklaring) har det blitt mye av, og her noen eksempler.

Georgisk snut:
Vi får øl og vodka av georgisk trafikkpoliti. Anders og Torkild skyter med pistol.

Det er mer på lager. Følg med her framover.

Retrospective: an Indian road diary

2008-05-23T17:38:00.006+02:00

Ahead of us are 2500 kilometres across India - from the Nepalese border in the North to Kerala in the South. 2500 kilometres on roads that are better than the Russian roads (all roads are messured in "Russian standard"), but even though the roads are fine, one has to remember that they are also full of people, cows, richshaws, dogs, bikes, motorbikes, trucks and busses, and actually a car now and then. The following text never made it to the blog when it should have, but if you want to read about life on the road, this is a ten days road diary from when we enter India until we reach Bangalore where we met friends and family.

Day 1, the 5th of December 2007:
We cross the Indian border at sunset after paying a rediculously small "bakshish" (bribe) to the border officer so that he won't look through the bus. Maria meets a Canadian couple and ask if they want a lift to Gorakphur which they gladly accept. In a small village we buy some food to cook in the bus and the Canadians buy some whisky and rum. A big crowd is gathering while Maria and I are buying the vegetables. Staring and pointing. Coming from Nepal this intruding curiosity is overwhelming, but I am soon to learn that this is India; nosy and curious people everywhere. Not to mention that we don't really blend into the landscape around us in a big grey bus with pale faces peeking out behind blue curtains. While we are buying food a young boy asks if we want to park at the local policestation for the night. His father is the police officer. During our trip we have parked at a hospital, outside a convent, on a practise ground for a driving school (we came after dark and didn't realise until we woke up and saw all the cars driving round us) and at a parking lot for a 24-hours open supermarket. Sleeping at a police station will be a good contribution for our list over strange places to park. We accept.

Day 2:
We get up late and eat the rest of the bread we bought in Pokhara at the German Bakery. The Canadians get off at Gorakhpur, but we continue driving until it gets dark. Finding a place for a bus with a toilet near by is hard - in India there are mostly only "open air" toilets which would be fine if there weren't always a gang of people staring at you as soon you get out of the bus. The roads are extremely busy with people and cows everywhere. We are in one of the most populous state of India, Uttar pradesh, which might explain all the people, but it doesn't explain why the trucks are driving in the middle of the road and the feeling of almost crashing into them every time they pass us. After a bit of searching we park at a bus station which has a public toilet. As usual tens of people are surrounding our bus, just staring. Some of them knock on the door and wants to see the interior. Something breaks and Morten asks a boy where to put it. He just points at the ground. Some minutes later he says enthusiasticly "India is great". We don't know yet. Afterwards we eat dal, rice and chapati at a very local and a bit dodgy cafe. The expression "Indian Roulette" is a good way to explain the risks our stomachs might go through every time we have a meal, but it seems we all have survived the Indian's food bullets for this time. Most of us were struck by the Nepalese ones.

Day 3:
Getting up early (at 7) to get to Varanasi after eating some bananas for breakfast. After a while we find a decent looking restaurant along the road and eat lunch. We arrive at Varanasi around three o'clock and without any problems we find a hotel described in lonely planet as a place for overlanders (we are not the only ones, but we might have the only 12 metre long bus). We manage to squeese the bus into the parking lot and some of us get a room at the hotel and some stay in the bus. The hotel has everything; swimming pool, internet, massage, good food so there is no reason to leave the hotel this evening (the trick is to look for a semi-expencive hotel where they usually have a parking lot), but we agree to get up at 5:30 to take a boat trip on Ganges at sunrise.

Day 4:
After the boattrip and some shopping (a new inverter for electricity and new mirrors since they get knocked off the bus every now and then when meeting trucks). The people left on the bus are: Bjørn Kjetil, Martin, Maria, Morten and me (Cecilie). Ingrid and Torkild will take the train to Kerala and scout for good places to park the bus. Anders, Andreas and Guro are all back in Norway. The bus feels empty and we think someone is missing quite often, but it is easier to count to five than ten. We park after an hour driving at a nice truck stop with a good restaurant. Maria makes gløgg and we see "Nightmare before christmas". It doesn't feel like christmas though in +25 celcius.

Day 5:
Getting up at seven again eating breakfast in the bus. Maria and I found some cheese in Varanasi which makes us think about a good, Norwegian breakfast even though the toast doesn't really recemble kneip. Today we cross the border to a new state, Madhya pradesh which according to the guidebook is less populated and the people are more educated. The landscape changes into hills, plateaus, red earth and trees. Some monkeys are running around along the road. Occationly the roads are empty which until now has been unthinkable. A boy runs over the road and is almost hit by our bus. I think about what we have heard - if a person or a cow are hit by a car, apparently a mob will come and lynch you, so if the unlikely situation should happen, we just have to drive to the nearest policestation without stopping. We find a quite expencive hotel (by Indian standards) and park our bus there for 500 rupees and get access to toilet, shower and electricty.

Day 6:
Today we saw an elephant for the first time. It was suddenly just there - enormous compared to the small man on top - by the road in a village. In an intimate encounter with a truck, the mirror fell off, but did not break and was soon back on place.

Day 7:
We are driving through Kipling land and a new state: Maharashrtra. There are signs like "Kipling restaurant and Bar" and pictures of Mogwli and Baloo on big boards are telling us we are defintly in the woods where Mogwli grew up. It does feel like being a part of this story as we are surrounded by old, old trees and long alleys with monkeys running along the road. A monkey is sitting on a stone with the legs hanging down like a small child as to reassure us of our common heritage. Just 30 kilometres away there is a national park with some of Indias last tigers wandering around. Who knows, maybe we will see a lost tiger today? In Nagpur there are signs in the midst of the road attempting to teach us some lessons of driving to fast. "Impatient on road - patient in hospital" or "Better late in this world than first in that world", not to mention the truth in "Reach home in peace, not in pieces." Through India there has always been a crowd gathering around the bus, sometimes they are cheering and Morten claims that he feels like a rock star when paying road tax. This is later confirmed when a boy comes to the bus and asks for our autographs. Life as a rock star is hard. A new two-lane highway is partly finished making the road at times extremely good but also at times very humpy and the double bed in the back of the bus falls down. Obviously we are coming a bit too early, in a year's time the same route will take half the time on the super new highway.

Day 8:
Tired eyes and Morten has a hangover after staying up half the night with a road engineer drinking whisky and beer. The night before we parked at a bar and restaurant and had a couple of beers and some other experiences with a man that was just a bit too curios when we were going to the toilet. But we keep to the schedule and get up at seven as usual. The landscape changes as does the food and the written language (this is where the 70's aestetics has gotten its inspiration for sure) as we drive into a new state, Andryha Pradesh. Even the colour of the soil seems to be changing from deep red to yellow and brown and people seem to be getting poorer again. For the first time we are stopped at the police check point. They ask how many people we are and confirm our answer by saying " ahh, two ladies and three people". Afterwards we have a cup of tea and a silent conversation in four plastic chairs together with the officer in charge. It takes two hours and later a new stop is required when one of the bus' front tires punctures in the middle of nowhere. With (too much?)help from some people in the usual crowd (17 at the most) and our own good skills, a new tire is put on and we are ready to drive again after one and a half hour. In the evening we park at a Rajehstan dhaba (cafe/truckstop) and is soon adopted by the owner. It is not everyday a bus with foreigners stop at his dhaba.

Day 9:
Someone is knocking on the door at 7.30 telling us that tea is ready. They are all up waiting for us at the dhaba and after some personal hygiene we all drink some tea. But the food seems to be far away, or maybe they just want us to stay as long as possible? At 10.30 we can finaly leave after a good Rajahstan breakfast consisting of rice porridge and parathaka (bread with herbs and potato this time). The heat is getting closer as we drive further south and so are the snakes. As we sit and talk, a snake suddenly comes from nowhere and snake its way between Martin's legs before anyone notices. This turns out to be a good thing realizing that it is poisenous snake and that we were "velly, velly lucky". From now on we all look a bit more to the ground when walking around. When driving through Hyderabad one is again remained of the huge contrasts in this country. A commercial board is telling us that we can get swimming pool, 24 hours security, supermarket, children's playground, parking space and laundry service if we buy an appartment in a super modern complex. This seems centuries away from the reality one see along the road and in the Indian countryside. In search for an A1 (an Indian truck stop chain with showers, good food and toilets), we drive after dark, but have to give up searching for one. We park at a dhaba with "open air" toilet instead.

Day 10, the 14th of December:
A bit afraid of repeating the late departure from yesterday, we say no to tea and breakfast at the dhaba we stayed overnight. The owner must have thought that one cannot drive without ones morning tea, and soon after we get five small plastic cups with tea and milk to go for free. It has been a hot, humid night and after just 20 kilometetres we pass an A1, but since we are certain to reach Bangalore tonight (one day earlier than expected!)a shower is yet not required. The traffic consist of new, smart cars and old trucks. Later we reach Bangalore and rent an aparment with four bedrooms. Three friends from Norway are waiting for us there and we relax for a couple of days after many days on the road before we take the final stretch to Kerala.

Hello, Turkey

2008-05-15T16:41:00.003+02:00

The bus is too old, the customs inspector said. Problem. A mix of charm and desperation got us into this country as well, however, as you can see from the photo. Looking forward to mezze, raki and what have you.

Bye, Georgia

2008-05-14T19:35:00.005+02:00

Camping in the countryside of the Adjaria region the last couple of days, we have had the ultimate Georgian experience. Impossibly green forests, mountain gorges and welcoming locals. And almost no rain. Tonight we're dining in Batumi, wishing Anders good luck on his way home tomorrow. Tomorrow is also the day when we'll go to Turkey. Georgia has been rainy but sweet, and the food will be missed, except maybe the cheese bread with raw egg on top.

Bus Life

2008-05-11T16:12:00.002+02:00

Are you wondering who we are? Cecilie has put together a photo set on Flickr with some snapshots of everyday bus life, and some nice shots of the interior of our fine vehicle. Head over to Cecilie's Flickr pages and have a peek.

The Black Sea

2008-05-10T19:44:00.002+02:00

Finally, after 10 countries and almost 30000 km, we are washing our enemies' blood off our boots in the Black Sea. Having not seen the sea since India, the sound of waves and seagulls lull us to sleep each night, and we whisper slow words to one another each morning. Do we try to have as good a time as humanly possible? Maybe, we're trying.

Strangeways Featured

2008-05-10T15:15:00.007+02:00

Since we are a bit lazy bloggers at the moment (and maybe generally), we are happy to tell that someone else has done some work for us. We met Trygve in Yerevan who is a red cross youth delegat and generally a great guy. He spent a weekend on the bus, camping in Armenia, and wrote about the experience on his blog Armenia and Me. We also met up in Tblisi in Georgia the following week. Hope to see you again later!

Armenia; det forjettede land

2008-05-02T17:42:00.005+02:00

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad for å se en russer igjen; i hvert fall ikke en ordknapp grensevakt eller en dame med utslått 80-talls hår og miniskjørt. Men etter tre timer på den iranske grensestasjonen og ikke minst etter tre uker i Iran, var Armenia blitt vårt forjettede land. Ikke det at Iran ikke var vakkert og folk ikke var hyggelige og alt det der, men savnet etter litt øl, vodka og utildekket hår var etter hvert blitt så stort at jubelen sto i taket da vi endelig kunne kaste sløret og kjøre inn over den armenske grensa. Det føltes rett og slett som å komme hjem.

(Bildet viser Guro i god Kaukasus-stil sammen med Abo)

Kontrasten mellom Iran og Armenia kunne ikke ha vært større - fra flatt ørkenlandskap til store fjell og frodige daler, fra alkohol-forbud til overflod av vodka, øl og orghee (hjemmebrent på bær) fra ris og tørr kylling til ost, pølse og brød og selvfølgelig; fra islam til kristendom. Vi er tross alt i den eldste kristne nasjon i verden, noe alle klostrene og kirkene vitner om. Det eneste Iran og Armenia til nå har hatt til felles har vært gjestfriheten.

Allikevel slår armensk gjestfrihet alt jeg har opplevd før. Det begynte riktignok med en noe blandet gjestfrihet etter å ha strandet med kokende motor i fjellene rett etter å ha kjørt over grensen til Armenia. Vi vet fortsatt ikke om motorproblemene kommer av de høye kaukasiske fjellene eller om det er ettervirkninger fra vannpumpe-skiftet vi hadde utenfor Tehran, men kokte gjorde i hvert fall motoren. Abo skulle vise seg å være en den lokale "business"mannen som solgte alt fra diesel til diamanter. Det endte også med at han skulle selge oss kylling tre ganger så dyrt som i butikken og helst ha betalt for parkeringen utenfor hans dasja (sommerhus)- eller rønna hans om du vil. Vi vet dog ikke om det var vodkaen som talte denne morgenen ettersom han akkurat hadde tømt tre melkeglass med vodka og hadde fått dollargliset fram, eller om han kanskje alltid var full og klar til å tjene litt ekstra.

Heldigvis kom en armensk-amerikansk jente som vi tilfeldigvis hadde møtt i hovedstaden Yerevan med sin norske kjæreste, Trygve (som jobber for Røde Kors) for å campe med oss og for første gang kunne vi ha tilnærmet samtaler med hverandre. Avskjedslunsjen sto Mishas søte kone Zoia for; stekt fisk med brød, ost og yoghurt. Vi lovde å komme tilbake en annen gang til mere mat og sylta bær som Zoia sa hun
ville lage til oss etter som hun allerede betraktet oss som sine barn.

Senere opplevde Martin og jeg nok en gang gjestfriheten i de kaukasiske fjellene. Etter å ha fulgt en gammel kjerrevei oppover fjellet tok Martin og jeg en pust i bakken da en mann dukket opp med en bunt villasparges (som vi ikke fikk altså, men tenk at det vokser asparges vilt!) og en flaske vodka. Man kan ikke avslå vodka i et
vodka-land, så etter noen skåler fortsatte vi oppover inntil engård/seter kom til syne. En ung gutt forsøkte å roe ned hundene sine før faren hans dukket opp og ville gi oss lunsj. Egg ble stekt, brød og ost servert sammen med den lokale hjemmebrenten. Vi satt inne i hytta og spiste mens de satt utenfor og ventet; det er ikke alltid
like lett å kommunisere så de tenkte kanskje at det var like greit åla oss være i fred til vi var ferdig med maten. Våre russiske gloser består stort sett kun av hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, navn på forskjellige matvarer og stor/liten/veldig liten (lurt å kunne når man skal fortelle hvor mye vodka de skal helle på glassene...) På hjemturen ble vitaminbehovet dekket da en bil stoppet opp og en eldre dame med en rad gulltenner kom ut for å gi oss en bunt med epler. Det ble med andre ord en gjestfri dag.

Armenere er ikke bare gjestfrie, men også kulturelle. Yndlingbeskjeftigelsen til den vanlige Yerevanboer må være kafe- og operabesøk etter alle kafeene og operaens dominerende plassering i hovedstaden å dømme. Og faktisk har jeg da også vært på opera for første gang i mitt liv. Armensk opera. Det var både trist og fint siden den endte slik alle operaer gjør - med dødelig kjærlighet.

Bussen har det også fint i Armenia (bortsett fra kokende motor selvfølgelig). Her er den i sitt ess; dens tenkt funksjon blir endelig utnyttet til fulle med camping, bål og gå turer i fjellene langt(?) borte fra nysgjerrige indeere og et tørt Iran. Men det har også sin bakside. Den ene er selvfølgelig flåtten som har gjort sitt inntog. Skummelt lite dyr som vi tar daglige sjekk for. Den andre siden er den sedvanlige vodka-baksiden: fulle menn i ladaer med andre ord. Vår fine dag i fjellene endte derfor med med at jekken vår ble stjålet (fordi det var den eneste som logisk nok var utenfor bussen i og med at den ble brukt til å få bussen mere rett). Og gårsdagens natt endte likefullt med at et av våre gassbluss ble stjålet (den ble sannsynligvis glemt da vi prøvde å flykte fra de fulle mennene inn i bussen etter at de kom tilbake for andre gang.)

Til tross for dette har Armenia klart inntatt en av plassene mine på topp-tre lista over favorittland. Det er så ubeskrivelig vakkert her; det er vår og alt er grønt, frukttrærne blomstrer og lukta er deilig frisk. Den lukter som norsk vår-jord. Det har vært sykt vakkert å kjøre gjennom de kaukasiske fjellene. Det er høye fjell, snødekte topper, vidder, stup, kløfter, bekker, klostre og kirker som for mitt vedkomne slår Himalaya ned i støvlene. Jeg har aldri måpt så mye over en så kort periode i hvert fall, og jeg er ikke et måpende menneske. Men til tross for en uslåelig natur og en enorm gjestfrihet, må jeg nevne at for armenere er ikke alt bare fryd og gammen. Det er et fattig land med store kontraster (som de fleste andre land vi har kjørt igjennom) - spesielt mellom land og by. Det er et land hvor 10 mennesker ble drept under demonstrasjoner den 1.mars mot innsettelsen av den nye presidenten etter det mange mener var et korrupt valg (det er det ikke tvil om), og det er et land hvor økonomien visstnok er 70% svart.

Men det er som å være hjemme merkelig nok. Og det er ikke kun maten og vårlukta som bidrar med denne følelsen, også babuskaene minner om bestemoren min fra nord-Norge - i det hele tatt innser jeg etter mine reiser gjennom tidligere post-sovjetiske land hvordan nord-norsk kultur forståelig nok har blitt påvirket av det gigantiske nabolandet. Lukter, mat, innredning; jeg kunne like godt ha sittet på kjøkkenet hjemme hos bestemoren min på Breivikeidet den gangen hun levde. Det er nok hovedgrunnen til at det hele føles merkelig hjemmekjært, 27 000 km hjemmefra (med omveien via India vel og merke).

Cecilie

We are in Armenia

2008-04-22T21:16:00.010+02:00

Finally we have reached Caucasus, and we are having a great time. Enjoying the green nature and rusted structure. Some new photos are out there, and we DO have stories to tell, so just wait...

Guros nye hobby

2008-04-22T21:16:00.008+02:00

Det hekles i perioder for harde livet. Hittil har det gått i dyr og busser. En aktivitet som funker utrolig bra ombord.

Parklife

2008-04-06T11:50:00.011+02:00

Iran has been a walk in the park so far, with most of our time literally spent in the parks of the different cities we've visited. None of that boring searching for hotels with parking spaces big enough, just head straight for what looks like a green area on the map. And we have not been lonely! Because of No Ruz (Iranian new years celebrations), it seems half of Irans 70 million people are out camping and picnicking, utilizing every single piece of greenery available. The parks becoming like a camping areas at a festival, with just a few major differences:
1. There are no drunk people, and a lot of children who stay up all night.
2. The toilets are nice and relatively clean.
3. The sound of men singing about Allah early in the morning.
4. All tents are pitched on the pathways instead of on the grass.
5. Guards walking around making sure that the women are dressed properly.

In Yazd we were served soup, nuts and sweets by friendly people who just wanted to make the people camping in the park feel welcome. One of the soups had some sort of intestines in it (camel?) and smelled like cow dung, but such details are easily forgivable considering the immense hospitality.

In Eshfahan we followed the Iranian tourists example of having a real, big picnic in the park, gas stove and all. After India the lack of audience somehow feels weird. But man, whata great feeling finally not to stick out when doing the dishes and cooking outside. The only thing original about us here is the amount of spices in the food, and the odd male cutting vegetables or washing up.

North of Tehran, on our way to a ski resort in the mountains, the bus decided it had had enough. All sorts of things broke down (ok, it's basically the waterpump, and this thing that was covering the fan), and the sounds coming from the motor were not those of our usually happy, content Attila. We had to stop. Right in front of a tunnel, in a rather gritty place along the road. Luckily it turned out that there were some neighbours. An allways smiling Kurdish road worker with a big mustache and his two dogs. We weren't sure why exactly we couldn't put up a tent, but when we realized the next day that the sign language from the night before was not trying to describe the cold weather, but was referring to the three wolves living in the area, we were quite happy that we all slept in the bus. Odd male doing dishes --->

Our neighbour has spent most of his time drinking tea ans chatting (in sign language and Farsi) with us, as well as driving us around and calling mechanics and giving us food and tea. We are not really SURE about what we are talking about, but the communication somehow seems to work, anyway. We have given up English, following our new friend's example of sticking to the language we know best, and just assume that anyone will understand. He speaks four languages, none of which we understand. Still we manage to talk, about his family, background, the men with beards (who seem to symbolize everything that is bad in Iran), Kurdestan (very nice), his dogs (Jack and Joe), vodka and whiskey (nice, but the beard people don't like it), something about someone getting shot (also something to do with the bearded people), and how we are perfectly safe staying in the bus (because if some bearded person comes to hassle us, our friend will be there with his Rambo knife)

At the moment some of us are in Tehran city meeting good people (among them Thale and Michaels friend Nazgol, artist from Tehran, great girl), seeing art and drinking coffee in Tehran's old, marvelous cafes, while some people are (hopefully) watching the bus, others out looking for spare parts. We are not yet sure how long we have to stay here. Personally I have taken a liking to the city, and don't really mind staying for a while.
Torkild and Nazgol in an extremely symbolic picture about gender issues and Iranian society ---->

Before the 13th, we must be out of the country though, as our visas runs out. And, admittedly, that first Amenian beer will taste quite nice, after losing all of the excess clothing worn in Iran.

Photos by Ingrid Sunde Koslung

Nytt fra Teheran-korrespondenten

2008-03-19T14:56:00.011+01:00

Eller nytt og nytt. Her skjer det i grunnen ikke saa mye. Men nettopp derfor skal dere faa enda en flott liten liste. Et lite utdrag fra gaarsdagens og dagens hendelser. Sloeyf "hoeydepunkter", "hendelser" er bedre. Tilvaerelsen aleine i Tehran er nemlig ikke bare fryd og gammen. Det er for eksempel naermest klin umulig aa komme seg rundt paa annen maate enn aa gaa. Med mindre man skal akkurat den ene veien metroen gaar. Og byen er i en tilstand som kan sammenlignes med julestria i Europa. Bare enda flere folk, og enda mere koe. Man har to valg: folketomme smug med en og annen heroinist virrende rundt med sproyta i handa, eller koe, koe og atter koe i hovedgatene. Etter en kort tur innom smuga, har jeg holdt meg mest til koealternativet. Det er ingen tvil om at Karl Johan i julestria kan vaere enerverende, det som imidlertid gjoer NoRuz (Iransk Nyttaar) stria i Tehran verre, er alle disse sosiale kodene om at man ikke kan komme borti folk. Da i hvert fall ikke noen av det motsatte kjoenn. Dermed er ikke dem vanlige broytesegfram/aalesegmellomfolk-taktikken mulig. Man faar pent trippe i takt med virrehuene, fanga i (vindu)shoppetaaka. Vel, nok frustrajoner. Jeg fant da fram til internettcafeen til slutt. Til hoyre ser du Imam Khomeini som holder et vaakent oye over Tehran by.

1. Fikk et haarstrikk i No Ruz gave fra en hyggelige resepsjonisten paa hotellet (dette i motsetning til den veldig lite hyggelige resepsjonisten som jobber paa kveldstid) Navnet hennes betyr "sweet", men husker det ikke paa farsi.

2. Klarte aa faa tak i et maaltid som inneholdt groennsaker paa en restaurant, ved hjelp av en lapp skrevet paa farsi.

3. Fikk hjelp av en hyggelig dame som hadde vaert jordmor i Dubai. Hun ringte bussterminalen og fant ut at de ikke hadde billetter til Yazd foer soendag. Fikk telefonnummeret hennes. Bare aa ringe om det var noe.

4. Fikk hjelp av en hyggelig fyr til aa a ta delt taxi, og deretter finne metrostasjonen. Han var nyutdanna resigoer, og holdt paa med sin foerste spillefilm. En detektivhistorie fra foer revolusjonen. Fikk telefonnummeret hans. Bare aa ringe om det var noe. Bildet er fra metroen, tatt fra damevogna, mot mannevogna.

5. Fikk til slutt, etter en hel dag med farting rundt i byen, fatt i to bussbilletter til Yazd paa fredag kveld. Hurra!

6. Fant ut at boka jeg leser ikke bare handler om en fyr aleine paa et dodgy hotell, men at det ogsaa er samme aarstid som naa. Leste masse.

