Bussen Attila er i Sarajevo, og jeg er i Amsterdam. Amsterdam er en veldig fin by å være i, men jeg savner altså bussen allerede etter fem dager. I nesten elleve måneder har den vært hjemmet mitt. Det er trangt om plassen, og ikke så veldig privat, men det er der jeg har senga mi, sakene mine og samboerne mine. Både bussen og samboerne mine er altså i Sarajevo, den siste byen som er planlagt å dra til før hjulene ruller videre mot Danmark.
Som selvpålagt og selvlært tekniker på bussen ligger det hele tiden i bakhodet en uro for at noe kan gå i stykker igjen. Lista over ting som vi har måttet reparere begynner å bli lang. Men jeg håper og tror at den vil holde den siste biten.
Og så