7. Bytta rom til et billigere et uten do og dusj. Radiatoren staar desverre paa fullt og kan ikke skrues ned uten skiftenoekkel. Bra jeg ikke maa gaa med sloer paa rommet.

8. Tegna radiatoren i en bok jeg har faatt av Cecilie.

9. Saa det merkeligste TV programmat ever; Et laer aa tegne ondsinna karikaturtegning av en hybrid mellom en israelsk soldat og en amerikansk kapitalist ptogram. Med en midi versjon av "candle in the wind" som soundtrack.

10. Varsla vaskepersonalet om liten oversvoemmelse paa fellesbadet paa fellesdoen.

Med hilsen fra Teheran-korrespondenten, for anledningen med nytt sjal med blaa blomster.

Rapport fra Strangeways avd. Svalbard

2008-03-18T19:55:00.016+01:00

På Svalbard er det kaldt. Så var det sagt. 15 minus. For noen dager sida var jeg i Delhi og krangla med Rikshaw-wallhaer. Rart. Nå er jeg i Longyearbyen og det bråker skikkelig når jeg går, knirkknirk, med børse over skuldra.

Denne dagen starta med et besøk hos Ingeniør J.O. Paulsens scooterutleie. Vi (de andre her har ingenting med strangeways å gjøre) skulle ut av byen, og da trengte vi en børse i tilfelle vi skulle møte på en Isbjørn. Paulsen, eller hvem det nå var i sjappa, lurte på om noen av oss var våpenkyndige, og endelig, ENDELIG, kom min mørke millitærbakgrunn til nytte. 10 minitter etterpå spaserte jeg ut med en eldgammal mauser over skuldra, og ti skarpe skudd i lomma. (Ikke lov å fylle kammeret før man er utenfor bebyggelse. Men da må man.)

Målet for turen var en isgrotte under Longyearbreen som vi visste sånn ca hvor lå. Den viste seg å være omtrent fire ganger lenger unna enn vi trodde, og det var bare oppover. Vi angra litt på at vi hadde utsatt scooterleia til dagen etter. Men det var verdt det. For etter at vi hadde traska ut av byen, satt i sluttstykket og fyllt kammeret, og etter at vi hadde gått i ytterligere halvannen time, så fant vi grotten. Vi hadde hørt at vi ikke trengte guide, så da droppa vi det, men vi hadde kjøpt hodelykter, og det var helt fantastisk. Det gikk flere hundre meter innover, og bortover og oppover og nedover. Noen steder var det så trangt at vi måtte åle oss sidelengs, andre steder måtte vi vrikke oss bortover som åmer gjennom smale hull og forbi lumske slushhull i isen. Bare en av vårs plumpa en gang (og det vakke meg). Det er det mest spektakulære jeg har vært med på på lang tid, og jeg har tross alt, som en del av strangewaysbesettninga, fått oppleve enhel del i det siste.

Jeppjepp. Nå har vi leid oss scootere, og i mårra kjører vi til den russiske spøkelsesgruvebyen Pyramiden. Fire timer hver vei. Vi har kjøpt inn en flaske vodka for å gi til den russiske oppsynsmannen, i håp om at han skal låse oss inn i byggene, og jeg har begynt å friske opp i russisken min fra i høst. Bolsjoi Karacho!

I mårra er det spådd 20 minus. Narmal.

Agonda Beach Crew

2008-03-17T22:28:00.003+01:00

Yes, it was a while ago, but better late than never or whatever...
Group picture from Agonda beach in Goa; the beach with all the other overlanders - joining in on the picture is Morten's father, Knut, Sunshine from the US, a German overlander couple (their car in the background) and an Italian overlander family.

Family Photo From Punjab

2008-03-17T17:56:00.007+01:00

Manjinder's family at his uncle's farm outside Amritsar in Punjab, India. Manjinder is on the left side of the photo holding his nephew. Crew from the bus at the time was Maria, Martin, Morten, Guro, Ingrid, Torkild, Bjørn Kjetil, Øyvind and Cecilie.

En formiddag i Teheran

2008-03-17T15:48:00.008+01:00

Siden jeg ikke har alt for mye aa fordrive tida med, og har funnet en internettcafe der blogger.com av en eller annen grunn ikke er sensurert, kommer det her en noe triviell post om dagens hendelser i Tehran. Noen ganger er det vanskelig med sammenhengende narrativer. I dag er en saann gang, saa jeg gaar for en listevariant over dagens"hoydepunkter". Til hoeyre en stakkars kylling i ferd med aa bli solgt paa markedet.

1. Marked i gata nesten rett utafor doera. Ingen som plager noe
saerlig, slik som i India. Bare gaa aa se og hoere paa. Kjoepe et sjal med blaa blomster.

2. En blodappelsin jeg kjoepte paa gata. Ikke fordi den var saa
fantastisk god, men den var fin, passe god, og fruktselgeren veldig blid.

3. Hamburger som hadde masse groennsaker og nesten ikke noe kjoett.
Vanskelig aa faa tak i groennsaksmat her. Smakte litt som saann
mikrobenserburger paa aattitalet, og.

4. At de Tehranske damene gaar med stolt holding og friske skritt.

5. Aa oppdage at boka jeg leser handler om en fyr som er aleine paa et
litt dodgy hotell, akkurat som jeg. Dance Dance Dance av Haruki Murakami.

6. Bra fotoutstilling med iranske fotografer paa museet for samtidskunst.

7. Bli kjempetroett i beina og tenke at det er jo bra, for jeg kan
sannelig trenge litt trening.

8. Designerstoler paa museet som faktisk er DRITgode aa sitte i, i
motsettning til de fleste designerstoler paa museer.

9. At homsekunstnerikonene Gilbert og George har et svaert bilde paa
veggen i museet. Hah.

10. Vaere aleine med meg selv for foerste gang paa lenge, vaere litt
redd for det, men oppdage at det gaar jo helt greit. Litt slitsomtbare. Men jeg har jo trening, tross alt.

11. Ha paa rosa skjerf med stjerner paa paa hodet.

12. Vaer som minner om norsk april-mai, og folk som er ute og koser
seg i vaarvaer og til og med noen som leier.

13. En fyr som sier at regjeringa er crazy som sensurerer internett, og tenke at det har han jammen meg rett i, og foele meg litt mindre fremmedgjort.

4. Vaere fornoyd og litt stolt over retningssansen min, som tross
alt ikke er SAA raeva, alltid.

17. Fine sjablongmalerier paa veggene som jeg lurer paa hva betyr.

18. Den kjempefine parken "park e' Laleh" som faar meg til aa tenke paa mange andre fine parker, saerlig i Norge, Sverige og Danmark, og glede meg til aa se dem igjen. Bildet er fra lekeplassen der.

Beste hilsener fra Strangeways' egen korespondent i Tehran. Legg foroevrig merke til de fine Ray Sun solbrillene, kjoept i Goa, for dem har jeg rota bort i loepet av dagen.

Iran!

2008-03-15T17:49:00.004+01:00

Just to let you all know; the bus has safely reached Iran today - they are now in Bam and will be driving on to Kerman and thereafter Yazd.

Bollywood Dancing

2008-03-15T08:44:00.005+01:00

Before I leave India, I want to write a quick note on the Bollywood experience of me and Torkild. As mentioned in an earlier post, Cecilie and I was strolling around Mumbay for a whole day in the hopes that an agent would discover us. Cecilie had even dressed up in a nice dress and put on some makeup. Ufortunately we saw no sign of anything at all recembling the glamour of Bollywood in Mumbay that day. With the possible exception of an expensive coffee place where we had some gigantic milkshakes, Mumbay felt anything BUT glamorous. No wonder perhaps, as more than half of the city's population lives in slums. Still Mumbay is one of those places that has everything of India in it; the grittyness, the poverty, dirt, animals, noice, pan stained pavements, rich kids strutting their stuff on the clubs dancefloors, men in suits with cellphones looking down to avoid the cow dung in the streets, and a thousand other things all seemingly existing on top of each other, within the exact same moment of time. No wonder a linear perception of time has not been working for these people. Anyway, back to the beginning: Bollywood.

The film Industry in India revolves around an area north Mumbay known as Film City. Though not the only place in India where films are shot, it's definatelly the most important, and well known. As Indian movie industry is (if possible) even more focused on the idea of beautiful people showing off on screen than the one coming out of Hollywood, this is the place to go to get a glimpse of the glamour of India's showbiz upper class. We thought. Well, unfortunately for Cecilie, Torkild and I were discovered on the streets the next day, when the rest of the bunch was already on their way to Udaipur.

The next morning I was trying to work out what it was about our style that made the agent choose us, when I realized by looking at the other people that this wasn't about style. It was about being white. Or actually, it was about not looking Indian. The collection of extras stuffed into a coach and shuffeled to the north of town that day where a mix of Europeans, Japanese, Africans, Americans, Australians and Israelis (of course) In short, anyone not Indian looking. But glamorous? As the day progressed I got the impression that this is actually one of the most important assets of Bollywood glamour; that is, anything or anyone not from India.

When we arrived on the set, we were given some horrendous costumes, and where told we were gonna be in a wedding scene. Although a definite nudge down from the original promise of disco dancing, I felt hopeful and excited as I pressed my feet into a pair of too small silver stilettos. To my surprise I managed to get from the costume department to the set without injury. At the set there was some action going on, cameras where rolling, and people where shouting "action", "silence" and the like. Nobody seemed to mind us, the extras. Actually, most people didn't seem to react to the shouting at all, there was no silence, that's for sure. We sat down in some chairs coverd in silk, a part of the wedding scene, and waited. At some points the cameras might have been directed towards us, I am not sure. A bit later a band started playing, I think the idea must have been to add the sound to the film later, because these people could NOT play.

Now, you might think I am attempting to write in a naivistic style here, making the story funnier or something. Well, you are wrong. They literally did not tell us anything at all, we just sat there. In the sun. For hours and hours. While some stuff was going on. There was a guy in a suit who was running after the bride, and then a secuity guard. There was the band. That was about it. The scenography looked like the real thing, like what they did at Manjinders wedding place in Punjab. Actually, it felt like being to a very boring, real wedding, waiting for the ceremony to begin.

After lunch we were placed in a garden, and given the task of taking one step forward as a dog ran past. We tried to do this as best we could, but had no idea where to focus or when to move. Oh well, I suppose we will be out of focus anyway. I think the guy standing in front of the dog, was some big Bollywood actor. The lunch was actually quite good. Dessert and all.

As you can see, the way the day progressed it seemed we were going from 'not glamourous by any standards" to even less glamorous than that. But when we were asked to be in another film, THIS time, a real disco scene, in a love-drama, what do you think we answered? Well, "yes" of course. The lure of the extra 500 rupis was too strong to handle. This time, the dress was slightly better, but the set ended up being more of a sleezy nightclub, than a discoteque. again the place was filled with people from all over the world (again apart from India) and with Russian, lightly dressed girls, dancing on stage. Some guys from Nigeria, dressed in dark leather clothes were talking to the main character for about 5 seconds, after which he stared intensely into the camera for 20 more. The rest of the scene was focused on the girls dancing, the rest of us in the background holding glasses of weeks old coke mixed with water. Pluss some pieces of potato chips floating around in it. No, we didn't even get a real drink.

when we were finally allowed to go, around 11pm, we realized that the other people. the ones who were not just tourists.... got twice our pay. Bastards.

I must say though, in all it's absurdity, the day was worth it. With 1000 rupis in the pocket we headed for some food and a beer.

The films we might be in are called: High Five and Heaven, in Hindi of course.

Short Update on Everything

2008-03-12T10:51:00.005+01:00

Torkild and I are in Delhi now, after a superb trip to Tawang in Arunchal Pradesh, in north eastern India. More on that later. We have just spoken to the people on the bus, and want to inform everyone that all is well with them. They were not far from Lahore when the bombings took place yesterday, but did not hear about the attacs untill today. Reports are that the people of Pakistan are as friendly as ever, and spirits are high within the four, safe walls of Atilla the bus. The Indus river has just been crossed, and the bus is now moving north, towards Quetta. More updates shortly. Ingrid.

New mobile number in Pakistan

2008-03-10T17:02:00.010+01:00

The bus has now entered Pakistan and will according to the plan be in Iran in a week's time or more. The crew consist of Guro, Morten, Martin, Maria og Bjørn Kjetil. They can be reached at BK's mobile which just got a brand new Pakistani sim card – a present from a traffic police officer... +923463707500.

New Delhi Jazz

2008-03-02T23:31:00.001+01:00

Jeg skulle på jazz-konsert i kveld, trodde jeg. Dette som en del av mitt prosjekt for å hamstre vestlige, eller hjemlige om du vil, inntrykk før vi forsvinner inn i mer fremmede områder om ikke lenge. Nå finnes det ikke noen jazzklubb i Delhi, men armert med "Time Out" og vilje til å ta rickshaw hvor som helst, fant jeg ut at det var en konsert med noen franske karer som skulle jamme med noen indiske karer. Klassisk fusion-jazz, altså, det luktet world music lang vei og jeg vurderte å bli hjemme (på hotellet) og lese istedet. Estimater varierer, men sjansen for å oppleve en god fusion-jazz-konsert er ca. 1/25 (siden Miles David døde). Vanligvis bruker jeg ikke penger på så dårlige odds. Men denne konserten var gratis, og så tenkte jeg at i det minste får jeg hørt litt tabla. Dessuten har jeg ikke sett noen spille trommesett siden Bishkek i september. Jeg får prøve, tenkte jeg. Det kan hende det blir bra. Folk vinner jo i Lotto.

Første skritt i enhver utflukt i India er å finne en rickshaw. Deretter følger en fase hvor en prøver å forklare hvor en har tenkt seg, forsikrer seg om at rickshaw-wallahen har forstått hvor du mener, og etablerer en pris-diskusjon som ikke er for urimelig for noen av partene. Avhengig av dedikasjon og dagsform vil denne utvekslingen av økonomiske argumenter vare fra fem sekunder til fem minutter. Dagens første rickshaw-forhandling var av en middels kort variant, men så var også sjåføren så drita at det var vanskelig å få gehør for argumentene mine. Det var søndag ettermiddag, og søndag er dag mange setter av til kvalitetstid med familien. Ikke denne karen. Han hadde kvalitetstid på jobben. Topp stemning. Jeg ba ham kjøre forsiktig.

Konserten skulle finne sted på amfiteateret til The Ashok, et av de større og dyrere hotellene i New Delhi. Jeg var litt tidlig ute, og var vitne til litt tentativ fikling med hornene mens lydmannen kjedet seg. Det som så ut som sjefen for franskmennene, han hvis navn prydet plakaten, slentret rundt på scenen i kjortel med trompeten sin mens en gitarist lirte av seg noen atmosfæriske lyder over tablaene og hva det nå heter som den andre indiske karen spilte. Trommeslageren skrudde på laptopen sin bak et fullt trommesett og ganske mange elektroniske trommer. Javel, tenkte jeg. De indiske gutta kan ihvertfall spille. Tabla-wallahen var rimelig dyktig, etter hva jeg kunne dømme, og den eldre mannen bak den slags indiske gitaren spilte veldig fint, og veldig distinkt indisk.

Etter en kort stund var de ferdige med lydsjekken og forsvant fra scenen. Det begynte å strømme til publikum, ganske mange faktisk, jeg vil tippe det var ca. 300 der da konserten startet. En god del indere, men også like mange franskmenn og -kvinner. En mann tok mikrofonen og introduserte bandet på engelsk med fantastisk fransk aksent. Så begynte det. Jeg visste med én gang at jeg hadde tapt innsatsen. Umiskjennelig chorus-gitar, elektroniske loops fra trommeslageren, over-inspirert sutting på trompet med mute. Jeg hadde "Time Out" i jakkelomma, og det var litt lys over publikum også, så jeg brukte første låta til å lese noen filmanmeldelser. Jeg prøvde å følge litt med etter det, for det var en god intro til låt nr. to med tabla og den rare indiske gitaren. Så kom den franske gitaristen inn og fortsatt var det ikke så værst. Men trommeslageren ødela alt rett etter. Han var en mann i 40-årene med grått hår og khaki-bukser. Han har antageligvis hørt på norsk jazz fra nittitallet og kommet til at en blanding av elektronikks beats og akustiske trommer er framtiden. Problemet hans var imidlertid todelt. Lydmannen som kjedet seg under lydprøven fikk ikke noe lyd ut av det elektroniske utstyret hans (jeg snakket med ham, påpekte at vi ikke kunne høre noe av det trommeslageren spilte på pad-ene, men han sa at han ikke kunne gjøre noe, alt gikk gjennom laptopen til trommeslageren). Også var han en elendig trommeslager. Det svingte ikke i det hele tatt, og han spilte så kjedelig at det er vanskelig å forestille seg hvorfor bandlederen, som i det minste kunne spille, og tydeligvis har et navn i fransk jazz siden nasjonen sender ham på turné i India for formodentlig presentere spydspissen av fransk musikk, har rekruttert ham i første omgang. Kanskje han får være med fordi de synes synd ham, kanskje kona hans akkurat har forlatt ham eller noe sånt, og han nettopp har mistet jobben som bygningsinspektør i Marseille. Vi kan bare spekulere.

Jeg gikk litt uti tredje låt. Jeg var sulten uansett, så det var bare å finne en rickshaw og gå igjennom prosessen beskrevet tidligere for å komme meg hjem. Denne gangen gikk det imidlertid ikke på skinner, selv om denne rickshaw-wallahen ikke så ut til å ha drukket. Han skulle ha altfor mye, over det dobbelte av det jeg betalte dit, men litt tautrekking fikk prisen ned på såvidt akseptabelt nivå. Inn i rickshawen, avgårde, men etter et par kvartaler stoppet han foran en annen rickshaw og begynte å prate med føreren av den. Så skulle jeg visst over i denne og fortsette turen med ham, men betale mesteparten av den høye prisen til den første sjåføren (som jeg hadde kjørt 500 meter med) og resten til den nye sjåføren. Dette slo meg som urimelig, både ovenfor den nye sjåføren og meg selv. Ingen snakket engelsk. Jeg besluttet at det beste for alle var om vi begynte på nytt. Jeg prøvde å gi den første sjåføren 20 rupi for den korte turen vi hadde gjort. Han ville ikke ha dem, og var fortsatt ivrig på å få meg inn i rickshaw nr. to. Så jeg gikk. Han fulgte etter meg og ropte "OK, sixty!", som var halvparten av opprinnelig avtalt. Jeg snudde, satte meg inn i rickshaw nr. en og vi kjørte. Så sa han: "Hundred twenty!" med sur stemme. Vanligvis ville bare tenkt fuck it, det er snakk om ni kroner, men det var nok nå. Jeg ba ham stoppe, han sakket farten men stoppet ikke, så jeg hoppet ut i fart. Da stoppet han, jeg ga ham 20 rupi og satte avgårde til fots. Han forsvant. Rett etter kom rickshaw nr. to og tok meg hjem for 60 rupi.

Alt i alt brukte jeg 140 rupi på denne konserten. Gitt at estimatet om at hver 25. fusion-jazz-konsert er verdt pengene, så vil jeg heller betale 25 ganger så mye for den ene konserten som er god, og slippe å gå på de 24 imellom.

Storbyferie

2008-03-02T12:00:00.001+01:00

Det er merkelige dager i New Delhi for tiden, her jeg er og venter på iransk visum. Jeg har ikke ennå faktisk levert søknaden til ambassaden, det kan jeg først gjøre når Hamid i Teheran fikser godkjenning fra innenriksdepartementet og sender meg en mail med et referansenummer. Det har han ikke gjort ennå. Kanskje i morgen. Han lovet det ikke skulle gå mer enn ti dager, og det er i morgen. Nå gjelder det, Hamid, ellers mister du litt av ditt gode navn og rykte.

Men dagene går unnå mens jeg venter. Jeg så for meg at New Delhi skulle være siste brett i India, hvor jeg måtte bruke alle mine opparbeidede skills i rickshaw-pruting, selger-avfeiing, personlig hygiene-opprettholdelse og tigger-ignorering for å runne spillet. Denne byen er ofte førsteinntrykket for mange som lander i India, og de kommer rett fra vestlig hjemmehygge. Derfor hadde jeg denne forestillingen av New Delhi som en pøl av fattigdom, trafikk, søppel, urin og kuer. En slags India-essens, konsentrert India.

Dette er feil.

New Delhi er definitivt India, men det kan være at fire måneder på subkontinentet har kondisjonert meg, trent meg i å takle sånne ting som må takles når man er her. Jeg synes nemlig det er drit-lett. Ta tre forskjellige busser i halvannen time for å gå på kino i en forstad? Lett. Handle elektro-shyrdak i basaren? Lett. Si nei til selgere og rickshaw-wallahs, hele tiden? Lett. Ikke gi penger til barn som tigger? Lett, men like forbanna hjerteskjærende hver gang.

Det er imidlertid ting ved New Delhi som gjør at det er lett å være her. Det er brede gater med trafikk som i større grad enn andre steder overholder trafikkreglene (altså, det er ikke pent, det som skjer i gatene her, men det funker). Det fins parker, kinoer, butikker, ikke-indisk mat. Det finnes metro. Kort sagt, det finnes en middelklasse her, og den er ikke redd for å vise det. Folk går for å se amerikanske filmer, de kjøper engelske bøker, de lager rockefestival og åpner gallerier med samtidskunst. Jeg ønsker dette velkommen. Det er fordi jeg er litt over halvveis på denne reisen, og jeg har et økende behov for å oppleve noe jeg kan kjenne igjen, noe trygt og lett. Jeg ber ikke om mye. Det skal ikke så mye til. Gå på en ordentlig kino og se en bra film med et handlingsmønster jeg kjenner igjen, og fullstendig uten dans. Gå i parken og lese en bok. Kjøpe kaffe på kaffebar. I morgen tror jeg faen meg at jeg skal gå og drikke en øl på pub. Øl fra fat. Tappet øl. Jeg hamster disse opplevelsene nå, disse dagene i New Delhi, før vi kjører hjemover gjennom en streng av land som kommer til å gi oss så mye, men også følelsen av å være fremmed.

Derfor er denne New Delhi-avstikkeren min så viktig. Jeg er på storbyferie fra bussen.

Vi synker!

2008-02-25T10:36:00.017+01:00

Vi har kjørefri dag i Uidapur, en av Rajastans mest romantiske byer, full av fort, flytende palasser og grønne papegøyer, marinert i historiske sus. Men ennå sover vi som unger og gleder oss til å fortsette med det i mange timer.

Shit!

En oversvømelse lenger oppi gata har gjort halve parkeringsplassen til gjørmehøl over natta. Bussens venstre side har synki minst tjue centimeter når Morten er ute og tisser. Sola har såvidt stått opp. Guro, vi synker!
Jeg prøver å rygge oss ut av uføret. Da synker vi tjue nye centimetre. Jeg får det for meg at bussen kommer til å velte. Så gaernt går det ikke, men eksosrøret er under vann og med motoren på høres det ut som om Attila holder på å forgå ved drukning. Han hviler på støtfanger, bånnpanne, fjaeringsppheng og andre edle deler. 12 tonn sugd fast i tjukk leire. Helvete! Ut herfra kommer vi ikke aleine. Og vi er usikre på hvor hel det er mulig å få Attila ut.
Vi skal ikke klø oss så lenge i hue før vi er omringet av 30 ivrige indere som alle har en mening om hvordan vi skal komme på rett kjøl. Noen sier jekk, andre mener kran.

Vi blir satt i kontakt med byens crane walla(kranmann) og etter en halvtime kommer en gul lovende kranbil med mange store kroker. Plutselig er det ikke bare vi som sitter fast. Redningskrana har valsa rett i uføret.

Den har heldigvis bedre forutsetninger enn vår tunge lave buss. Snart er det gang i den.

Bussen må heises skrått opp, i mange omganger. For hver gang slenges steiner under fordekket slik at krana til slutt får heisa bussen opp og ut på den trygge asfalten.
Jeg biter ikke negler til vanlig, men her fant jeg meg sjøl med hele fingre inni munnen. Aldri sett bussen fly så høyt.

Attila kommer ikke fra dette uten skrammer, men det er mest av den kosmetiske sorten og alle vitale organer fungerer som de skal. Puh! Vi behøver ikke fly hjem.

Punjabi Dreams

2008-02-23T13:29:00.007+01:00

After one night in a brand new hotel in Dehli ASCCPCI (Atilla Soft Core Communist Party Crew of India) hitched a ride with a bus full of Norwegian overlanders heading for the Pakistani border. Nice! At first they seemed really nice offering mineral water and some kind of finger chips, but after a while we started to suspect that something was wrong. "Yea, yea.. we've been traveling all the way from Norway, but now we're heading home again." There was especially this one guy who almost couldn't move his head... and he kept repeating .. "Manjinders place, Manjinders place".. spooky indeed.

After a quick overnight stop in the obviously fascist controlled city of Chandigarh, also known as "The City Beautiful", ASCCPCI got their suspicions confirmed! We're we not at all going to Atari city at the Pakistani border, we were going to some strange place called Punjabi Bagh. The Norwegians in the bus got more and more exited and anxious when we got closer to this place. "Best cook in Punjab.. Manjinders Place.. 2000 people ceremony .. great place". Only time could prove them right or wrong.

We we finally got to this place they stopped the bus and we stepped out of the North Indian reality covered with dust and dirt and whatnot and into a beautiful garden with a live waterfall lit by small lights all accompanied by sweet sweet Punjabi techno music. In the middle of it all was a fantastic castle only matched in beauty by the great Taj Mahal. Who could know that such a paradise lay hidden just meters from the road covered with dusty scooters, horses and bicycles so old that the Indians could only have gotten them from the British colonists.

After this everything seems blurry, the people of the Norwegian bus must belong to some secret Sikh caste because the servants of this man Manjinders Place offered us the most fantastic Indian dishes with flavours you could only dream about. Could it be real? Amazing dancers keeping our eyes busy while we where munching on cake and chicken and drinking like mad westerners in some kind of a psychedelic dream. Could it be?

The next morning ASCCPCI woke up and everything was gone. The palace, the food, the eclectic dancers, the lights and all that was left was a bus full of sleeping Norwegians. ASCCPCI decided to hit the road and hitched a ride on a cart pulled by an old camel. It must all have been a dream. Or could it be that the Norwegians put some strange Indian drug in the finger chips? We will never know, but dream or not, definitely an awesome experience for the ASCCPCI.

Roots and Kultcha

2008-02-18T13:40:00.013+01:00

Okei. Det blei prata mye om Full Moon party og dancing på Värsta Grymma Partyt i Goa da vi satt på porchen i Kerala og drakk kruttkaffe. Planer blei lagt, intensjoner ymta frampå og løfter inngått om hva vi skulle ta oss til i Goa etter en lazy måned i Sør-India... Men hva skjedde? Vi surra oss opp til Sør-Goa og endte opp på Agonda beach, også kjent som "last quiet beach" i Goa. Da vi forsiktig spurte "where's the party?" i Agonda var det bare spørsmålstegn i øynene på folka.. "Party? No party here.." Sånn gikk no dagan og før vi visste ordet av det satt vi på en te-sjappe i Maharastra, staten nord for Goa, med en følelse av uforretta sak. Da var det bare en ting vi kunne gjøre. Atilla party crew jumped ship og haika med første og beste TATA truck mot vår Mount Zion, Party Zone nr. 1.. Värsta Grymma Partyt i Nord-Goa! Yay!

Fan där står man... Midt ute på landsbygda i India og drømmer om frilynte russere och frika Israelere med fake dreads. Og på landsbygda i India er det INGENTING.. bortsett fra chai da. Alltid chai. Chai chai chai. Chai og Kuer. Og fluer og kuer og chai. Etter par timer på chai-sjappa kom vi oss på en lokalbuss og endte opp i en liten by med togstasjon i en by med et navn som verken undertegnede eller noen andre i ASCCPCI (Atilla Soft Core Communist Party Crew of India) fikk med seg. Etter en haug med Black Coffee, STRONG and no sugar kom vi oss på toget sørover på tross av en desorientert konduktør som påsto at "Goa.. Nooo.. Other Direction.."

En rickshawtur til "fixed price" 350 rupi sammen med en fri sjel, Jess fra England, var det som skulle til for å få oss resten av veien til det forjettede land. 150 meter inn i shoppinggata bestående av flagrende gevanter, hippie-shyrdak og psykedeliske t-skjorter fikk vi roet oss med et par Kingfishere og tenkte, "ka nu?"

Etter noen dager i strandhytta på Arambol hadde vi fortsatt ikke finni Värsta Grymma Partyt selv om noen svensker i nabolaget påsto at det var et sted som hadde hatt fest forrige tirsdag. Topp stemning. Opp hovedgata.. til venstre, og så til høyre, og så til venstre og litt oppi der. Det stedet fant vi aldri, men derimot møtte vi to danske og en norsk jente i vill flukt fra et hotellrom der rottene ramla ned fra taket natta lang. I sin desperasjon tok de to stakkarslige og out-partyed norske gutter under sin avbalanserte, skandinaviske paraply og sørga for at ASCCPCI hadde litt selskap da vi skulle slurpe kingfisher og prate skit. Men Värsta Grymma Partyt blei det ikke noe av.

Arambol Beach er litt som et eventyrland for voksne litt frika mennesker med en hang mot det gode liv sånn litt på halv tolv. Kort oppsummert. Litt blanding av Neverland, Lothlorien, Monkey Island og Syden. 1000 nesten like strandkafeer i klassisk backpacker-fashion med akkurat den samme menyen med den samme musikken og de samme folka. Alle stedene serverer mat fra all over the place; Indian-Veg, Non-veg, Continental, Chinese, Israeli og Italian. Alt smaker litt det samme og man kan begynne å lure på hvorfor de ikke bare serverer en god Chicken Buryani i stedet, like greit det.

Dagain gikk no i Arambol også, men vi fikk ihvertfall kryssa av mange punkter i boka vi ikke visste at fantes. Trommesirkel, check. Toppløse russere i G-Streng, check. Henge med drita Reggae-svenske på 6. dagen, check. Holy Tree, check. Det siste var kanskje den eneste nær-spirituelle opplevelsen i Goa. Et hellig tre langt inni skauen med en hellig mann(sadhu) som ville at vi skulle smake på chill-loomet hans. Det blei mye prat om long-timers etter det. "Skulle vi ikke bare blitt her et par år, starta bissniss eller no.. Pølse i lompe med rekesalat hadde jo gått som hakka møkk her."

Now get a Goan?

Man blir faktisk rastløs og litt sliten av å gjøre ingenting for lenge. Så på fredag konsulterte vi travel agent etter litt om og men og et par dager ekstra dro vi oss opp etter ørene og kasta oss på lokalbussen til Party beach #1 .. sier de.. Anjuna Beach. Egentlig skulle vi pelt oss på toget nordover og hooka opp med bussen i Mumbai, men Goa time beveger seg litt treigere enn vanlig time.. "One more day.." Resultatet blei ihvertfall flybilletter til Dehli med Spice Jet til 5.000 rupi stykket og en siste sjanse i Goa. Hælja på Anjuna.

Värsta Grymma Partyt 2!

I India er det tre årsider, Høy-Sesong, Sesong og ikke-Sesong. Høy-Sesongen varer fram til slutten av januar, Sesong slutter omtrent i mai og i ikke-sesongen skjer det ikke en dritt. Da vi kom til Anjuna var Sesongen skikkelig på hell. Alt vi fant på stranda var bleikfeite russere, loppebefengte bikkjer og kuer i slapp positur. Det var faktisk på nippet til at vi ga opp vår søken etter Goas legendariske og for vilde partyscene. Men det var da det skjedde. Vi var ute på lørdaskvelden og tenkte at noe måtte skje, men neida.. "Weekend.. no party.. police trouble". Men til vår forbløffelse kom plutselig en indisk kompis bort til oss på på In-stedet Lillyput og ga oss en feit flyer med påskriften: "ROOTS & KULTCHA: Roots Reggae, Raggamuffin, Dancehall, Soca madness, Special Dubplates and Exclusive RMX".. Wooooot!!!

Så her sitter vi i kjent positur. Kingfisher og bølgebrus. Lomma full av flyers og klokka nærmer seg dancehall-time. Nu kan festen börja!

Haile Selassie I!

Selecta BK & Rastafarvind

The Day I Made It to the News

2008-02-11T12:53:00.001+01:00

It was quite a normal day in Kerala, except, maybe it was new years eve and I had dressed up in my new 120 rupee-dress (meaning something like 15-20 kr) bought in the big city near by, instead of walking around in my normal rags. Today was also the day of the elephant parade down at Cherai beach and we were all going there to watch.

As we were waiting for the elephants to arrive, we had a cup of coffee (meaning chicory-powder coffee with alot of milk and sugar; I don't know if it actually goes under the term "coffee", but it is nice anyway), which I didn't finish straight away. Being very into my camera, deleting pictures, I looked up only to realise I was being photographed with two big-shot cameraes.

The next day our caretaker Albert, came by and said that I was now famous "all over India," showing me the newspaper. I had made it to the front page with a small text saying something about tourists, Cherai beach and elephants ( if you can read Malayam, you are more than welcome to translate!).

As I am writing this, just an hour with ferry across the sea to Mumbai, I guess my destiny is sealed; Bollywood next.

Bokbussen, januar 2008

2008-02-07T16:19:00.001+01:00

Det blir mye lesing. Med alle gode intensjoner om å "få gjort noe" - spille musikk, fikse noe greier på bussen, stikke ut og se det lokale tempelet/kirken/moskéen/ruinen av et fort - så blir det heller til at en setter seg ned og leser. Du får ikke meg til å unnskylde meg for at jeg leser bøker, men det kan innvendes at når man for en gangs skyld kjører til en annen verdensdel i buss, så forventer man kanskje av seg selv litt større engasjement i de nære ting. "De nære ting" her (hvor nå det er for øyeblikket) er jo så annerledes, uforståelige, ukjente, fremmede, at de burde, ja fortjener, å være gjenstand for standhaftig årvåkenhet, nitidig granskning. I hvert fall nysgjerrig skepsis eller interessert åpenhet. I det minste en pliktskyldig titt?

Nei. Her leses bøker.

Vi har i bussen et lite bibliotek. Hyllene er bygd og malt hvite av flittige hender (ikke mine), og de har svart båndstrikk til å holde bøkene på plass når vi kjører. Veiene utenfor Norge holder grei standard, for all del, men bøker har en tendens til å ville ut av hyllene. Og jeg hjelper dem gladelig med det, men bare én om gangen, og i mitt eget tempo. Derfor svart båndstrikk. Bibliteket var fullt allerede før vi forlot Norge. Jeg tror vi var overengstelige for ikke å ha med nok lesestoff. En berettiget frykt. Prøv å forestille deg: russisk landevei, kasakhstanske stepper, kirgisiske fjell, kinesiske murer. Men du har lest alt du har med av bøker. Hva gjør du? Leser de en gang til? Gjør noe annet enn å lese? Begynner å grine?

Vi var omtrent ti mennesker (jeg vet ikke lenger hvor mange som er med på denne turen, eller hvem, og på hvilke strekninger) som delte denne dystopien, og resultatet ble selvfølgelig at de svarte båndstrikkene har fått kjørt seg bra fra dag én. Bøker tyter ut av hyllene. Det er helt umulig for én enkelt av oss å få lest alle bøkene som ble med. Og det selv om en hel hylle er dedikert guidebøker. Et par bøker finnes til og med i flere eksemplarer. "Life of Pi" av Yann Martel leste jeg for et par år siden, og på bussen har den gått fra hånd til hånd. Det er en fantastisk bok. En stund var det tre ekspemplarer av "Life of Pi" ombord. Vi vet vi fikk den ene i avskjedspresang, eller fikk vi to eks som gave fra to forskjellige personer? Hvilke? Og hvem hadde med det tredje? Eller var det bare to eks hele tiden?

En annen bok det er to av ombord er "Imperiet" av Ryszard Kapuscinsky, den polske journalist og forfatter av klassikere innen reiselitterturen. Men den er det nesten ingen som har lest ombord, og den hadde jeg også lest før vi reiste. Kapuscinsky skriver med medfølelse og innsikt om steder og mennesker i tidligere Sovjetunionen. Veldig lærerik lesing før en tur som går gjennom minst seks forhenværende sovjetrepublikker. Visste du at de lager cognac i Georgia?

Frykten for å gå tom for lesestoff har ikke gitt seg. En skulle tro at synet av bibliteket vårt, og det ser jeg jo daglig, ville gi en trygghet om at det er nok bøker for en stund. Vi skal bare være borte et år. Dette er ikke "Beagle" eller "USS Enterprise".

Eller kanskje det bare er gleden ved å gå i en bokhandel og gå amok. Jeg var håpefullt innom noen bokhandlere på veien gjennom Russland og Kasakhstan. Innen Kirgisistan hadde jeg gitt opp. Enhver butikk hvor det sto knigy (bøker) på et skilt gikk jeg innom. Kanskje de hadde en engelsk-seksjon? Bare en liten en? De hadde ikke det. Det endte med at jeg kjøpte "Brødrene Karamasov" av Fjodor Dostojevsky på russisk. Kurt Vonnegut (eller en av karakterene i bøkene hans, jeg husker ikke, og det går sikkert for det samme, ihvertfall viss det var Kilgore Trout som sa det) har sagt at den eneste boken som er verdt å lese her i livet er denne. Jeg er ikke nærmere å ha lest den etter denne anskaffelsen, så mye er sikkert. Et års kveldskurs i russisk er ikke nok.

Jeg fikk V.S. Naipauls "Literary Occasions" til jul. Dette er en bok om bøker og om skriving, og det er et essay der om Joseph Conrad som vekket min interesse. Tilfeldigvis hadde jeg kjøpt en samling noveller av Conrad ("Selected Short Stories") i Kina, jeg tror det var i Chongqing, jo det var der, for vi skulle til å ta en 40-timers togtur og det verste som kan skje når man reiser er jo, som vi har sett, å gå tom for lesestoff. Jeg fikk ikke lest disse novellene i Kina, eller i Pakistan eller Nepal, og til slutt glemte jeg hele Conrad. Men da jeg fant "Heart of Darkness" i Fort Kochin, Kerala, kom jeg på samlingen med noveller, og begge bøkene fant veien til bunken som har etiketten "Leses med en gang etterpå den du holder på med nå". Dette er høyst reell og fysisk bunke, ikke en kjedelig og abstrakt liste eller én eller to bøker som ligger pent oppå hverandre ved siden av senga. Jeg har vurdert å få laget en tilhenger til bussen her i India, hvor alt er billig, for å lettere å få fraktet bunken med bøker under denne etiketten.

Men først var det jul, og jeg fikk altså Naipaul-boka, og den havnet først i samme bunke, men da jeg fant essayet om Conrad i innholdsfortegnelsen måtte rekkefølgen endres. Jeg leste først "Selected Short Stories" og så "Heart of Darkness". Conrad er litt vanskelig å komme innpå. Det har sikkert med det hundre år gamle språket å gjøre, men etter en side eller to kommer en inn i flyten, og du blir belønnet med setninger som denne: "As he walked on, all these noises combined together into a piece of elaborate music whose harmonious phrases came persuasively through a great disorderly murmur of voices and shuffling of feet on the gravel of that open space." Det er fullt av engelske ord man egentlig ikke forstår, men som likevel får mening. Jeg vet ikke hva det betyr at et anskikt er "haggard". Likevel er det klart for mitt indre øye hva som karakteriserer dette ansiktet. Kan jeg forklare det med ord? Nei.

Alle historiene er skrevet som "historie-i-historie", hvor fortelleren treffer en fyr som i sin tur forteller en spennende eller interessant historie. Disse historiene handler mest om sjømenn, anarkister, grever, den slags. Det er fortreffelig materiale, og det er mye av det som er basert på Conrads egen erfaring som sjømann. Dette blir en forklart i introduksjonen. Hvem hadde trodd at introduksjoner til litterære verk kunne være interessante? Og da jeg sjekket litteraturlisten til introduksjonen fant jeg referanser til ikke mindre enn to tidsskrifter dedikert til Conrad-forskning! "Conradiana" og "The Conradian" heter de! Dette gjør meg av uforklarlige grunner glad.

Her må jeg i sannhetens tjeneste få melde at flere andre bøker ble lest mellom jul og Conrad-bøkene. "The Mystic Masseur" kjøpte jeg også i Fort Kochin, mens "India In Mind" har blitt med bussen helt fra Tronsmo i Oslo. Dette er en antologi med tekster om India av så forskjellige forfattere som Kipling, Ginsberg, Naipaul, Orwell, Hesse og mange flere.

En bølge spilte meg et puss en gang da jeg skulle stupe uti vannet på Cherai Beach. Jeg landet med hodet først i sanden, holdt på å drukne og bli lam, men ble reddet av vennene mine og tilbrakte noen dager på et hyggelig sykehus i Ernakulam. Der leste jeg "The Salmon of Doubt" i sengen. Det var svært tungt. Ikke fordi boka er kjedelig eller noe, for Adams' siste bok er morsom nok, den, men jeg kunne kun ligge på ryggen, og måtte lese ved å holde boka opp foran meg. I den lille kiosken på sykehuset hadde de boka om Richard Dawkins, og for et deilig sammentreff: Dawkins har nemlig skrevet epilogen til "Salmon". Jeg leste denne og "The Complete Polysyllabic Spree" i hengekøya utenfor huset vårt i Cherai, ute av stand til å gjøre noe særlig annet. Men hva annet enn å lese bøker i en hengekøye kan man ønske seg?

Øverst i bunken ligger nå "Literary Occasions", og jeg kan virkelig ikke vente lenger nå. Den må leses. Den ligger øverst.

---

Bøker kjøpt:
"An Area of Darkness" - V.S. Naipaul
"The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul
"Heart of Darkness" - Joseph Conrad
"Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.)
"The Salmon of Doubt" - Douglas Adams
"Official Rules of Card Games" - United States Playing Card Company

Bøker lest:
"The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul
"India In Mind" - Pankaj Mishra (red.)
"The Salmon of Doubt" - Douglas Adams
"Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.)
"The Complete Polysyllabic Spree" - Nick Hornby
"Heart of Darkness" - Joseph Conrad
"Selected Short Stories" - Joseph Conrad

A Get A Goan!

2008-02-07T08:01:00.000+01:00

The previous week some of the crew went to Hampi to check out the temples and hordes of Israeli. The rest of us just kept the lights down low in Agonda. After eating everything they have to offer here (including greek souvlakis) we have to get a goan and move north. On the way to Delhi and Amritsar we'll pass Mumbai and try to stop for a couple of days in tourist infested Agra where Taj Mahal is located. The trip to Amritsar on the Indian-Pakistan border will probably take about two weeks so just wish us luck in the North Indian traffic.

For most of the crew keeping the body cool in the Arabic Ocean and drinking Kingfisher will be replaced by black hijabs and strong Iranian Tea with lots of sugar. That goes for most of the crew, but for the coalition of interests called "Singelklubben" a visit to Goa isn't complete without a real party including dancing on the beach, hard hard Goa trance and hooking up with some real old timer hippies. At the moment singelklubben consists of myself (oyvind) and BK and we're leaving the bus heading 50 km north to where the party scene is most crazy and crowded with nude Australian girls dancing on the beach... At least that's what they're saying. After the weekend when the Goan gets rough we'll try to catch up with the bus on its way to Delhi. So wish us luck and hope that we don't join the long-stayers up there. I have been thinking of joining a sitar school that lasts minimum 7 years, but we'll see.

So long.

Last Paradise of Goa

2008-02-04T16:17:00.000+01:00

For the first time during our travels, we have found a small community of overlanders at Agonda beach in southern Goa, and stay at a real camp site. And it's great. Our closest neighbours is an italian family we met in Pochara, Nepal. Experienced travellers who have been in India many times since the early 90's. They claim Agonda is the last paradise of Goa, and that might well be right. The palmfringed beach about 50 metres from the bus even has a good surf at times. Not that we surf, but we sure like jumping about in the waves. The biggest problem we have is the cows, who eat anything, including our books if left out.

Life here consists of swimming, reading, writing, discussing ideas, cooking food and doing the dishes, fetching water from the well, and drinking a little bit of that ol' Kingfisher of course. And trying to get the sand out of the bus. Last night Atilla filmclub showed a horribly low quality chinese DVD version of the first Harry Potter film, a very popular initiative especially among the children living close by. When our electricity went out, a neighbour happened to have a generator. And when the cheap DVD finally gave in, another neighbour came running with another copy of the same film! During the unplanned intermission we had some really tasty brownies, comming all the way from Astrid Knutsen in Nissedal, Norway. Thanks!

India, no problem.

Our Italian neighbours have finished the laundry of the day.

This guy comes every morning selling fresh cakes and bread. Brown bread, even!

View towards the sea.

Photos by Ingrid Sunde Koslung

Heading North

2008-01-25T06:56:00.000+01:00

After a month on Cherai beach we dig Attila out of the sand, say goodbye to our allies and head northwards. (Ten minutes later we get ourselves stuck in the sand again, in an attempt to make a quick turn, thus gaining two more hours of digging.)
We will follow the coastal road # 17 up to Rajastan, making the necessary stops on the way to swim, arrange visas and se what must be seen.

Leaving home: Gathered around Attila the bus with Albert - the host, Lily - the housekeeper, our neighbors, the kiosk family, Hilde, Torstein and, notice to the left, the newest member of our crew - Lotte from the Netherlands.

Martin and Cecilie are somewhere in Kerala with Kirsten, Cecilies mother. Morten is somewhere in southern India. Soon he'll go to Bangalore to pick up Guro Anna and Knut, his father.

Photo by BK Undem

Kochi Top 3

2008-01-25T06:40:00.000+01:00

Playing in the Cherai beach waves. Body-surfing and tossing a huge inflatable globe around.
Having business cards and postcards printed old-style in Cochin. Riding a motorbike through town with a big roll of cardboard under my arm.
Going home through Vypeen villages in the evening. Every day a festival or parade throwing lights and sounds at you.

Going solo

2008-01-24T09:16:00.000+01:00

Bussen kjører fra Kerela til Goa. Jeg ser mitt snitt til å snike meg sydover under påskudd av at Guro og Pappa kommer til Bangalore, og trenger noen til å guide seg til Goa. For å få til det, trenger jeg litt trening på indisk kollektivtransport, og samtidig se om jeg klarer meg uten alle vennene og fasilitetene jeg er blitt så vant til... Jeg er nemlig ikke helt sikker...

Jeg begynner turen fra Atilla på en sykkel som skal leveres, noe som går veldig fint, og gjør meg våt av svette i min trange t-skjorte.. En god start
Starten går greit, bortsett fra at jeg blir gjennomsvett av å levere ev sykkel for Ingrid og Torkild. Den første biten har jeg prøvd før, buss til Ernakulam sammen med masse hyggelige Indere. 12 rupi. Rickshaw har jeg også prøvd før. Det er bare å si høyt, med det jeg tror er Indisk aksent, hvor man skal. "City Station". 25 rupi.
Ok, tog.. jeg hørt mye om Indisk togvesen. Det er verdens største arbeidsgiver, at det finnes et voldsomt utvalg av klasser, og at det kanskje lønner seg å booke på forhånd. Jeg har forbredt meg ganske dårlig, og knapt nok bestemt meg for hvor jeg vil reise.. Det viser seg å være mye lettere enn fryktet. Jeg går bort til en luke med teksten "TICKET, no seperate 'Q' for women" over, og sier "Kanyakumari, sleeper" (som anbefalt av øyvind. Det er navnet på sydspissen av India, har jeg lest i Lonely Planet. Mannen bak glasset kikker på meg og sier "No train today, only Thiruvanantaparam".. OK, da får jeg reise dit da, det er et stykke på veien. 132 rupi.
Etter noen timer er det mørkt, og jeg står i Tirduvetdenmeddetlanenavnet. Jeg spør meg hit og dit på bussstationen, og etter litt forskjellig peking og hjelp fra ansatte og reisende, sitter jeg på lokalbussen til Nagercoil, som er ganske nærme dit jeg vil. 29 rupi. Ved et hell er det noen som har fått med seg hvor jeg skal, fanger meg der jeg sitter på feil perong i Nagercoil, og får stappa meg på den siste bussen til Kanyakumari. 12 rupi. Klokken nærmer seg tolv, og jeg frykter at alt skal være stengt (slik det ofte er på kvelden i India). Selv om jeg har lagt en fin plan om hvor det er lurt å sove under åpen himmel, viser det seg at bussen stopper RETT utenfor et hotell. Jeg ser fortumlet rundt meg i tre sekunder, lenge nok til at vakten tar meg i armen og spør om jeg ikke vil ha et sted å sove.. og det vil jeg.
Så.. reise i India er ikke vanskelig i det hele tatt.. 11 timer og 313 rupi (47kr) senere ligger jeg på et kjølig, stille og mørkt rom. Så her er det ingen ting å frykte!

Kanyakumari
Normalt ville jeg tatt ca 400 bilder i løpet av en slik oplevelse, men da kameraet mitt er til reperasjon (det er det jeg sitter og venter på i skrivende - tilbake i Tiruvanantaparam - etter at det har blitt sendt hit og dit, UTEN at de har klart å fikse blitsen. Det kommer om en halv time, insh'alla) bringer jeg noen verbale snapshots av hva jeg opplevde på min første dag som soloturist.

Gandhi Memorial: En fin rosa bygning med bilder av Mahatma Gandhi, og en boks hvor noe av hans aske en gang lå, før den blei kasta på havet. Jeg fikk to guida turer. Først av en gammel, liten mann som jeg tror jobba der. Han løp bort og spurte om jeg forstod engelsk, og deretter dro meg rundt i hele bygningen og ropte sinsykt høyt, med lukkede øyne og en stemme som minnet om en blanding av Al Pachino i The Godfather og en robot. Av ordene forstod jeg fint lite, et unntak var "QUIET" til de indiske besøkende som snakket for høyt, og "SMILE" foran et bilde hvor Gandhi smiler.. 40 rupi. Den andre omvisningen var av en like gammel, langt mer engasjert og like uforståelig turist fra Maharastra. Begge gangene hadde jeg nok med å holde tilbake latteren for meg selv.
På veien ut hentet jeg sandalene mine (ikke lov med sko, seff) hos mannen i boden, som så leste fremtiden i handa mi. Jeg er veldig heldig, dårlig med penger, og blir 93 år gammel. 33 rupi.
Toppløse indere og flagrende gevanter: Helt på spissen er det en strand og noen klipper, hvor horder av indiske turister kaster seg ut i vannet og leker foran menn med gamle kameraer. Det mest oppsiktsvekkende med dette, var at også masse godt voksne damer kasta seg uti, og benytta anledningen til å vaske sariene sine, og faktisk blottet seg oventil.. dette trodde jeg var veldig frowned upon, men hva vet vel jeg om indiske skikker? Etterpå tørket de de 4-5 meter lange stoffstykkene de tuller seg inn i ved å holde dem opp i vinden. Et veldig fargerikt syn!
På vei tilbake til hotellet etter masse gåing og noe kjedelig indisk mat (på vestligaktig sted) og noe fantastisk indisk mat (på lokalt sted), så jeg en plakat i en sjappe med bilde av lofoten.. Jeg stoppet og stusset, og før jeg vet ord av det sitter jeg i en barberstol, og får en full overhaling, med skjeggtrim, hårklipp og barbering med høvel. Og til sist en voldsom hode og nakke massage, som består av masse gniing, dunking og stryking.. Litt vanskelig for å holde smilet tilbake igjen :) 150 rupi uten pruting. Det var det verdt.

OK, da kaster jeg meg på chennai ekspressen til Madurai, og perfeksjonerer mine tog-skills. Satser på at "Madurai - sleeper" funker..

India ekspress

2008-01-22T17:10:00.000+01:00

Etter en skikkelig omgang fnatt i Pakistan, kjøreangst i India, familiesavn og en kropp skjelvende av danseabstinenser, var det ingen tvil om hvor det bar for meg i slutten av november. HEIM. Og siden vi dansekunstnere gjevnt er stinne av gryn, var det ingenting som kunne stoppe den to døgn lange flyturen fra Nepal til Gardermoen.

Det har vært en to måneders lang juleferie med bare små innslag av jobblignende aktivitet. Jeg har egotrippa rundt som en satelitt og kost meg gløgg med å kunne bestemme alt sjøl.
I desember fikk jeg med meg Landings-julebord, julemat, familieselskap og skitur på Hardangervidda. Uforskammet mye brettkjøring har det blitt, fra første uka jeg kom hjem og det forblir noe av feteste jeg vet.
Jeg har bedrevet speed dating av slekt og venner, har truffet flere folk på to måneder enn jeg ellers gjør på to år. Blitt bileier og dermed fått betydelig høyere status i snowboard-gjengen. Sist men ikke minst har tida gått med til å legge svære danseplaner med Landing, et voldsomt prosjekt som jeg kan reklamere for en annen gang...

Etter disse to månedene i snø, mørke, målsetninger og mening kjenner jeg meg mer enn klar for å hoppe på første fly til India. Det skjer førstkommende søndag. Jeg kjenner det blir greit med litt ferie, godt med currygugge og sol på skrott, og ikke minst superfett å se bussen og crew igjen. Gleder meg faktisk til å kjøre buss i India også...
Og jeg har nå fått den ærefulle jobben å eskortere Knut, far til Morten hele veien til Bangalore.
Der satser vi på at Morten fanger oss og tar oss med på tog til raveparty i Goa. Skal bli passe Zen!

Destination Goa

2008-01-22T11:25:00.001+01:00

De gamle er eldst og nå har bussen og folka rundt i god nomade-style blitt en uunværlig del av lokalmiljøet nord for Cherai. Familien som er innehavere på den lokale "kiosken" har gjort særdeles god bissniss på å selge oss ferske egg, lokal vin, loff og "gold flake" sigaretter. Kidsa i nabolaget springer rundt og roper "Hellooo", "How are you" og "Football" hele dagen og langt utpå kveldene. Alle spør om hvordan det går med Martin ved å peke på nakken og riste på hodet. Da er det bare å si "no proplem" noen ganger før de smiler fornøyd.

Martins svalestup blei den store snakkisen på hele øya her i dagene etter hendelsen. Hver gang vi har bada etter den skjebnesvangere dagen så står det en liten gjeng med indere på stranda og passer på. De roper febrilsk og peker på nakken hvis vi så mye som ymter frampå med et lite stup i bølgene. Det kan virke som om de har organisert et lite borgervern med badevakter for å slippe at flere av de dumdristige bussfolka kaster seg ut i de livsfarlige 50 cm høye bølgene. Det jo hyggelig at de bryr seg da. Det må vel også nevnes at vi har hatt den beste "sommern" noensinne med ett eneste innslag av sky foran sola, det varte i hele 2 minutter!

Nå er bussen vaska, pakka, vaska mer og pakka igjen. Noen har fått nok av det hardt belasta soliale miljøet rundt bussen og retta snuta sørover. Martin, Cecilie og Kirsten (mor til Cecilie) er på utflukt nedover langs kysten og Morten tar en soloekspedisjon til sørspissen av India før han skal møte pappa og Guro Anna i Bangalore. Vi som er igjen jobber med å få bussen opp av sanda for så å rulle mot Goa og Hampi. Neste melding på bloggen kommer sannsynligvis til å handle mest om Goa-trance, gjøgling, dreadlocks og masse annet hippiekjør. Nå gjelder det bare å passe seg for den livsfarlige Goa-fella, å bli sittende å sutte på et chill loom oppi en fjellhule sammen med en gjeng med israelske hippies når bussen kjører videre mot Mumbai om et par uker. Huff. "Gjør Goa Gjøglerfri"-gruppa på bussen er ihverfall innstilt på å gjøre et skikkelig arbeidsslag for fellesskapet. Nu vel. Sånn ellers? No proplem...

Sånn går no dagan

2008-01-22T11:24:00.000+01:00

Med et par ekstra kilo aloo gobi over beltestedet og bussen stappfull av nyinnkjøpt shyrdak begynner miljøet rundt bussen å rette snutene mot nye utfordringer i form av mer strandliv og shyrdak-shopping i Sør-Goa. Med kastanjebrune overarmer og tre gode uker på baken her i Cherai følte jeg at det var på tide å skrifte litt til menigheta hjemme i moderlandet. Som ex-hjemmesitter og sofasliter i Oslo vet jeg at det er vanskelig å følge med på hva som egentlig skjer med folka her og bussen, men nå ser de ut som om blogsfæren oser av nytt liv så er det bare for oss å legge lista høyt og prøve å gi dere en liten smakebit av det vi opplever her nede.
Noen av dere tenker kanskje at Sør-India er et slitsomt og forvirrende område å tilbringe dagene og at det er mer pes enn det er verdt. Hvorfor ikke bare ta en tur til Spania eller Hellas eller noe, det er så fint der også er det jo så kort. Joa.. men. Selv om Sør-India gir inntrykk av at det aldri tar slutt på de evinnelige folkemengdene, richshaw-wallahene som aldri kjører deg dit du skal, men i stedet til fetterns shyrdak-sjappe og ikke minst de livsfarlige koskospalmene som stadig vekk fyrer av en liten nøtt rett i hodet på en eller annen intetanende vestlig turist så er det faktisk stort sett sinnsykt fett her, hele tida. Noen bekymrer seg kanskje litt for å kjøre scooter i den GTA-aktige trafikken eller for baseluskene i en og annen halvstekt kylling, andre lurer mer på om alle skorpionene og slangene det står om i Lonely Planet kryper rundt på stranda eller i sengetøyet når lillevisern smyger seg innpå tolvtallet. Hittill har den største trusselen mot de rikes sikkerhet vært lunefulle bølger på stranda nedafor der bussen står. Egentlig er det ikke bølgene som har vært skumle, men fraværet av de når noen bestemmer seg for å kaste seg ut i et elegant svalestup på grunna.

THERE IS NO ANYTHING WHICH MONEY CAN NOT BUY

Dum som jeg var, var de eneste norske tinga jeg tok med meg Dagbladet og Aftenposten fra 30. desember og tenkte at det meste annet kan man sikkert få tak i der nede. Da vi våkna opp dagen etter velkomstfesten oppdaga jeg hvor dum jeg hadde vært og at det siden avreise fra Oslo den 1. august har bygd seg opp et massivt behov for helt enkle ting som melkesjokolade, kokmalt kaffe, gulost og grovbrød hos bussfolket. Det er rart med det, men man kan tydeligvis bli lei av indisk mat. Det er igrunn ikke så rart siden alle matsjappene her stort sett serverer de samme tinga; thali (indisk versjon av tapas eller meze, kort sagt masse ris og litt gugge du kan bruke til å grise med risen), aloo gobi (poteter og blomkål med saus), gobi masala (blomkål med saus), chicken curry (chicken curry), chicken manchurian (kylling med brun saus), og så videre og så videre. Indisk mat var faktisk noe av det beste jeg visste hjemme i Europa, men jeg må inrømme at pizza har aldri smakt så godt som da vi her om dagen var på resturant drevet av ekte italienere i Fort Kochi. De hadde til og med europeisk service, som vil si at servitørene IKKE flytter rundt på småting som for eksempel pepperbøsser eller servietter et par ganger i minuttet. Dette i samspill med totalt fravær av "service" når man faktisk trenger noe er det vi for fint kaller "indisk service". Vi jobber foreløpig den teorien at de (inderne) måler service kvantitativt, altså jo mer service og jo mindre dårlige nyheter jo bedre er det. Uansett var det for en gangs skyld litt allright med en arrogant sør-europeisk servitør som endte alle setninger med "you guys.." og faktisk sa ifra at de ikke hadde en ingrediens (kapers) i stedet for å bare gi deg noe helt annet og late som ingenting, noe som jeg anser som en sentral del av "indisk service". Resultatet blir at man fort føler seg som en 1600-talls europeisk koloniherre som febrilsk prøver å forklare at han vil ha Earl Grey with a hint of lemon og ikke sju glass med Chai.

Kaffe med chickory, roten til alt ondt!

Noe som er litt gøy er å se på briter som sliter max med å gjøre seg forstått. Når de på sin beste british-english prøver å spørre om det er "gaaaaaarlic aaand giiiingaaer" i maten så tar det fort 20-30 minutter før de får bestillt sine prawns masala.Takk gud at vi snakker stotrete engelsk med enstavelses-spørsmål og rullende R-er. Det viktigste man må huske på er at for å avslutte en samtale og gi uttrykk for at man er fornøyd så må man si "No Proplem", helst fem-seks ganger. En annen litt fønny ting i India eller muligens bare Kerala er at man ser hoteller overalt. Mange flere enn turistmengden skulle tilsi. Etter litt om og men fant vi ut at et "hotel" er en resturant, men ikke nødvendigvis med overnattingsmuligheter, faktisk så er det lite sannsynlig at du kan få noe annet enn mat og "indisk service". En resturant derimot har som regel ledig rom og muligens ogsaa noe aa tygge paa.

Men litt tilbake til bussfarernes behov for norske dagligvarer så har vi etterhvert funnet ut av hvordan man kan få tak i det meste i området rundt Cherai. Kanskje med unntak av sjokolade som jo er veldig godt til kaffen, som vi forsåvidt heller ikke har. Eller rettere sagt ikke hadde, nå har vi etter litt dealing og wealing på en kafé inne i Kochi gått til innkjøp av 6 kilo top quality kaffebønner så nå skal det ikke stå på noe.... vel bortsett fra sjokolade da. Den siste tida har det til stadighet blitt kokkelert i timesvis på det lille kjøkkenet i huset vi leier. Her har det gått i delikatesser som pannekaker, bondeomelett og kokte høns. Det har igrunn blitt mer og mer spising hjemme i kaffistova i stedet for å spise på den lokale bula Brighton Beach House (Også kalt Straighton: uttales Strræitåån med rullende R). Problemet med Brighton er at de ikke kan lage indisk mat. Når folket sniker seg bort for for å lure i seg en lunsj akkopanert av litt special tea er det ikke for å spise halvstekt chicken malasa eller litt smakløs chilly chicken. Neida. I det siste har brorparten av de verdensvante buss-globetrotterne plutselig gått over til fish & chips eller well fried chicken & chips. Litt treigt kanskje, men det er altså ikke ALL indisk mat som arrangerer 3-etasjes raveparty i munnen din. Favorittene i området er foreløpig resturanten Baywatch med ekstra god "indisk service", Sea Line (også kalt Sea Lion eller Black Sea Liner) og det fancy Holiday Inn-hotellet inne Cherai by. Hotellet ligger hendig plassert rett ved siden av det som tilsvarer vinmonopolet i Cherai, som i prinsippet er det eneste stedet du får kjøpt øl og brennevin utenom på resturanter (les hoteller). Køen på "polet" er faktisk en av de beste stedene å komme i kontakt med den alkoliserte delen av lokalbefolkningen, muligens fordi klientellet inneholder en høy prosent av gamle sjøulker som veldig godt vet hvor Norge er, virkelig sjarmerende. Det er forresten alltid kø der og alle skal kjøpe seg en liten flaske brandy som blide og fornøyde pakker inn i avispapir før de på nytt stiller seg i kø. Som dere skjønner så er det bare en vei til rom, men utrolig mange veier til mat og de siste dagene har faktisk badinga blitt nedprioritert i forhold til spisinga. Joda, chill det, men for å avreagere fra den harde hverdagen reiser vi på småbyferie til det turistinfiserte og halv-europeiske Fort Kochi eller på storbyferie i den mer indiske-orienterte søsterbyen Ernakolam.

Ernakolam City:

Fort Kochi:

Å flickre

2008-01-21T12:07:00.000+01:00

Nå ligger det bilder fra turen på min Flickr-konto! Har lagt ut bilder fra alle landene t.o.m. Pakistan i november. Er litt treig på dette opplastingskjøret, men det blir vel andre boller fra nå av..
Adressen er: www.flickr.com/photos/bildebk

Pictures from the trip are finally uploaded to my Flickr-account. The last pictures this first round are from Pakistan in November. I promise I will upload more often from now on..
The address is www.flickr.com/photos/bildebk

Kneipp med salami og jarlsbergost

2008-01-17T12:39:00.000+01:00

Så sitter man her i Gamlebyen da, full av norsk grovbrød med salami og jarlsbergost. Det er rart å skulle spise såpass fremmed mat. I tillegg har de i dette lille landet noen rare spiseskikker. Man bruker for eksempel noe de kaller "bestikk" i tillegg til at det ser ut til å være helt vanlig og sosialt akseptert å spise med venstrehånda. Jeg håper jeg ikke får magesjau av dette merkelige opplegget. Kaldt og mørkt er det også.

Jepp. Jeg er altså "hjemme" igjen. Tilbake til virkeligheten. Den sure, kalde, dyre virkeligheten, som forlanger at man skal oppføre seg ordentlig, jobbe hardt og levere sider med sludder på jevnlig basis (ikke som internjet.no, altså). For et ork. For et antiklimaks. Jeg vil tilbake til bussen og spise indisk mat igjen! Til og med flymaten var delikat. Togmaten var helt topp. Sykehusmaten var ellevilt god - for de som virkelig vil "off the beaten track" anbefaler jeg å oppsøke Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. De hadde en meget velsmakende variant av Chicken Roast som er verdt turen alene. Ikke si noe til Lonely Planet, for da kommer de nok til å doble prisene. Da vil middagen koste åtte kroner og ikke fire, og det er uakseptabelt.

Det mest imponerende for egen del er vel at jeg klarte å runde India uten å bli syk. "Alle blir syke", fikk jeg høre før jeg dro. Ikke denna gutten. Og det på tross av at jeg på privaten brøt med all indisk skikk og bruk hva renslighet angår. For å forklare: I India spiser man med høyrehånda, og bare den. Nå er det jo ikke alle steder man tar dette så nøye, men generelt er det nok riktig å si at høyrehånda er den rene hånda, mens venstrehånda er den skitne hånda. Grunnen til at man spiser med den rene hånda er at venstrehånda er skitten på grunn av at man bruker den til å tørke seg bak med - uten dasspapir. Den er altså virkelig skitten. Det resulterer i at det som altså i utgangspunktet er en praktisk forordning - dritt i venstre, mat i høyre - glir over i å bli tradisjon, skikk, bruk, kultur og alt det der. Noen steder blir man faktisk frowned upon hvis man spiser med venstre. De av oss som er venstrehendte kan få litt problemer med denne skikken.

Men den rene hånda bruker man i det offentlige rom, mens den skitne hånda er det ingen som ser at blir brukt, vel og merke i mer siviliserte strøk da - bussfolket har mang en gang måtte benytte seg av "open air toilet". Men stort sett er det ingen som ser den skitne hånda bli skitten. Og her kommer vestlig dekadanse og mangel på respekt for fremmed kultur inn i bildet. I hemmelighet har jeg nemlig brukt den rene hånda til skitne handlinger. Men det er det ingen som har sett, haha! Der fikk de den! Samtidig har jeg brukt den "rene" hånda til å spise med. Det måtte jeg jo gjøre, for den handlingen er åpen for alle å se. Og likevel har jeg på mystisk vis klart å unngå å bli syk. Magesjau, altså "stryk" i forhold til karakterskalaen alle på bussen benytter seg av (se posten "Ordliste for tilreisende"), forårsakes som oftest av at man får tarmbakterier inn i systemet den gale veien. Så det er lett å tenke seg at min helse burde ha vært langt labrere enn det den har vært, men det har stort sett vært no problem. Faktisk har jeg aldri vært så dårlig som jeg er nå - 22 timers reise i air condition og uten søvn har påført meg en halvslem forkjølelse.

Imens prøver jeg å venne meg til å spise med venstrehånda igjen og kvitte meg med denne rare hoderistinga som jeg har prestert å legge meg til i løpet av India-oppholdet. Kroppsspråket i India er nemlig også fullstendig annerledes. De nikker for eksempel ikke på samme måte som oss. Den er litt vanskelig å forklare, men man får omtrent samme effekten hvis man holder en pølse i ene enden og rister den litt frem og tilbake. Noe sånt, kremt. Men du verden så mye glattere det går å ordne ting når man har lært seg hoderistinga sånn noenlunde! Det gjelder altså å tilpasse seg. I mitt stille sinn (ja, også mitt sinn kan være stille) har jeg forundret meg over å se på bussgjengen sitte og spise i hagen på Cherai Beach. Det er ikke en inder i nærheten og ingen som bryr seg. Likevel sitter alle og eter med høyrehånda. Automatisk. Det er egentlig et flott og rart syn.

I kveld, på Cacadou, skal jeg løfte glasset med Ringnes med den rene hånda og ønske bussen en trivelig reise hjem.

Martin har det bra / Martin is fine

2008-01-12T15:18:00.000+01:00

Denne posten kommer foerst paa norsk, og saa paa engelsk.

This post will be in Norwegian first, and then in English.

Det som er aller viktigst for dere der hjemme aa vite er at Martin har det bra og at han kommer til aa bli frisk igjen. Han kan i prinsippet gaa, men faar ikke lov av legene foer vi er helt bombesikre paa at det ikke er noen fare. Foreloepig maa han ikke roere paa hodet.

Han er paa Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. Det er et veldig bra sykehus, og vi har ordna alt sammen med forsikringsselskapet. Vi har telefonisk kontakt med baade dem og legene deres. Legen fra forsikringsselskapet er i kontakt med legene paa sykehuset, og de forteller at Martin har forstuet nakken og skal utskrives paa mandag. Han maa gaa med nakkekrage i noen uker, er den beskjeden vi har faatt foreloepig, men foelg med her for oppdateringer.

Vi er altsaa ved godt mot, alle sammen, og det skal dere der hjemme ogsaa vaere. Det har vaert noen tunge dager, men naa som vi vet at ting kommer til aa ordne seg, sannsynligvis uten varige men saa slapper vi mer av.

Det var en badeulykke. Det skjedde noeyaktig klokka ti over tre i gaar. Vi har, som dere nok har faatt med dere, lekt veldig mye med boelgene paa stranda vaar. Vi har ikke klart aa finne ut av hvorfor Martin ikke klarte aa ta imot med armene naar han skulle slaa kollboette ut i havet, men det var det som skjedde. Han landa i bunnen med hodet foerst. Det tok cirka fem sekunder fra vi hoerte "hjelp" til vi hadde faatt ham opp paa stranda igjen. Det foerste minuttet var han faktisk lam fra halsen og ned, men vi skjoente ganske raskt at han fikk foelelsen tilbake, og det raskt. Vi holdt ham helt i ro frem til ambulansen kom. Cecilie og BK satt bak i ambulansen og holdt ham i ro mens jeg satt foran og passet paa at sjaafoeren kjoerte forsiktig. Vel fremme paa sykehuset gikk alt paa skinner - roentgen, CT og MRI ble kjoert svaert raskt. Det er kjekt aa ha et svaert forsikringsselskap i ryggen.

Det har altsaa gaatt veldig greit. Det er ingen fare, men han kjeder seg, siden han er noedt til aa ligge. Forhaapentligvis kan han tusle rundt ganske fort.

Det kommer nok mer senere. Jeg kommer ogsaa hjem til Norge paa onsdags kveld. Det er bare aa ringe.

English

The most important thing for you back home is that Martin is fine and will be well again soon. He can walk, but is not allowed to. His head needs to be kept still for now.

He is at the Lakeshore Hospital outside of Ernakulam. It's a very nice hospital, and the insurance company has taken care of everything. We're in contact with them and their doctors by phone, and their doctors are talking to the doctors at the hospital. Martin has suffered a mild neck injury. He will be released from the hospital on Monday. He will have to wear a neck collar for a few weeks. At least that's what we've been told for now, but updates will come.

So we are in a relatively good mood down here, and you should too. We've had a hard time the past few days, but now that we know that he will be okay and won't suffer any permanent damage we are finally lowering our shoulders.

It was a swimming accident. It happened at 3.10 pm yesterday. I don't know what kollboette is in English, but anyways - Martin dived into the ocean and somehow hit the bottom with his head first. Within five seconds after we heard him cry for help he was on the shore. The first minute he was paralyzed, but we soon found out that he could move and he got better and better by the minute. He was kept still until the ambulance arrived. When we came to the hospital everything went fine. He had X-ray, CT scan and MRI. It really helps to have an insurance company backing you up.

Things are fine. There's no danger, but he's bored, since he has to lie down. Hopefully he will be allowed to stand up soon.

Jeg har posta noen smaating her i det siste

2008-01-11T16:24:00.000+01:00

http://ingridkoslung.blogspot.com/

Siden jeg ikke har kasta meg paa Flickr-kjoeret ennaa.

Indian Phones

2008-01-10T12:24:00.001+01:00

Curse the gods and the mobile companies of this polytheistic country. Some of us have had to get new connections, and hence new numbers, for reasons inexplicable. SMS is unreliable, it's better to call if it's anything important. These are our current phone numbers in India:

Torkild: +91 9739309671
Martin: +91 9895707329
Anders: +91 9895705479
BK: +91 9895705473
Espen: +91 9739309684
Are: +91 9744238827

Do call. It is nice hearing voices from home.

Jafs!

2008-01-10T11:26:00.000+01:00

Av Espen ("frokost")

Jeg har alltid ment at dette ville vært en bedre norsk tittel på Spielbergs finnefokuserte film, selv om den kanskje ikke ville blitt riktig så skummel da. Her har vi forøvrig Delfinsommer. Det er ikke godt å si hvem som leker mest i bølgene her - delfinene eller vi. Men jeg vet hvem som spiser mest, og da snakker jeg ikke om haifinnesuppe. Det er på tide å snakke om mat.

Maten er for pokker meg det beste med India. Den er simpelthen helt latterlig god. Den er så god at jeg spiser meg i hjel. Jeg kan aldri tenke meg at den er spesielt sunn, for det skal ikke stå på fløte og fett og ghee og smør og kokos og olje i sausene. Det er nok derfor den er så god. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å spise. Det er kliss umulig å ikke gafle i seg så mye man bare kan. Det eneste som måtte sette stopper for det må i tilfelle være det at maten ofte er litt sterk. Men man blir vant til det. De første dagene ble hvert måltid innledet ved at jeg etter én bit måtte vente fem minutter mens tårene rant og stemmen forsvant. Nå har det blitt sånn at når jeg ser en underlig substans i en av skålene mine så tar jeg en god spiseskje for å finne ut av hva det er for så å konkludere med at det er en chilipickle. Uten å heve et øyebryn. Sånn har det blitt og sånn skal det værra.

Maten er ikke spesielt sær. Grønnsakene er overraskende streite - blomkål, gulrøtter og alt annet vi kjenner fra hjemme, pluss oker. Det er omtrent sånn man forventer ut fra å ha vært på indisk restaurant hjemme, bare at det faktisk er indere som lager den og ikke pakistanere. Det der må forøvrig være en av de merkeligere tingene som pakistanerne driver med. Det indiske kjøkken er tross alt verdenskjent for at det er så inn i Hampi godt. Samtidig er ikke Pakistan og India verdens beste venner. Likevel åpner pakistanerne den ene indiske restauranten etter den andre i Vesten og bidrar på den måten til å opprettholde Indias ry som et kulinarisk sentrum. Når var siste gangen du var på pakistansk restaurant? Hvorfor ikke bare hause opp egen mat? Den er da god den også.

Som Øyvind så riktig har påpekt så består dagene her nede av en kombinasjon av jakten på den perfekte bølgen, dvs én som det faktisk går an å bodysurfe på, og jakten på neste måltid. For min del blir det mest det siste, og jeg bader ganske mye selv. Jeg bare jakter på mat enda oftere. Jeg spiser vanligvis frokost klokka åtte. I dag er brødet på den lokale kiosken forsinka, så frokosten min består av en halv ananas. Så, når de andre har stått opp et par timer senere så spiser jeg second breakfast, ofte noe eggbaserte greier. Etter en hard økt med bading og lesing er det på tide med lunsj. Eller brunsj. Den første lunsjen blir som oftest definert som brunsj med tilbakevirkende kraft skulle det vise seg at middagen må bli til lunsj fordi det blir en middag nummer to ut på kvelden. Jeg gafler altså i meg noe latterlig mye - to norske måltider og tre indiske om dagen. Kan ikke klage over det.

Som nevnt er det ikke så eksotiske ting her - dette er ikke Brasil. Men gud hjelpe meg så mye bedre de er! Ananasen, som jeg nettopp har fortært, er verdens søteste. Jeg har aldri spist noen bedre ananas enn jeg har her. De har verdens beste ananas! Bananene er også latterlig søte, spesielt de som er rundt 7 cm lange og har skall som gjør at man får følelsen av å ta av hanskene til Katherine Hepburn når man skreller dem. De er omtrent like søte også, samtidig som de har en syrlighet som gjør at smaken minner om bringebær. Det som derimot kan være litt sært her er fisken. Den smaker ikke sært, det er bare det at man aldri har hørt om fisketypen. For meg som svært lenge trodde at vi i Norge hadde torsk og sei i havet, ørret i Tansvatn og det var det som var av fisk i Norge er kanskje ikke det så overraskende. Men det er godt. Den tradisjonelle juletorsken måtte i år vike for "searfish" (med forbehold om at det er sånn det staves). Latterlig godt. Den så ut som en blanding av makrell og tunfisk, og smakte som en blanding av torsk og tunfisk.

Så har vi de edlere dråpene. De benytter seg dessverre ikke av hele den tilgjengelige skalaen. Den begynner på Courtney Love og går omtrent opp til Joan Collins. Katherine Hepburn er like uoppnåelig som alltid. Helt nederst har vi da den lokale toddyen. Det er gjæret kokossevje. Ikke spesielt godt, men lages på en interessant måte. Hver morgen klatrer en kokoswallah opp i alle palmene og banker og styrer og samler opp sevje (denne mannen redder nok også svært mange liv i løpet av et år, da arbeidsoppgavene hans også inkluderer luking. Kokosnøtt i hodet er en svært vanlig dødsårsak). Vi mistenker at toddyen gjærer oppe i palmene. Men det blir ikke noe særlig til alkoholprosent av dette, så det er vanlig å tilsette elefantbedøvelse. Veldig effektivt til å bedøve mennesker også, i tillegg til at man blir dønn avhengig. Så har vi det som kalles IMFL - Indian Made Foreign Liquor. Det er de vanlige typene, brandy, whisky og rom. Her har vi Joan Collins, altså et sminket lik. De lages også noe indisk vin. Den er god, men pregløs. Og vilt dyr, til og med etter norske forhold. Her har vi "local wine" som et unntak. BK fikk en flaske av dette med på kjøpet da han kjøpte to pakker sigaretter på den lokale kiosken. Vi er nok god business for dem. Ihvertfall smaker dette omtrent som gløgg, og det er nok noe av det beste jeg har smakt av lokale drikkevarer. Ølet? Det er helt greit. Det er faktisk ganske godt, det også, men Hepburn får fortsatt hvile i fred.

Måten det serveres på, er derimot meget merkelig igjen. Kerala har svært strenge alkohollover - ikke i nærheten så strengt som røykeloven (det er simpelthen forbudt å røyke på offentlig plass), men likevel veldig strengt. Man må jo ha lisens, og det koster mye mer enn skjorta. Skjorter er billige her. Løsningen for de fleste stedene er å servere "special tea". Altså øl i tekanner og servert i tekopper. Da blir nemlig alle offentlige instanser lurt! Genialt. I Kochi ligger den største uteserveringen rett ved siden av politistasjonen. Alle drikker te i store mengder.

Nordmenn er verdens mest kaffedrikkende folk. Ta med kokekaffe og primus. Det er den eneste måten. Kaffen er helt jævlig her.

Moving Pictures

2008-01-08T13:26:00.005+01:00

Short videos are shot all the time from our compact cameras. They are usually short (10-30 seconds) and provides a glimpse of things that we see along the road and elsewhere.

The latest videos are one where Attila parks on a beautiful spot by the Black Sea, and another from Delhi where Ingrid is buying stuff and you get a glimpse of the madness and strangeness of an Indian street. Please note that these videos have sound, so be sure to crank enable sound on your computer.

The third video is a short one by Torkild about Morten's new hobby.

Also viewable is a video showing the hospital room in Ernakulam where Martin spent some days following the smooth ninja diving at Cherai Beach, and three nice ditties showing Indian roads and views from the bus.

Videos by Cecilie B. Hansen and Torkild Jemterud.

Hverdag

2008-01-08T12:46:00.000+01:00

"Faen ta den jævla fotballen!" var det noen som sa til meg en gang hjemme i Bergen etter å ha satt seg på den nyligst reduserte kroppsdelen min den uka. Følgen av dette forsøket på sitting på ømt (og lilla) kne ble jo selvsagt at vedkommende ble kasta av i en fart på grunn av det ubehag jeg ble påført, og det forutnevnte kraftuttrykk ble da slynget mot meg. Fotball er et dypt alvorlig spill.

Jeg har nemlig en tendens til å skade meg, gjerne litt halvstygt, hver eneste gang jeg spiller fotball. Man kan derfor gå ut fra at det samme fenomenet gjentar seg, også når dette edle spill utøves i 32 varme og uten sko på en svært skitten strand et sted i Kerala og det er lokale fiskere som står på den andre halvdelen av banen. Vanligvis foregår dette på knallhard grønn betong (de kaller det "kunstgress"), flomlys og springflo og mot halvstuderte røvere fra Bergen og omegn. Det eneste som er likt er egentlig at man har ball. Og at jeg skader meg. Blåmerker er nå så sin sak - det tåler man. At kroppen er totalt innsmurt med sand gjør derimot at man mest av alt ligner på et eneste stort menneskelig sandpapir, grovhet 80. Dette kommer jo da virkelig til sin rett i sklitaklinger som er aldri så lite for sent ute, og kan ha vidtrekkende konsekvenser for vårt største organ (nei, jeg har ikke tenkt å skryte - jeg snakker om huden) når skinnlegger kommer i kontakt med hverandre i uforholdsmessig stor fart. Jeg mangler med andre ord en del hud på leggen etter denne runden. Jeg savner huden min. Ikke bare fordi det svir når jeg bader, men også fordi at den var så brun og fin.

Vi slapper med andre ord av, omfattende skrubbsår til tross. Og vi får også oppleve en del særere ting som man ikke har sjanse til å få med seg med mindre man drasser med seg en svær jævla buss som det går gjetord om i mange mils omkrets. Fotballen med de lokale fiskerne kom for eksempel i stand etter at vi hadde vært med dem på fisketur en dag. Det var en sabla fin tur i en staselig og stor Keralaskøyte - vi fiska, spiste blekksprut, bada midt ute i havet uten land i nærheten, Are tok salto, Morten foret fiskene med mat han hadde tilberedt helt selv (til og med råvarene hadde han inni seg), hvalfamilier kom og lekte rundt båten og så videre. En helt latterlig fet tur. Det er ikke nødvendigvis så lett å få i stand en fisketur med dønn lokale fiskere hvis man ikke har noen kontakter, og det har vi fått. Vi har en koselig kar som heter Albert, men som vi kaller for Axel Foley (eventuelt A-Dawg), og han ordner masse greier for oss. For eksempel fisketur, fotball, elefantskole, ny frontrute og jeg vet ikke hva.

Det er i det hele tatt ingen som helt vet hva - i India foregår det meste i kulissene. Det kan virke som om India kun er basert på det de nesevise bedreviterne kaller for "sosial kapital". Man må kjenne noen. Helst alle. Det er jo et jævla mas å få til i India, hvor det er så satans mange folk, men de forsøker likevel hardt på å få det til. Eksemplene på hvor kaotisk dette landet er er for mange til å i det hele tatt begynne på å ramse opp. Trafikken kan for eksempel virke helt fullstendig irrasjonell, og det er den. Hvis man derimot oppfører seg som en jævla hippie og blir "ett med trafikken" så begynner det derimot å gi mer mening. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om India er sinnsykt godt organisert eller om det er totalt uorganisert. Det som ihvertfall er sikkert er at det er så utrolig mange folk og ting at det er en umulig oppgave å organisere noe som helst, og det er derfor godt gjort å i det hele tatt få til noe som helst i det hele tatt. Men de gjør nå det da, og det bør man respektere.

Av og til tror jeg at hele landet har gått på jævla Steinerskolen. Ting tar tid. Ting blir feil. Men det er alltid "no problem". Og alt ordner seg til slutt. Det er ikke til å tro.

Kerala Bonanza!

2008-01-08T12:45:00.000+01:00

No sleep 'till Thiruvananthapuram!

Å sitte i Oslo mens høsten kryper seg innpå og alle venna dine er på tidenes tur over det Eurasiske kontinent er en heller kjedelig og deprimerende affære. Oddsa for at Øyvind kom seg på tur var i følge flere fagfolk heller små, men etter en heller kjedelig og normal julefeiring tok jeg en tradisjonell avskjed (en verdig dose bajer på Cacadou) med Oslo by. Før jeg visste ordet av det befant jeg meg på Terminal 3 med en pint i godt plassert i handa, og ikke mange timene etter tusla jeg blid og fornøyd ut av Baharain International Airport. Siden jeg hadde 13 timer å slå i hjel var jeg klar for å ta et oppgjør med fordommene mine mot det lille kongedømmet som består av tre byer på en liten øy utafor Saudi Arabia.

Såvidt jeg hadde forstått så er pensjonsalderen i Baharain noe sånt som 33 år og pensjonstida bruker folk stort sett til oppdrett og trening av jaktfalker, mens importert og underbetalt arbeidskraft fra India og Phillipinene sørger for at hjula snurrer. Funny. Men altså. Jeg må innrømme at fordommene kom til kort denne gangen, for i løpet av de 13 timene så jeg hverken pensjonister eller jaktfalker i kvartalet rundt hotellet Gulf Air hadde inkvartert meg. Fordommer 0 - Baharain 1.

I kalendern lyste baade tallet 31 og desember i knall rødt så jeg tok like så godt noen kolde danske pilsnere på australsk pub før jeg kom meg på flyet videre til India. Noe som i retrospekt var en veldig god idé siden flyturen videre besto i å henge med et par hundre småfulle indere og se 2-3 Bollywoodfilmer på storskjerm. På alle måter topp stemning! Formen var upåklagelig og jeg hadde fått mange nye venner og tittelen "brother" da vi endelig landa i Thiruvananthapuram med klærene tilsølt med drinker og øl fra gutta som rava rundt i flyet. Det tok nesten tre timer fra vi "satt oss" til flyet faktisk begynnte å kjøre. Flyvertinnene hadde rett og slett en helvetes jobb med å få folk til å sitte ned under letting og landing. Det er jo bare nyttår en gang i året og har man vært på ferie i Baharain så har man vært på ferie i Baharain.

I all hurlumheien som oppsto da jeg skullle komme meg rundt halve verden hadde jeg selvfølgelig glemt aa pakke sommerklær. Litt teit siden sørtuppen av India nesten tangerer ekvator og 30 grader varm Sør-Indisk luft slo meg midt i trynet da det hadde blitt 1. nyttårsdag og jeg tusla litt forfjamsa ut av flyplassen for å sikte på lokaltoget til Kochin der resten av busscrewet befant seg. På toget nordover traff jeg "selvføgelig" et par anarkister fra Amster og togturen på 7 timer gikk med til aa drikke uhorvelige mengder chai og småprate om visse radikale miljøer og okkuperte bygninger i Nord-Europa. Resten av dagen gikk med til å henge ut med telefon-vallaene på togstasjonen for å få tak i en eller annen av folket i bussen for å finne ut hvor de faktisk var i India. Noe som viste seg å ikke være så lett, men shit au. Etter et par timer med ringing og en time på Rickshaw fra Ernakolam troppa en veldig smaløyd og lutrygga Øyvind opp og moette en gjeng med særdeles brune og feststemnte nordmenn som allerede hadde holdt i gang velkomstfesten i noen timer. Da var det egentlig ikke annet å gjøre enn å få i seg et par-tre "special tea" og la det stå til.

Kerala som vi er omtrent midt i er et fylke på størrelse med et middels land og har et slags selvpålagt kommuniststyre som betyr at man må ha lisens for å selge alkohol, noe de fleste sjappene ikke har, men de er derimot veldig glad for å servere deg "special tea" i kanne og tekrus. "No Beer! Only Special Tea for you! Yes, Yes." De har flere rare lover som f.eks at det ikke er lov å røyke sigg på offentlige steder utenom noen resturanter og kaféer. Det vil si stort sett overalt utendørs det være seg gater, torg eller togstasjoner. Uten muligheten til å få seg en røyk hadde jeg ikke fått i meg nikotin på gud(ene) vet hvor mange timer, men stemninga ble raskt bedre med påfyll av både nikotin og en god slump god gammeldags alkohol. A førte til B og muligens C da en gjeng lettkledde menn i 30-års aldern befant seg i vill kamp med bølgene bare opplyst av morild og fullmåne med en flaske indisk vodka på rundgang og delfiner i horisonten. Det høres kanskje ut som om denne turen stort sett består av drikking og hor i sykt fete omgivelser, men dagene går stort sett med til en bedagelig kamp mot sola og tom mage.

Chickory Masala. Yes, Yes!

Med bussen trygt plassert nedi en sandgrop har bussfolket inntatt et par hus på det som heter Cherai Beach, sånn cirka 30 minutter med crazy indisk trafikk utafor Fort Cochin som var en portugisisk koloni i sin tid. Vasco Da Gama er faktisk gravlagt her, men har såvidt jeg har forstått ikke noe særlig til rykte blant lokalbefolkningen. Etter en dag på Cherai Beach skjønner du hvorfor Kerala blir kalt "Gods Own Country". Med godt over 30 varme i lufta og 28 i vannet er egentlig den eneste pålagte aktiviteten utenom bading å spise sinnsykt mye digg indisk mat med litt special tea til. For norske lommeboeker grenser prisene her nesten til det komiske. God middag på den mest fancy resturanten i området.... 20 spenn. Foreløpig er det eneste problemet her å få ta i skikkelig kaffe. All kaffen er blanda ut med et eller annet stoff som heter Chikory, som er en eller annen slags bark. Svart kaffe smaker ihvertfall som sur filterkaffe som har stått og trekt med fire-fem rullingssneiper i et par dager. Helt jævelig! Og det vaerste er at de er jaevla stolte av det. Så egentlig er det ikke mye å klage på her, men det tar egentlig ikke mer enn et par-tre dager før man blir passe blasert, saa en og annen rapport fra Norge om 70 cm snø i Telemark og strømbrudd på hele Sørlandet hjelper som en liten realty check nå og da.

Den harde hverdagen har foreløpig utspilt seg litt som det her:

07.30 : Sola står opp, kråkene i nabolaget lager et helvetes spetakkel fordi de blir vekt av den daglige morgenbønnen fra nabolagets "kirke".
08.00 : Vi står opp en etter en og vasker bort gårsdagens synder
08:30 : Frokost bestående av egg og brød fra den lokale Kiosk-vallaen, som har gjort stor bissniss på at bussen landa akkurat der.
09:00 : Den daglige kampen mot sola starter og skyggen foran huset blir mindre og mindre.
11:00 : Bading i pisselunka vann med store bølger.
14:00 : Spising av lunsj som egentlig er en forkledd middag nummer 1.
16:00 : Mer avslapning foran huset som nå er har en liten skyggeflekk igjen.
19:00 : Sola går ned og det spises overdaadig middag akkopanert av special tea.
21:00 : Leggings

Jepp..

Det har vist seg at jeg kom i etterdønningene etter den tradisjonelle norske julefeiringa i India med mye besøk fra hjemlandet og festivitas hver dag. Det kan virke som om hele området har fått med seg at bussen har landa på Cherai Beach. "Oh.. you're with the bus.." Saa jeg blei naturligvis litt bekymra for forholdet i nabolaget siden frontruta på bussen har fått smake en solid brostein som godt kunne knust ruta på hvilken som helst bil i det Danske Kongelige Politivesen.

Inderne er tydeligvis ikke vant til måten tredve nordmenn feirer jul på i India, men i følge folka her så er den gjensidige respekten med de lokale kommet på plass igjen og ro og orden er gjenoppretta. Fyren som leier ut husa her er prikk lik Eddie Murphy og til tross for at han heter Albert så har han selvfølgelig fått kallenavnet Axel. Han er stadig innom med overraskende gode idéer til utflukter og prosjekter vi kan bli med på. I dag var hele banden på russisk sirkus og om et par dager bærer det avgårde til elefantopplærings-senteret inni skauen her. Klappe babyelefanter og ri på de store. Kjipt ja. Kos dere hjemme!

Øyvindia

En nykommers betraktninger

2008-01-08T12:36:00.000+01:00

Noen kritiserer bussfolket for å skrive her for sjeldent, deriblant meg. Jeg skjønner det veldig godt. Den følgende teksten skrev jeg for fire uker siden og har ikke surra meg til å legge den ut før nå. Når man kjører buss har man andre ting å tenkte på enn å blogge. Ihvertfall: Forsinket, men relevant:

Hvordan de har klart å organisere seg hittil, med opptil ti stykker av gangen som skal ut og spise eller oppleve ting, er helt beyond me. For en bøling! Likevel påstår de at det har gått fint hittil, og at det må være det at vi nå er tre nye som har hengt oss på som gjør ting vanskelig. Å finne et sted å spise ved å gå på måfå i en by med seks millioner innbyggere er nærmest dømt til å mislykkes. Likevel gikk det jo på et vis, men folk strayer rundt og forsvinner hit og dit fordi de har sett noe interessant eller trenger vann eller har sett et kjøttmarked eller hva som helst. Og jeg står i midten av alle fraksjonene og humrer. Hvor mange fraksjoner kan man lage når man bare er seks stykker (som vi var ved dette tilfellet)? Svaret er 36.

Vi er altså i Bangalore, Indias IT-hovedstad. Legg merke til at de her kaller det for IT og ikke IKT. Kommunikasjon er det nok ikke så nøye med. Eller trafikkregler. For eksempel: Da jeg først kom meg ut på veiene her i India var jeg rimelig sjokkert. Jeg satt på en buss som dundret av gårde i en kaotisk gate og plutselig sto trafikken bom fast. Veien var fylt opp av busser, traktorer, biler og motorsykler og ingenting rørte på seg. Det ble en hel masse tuting og roping og enda mer tuting og i det hele tatt så det ikke ut til at dette kunne løse seg på noe som helst vis hvis ikke noen ga seg. Folk kjørte på feil side av veien og biler sto på tvers av gata og sperra alt. Totalt mayhem, ingen kontroll, ingen regler, bare vas. Makan.

Tatt i betraktning at dette skjedde meg på bussturen mellom utenriksterminalen og innenriksterminalen på flyplassen i Mumbai så hadde jeg en viss anelse om hvordan dette kom til å bli ute i den virkelige verden. Jeg ble ikke skuffet.

India er altså rimelig kaotisk, noe de også har tatt konsekvensen av. Svært mange av bilene, bussene, autorickshawene og helt sikkert noen kameler har bilnummer som begynner på KA-05. Det merkes. All respekt til Martin som kjører høyrehendt buss gjennom disse gatene. Jeg, Are og Per traff dem på kvelden og satt på med dem bort til det nye hotellet som de måtte booke. Egentlig hadde vi ordna oss et fetahotell som de skulle hooke opp med oss på. Men når de kom dit så fant de ut av vi ikke skulle bo der lenger. Vi hadde visst bråka litt utover natta. Sånn er det når man begynner på Sky Bar på Gardermoen og holder det gående hele veien til Bangalore. Istedenfor at vi ordna rom til dem, så måtte de ordne rom til oss. Fanden ta Telemark og dens slappe nedarvete og ikke-brahminske moral! Så nå bor vi alle sammen i en svær leilighet i et støvete, men fasjonabelt strøk, hvor det er god plass til alle.

Det var, for å si det mildt, en hyggelig seanse da vi endelig fikk hooka opp med bussen. Makan til velkomst da gitt! Attila Folkehøyskole så ut til å like å få gjester, og detta er såklart fryktelig hyggelig. Noen av oss tar ansvar og viser større Internasjonal Solidaritet enn andre, og det burde være en selvsagt borgerplikt å dra over halve jorda for å overbringe Vesterålens Fiskeboller til jul til lødnidende nordmenn. Når man ikke har sett disse nordmennene siden august også så sier det seg selv at vi koser oss fært.

Nåvel. Bangalore er en sabla treig by, egentlig. Vi har integrert oss med bussen som best vi kan, selv om jeg bruker enhver anledning til å påpeke at de har blitt svært så subkulturelle, blaserte fordi de har reist for lenge, har et litt vel åpent forhold til egen og andres tarm og dennes tilstand, dennes produkts konsistens og hyppighet og alt det der som hører med det å reise. Reising handler som kjent om å spise, drikke og gå på do. Vann og tiss, det er alt reising egentlig handler om. Med litt flaks så opplever man litt ved siden av. Vi satser på masse flaks. Imens så koser vi oss med gode historier. Vi har noen dårlige også, men de er ikke riktig så koselige som de gode, tro det den som kan. De forteller om ekle ting de har spist mens vi forteller om ekle meglere og tankeløse rådmenn.

Men vi er her altså ikke bare for å treffe nordmenn, vi er her jo også for å oppleve India og se på indere, selv om det vel så ofte er de som ser på oss. Også er de jammen meg jævla hjelpsomme, disse inderne. Det skal ikke stå på hjelpende hender. De er nesten like hjelpsomme som de er nysgjerrige. I går skulle for eksempel Per sende en pakke hjem til seg selv med noen klær som han hadde tatt med seg i overvekt. Så vi går på postkontoret og satser på at dette skal gå greit, selv om han ikke har pakka den inn eller noe. Jeg blir med for moro skyld, for det aner meg at dette kan bli et festlig prosjekt. Og det kan man jo si at det ble. Vi går altså på det lokale postkontoret. Før vi har fått kontakt med noen bak skranken så er det en av kundene som spør hvor vi er fra og hva vi skal her. Neida, vi skal bare sende en pakke til Norge, sier Per. Jaha, ja, da er det hun dama som sitter der bak som skal hjelpe dere, sier han. Jaha. Så vi venter. Og venter. Ingen ser ut til å ville gjøre noe med det, og dessuten nevnte han mannen at vi nok måtte på et større postkontor. Så vi bestemmer oss for å gå. Men da stopper han oss og ber oss om å vente i to minutter, så skal han hjelpe oss. Altså kunden. Så vi venter to minutter. Og han skuffer ikke på noen som helst måte. Han kjører oss rett og slett til det andre postkontoret i bilen sin og forteller på veien om seg selv, lurer voldsomt på hva vi driver med, forteller om døtrene hans og hvem de er gift med, at den ene dattera mistrives litt i Sverige, hvor hun bor for hun har gifta seg med en svenske og ingen vil snakke med henne. Han liker at vi prøver å lage fred på Sri Lanka, selv om han ikke forstår hvorfor i all verden vi prøver på det. Vi vet egentlig ikke helt vi heller.

Ihvertfall så forteller han også om hva som kommer til å skje på postkontoret. Han sier: Dere må gå opp i andre etasje. Der kommer de til å fortelle dere at dere må gå opp en etasje for toll, og de kommer til å sende dere ned i første etasje for å veie, og de kommer så til å sende dere opp i andre etasje igjen for å sende. Hele prosessen kommer til å ta en time, mener han. Han slipper oss av, sier hadet, og vi går inn på postkontoret, som forøvrig ser nesten helt likt ut som Samfundet i Trondheim.

Så vi går opp i andre etasje (dette lille sammendraget kommer forøvrig på lydbok om ikke lenge. Stemmene leses av Thor Heyerdahl og Apu fra Simpsons).

-I want to send a package to Norway.
-Sir, you have to go one floor up.
Ok, vi går opp.
-I want to send a package to Norway.
-One floor up.
Ok.
-I have an international package.
-One floor up.
Jaha.
-I have an international package!
-No, no, you have to go one floor down.
-But they sent me here!
-Ok. Sit down and wait here.

Vi sitter så i en sofa og ser på at de postansatte diller med noe annet en stund. Så er det vår tur. De finner en eske til klærne, sager den til av en eller annen ukjent grunn, og finner så frem masse tøylapper. Det viser seg at de har tenkt å sy et skall til den. Fortsatt av ukjent grunn. Dette bruker de sikkert en halvtime på. De syr og syr og syr, og til slutt så har de altså lagd et skreddersydd futteral til pakken av tøy. Sitter som støpt, siste mote. Fint snitt. Underveis så må vi selvfølgelig fortelle en del om Norge, hva vi lager (fisk og olje), hva som er religionen (kristendom, protestantisk) også videre også videre. Men pakkehylsteret er så fint, så fint. Nå er det på tide å sende den.

-Now you go down.
Jepp. Det ante oss. Vi er tross alt i øverste etasje.
-I have this package?
-One floor up!
-But they sent me down!
-Ok. Go down.
Nææææh.
-I have an international package.
-One floor down.
-Are you sure? They said upstairs that it was here.
Fem indere: -One floor down! og masse peking og gestikulering.
-Hello. I have a package to Norway.
-No no, not here. You have to go one floor up.
-No, but they sent me here!
-No no no. Go up!
-I was upstairs, they sent me here, they said it was here!
-Oh, ok. One floor down, then.
Åja. Det er klart. Når det ikke er her eller opp, så må det jo være ned. Nå er vi nede i første etasje igjen.
-I have a package to Norway?
-You must go up.
-No no, I have been upstairs. They sent me here!
-One floor up!
-But I have been in all the floors now and they sent me down.
-Sir, it's one floor up.

Og plutselig, helt ut av ingenting, kommer det en fyr og sier -International package? Come with me. Og vi får sendt pakka. Etter to timer og mye god trim.

Så en ting er å organisere ti stykker. Å organisere en milliard virker også til å være rimelig problematisk. Men alt går til slutt, man må bare spørre. Og spørre. Og spørre. Før eller senere er det noen som vet.

Happy Christmas

2007-12-29T14:14:00.000+01:00

30 old and new friends Bollywood-dancing on Christmas eve.

Photo by Kristin Gaarder

What's happening?

2007-12-23T10:56:00.000+01:00

We are now preparing for our (Christmas) Festival at Cherai Beach, Kerala, India. Complete with a decorated palm tree, rice porridge, grilled seafood, "special tea" (beer) and tons of old and new friends.

Hopefully, Nissen will also come.

The beach is beatiful, the water warm, and Attila the bus is happily resting it's weary wheels outside a small house we have rented, right next too the beach. People are reading books, cruising the winding Keralan roads on motorbikes and snacking on fresh seafood and fish.

We're having a great time.

Anyone want to come? Give us a call.

Everyone else:

Happy Hollidays og God Jul.

Ordliste til tilreisende

2007-12-17T08:55:00.000+01:00

Shyrdak Opprinnelig Kirgisisk filtteppe. Nå brukt løst om alle slags tepper samt – og primœrt – suvenirer eller ting man kjøper som man sannsynligvis ikke ville kjøpt i gamlelandet. Eks. tekno-shyrdak.

Plokha Dårlig (Russisk)

Kharasho Bra (Russisk)

Bokstavkarakterer Refererer til tarmtilstand. Eks. "Hvordan har du det?" "Gått opp til en G+" Betyr "Jeg har fortsatt diaré, men nå er den mer forutsigbar, ingen fare for Indisk rulett..."

Indisk Rulett Når du har en tarmtilstand som gjør det risikabelt å slippe  luft, for du vet ikke hva annet som kommer ut.

Pay money Er bare å betale, men grunnen til at vi sier det på en så teit måte kommer fra Chengdu i Kina.

Det reneste som finns Stadig gjenstand for diskusjon. Høyt rager slim, blod, Ganga – og aske så klart.

Hei kropp! Navnet på Guros opplegg for barn på Karlsøya. Vi hadde friske planer om å ha Hei kropp hver morgen på turen. Det har blitt to – 2 – ganger.
I stedet har det blitt mye Nei kropp, OK kropp, og Hold kjeft kropp!

Respekt (utt. RESPEKT som respekt i tazte priv) Muslimsk-orientert uttrykk for (mest mulig) skjeggvekst, (mest mulig) tildekket kropp og (mest mulig) halal – eller lokal – oppførsel. Eks. Respekt-bart, Respekt-dress, Respekt-land.

Two cuban cigars, some Norwegian coins and a sami-postcard

2007-12-15T08:22:00.000+01:00

"My brother was too lazy to become anything else than a police man" Maxim tells me when we are visiting his home in Petrozavodsk in Russia when I notice a police jacket hanging in the hall way. If you don't know what to do in life after the military service, he tells me, you can always just become a policeman: your future is safe as you don't need any education except from the two years military service, you have a secure, but small income, and you can of course always get more money if you are just a tiny bit creative.

This is Russia, where you have a good reason to fear the police, where the police torture half of all suspects according to an article in the Independent and where corruption is more the rule than the exception. Drive through Russia in your own bus, and you can't but notice the police presence. Outside every city or town there are check points, and on top of that, they like standing along the road, stopping cars - and of course - us. They have even made fake police cars in wood and card board along the roads to make sure you never feel safe and to keep up the paranoia.

In Russia we were stopped five times a day quite often. This meant almost every hour, or maybe twice in a row within half an hour. We never knew what to expect, every time they wanted to see something new or different from the last check point which would give the police checkpoints a certain nerve; what could we expect this time?

On the road between UFA and Chelyabinsk the 29th of August we wrote in our bus blog:
Check 1. Vehicle documents, drivers licence, where are you going?
Check 2. They opened the back door, drivers licence, passports, vehicle documents, bus owner's documents
Check 3. Tachograph check (a system where the bus kilometres and pauses are recorded), everything is okay, smile, some Norwegian kroner as souvenir
Check 4. Vehicle documents and driver's licence
Check 5. Vehicle documents and driver's licence

Sometimes a "good day" and "we are only Norwegian tourist" in Russian would be enough, and they would let us go, other times, they would like a Norwegian souvenir, preferable a Norwegian coin, one even wanted our dictionary. Martin was gone for a long time and we started to get a bit nervous in the bus - what did they want this time?, but then he comes back to the bus with a big smile telling us that the policeman wants our dictionary as a present. We gave him a post card with an old sami man instead. But then we also had the police officers wanting our money. That was a bit more tricky.

On our way to the Kyrgyz border we stopped at a big truck station specialising in selling eels in every thinkable way. We were in a good mood and some of us had been drinking a couple of beers in the bus before checking out this big truck stop in the middle of nowhere. After a short while some of us hooked up with a man selling smoked pig in a small house. The man was in his fifties and was a former officer in the army. Now his bony arms were shuffling coal into the fire and his big grin revealed a couple of golden teeth along with some missing teeth. Soon we were all to become best friends in the way alcohol blur the human brain's conception of the world.

The next day some of us woke up with a hang over, except Anders who was the one to start today's driving. After a couple of kilometres we were stopped as usual. Anders went in to talk with the policemen and came soon back out again rather shaky. "They took an alcotest and it shows that I have been drinking. I don't understand. I only had to beers last night and it shows 0.8%. They will take my driver's licence unless we pay $2000." Quite a good try - some one had told the policemen about our truck stop party. If the policemen had been smart, they would have asked for less money and we would probably have paid to avoid any further hassle, but $2000 was just a too big amount. We told Anders to refuse to pay any money and that he should demand to be taken to the nearest hospital for a blood test. The policeman played with his gun for a little while until he said "okay, just drive". We won. They lost.

If one is persistent and patient, one can drive through Russia and Central-Asia without paying any bribes, but being patient doesn't help if the policemen are being too creative and actually destroys your formal papers. This happened in Kazakhstan:

Another routine stop and Martin has to go into the office. Soon he comes back out again telling us that some insurance papers are missing according to the police. Guro who was the one fixing the papers in Astana tells him that they are all there. Martin goes back in again with Guro. We are all searching in the bus, in the garbage, everywhere for the so-called missing insurance paper without any luck. Inside the police check point there is another story taking place as Guro understands what has happened. They have replaced the new insurance paper with the old one and thrown the new one away while Martin had to go back to the bus to search for the "missing" papers. Now they want money. But without our paper we can't continue driving - then it will be missing in the next check point, and it will be hard to pay our way out through the rest of Kazakhstan. "Fy faen" Guro shouts really loud and tells exactly what kind of policeman she thinks he is. They are not used to see angry Norwegians in a big, grey bus. We don't pay anything, but we have to stay overnight close by and drive back to Astana to get new insurance papers the following day.

The further we get away from the remains of the what once was a strong empire, the police tends to stop us less, but they still try every trick in the book to get some money from us. After two weeks in Russia and another two weeks in Kazakhstan, we never pay any bribe. What is going to be our first bribe on the trip actually happens in Kyrgyzstan as we are driving on the road for small vehicles instead of the new road for trucks when we are stopped by a policeman. If we give a small contribution in alcohol he will of course forget that we are driving on the wrong road. Being fond of alcohol we can all understand his urgent need, but unfortunately we are out of alcohol and try to figure out what to give him as a bribe. Morten remembers that he has brought some Cuban cigars and we hope the policeman will know the value of two Cuban cigars as we hand them over. He understands.

Somewhere in the Russian no-where a sami-postcard is hanging on a dirty police station wall and somewhere in Kyrgyzstan's rural mountains a policeofficer is smoking away on his Cuban cigars while taking a sip of the Vodka bottle he got from another lost driver.

Nepal top 3

2007-12-09T15:25:00.000+01:00

1 Flying with the Eagles over Pokhara

First time experience of paragliding. Wonderful wind, wonderful views.

"I can see my bus from up here"

2 Magical Rhododendron forest in the Annapurna mountains

Of all the magical visions on our trek this fairytale forest was what really made me simmer with childish joy. And yes, it had monkeys as well.

3 Kiosk-party in the old city of Bhaktapur

After a night-walk in the streets we thought we'd pick up a beer to bring to the motel. The kiosk owner invited us to drink it there, inside his small kiosk. Soon all four of us had the best party going.

It is hard to make a new nation on a short notice (about Kyrgyzstan)

2007-12-07T17:03:00.000+01:00

The whole world seems to be covered by a thin layer of red, yellow and brown particles that makes the sceanario around me a bit unreal through the dusty sun haze. I know that this is not the whole world, but right now the sand seems to be taking over my world, and these days my world consists of Kyrgyzstan. The sand is everywhere; on my clothes, in my nose and in my eyes and the bus has gotten a slightly new yellow look. It is autumn in Kygyzstan and it is dry. Dry and warm during daytime and sometimes freezing cold at night. The contrast between t-shirts and shorts during daytime, and wollen clothes and heating in the bus after dusk seems unecessary harsh as the sun is making me uncomfortable warm at the moment.

But it is not only the contrast bewteen the heat and the cold that will stand apart in my memory when I think about Kyrgyzstan. As in Kazakhstan there are huge contrasts everywhere. Contrasts between the nomadic culture and the modern city life, between the old soviet system and capitalism. One day I am enjoying a coffee latte and wireless internet in the capital Bishkek, the next day I am eating laghman (a local noodle sup) and nan in a yurt (the nomadic 'tent') on 3500 metres above sea level in the rural mountains by the lake Issyk Kul - the pride of Kyrgyzstan. It is a country were you can see BMWs (they are usually imported from Germany; they still have the D on the back of the car) along side a yurt, where the old Kyrgyzstan is meeting the rest of the world and where the adjustment will take some time as this area was a no-go area, closed to the rest of the world as a military reseach centre during the Soviet times.

After the fall of the Soviet Union, Kazakhstan and Kyrgyzstan seemed to be going in the same direction with something that looked more and more like dicatorship than a western democracy, but where the Kazakh president was popular, the Kyrgyz president didn't enjoy the same popularity, and where the Kazak people seemed to accept the political terms in their country, the Kyrgyz people made a revolution. If the so
called revolution has changed a lot, I can't say, but at least we didn't find any tower in a newly made capital with the president's golden hand.

Coming from the flat and enormous Kazakhstan, Kyrgyzstan is in many ways the opposite of Kazakhstan, but they have the dust in common though. Where Kazakhstan is a big, flat country, Kygyzstan makes up for its small size by being a very mountainious country with about 90% 1500 metres above sea level and 41% above 3000 metres. Where Kazakhstan is the new and upcoming country in the region after discovering an oil bubble in the Caspian sea in 2000 (we are talking about a country that might become one of the world's largest oil exporters just conquered by Saudia Arabia), Kyrgyzstan has a much poorer future ahead - the officially inflation is 6%, but it might be as high as 20% according to sources in the only English newspaper in Central Asia. The economy is only saved by a growing tourist industry and the country's good water supply.

The country has a similar history as the rest of Central Asia; it is not only struggling with bad economy, but also the struggle of becoming a nation over night after Soviets fall. In Russia there is a small difference in the pronounciation between being Russian and living in Russia to embrace all the different ethnic groups living in the former Soviet Union. One can either read this is a way of making room for all the different ethnic groups and try to keep the tension low, or one can read it as a way of saying: "you will never be a real part of this country. You are forever different." I don't how to read it since my knowledge about the the former Soviet Union, Russia and Central Asia, is quite limited. What I think is interesting is what defines nationality when living in a country your whole life doesn't? Needless to say that this question is valid everywhere else as well, and I might not need to mention that it has become harder to be a Slavic descendant in these countries; they are denied access to the government, and they often have harder times getting jobs. According to my guide book(!), as many as 250 people left each day in 1993, the same number in 1996 was 38 people. This of course, also has an impact on the economy as they often are the most educated people. It is just the classical brain-drain problem that appears here as in 3.world countries.

After 70 years under Russia in some way and with Russian as the official language and a populationconsisting of different ethnic groups; nomadic Kyrgyz and Kazakh people, Russians, Germans, Ukraines, Koreans and so on, it is hard to define a new national history. As in Kazakhstan it is the nomadic culture and the language that is to be the national tool. Kyrgyz and Kazakh were to become the official languages, though not over night, but in Kazakhstan, according to the law, everybody should by now speak Kazakh. The schools are to teach in the Kyrgyz and Kazakh, but what do you do when Kazakh and Kyrgyz are both oral languages with no written tradition and when many people realise that they speak Russian better than their "native" language? Many parents supportive of the their childrens possibilities to be taught in their own language, chose to take their kids back to the schools teaching in Russian, realising that the school books and the teachers had sadly not the same standard as the Russian taught schools.

It is hard to define a new nation on a short notice.

Apart for being a country striving to be a become a nation state, Kyrgyzstan will for me always be a country remembered by the kids shouting "helloooo" on the streets and "give me your money" laughing, for its stunning nature, kind and open people. A country made out of sand and revolutions, a shepard, his family and a bike, a horse without shoes, a drunken man and his angry wife, kymyz and bad stomachs and the haunt for the nicest shyrdak in town.

Cecilie

Om å bli fotografert bakfra. Opplevelser i Kina

2007-12-07T16:47:00.002+01:00

Om å bli fotografert bakfra
Det skjer stadigvekk. Idet jeg snur meg står det en skokk med kinesere
og knipser løs med deres nye digitalkameraer. Igjen har ryggen og mitt
lyse hår vært gjenstand for en hemmelig fotosession. Når jeg går blir
det både hoiet og ropt; jeg ødelegger tross alt motivet ved å
forsvinne ut av bildet. Mange ser skuffet ut. Noen ganger velger jeg å
la meg fotografere forfra for å være snill. I Sommerpalasset endte jeg
derfor opp med en kø på nærmere 10 mennesker som ville fotograferes
ved min side. Gamle damer med store smil, kinesisk klær og caps. De er
jo turister de også, og capsen er med til å bestemme hvilken gruppe de
tilhører. Slik blir minnet om Sommerpalasset ikke kun en vakker innsjø
med kinesiske pagodaer og fjell i bakgrunnen; det er også minnet om
store horder med capser i alle mulige farger som lydig følger guiden
med flagget.

Om å ta tog i Kina, om å være utlending og tissing i det offentlige rom
En stor dam ligger etterlatt på gulvet i togkupeen. Den lille gutten
stagger fornøyd rundt mens faren finner fram litt avispapir og tørker
vanndammen opp. Damen i den nederste køyen prøver febrilsk å få gutten
til ikke å sette seg i sitt eget tiss, noe som forståelig ikke ville
være særlig lurt av gutten. Fortsatt har mange barn bukser med hull i
rompa, selv om flere og flere bruker bleier. Det kan se litt kaldt ut,
men samtidig slipper de ekle, våte bleier og røde utslett.

Jeg er på nattoget til Beijing alene. Alene er vel kanskje å ta litt
hardt i siden man sjeldent er alene i Kina; det finnes tross alt 1,3
miliarder kinesere i dette landet. Slik sett er toget også stappfullt,
men heldigvis har vi alle en køye hver. Toget i seg selv er på
standard med Oslo-København nattoget slik jeg husker det fra noen år
tilbake.

Faren til den lille gutten viser ham stolt fram til meg og sier
"laowain, laowain" til sønnen sin og peker på meg. Laowain betyr
utlending, og det er vel ingen som er i tvil om at det er det jeg er i
et land hvor mitt tilnærmet hvite hår lyser opp på sikkert en halv
kilometers avstand. Høyden og kroppsbygningen har jeg ellers til
felles med de fleste andre kinesere og det er første gang jeg har
blitt fortalt at jeg en størrelse large... På toget blir det snakket,
diskutert, drukket te og spist nudler. Har man prøvd å ta en togtur i
Kina, vet man hvordan man skal utruste seg til den neste: først kjøper
man sånn er smart liten te-termos med filter på toppen, så kjøper man
selvfølgelig te til denne, og til slutt bør man ha med seg noen bokser
med nudler, avhengig av togturens lengde. I hver vogn finnes det
kokende vann, så når man er sulten fyller man et av nuddel-begerne med
varmt vann, og man har et måltid. Er man derimot ikke sulten, lager
man seg en termos med te. Har man lyst på en øl eller litt snack,
kjøper man bare det av vognene som går fram og tilbake med jevne
mellomrom.

Klokka elleve blir lyset slukket og jeg ligger i senga mi med
lommelykt og leser i en bok. Nabomannen har drukket kinesisk brennevin
eller kanskje noen Tsingtaoer for mye og kravler halvfull oppi køya.
Han ser fordrukkent på meg og prøver seg først på kinesisk, men
skjønner fort at jeg ikke forstår et ord, og prøver seg derfor på litt
engelsk før han gir opp og sovner umiddelbart hvis man tar den
høylytte snorkingen i betraktning. Jeg har heldigvis ørepropper, klok
av skade etter noen måneder i bussen med de andre og jeg sovner etter
en stund.

Om å gjøre seg forstått
For å overleve i et land hvor språket på ingen måte har noe til felles
med den indoeuropeiske språkgruppe, er det viktig ikke å være
selvhøytidlig. Med en porsjon selvironi, gode mimekunnskaper og en
like stor porsjon tålmodighet, kommer man langt. Dette kan til tider
være hardt; nei, jeg skjønner ikke kinesisk selv om du snakker sakte,
jo jeg er sulten og blodsukkeret er faretruende lavt, jeg vil bare ha
et hotellrom og så videre. Til og med russisk fremstår nå i ettertid
som et veldig forståelig språk sammenlignet med kinesisk. Likevel har
det ikke vært noe problem. Vil man ha kylling til middag er det bare å
flakse litt med armene (det er i dette tilfellet det gjelder om å ha
en porsjon selvironi siden det utvilsomt ser latterlig ut i kinesiske
øyne at en fremmed person flakser omkring på restaurantgulvet), eller
man kan få lov til å bli med ut på kjøkkenet og peke ut grønnsakene
man vil ha. Et annet alternativ er å peke på tegnene til kinesiske
retter eller råvarer i sin guidebok og vanligvis får man deretter
servert et godt måltid. Hvis man i tillegg til dette lærer ordene for
ris, vann og øl på kinesisk, sulter eller tørster man aldri.

Om kinesisk-engelsk
"Great choise perfect reflect" står det med lysende røde bokstaver
idet drosjen kjører forbi på en av Beijings mange motorveier. Navnet
tilsier ikke uten videre at dette er et hotell, men det er ikke tvil
om at dette må være et perfekt hotell om ønsker å gjemme seg bort fra
Kinas mange mennesker. Chinglish er begrepet som forklarer fenomenet
kinesisk-engelsk og som har vært gjenstand for mangt et humoristisk
øyeblikk i min tid i Kina. De ganske bokstavelige oversettelsene fra
kinesisk til engelsk er jo ikke direkte ulogiske slik skiltene
"entance" og "outance" på et taoistfjell vi besøkte indikerer (de
hadde for sikkerhetsskyld også utelatt r'en), og like fullt kan man av
og til være i tvil om hva slags mat man bestiller de gangene menyene
er på engelsk, men "fish-resembling aubergine" er faktisk bokstavelig
talt aubergine stekt i fiskesaus

Om hunder
I Kina har man hund. Det kan godt hende man også spiser hund, men
dette har jeg ikke sett noe til. Derimot er det mange små hunder som
løper rundt på gata med eieren ropende bak. I Shanghai koster det
visst til og med en god del penger for å få lov til å ha hund og hvem
har ikke lyst til å vise hvor mange penger de har i et land med et av
verdens høyest antall voksende millionærer?

Om å google
I et land som har lagt til seg en merkelig hybrid mellom kapitalisme
og kommunisme er det fortsatt viktig å kontrollere borgerne. Dette gir
utslag på forskjellig vis. Forsøk å google amnesty, sjekke ut noe på
Wikipedia eller lese bloggen sin på blogspot og man får opp at dette
er nettadresser som ikke eksisterer. Jeg fikk faktisk opp en "bible
study" side når jeg forsøkte å komme inn på bloggen min. Lurer veldig
på hvem som fant ut at jeg burde bli redirected dit. Det er ingen spøk
at det faktisk sitter 30 000 personer konstant på vakt for å
kontrollere hva folk oppsøker på nettet. En dame som søkte på Falun
gong fra jobben sin fikk besøk av sikkerhetsvakten 15 minutter etterpå
med beskjed om at dette var ikke et passende ord å søke på - i hvert
fall ikke fra jobben. De ser ellers så snille ut, politiet i de grønne
uniformene sine, men det er heller ingen spøk at kanskje opp til 15
000 mennesker blir henrettet i Kina årlig ifølge Amnesty. Det er ikke
bare drap som fører til døden, men også synder som korrupsjon og
politisk oppsternasighet kan føre til et nakkeskudd.

Om mat
Å spise er viktig i Kina, helst i fellesskap med andre hvor man samles
rundt et stort bord og bestiller masse småretter som man deretter
forsyner seg hjertelig av. For de som er opptatt av å ikke dele spytt
med andre (spytting er ellers populært i Kina, overalt hører man
harking for deretter å se store spyttklyser lande på bakken bak en,
men det har forsåvidt ingenting med mat å gjøre), er dette ikke landet
å besøke (eller, man kan jo bare la være å spise med andre). Her
forsyner man seg med sine egne spisepinner i de forskjellige rettene
og "dobbelt-dipper" gjerne. Men dette er en veldig hyggelig og sosial
måte og spise på, og man glemmer fort at det kanskje ikke er så
hygienisk.

Maten har til dels vært fantastisk. Fra chili-hotpot i Chengdu i
Sichuanprovinsen til Peking and i Beijing. Hvis det er noen som
fortsatt tror at kinesisk mat er det man får på hjørnet i Norge, så må
de tro om igjen. Det er ingensteder i nærheten av slapp sur-søt saus
med kylling og ris. Men så er også Kina et enormt land med mange
forskjellige kjøkkener, delt opp i fire store. Bare fra Kashgar helt
nordvest i landet, til Sichuan og deretter Beijing, var det store
forskjeller i krydderier og ingredienser, og ut fra den lille
materfaringen jeg fikk i løpet av disse ukene, så var Kashgar
(uighur-mat) og Sichuan de to stedene med klart best mat. Hvis dine
tenner har begynt å løpe i vann, er det bare to ting du kan gjøre: 1.
Kjøp en flybillett til Kina eller, hvis økonimien er litt skralten,
2.Bestill bord på Dinner i Oslo som visstnok ikke er såverst når det
kommer til kinesisk mat.

Jeg anbefaler punkt 1.

Cecilie

Leaving Nepal

2007-12-03T16:21:00.000+01:00

After almost one fantastic month in Nepal it is time to move on. We have had so much to do, that there have been no time to write about it on the Internet.. This will follow later! Key points include paragliding, trekking in the Himalayas, party by the bus, lots of tourist food (burgers, pizza and set breakfast) and a lot new friends.

Guro is back in Norway for a couple of months, and Andreas is going home tomorrow morning - hopefully to return in Iran or somewhere. Ingrid and Torkild will try out the Indian Railway System and go scouting for a sweet spot ahead. Anders is meeting us in India, along with a bunch of other friends for the Christmas Extravaganza somewhere in Southern India. We hope to find a place to stay for a long time (maybe until February) and evaluate and make more plans for the long road home.
But before that, the bus must be moved down there during the next couple of weeks. So to sum it up, everyone is now healthy (thanks to some doctors in Kathmandu and Pokhara) and looking forward to more adventures on the way to Kerela. The road will probably go from Sonauli by Varanesi, and onto the North-South Corridor, which probably is a very good road, but mostly populated by cows, camels and donkeys coming in the other direction.. See you later!

Hjertesukk fra sjåføren.

2007-11-19T16:28:00.000+01:00

-Etter en uke på indisk vei.

Det er egentlig ikke mye å utsette på de indiske hovedveiene. Vi kjører Grand Trunk Road og East West Corridor. Det er mange filer, flate og rette strekk, jevn og fresh asfalt, midtdeler, hvite striper. Deler av veien kunne lett sikra seg pallplass over turens beste veier. Allikevel har jeg sjeldent blitt så forbanna som når jeg kjører buss i India.

Det er ikke dét at vi må kjøre på feil side av veien og motsatt vei i rundkjøringer.
Det er ikke dét at inderne er gjerrige med veiskilting.
Og det er heller ikke dét å venne seg til å bruke tute som kommunikasjonsmiddel i en trafikk hvor de færreste tunge kjøretøy har speil. Vi har det moro med vår nye ansvarspost foran i bussen.

Rollen som ekstratute. Her er BK i aksjon.

Uansett størrelse på veien, den er for alle. Sykler, mopeder og motorsykler lasta med hele familier fra bestemor til bebis, autorickshaws og traktorer med enorme hengerlass uten nevneverdig sikring. Kuer gresser hellige over alt. Esel og vogn, hest og vogn, vannbøffel og vogn, dromedar og vogn, biler, lastebiler med lasteplanet fullt av stirrende indere og busser som kjører som sinnssyke.

Jeg spør en inder om hvordan det er med vikeplikt og sånn. Vike fra venstre her, kanskje? Han ler. Det er ingen regler her. I hvert fall ingen som følger dem.

Våre kollegaer bussjåførene er de værste uansvarlige svina, hakk i hæl kommer lastebilsjåførene og bilistene virker heller ikke redde. Her er det ikke snakk om å beregne god plass for å foreta en forbikjøring. Bare det er akkurat plass nok. Det blåses i skrikende horn og gis blankt faen i esler, sykler og norske busser. Andre må bremse, andre må pelle seg, gjerne av veien. Det er som et bilspill hvor det er bonuspoeng i hver eneste forbikjøring og alle har lomma full av ekstraliv. Folk brenner etter å komme seg til neste brett, hva nå det måtte innebære. Fra mitt raseri får jeg lett mistanke om at det å kjøre så hensynsløst har en sammenheng med å tro på reinkarnasjon og at livet aldri kan verdsettes like høyt her som hjemme i gode Norge.

To ganger på seks dager får vi blåst av speila på høyre side. Begge ganger av lastebiler i avsindige forbikjøringer. Første gang har vi ingen reservespeil. og uten speil er vi blind elefant i barnehage. Speilekspedisjon utsendes med autorickshaw og kommer tilbake halvannen time seinere med nytt speil og ekstraspeil(som vi får bruk for to dager seinere).

Å slappe av med midtdeler, er ingen god idé. Med midtdeler er det nemlig ikke sagt at all trafikken på din side går samme vei. Når man ligger som best i 80 uten en eneste bekymring fordi veien er god og ganske trafikkløs, kommer det plutselig en traktor med et optimistisk duvende høylass kjørende imot.

Likevel må jeg bittert innse at folk faktisk er vanvittig gode til å kjøre på akkurat denne måten og det går opp for meg at det kanskje kan være mitt sinne og min nervøse fislekjøring som utgjør den største faren her.

Etter en uke på indisk vei, har vi allikevel tilpassa oss aldri så lite. Når jeg nå drar hjem til jul er jeg spent på hvordan det blir å kjøre bil. Hvem veit om jeg uten å tenke over det kommer til å stå på tuta mens jeg foretar hårfine forbikjøringer mellom Seljord og Bø?

Big Fat Indian Wedding

2007-11-19T10:05:00.000+01:00

Finally: India. 12.000 km from home, and sort of our destination. Here is a story of the first days there:

The border crossing was easy enough, and even easier after agreeing to help the Indian bureaucrats with a little baksish (some mild form of bribe). After leaving the huge crowds witch came rushing to see and cheer on the nationalistic border closing ceremony on both Pakistani and Indian side (This peculiar event is covered somewhere on Radioselskpet), it was getting dark.
Time to find a suitable place to park for the night. After looking for a hotel or truck stop along the tuctuc-, cattle- and rickshaw-filled road towards Amritsar, we decided to try a place called something like Punjabi Resort, hoping that they could accommodate us. This turned out to be a place for wedding parties, and not ment for tourists like us. But it was owned by an extremely friendly Sikh named Manjinder, who agreed to let us park inside his gates, and use the bathroom in his office. The only condition was that we had to be gone by seven the next morning, when the preparations for a wedding that day would begin.
Furthermore, he invited us all in, and sent some servants out for food, beer and some whiskey (sikhs do not drink themselves, so a very friendly gesture). Later, as we ate and talked, he extended the invitation, as we were very curious about the wedding. We would be able to see the wedding through the windows from the office, and go for a stroll among the guests at some point, having a discreet look around.

Andreas taking over the wedding buisness

Next morning some of us got up at 6.00 for a football match with some of Manjinders friends (something they did 6 times a week!). After the quick awakening and male bonding with these turban-wearing players, we came back to find the bus half buried in flowers and stuff for the wedding. These were moved, and Atilla moved outside this lovely green garden.
The wedding was supposedly not a big one, as they expected only 500 guests. Really big ones can have up to 3000 guests. Manjinder told us that this could get a bit crowded, and he preferred the ordinary size with about 1500.

The discreet look from the office (of course) turned into all of us being invited as guests by the families, and placed at a table being constantly served every kind of delicious Indian food imaginable, while watching a dance troop performing for hours beside the married couple. Also a bunch of bachelors was dancing and throwing money notes around. The bride and groom were on display on a separate stage, where they were constantly being professionally photographed and filmed with different family members. In the end we ALSO got invited onto the stage, and will now end up in the official wedding album (a very kitchy, and important thing for Indians).. Guess we became sort of an attraction in this beautiful, colorful setting.
The wedding party ended, and after the (arranged) bride left in a tear-drenched crying ceremony, we ate some more. Some of us almost exploded from the last sweetest-dessert-ever.
The next couple of days we relaxed in Manjinders company, seeing the famous Golden Temple in Amritsar, and enjoying the fantastic hospitality of this 24-year old man, and his family.

When time comes, and we head home, he has convinced us to call him ahead, so that he can arrange "something special".. Looking very much forward to this, whatever it means.

Pakistan

2007-11-06T13:09:00.002+01:00

NB: Posted by Ingrid, but written by Maria.

At the mountain pass between China and Pakistan the road becomes one third narrower and the landscape numerous times wilder. The turquoise river and yellow leaves stand fluorescent against the massive amounts of beige and gray rock.
We slowly drive needle-sharp curves on steep mountainsides. Some small landslides and springs cross the road.

We arrive in Sust after dark. The friendly border-guards have been waiting for us and guide us smoothly through customs.
Here we get our first close look at the pakistani trucks. They are thoroughly decorated marvels with expanded carved fronts, colorful flowery patterns, wildlife motive miniatures and dingely stuff made of fabric and metal. In short, they make dusty Attila look even more grey.

The next days we spend walking the hills of Passu and Gulmit. We get especially exited by the suspension bridges. Wind pulling our clothes, we walk on wires and airily distributed sticks and boards with pounding hearts and grinning faces.The cameras are running hot trying to capture the overwhelming landscape.

Next stop is the ridiculously scenic town of Karimabad. We drink tea and say superlatives about the scenicness. We feast on chicken. We drink tea and play Trivial Pursuit. We get a guided tour at the Baltit fort. We drink tea and chat with the shopkeepers i Bazaar-street. And of course we need to climb the hills up to "Eagles nest" to see the sunset over Hunza Valley from a birds' perspective.
The hospitable locals, fresh air and great scenery (and tea) makes us want to linger. But as we have a date in Kathmandu in not too long and the situation in Swat is getting more than tense we decide to get moving.

In Gilgit we meet up with gentle Abbas. Anders met him on his way down KKH, and passed his phone number on to us. Abbas works as a guide, mostly with trekking, and it soon becomes clear to us that he's the man to have aboard for a secure journey southwards. He agrees.
We also hook up with Bashir, a merry smart-mustached gentleman we met in China. After admiring his fruit-garden we have a grand evening of drinking tea and solving some world-problems.

Abbas goes with us all the way to Lahore, with overnight stops in Chilas, Besham, Abbotabad and Guirat. The landscape, vegetation, hats, robes and beard-colours are changing rapidly along the way, sometimes even from one village to the next. The temperature is rapidly rising. As is the amount of spices in the dall.
When we turn on the TV in Guirat to watch the news, all the news channels are dead. Musharraf has declared state of emergency, and Cecilie in Bejing can inform us that the Broadcast building and High Court in Islamabad are surrounded by the army. We decide to drop sightseeing in Lahore for this time around, and head straight for the border the next morning.

Pakistani border: A guard askes "May I borrow a ballpoint pen, sir?". He may, and writes on the side of the bus; "I love Pakistan Rangers"

Kina - en grundig undersoekelse av fordommer og fakta

2007-10-29T12:58:00.001+01:00

NB: Posta av Ingrid, men skrevet av Andreas.

Etter tre ukers rundreise i Kina kan jeg med dette bekrefte at mange av fordommene mot landet faktisk stemmer. Her foelger en grundig og om enn ikke faglig forsvarlig undersoekelse:

Fordom 1: Kineserne er jaevla mange
Jeg har reist fra Kashgar, som ligger i oerkenen helt i vest i Kina, til Chegdu som ligger i lavlandet oest for Tibet. Vi snakker digre hellige fjell med trapp helt opp og templer paa toppen og pagoder og full snikende tiger-steming.

Men aller mest snakker vi sinnsjukt store byer med masse millioner innbygere som jeg aldri har hoert om en gang. Chengdu over fem millioner innbyggere, Chungking med omraadene rundt, over tretti millioner, Yangchi fire millioner osv osv. I tillegg er jo kineserne ikke det dugg bedre enn noen andre jeg kjenner, de flytter fra den treige bygda si inn til byen koste hva det koste vil. Det er snakk om hundrevis av millioner folk som har flytta fra landet til byen paa to tiaar. Da blir det trangt.

Effektene av den berykta ettbarnspolitikken har saavidt begynt aa kicke inn, saa det er et haap om at innbyggertallet vil stabilisere seg og til og med gaa ned paa sikt (det er naa 1,3 milliarder kinsesere). India vil ta dem igjen og gaa forbi om ikke saa lenge. Ettbarnspolitikken har ogsaa gjort at det naa finnes andregenerasjons enebarn av enebarn. Det finnes egen anstalter for unger som er oedelagt av at fire besteforeldre og to foreldre gaar tungt inn for aa skjemme bort. Minioritetsbefolkning har raust nok lov til aa faa flere unger.

Martin, Bjoern Kjetil oj jeg reiste i tre dager med passasjerbaat oppver Yangze elva, som pipler ut fra Tibet og ender i Shanghai, hundrevis av mil altsaa. Paa midten ca. har kinesiske myndigheter bygd verdens stoerste demning, to kilometer lang og nesten 200 meter hoey, et prestisjeprosjekt av en annen verden. Under bygginga av 'The Three Gorges Dam' blei 1,5 millioner mennesker mer eller mindre tvangsflytta. En fin baattur ja, men litt fucked aa tenke paa at den gaar over hundrevis av landsbyer og et par stoerre byer som naa ligger under vann.

Til slutt fikk vi noen dagers smaksprove paa Beijing, som ogsaa var ganske sinnsjukt. Foruten obligatoriske Kinesisk-mur og Forbudte by-turer var det ganske digg aa meske seg med vestlig luksus som pizza, internett, sushibarer, kaffe og t-bane. De som kjenner oss veldig godt skal faa hoere om turen paa den koreanske karaokebaren naar jeg kommer hjem.

Fordom 2: Kineserne smiler alltid
Iallfall de fleste vi treffer. De kan omtrent lite lite engelsk som jeg kan kinesisk, men de som kan litt er veldig hypp paa aa henge rundt aa oeve seg litt. Det foeles bra og gi litt tilbake bare ved aa gaa rundt aa vaere eksotisk i seg sjoel ogsaa. De fleste som gaar paa universitetet laerer engelsk, men engelsklaererne er ogsaa kinesere som er daarlige i engelsk saa det blir litt saa som saa. 'Chinglish' som det blir kalt er opphav til mage morsomme skilt, saa som 'Pubic toilet' og mye annet helt uforstaaelig.

Fordom 3: Kina er et kommunistisk diktatur
Dette er det ikke saa lett aa si noe kortfatta om. Paa mange maater er Kina det mest kapitialistiske landet i verden, det deales og hustles og handles hele tia. Kina opplever en oekonomisk vekst som er helt vill og sjukt skeivt fordelt. I Beijing selges det 1000 nye biler hver dag, 80 % av disse bilkjoeperene i byen har hatt lappen i under to aar. Paa den annen side er den politiske undertrykkelsen ganske massiv. Saann sett tar Kina det verste fra begge verdener.

Naar vi var i Beijing var det samtidig den femaarlige kongressen til Kommunistpartiet. I forkant har minst 3000 folk blitt fengsla, politiske opposisjonelle, noen kristne og en haug med folk som har kommet til hovedstaden for aa klage paa offentlige vedtak. Internet er ogsaa sensuret gjennom 'The Great Chinese Firewall'. En nordmann vi hang med, som bodde i Beijing, fortalte at aftenposten.no var sensuret under ski-vm i Falun, fordi Falun matcher den forbudte sekta Falun Gong.

Men Mao er fortsatt pop mange steder, og henger der med vorta si paa vegger, pa pengesedlene paa lightere, paa plakater, paa paraplyer og mye mye mer.

Fordom 4: I Kina spiser de hund
Ja, noen spiser hund, men det er ganske dyrt. Det beste skal visst vaere krysninga av s.k. kinesisk kjoetthund og st.bernhards hund, en skjoenn forening av kvantitet og kvalitet. Jeg saa en skaalda hund ligge aa duppe i en svaer gryte en gang og bevegde meg langsomt men sikkert bort defra. Men de har mye annen jaevlig digg mat og kanskje 1 % kvalme greier. Det risbrennevinet smaker hoegg. Det har i det hele tatt vaert veldig lite drikking, med noen faa solide unntak, jvf. karaokekvelden i Beijing.

Fordom 5: Kineserne raper etter de har spist
Ikke bare det. Skal det spises skal det ogsaa stoeyes, grises, harkes og slimes. Ser ikke restaurantbordet ut som en soeppelfylling i Manilla naar du er ferdig har du lissom ikke kost deg. Et gjallende rap etterpaa er bare en forsiktig prikk over i'en. Det var litt uvant i starten, men etterhvert var det ikke noe problem aa hive seg paa galeien. Naa som vi er ute av Kina er det faktisk litt vrient aa plutselig venne seg av med igjen.

Etter grundige overveiinger har vi reist inn i Pakistan. Saa langt har det godt som smurt, folka her er jaevla morsomme, oppriktig interessert og bare kule. Fjella rundt her er over 7000 m. Alle er venner og bussen ruller bra. Mer i et annet kapittel.

Takk for oppmerksomheten,
Andreas Reisende Mac

Beijing Rock City

2007-10-19T14:01:00.000+02:00

Beijing has been a blast for those of us who decided to come here. Yesterday went out for a night of sushi and karaoke extravaganza together with our new (or old) found friends in Beijing. Great success, as Borat would have put it. Beijing has been about art, the great wall, politics, food (as usual), police, cycling, senior nights, punk rock, ping pong, morning gymnastics, American pub quizes and hamburgers, taxis, traffic, noice and great fun.

Thank you so much:

Julia and Jonas
Erlend
Olav

For great hospitality and a warm welcome.

Tomorrow some of us are flying to Kashgar, with the rest following on Sunday morning. Guro and Morten have been to Tibet, and will arrive in Kashgar Sunday. From there we go on to Karakoram and Pakistan, ins` Allah.

Photo by Ingrid Koslung

Within you without you

2007-10-07T15:09:00.000+02:00

Morten, Guro, Martin, Cecilie, Andreas and BK have explored the White Cloud temple and Chengdu. Now the first two are travelling towards Tibet, while the rest are heading for the yellow river. Anders is down Karakoram highway. Torkild, Ingrid and Maria are going to Bejing one of these days. If they can manage to leave Attila the bus.

Photo by Guro

Hva vi husker fra Kirgisistan

2007-10-03T08:16:00.000+02:00

Vi kommer dit en sein kveld, rett i armene på Ivar Dale, en fyr vi har fått kontakt med uten å huske gjennom hvem. Ivar bor og jobber i Bishkek. I løpet av våre dager i Bishkek tar han oss med på centralasiatisk middagsfiest, på konsert med rockebandet Liquid Cactus langt utafor byen og er ellers en morsom, kunnskapsrik og kul fyr som vi er glade for å ha møtt. Det viktigste; billig og trygg parkering med do fikser Ivar som snakker russisk og ikke hjemmemekk-coctail av norsk, engelsk, russisk, spansk og ekstremtegnspråk som er det vi ellers pleier å bruke som våpen. Veldig deilig å endelig få med seg alle nyansene av hva folk sier. Den gamle mannen som passer på truckstoppet er ikke sur, slik vi tror, men sier derimot at vi bare må bli, her er trygt, bare bra folk vanker her, kafe der borte, do og vann så mye dere vil.

På truckstoppet i Bishkek blir vi lenger enn noen av oss har regna med. Det er en stor støvete plass, med et utendørs teglverk i den ene enden, dusinvis av kamaz-lastebiler i den andre, raklete utedasser i forskjellige varianter rundt omkring og masse støv overalt. Busser med danske og tyske logoer kommer innom hvert døgn og blir stående noen timer. Det blir lasta av og på en masse stasj vi ikke klarer å identifisere. Truckerene tester tutene sine, eller de kjeder seg og ser hvem som kan tute høyest. Skranglete bikkjer lunter rundt, bruker alt av krefter på endeløs skvakking om nettene.

Her er det nok albueplass til å brette ut busslivet til det ytterste. Matmekking, oppvask, klesvask, spising, lesing, fotball, brodering, hekling, snekring, tapetsering, veggmaling og vannpumping. Til og med vår egen do kommer ut av skjulet sitt under bussen. Med Marias eminenete dass/dusjforheng danker den nemlig ut hele dassparken på truckstoppet.
Vi vekker oppmerksomhet. Folk kommer bort, plutselig står det fem nysgjerrige lastebilsjåfører inni bussen og fniser. En kveld viser en kamaz-sjåfør, Ruslan, seg å være dreven på kirgisiske vuggesanger, lys og rein i stemmen og frekk på gitar og komos (kirgisisk strengeinstrument som martin har kjøpt) En kveld spiller vi fotball med naboen Olan og hans nivø, Roskilde på fire år.
Andreas kommer mens vi fortsatt er i Bishkek med friskt blod, sladder fra Grünerløkka og forsyninger bestående av grapefruktkjærneolje, krimbøker og tusenvis av Idoform.

Ivar låner oss Helsingforskomite-kontorfasilitetene sine slik at Maria og Anders kan ta en dagsøkt for fellesskapet på nett og telefon og kommunisere med viktige folk som kan gjøre oss klokere på situasjonen i Pakistan. Mange gode tips kommer fra Ivar sjøl og fra Andrea, ei tysk dame Ivar deler kontor med. Vi er ennå ikke sikre på om vi vil kjøre Karakoram Highway fra Kashgar til Islamabad, videre til Lahore.

Sykdom
Mye diare, noe feber og forkjølelse og bemerkelsesverdig lite oppkast.

Et tilfelle av tilløp til høydesyke i form av hissig hodepine på fjelltur over 3000 moh. Egenbehandling med hardtslående smertestillende fungerer bra.

Mat
Mye saubasert. Lagman (nuddellammesuppe) og plov (stekt ris med sau) er godt og kan fåes overalt. Manti (sau i store mengder sammen imed kål i "pastaposer") er like tilgjengelig, men litt for ofte er den skadelidende sauen for gammal, bitter og stram.
Gjæra hoppemelk, her kjent som Kymmyz, har fått staus som "det unevnelige" etter overmodige inntak på vei over høye pass. Drikken har alkoholprosent som lettøl og smaker først av tynn kefir, så sur hjemmelaga vin, deretter av oppkast og til slutt kommer en lang ettersmak av skitten hestepels. Og den ettersmaken sitter lenge...

Bygging
Torkild og Ingrid bygger kjøkken. Maria bygger data- og prosjekt-hylle. Morten og BK bygger skohylle og mobile høytalerkasser. Nå kan vi høre musikk utafor bussen også.

Buss og kjøring
Vi har slutta å kjøre etter det har blitt mørkt. Prøver å stå opp tidligere. Ti folk tar fortsatt ganske lang tid...
Veiene er ikke dumme, mye asfalt, aldri så bulkete og lappete som i Russland, aldri så hullete som i Kazakstan, men smalere og etterhvert grus, svingete og bratt. Bussen runder det ene passet etter det andre, klatrer til nærmere 4000 moh uten å koke. De kinesiske monstertruckene som det etter hvert florerer av sliter i kneikene. Kirgiserne kan ikke skjønne at vi ikke koker, de spør om vi ikke skal kaste et par bøtter med vann på radiatoren. Nedover de hissige bakkene briefer motorbremsen som vi fikk fiksa på verksted i Tromsø. Vi bruker nesten ikke bremsebånd og er stolte av doningen.
Ingen luftlekkasjer, gjærrig på olje, men sluker vann. Så det må være en lekkasje ett eller annet sted i kjølesystemet. Bjørn Kjetil (som har seila opp til å bli en av våre store mekkemenn) har funnet hullet.
Vi punkterer på ett av fire bakhjul når vi har kommet oss av de beste veiene og har begynt den 280km lange turen fra Isyk Kul mot Torugart Pass. Vi har både før og underveis på turen snakka masse om at vi bør ta en skifte dekk-test. Ingen av oss har gjort det på buss før, og mutrene på bussen har ikke vært løsna på godt og vel to år. Så når vi nå står der med slaskete dekk og mutre som ikke rikker seg, angrer vi på at vi har prata bort hele dekkskifte-testen. Flaks i uflaks, vi står parkert 50 meter fra et verksted hvor det skiftes dekk på en kamaz-lastebil. Vi får ekspressbehandling til turistpris og gutta svetter, spenner, hopper og stønner av de ti mutrene. Vi er glad vi har ekstradekk som funker.

Seinere får vi lappa dekket, lappemannen finner en enorm jernbit inni som har laga hullet, og mener det er noe som burde stilles ut på museum. Morten og BK skifter dekket på igjen. Nå kan vi det også.

Andre fine ting
Banjabesøk i Bishkek. Hør det på www.nrk.no. Klikk rundt etter radioselskapet på nettradioen.
Fjellturer. Se flickr-kontoene våre.

Kashgar

2007-10-02T09:40:00.000+02:00

And then we have driven to China. A rough ride over the magnificient Torugart pass took us to the Uighur capital. Here we've enjoyed various touristy activities: Feasted on Uighur and Chinese food, been to the big markets and bought carpets but not fat-bummed sheep, slept in marshmallow-coloured hotelrooms and shopped cheap DVDs. We even went test-riding camels as we've been offered 12 in exhange for Attila the bus. We decided on sticking to the bus.

The bus. As it's not allowed to drive in China without hiring a guide, we will leave Attila in Kashgar for tree weeks and travel by foot, train and plane.

Photo by Guro Anna Wyller Odden

Photos!

2007-09-17T15:24:00.000+02:00

In Bishkek, after over a month of traveling, we managed to get a portion of pictures from the trip out on Flickr.
They can be viewed at:
morten
cecilie
guro
Anders
Maria
Our Common pool, witch is not completed yet is at Strangeways pool

Bishkek, Kyrgyzstan

2007-09-16T16:48:00.000+02:00

Bishkek is the Capital of Kyrgyzstan. Until a few years ago it was called Frunze, named after a bolshevik hero. Since the new rulers are not very bolshevik they gave the city its new name almost similar to the old name Bishpek.
We have spent a couple of days here at a truck park. It's a bit funny how we always end up at such places. It may have something to do with our habit of arriving places late in the evening with a big bus. Anyway, it's a nice place. A bit shabby but with nice and helping people. We have had some time to build more furniture in the bus. Yesterday we played football with some of the truck drivers. Some of them even spent the whole evening with us, jamming and singing kyrgyz folk songs for us.
There has been some time for the usual holiday activities as well such as visiting local bazars, looking at the President Palace and bla bla. Most exiting was a trip to the local banja, a kind of public bath with sauna. Since foreigners seemed not to be very common at this place, we got a lot of friendly attention and good advice. Two hours later we came out of the place cleaner than any of us have felt ever before. At least more clean than we have been since we left home.

When we came to Bishkek we were met by the only Norwegian living here, Ivar Dale. He gave us a guided trip through the uptown part of the city's nightlife. We ended up at Bishkek's most posh place, were a band played cover versions of early 90's hits.
Mr Dale, the very helpful man, has offered us to use his office to do some research on the Pakistan business. Therefore we will stay here a couple of days more than we had planned. We hope to get back to you with more info on our route in the next days.

Andreas comes to town on Tuesday, and then we head towards the mountains south east of Bishkek, on the way to China.

We have added some new pictures to the blog. Scroll down a bit to find them. More pictures coming up soon.

Anders

Ps: I`m adding a couple of photos, one from our fantastic Central Asian dinner with Ivar, a night that ended in splendor at a posh nightclub dancing to the music of the Kyrgyz band "Liquid Cactus". The other one taken from the back door of the bus, and depicts two of the guys we`ve been hanging out with at our current truck stop. It`s a good place, with nice people running a café, and a truck driver called Russland who plays guitar as well as the local Kyrgyz three stringed thingy I can`t remember the name of at the moment. The two guys on the picture are listening to a recording Torkild made of Russland playing. Thank you Bishkek, thanks Ivar and Alina, thank you Angela who washed our clothes, and thanks to the friendly truck stop people (especially our young friend Roskilde). Now on to the beautiful lake Issyk-kul. Ingrid

Steppe, ørken, badeferie

2007-09-12T14:21:00.000+02:00

Etter skyskrapergalskapen i Astana har vi hatt noen dager med mye kjøring og de sedvanlige overnattingene på truck stops. Bursdagen til Torkild blei feira med øl og vodka, på et truck stop, selvsagt. Vi begynner å bli gode på truck stops. Vi kan omtrent alle fra Murmansk til Astana. Slikt står det ingenting om i Lonely Planet, kanskje vi skal skrive et kapittel for dem om det.

Da vi nærma oss Balkash-sjøen var vi heldige og fant noe som viste seg å være en slags resort for folk fra Karaganda, som vi hadde kjørt forbi litt lenger nord. Bak en anonym fasade åpenbarte det seg asurblått vann og en stor sandstrand. Balkash-sjøen er verdens fjerde største innsjø. Forstå det den som kan, men det har seg sånn at den vestlige halvdelen består av ferskvann og den østlige delen er saltvann. Vi var ved ferskvannsdelen. Bortsett fra at det var ferskvann og at alle rundt oss snakka russisk, var det som å være ved Middelhavet. Bussen ble parkert i en låst bakgård, og vi feira Marias fødselsdag. Dagen etter blei en fantastisk dag med bading, avslapping og tid til å bygge litt i bussen.

Etter denne lille badeferien la vi ut på veien igjen mot Almaty. Steppene blei til ørken, og bortsett fra noen kameler i ny og ne var det lite å se før vi kom til et sted der det var satt opp en lang rekke med boder hvor det ble solgte shashlik, grillspyd. Mens vi spiste slakta de lam rundt oss. De skulle på grillen dagen etter. Eksotisk.

Ny dag i ørkenen, og nå er vi i Almaty. Her blir vi en dag eller to før vi kjører videre mot Bishkek.

Astana - under construction

2007-09-06T08:15:00.000+02:00

We had a somewhat rough transport to from Kostanaj to here. About 200 km north af Astana we became involved in a traffic accident. A man was hit by a speeding car, and rolled under the bus. We had to pull him out and someone brought him to hospital. He lost a leg, but is otherwise ok. We had a long night together with the police. Guro, who drove the bus at the time of the accident got status as witness. We had a long and exhausting night, but everybody is ok now, and we are happy that the man survived.

We have been in Astana for two days, and had some time to be tourists. Astana is a huge construction site where scyscrapers and official buildings are shooting up everywhere. They are building a new administration centre that is planned to be opened in 2030. Some buildings are already finished, among them an arch de triumphe that looks like a newer version of Brandenburger Tor, the President Palace (not very different from the white house in Washington), and a 105 m tall tower with a golden apple. Inside the apple you can place your hand in a golden handprint of president Nazarbayev himself. Together with a 360 degree panorama of the city and the surrounding steppes - Its nice!

Last night we celebrated Martin's birthday at a Jamaican restaurant together with Martins cousin Simone and her boyfriend Alex. Good food, no reggae.

Today we wil hit the road again, heading south towards Almaty.

Pakistan

2007-09-01T12:41:00.002+02:00

Due to the tense situation in the northern Pakistani region Kohistan, we are now considering whether we will drive the Karakorum Highway through Pakistan to India or not.
Here are some alternatives we are considering:

1) Friendship Highway from Tibet to Nepal. This is probably the fastest route, and probably the most expensive.
2) Kirgisistan-Uzbekistan-Turkmenistan-Iran-and then somehow from Iran to India. Long and expensive, but maybe the only way to get to India if Friendship Highway is closed.
3)Drop India, and drive somewhere else.

If anyone has useful information or experiences, we would be glad if you share them with us.

Kostanaj, Kazakhstan

2007-09-01T12:19:00.000+02:00

Yesterday we spent about six hours to get into Kazakhstan. Four of them were spent on getting out of Russia. When Russian border authorities are extremely slow and thorough, the Kazakh seem to think that the Russians do the job for them. One of the Kazakh guards even spoke english: "Norway? You guys crazy!"

We are now i Kostanaj, a small town about 150 km south of the Russian border.
We are not that much in a hurry any more, and hope for a couple of days without driving somewhere before we reach Astana.

Go Asia!

2007-08-30T12:38:00.000+02:00

Yes, we are in Asia. Apart from huge wasps, it's not that different from home. Since Kazan, there has been a couple of days with a lot of driving, and sleeping at truck stops. Last night we spent the night in the middle of a forest. When we woke up, our kitchen was gone. But a retired colonel in a neighbouring summerschool/ dacha for children (!) invited us for tea. Tea in russian means vodka. After two bottles and exchange of canned foods, we headed for Chelyabinsk.

Right now we are having a short pit stop in Chelyabinsk. Internet and food shopping action. In a few hours we will drive towards Troick, a small city at the border to Kazakhstan. And tomorrow: Kazakhstan.

Rushland

2007-08-27T15:39:00.000+02:00

Petrosavodsk ligger omtrent 2500 km fra grensa til Kazakhstan. Fordi vi ikke har kjøretillatelse i mer enn 14 dager, må vi være inne i Kazakhstan seinest den 31. August. Det vil si at vi har ti dager på ossfra Petrosavodsk. Vi må altså kjøre i gjennomsnitt 250 km hver dag. Hvis vi holder av den siste dagen til kryssing av grensa, har vi ni dager igjen. Vi trenger et par dager uten kjøring. Altså sju kjøredager. Det vil si at vi må kjøre omtrent 400 km hver kjøredag.
Folk som er misfornøyd med norske veier, kan ta seg en liten kjøretur i Russland. Hvis man kan holde en gjennomsnittsfart på 50 km/t er man heldig. Vi har det altså litt travelt.

Dette blir mer kjøring enn vi hadde regna med. Det legger noen føringer for reisa som vi ikke hadde regna med. Det har blitt en slags russisk roadtrip. Vi kjører hele dagen og kommer til et nytt sted seint på kvelden eller på natta. Det gjør at vi må ta de overnattingsmulighetene som byr seg. De siste nettene har vi overnatta utafor et hypermarked, ved siden av et kloster på truckstop og på en kjøreskole. Det siste skjønte vi først når vi våkna om morgenen, og en haug med biler humpa rundt bussen.

Nå er vi i Kazan, en svær by som ligger ved Volga. Her er fullt av både kirker og moskeer. Vi merker at vi nesten er i Asia.

Photo by Ingrid Koslung

21.08- Petrozavodsk

2007-08-24T19:44:00.000+02:00

Petrozavodsk means "Peter¥s factory". The city was founded by Peter the Great in 1704. At the time he was at war with the Swedes and needed a city in Karelia to supply his army with arms and ammunition. Apart from the odd tractor, the factories in Petrozavodsk produce little metal today. The city is now dominated by students from the two local universities, as well as quite a number of Russian and Finnish tourists who promenade along the shores of the great Odega lake. We follow their example, and Maxim guides us through the city and down to the lake. Maxim also organises showers for everyone. Bj¯rn Kjetil, Torkild and Anders shower at Troll`s place, while the rest of us are catered to in Maxim`s appartment.
In the evening we invite Maxim and Tanya for dinner in the bus. Guro and Morten learns how to cook "pillemini", a russian dish similar to tortellini. Maxim has a Ukrainian hitch-hiker visiting who makes "dibosjr" - the official Russian hitch- hikers’ coctail. It contains canned, condensed milk, sugar, instant coffee, water and vodka. All of them supposedly ingredients every Russian hitch-hiker carries around in his backpack.
After a long and good day free of driving we go to bed on full stomacks and a bit tipsy from the vodka.
Anders. (translation-Ingrid)

Photo by Ingrid Koslung

20.08.07-Chupa-Petrosavodsk. 550 km.

2007-08-24T19:43:00.000+02:00

Chupa is later described by people we meet as a hole, exclusively known because of a local writer by the name of Venedict Erofejev, a drunken bastard who wrote books about being one. Perhaps it was his cousin who came by in the morning, looking for more alcohol after a very late night out. Chupa looks better in the sunlight than she did the night before. Some cows walk by, and cute stray dogs compete for our attention. The three girls we met the night before arrive to join us for our morning coffe. They take some of us with them on quite a long expedition in search of drinking water. The public water supply exists, but the water is not drinkable. So we follow the locals example and collect our water from a natural spring in the woods outside town. The water is cold and fresh.
After a long photo session with the girls, they send us off as we glance at the ocean one last time. If all goes according to plan, the next seawater we`ll see is that of the Indian west coast sometime in December.
Right outside town we make a short stop to see the local wooden church. Some of us gets a short tour inside the building. The priest is wearing sandals, jeans and a shirt. The only indication of his priesthood is his long, grey beard. After looking at us with a sceptical eye, he and the cleaning lady light up and we manage to tell them that we are Norwegians and "spasiba".
A few kilometres later Martin has problems with the clutch. It turns out to be yet another air leak in the exact same place at last time. Luckily the repair goes swiftly and we are on the road again after 30 minutes.
This becomes another day of driving, Atilla eats more than 550 km. When we finally arrive in Petrozavodsk around 1 am, we are greeted by Maxim, a hitch-hiker who accompanied us from Narvik to Troms¯. He suggests that we park in the parkinglot outside a 24-hour hypermarked. Not the most idyllic spot, but both toilet and food is easily accessible. We share two bottles of wine and some cheese with Troll and Olya (Maxims friends) and Tanya (Maxim’s girlfriend) before we go to bed.

Anders (translation by Ingrid)

19.08.07.Chupa- an ugly town turns beautiful over night.

2007-08-24T19:35:00.000+02:00

A long drive today- more than 500 kilometres on, at times, very bad roads. Sometimes the speedometer shows no more than 30 km per hour for long streches of road. There seems to be loads of roadworks going on, but the workers themselves are scarse, and there doesn`t seem to be much progress. The drivers are struggling with holes and bumps in the asphalt.
We decide to leave the main road and go on to Chupa, a small town by the White Sea, to find somewhere to camp for the night. The houses are mostly wooden, though a few huge appartment buildings dot the horizon. The town looks run-down and more or less dead. There are almost no lights to be seen.
By a football pitch, some kids are playing ball. Martin and Ingrid go and attempt talking to them about possible campsites. They achieve a certain degree of communication with three girls of 12 and 14 who can hardly stop giggling. After some stuttering and stammering in English and Russian (and a bit of spanish to round it off), they show us a beautiful spot down by the shore, on the outskirts of town.
It`s raining, so we get a chance to try out our shelter construction skills for the first time. It works surprisingly well, and we make dinner using the last Norwegian sausages we have.
Anders 8translation- Ingrid)

18.08.07- Murmansk

2007-08-24T19:25:00.000+02:00

We drive into Murmansk at seven in the morning. On arrival we check in at Hotel Polyarnye Zory, a hotel named after a city a few hundred kilometres south of town. The Scandinavian flags outside the lobby show clearly that we are not the first Norwegians here. Some of the receptionists even speak a bit of Norwegian and Swedish. As long as you can tolerate loud techno and Russian pop with your breakfast-pancakes, this hotel is a good alternative. After having the hotel`s breakfast for supper, we head to our rooms for a good day`s sleep.
When we get up in the afternoon we are ready to have dinner for breakfast, and ask the receptionists for advice. Their suggestions are way too exclusive however, so we let Lonely Planet guide us to a pizza place called Mama Mia. The restaurant hands out pizza with reindeer tongue and jam as if it was the most natural thing in the world. The biggest success however, was the dessert-pizza Grandioso; cheese, assorted fruits, nuts, ice cream and whipped cream. After beer and vodka in the hotel bar, we head for our beds again.
The city of Murmansk is situated by the Kola Bay and boasts the northernmost ice free harbour in Russia. Thus it constitutes a point of great strategic importance, and is perhaps particularily well known for the large number of atomic submarines stationed here during the Cold War. The boats are still there, though most of them are hardly in sailable condition any more.
After a few harsh years, the city seems to be more or less on it`s feet again. The streets are filled with young people in fancy clothes, older people in shiny cars and hords of Finnish tourists.
Some of us comment on the huge contrast between the well dressed and seemingly well fed people, and the run down residential areas. The old trolley busses contrast the shiny new SUV`s in a similar fashion.
After sleeping off the vodka, we get ready to leave, and Attila the bus gets a check-up. It has received a good beating on the road from Kirkenes to Murmansk. Bj¯rn Kjetil shows his newly aqired mechanical skills, and fixes an air leak in the break system. An electrical chord also needs to be attended to, in order to get the sidelights on the right side working again. Also, the body got pushed about a bit, driving across some big bumps on the hellish roads of last night. As a result, the door is not closing properly- but this repair has to be saved for later. We head for the Russian forests again.
Anders (translation-Ingrid)

In Borderland

2007-08-24T19:20:00.000+02:00

Russia is the land of the Lada. Not only the land of vodka, bureaucracy or gray concrete, but also the land of the small and handy car that for me always has been a symbol of the former Soviet states. I had forgotten about the Lada when I imagined Russia as a country with concrete buildings, tired vodka-drinking people and an enormous bureaucray. This is also Russia, but Russia is until now something else and something more. It is nicotine-addicted transport inspectors, customs officers that laughs when they look inside our bus, it is silent shop attendents, humpy roads, old, worn wooden houses with fantastic wood-carvings. It is sunshine and nice people, old trucks and charming truckstations with smelling toilets. It is a welcoming Russia that so far hasn't lived up to its bad reputation, and knock on wood, it won't either.
At the moment we are driving on a humpy road between Petrozavodsk and Vologda. This is not the only bad road we have experienced since we just about managed to get into Russia - in the excitement of crossing the border to Russia we forgot a very important thing; map reading, and as a result we followed the wrong signs to Murmansk. A journey that would normally take us 3 hours, ended up taking 7 hours and a night's sleep from us. The distance was the same in kilometres, but when you are driving only 5 km per hour on a road that more resembles a dry river, than an actual road, it is quite obvious that it takes a few hours longer. But, hey, someone told us that the roads were supposed to be quite bad in Russia. What have we learnt? There is always a co-pilot and map-reader sitting next to the driver. And never trust a road sign.
Even though the road quality doesn't resemble a dry river anymore, the roads are still a challenge and the bus is constantly changing between 20 to 80 km/h.
Crossing the border is a long story and now, a week later, it seems more like a Russia-test than how it actually felt during the five long hours waiting at the border between our safe home country Norway and the big, scary Russia: if you pass the test - if you are patient, humble and stubborn you are welcome to Russia, if not, this is not a country for you. But we passed the test in the end. Russia is a country for us.
We arrived late afternoon at the border, a bit nervous and excited about what expected us. It was now our big trip was about to begin for real. It was now we were going to meet a Russia few of us knew, but all of us had heard and read many stories about. Would the customs spend hours checking our bus, or would there be a different kind of problem ahead? Would there be any problems at all? The one we feared the most, the customs, didn't turn out to be our problem this time.
After a young man with an enormous hat let us into the Russian border station, we were guided to a room were they stamped our visas. Since Guro Anna is registred as the owner of the bus, she is also the person who has to take care of all the practical matters with the papers for the bus. She was about to learn that we were in "BIG troubles" as the transport inspector expressed in broken Russian-English. In Russia you are not allowed to drive with more than 8 passengeres if you are driving as a private person in transit, meaning that you are not returning to the same border as you started out. With our 12 seats in the bus, we were, as the transport inspector indicated, in trouble. We were already registred in the system as a "big bus", and we had already gotten our migration papers. We needed a transit paper, but it would take weeks to get, and our whole trip were on hold. Neither Guro Anna's tears or Pasvikturist (who had helped us with our Russian visas) begging on the phone, helped. The fear of the, for us, invisible boss, were too big. The transport inspector was afraid he might loose his job if he let us go. He suggested that we came back the next day when he wasn't on duty with three seats less in the bus, but our visas were all single entry visas, and they were already registred. Getting new ones would take days, and we were in a hurry. Being in a hurry is by the way another problem we hadn't predicted, but more about this later.
Sad, dissapointed and confused after 4 hours of waiting we were sent back to the bus and asked to leave. We had at this stage started to plan an alternative route not including Russia, but it also meant applying for new, expensive visas and no Kazakhstan and Kyrgyzstan. We had tried everything; could they maybe annulate our entry stamp? Could they delete us from the system? Could they pretend that they didn't know that we were driving through Russia to Kazakhstan? Soon the whole border station was involved in our problem, but they didn't seem to be able to help us, even though the transport inspector actually looked sad as he smoked heavier and heavier. During these 4 hours Guro Anna had gone from being "Miss Wyller", to being "Anna" and at the end "Guro Anna". A kind of personal bond had envolved.
Of course we had to get a fine before we left; one fine for being rejected and one fine for not having a N for Norway at the back of the bus. Guro Anna was on her way to pay when the transport inspector pulled her aside, lit a cigarette and said "Okay, you go to Russia now" and pointed towards Norway (he meant to point towards Russia, of course). In the joy of the moment Guro Anna claimed "I love you!" This must be the biggest declaration of love he has ever experienced in his working days. The transport inspector had after a while realised that he could delete from the register that we were driving transit, and instead write that we were going to Murmansk - any problems that might occur because of this, we would have to handle on the border to Kazakhstan. He would not be the person responsible anymore.
The border was about to close (Russian time) and we were now facing our original fear: the custom. Each one of us had to take all our personal belongings and get it scanned - meaning, not more than 35 kg, otherwise we would have to pay duty. It is likely that we have approximately a tonn of things in the bus, including personal belongings, technical equipment, food and kitchen. Only two people managed to get their things scanned before a somewhat frustrated customs officer came towards the bus with waving arms demanding us to stop. They had seen enough and it was closing time. Two customs officers took a quick look inside our bus while laughing and smiling, they even called for the woman who had stamped our passports and gave her a short sight-seeing.
We had now been in the borderland for five hours; a land of stern people, problems and enormous hats, but also our first meeting with a Russia that smiles and laughs in the end. At last we were allowed to cross the magical border to Russia.

Cecilie

Enter Russia

2007-08-21T17:12:00.000+02:00

After five hours at the Russian border, we got in, five minutes past closing time, which is 11 pm Moscow time. It was five long hours with waiting and more waiting, njet, njet, maybe and finally "ok and good luck" from the border guards. Our first meeting whith the Russian bureaucracy, probably not the last.
After turning the wrong way in a road crossing, we spent several hours on a bumpy and sandy road with with huge holes. We asked ourselves if the roads really are that bad in this country, and India seemed very far away. we reached Murmansk at 7 in the morning, after a six hour ride that should have taken 2 hours. We had breakfast and went to bed.
One colud say we got Russia right in the face. But now we are in Murmansk, after a good days' sleep, we will have a stroll in the city and continue southwards tomorrow.

Across the border-Short update

2007-08-17T13:30:00.001+02:00

We are now about to enter Russia near Kirkenes, and preparing to unload all our luggage for scanning at the border. Hopes are high, but we are expecting to possibly spending quite some time with the Russian border officials. Last night we set up camp in a beautiful location not far from Kirkenes, did some fishing and some barbecuing and had a great time. Now, on to Murmansk!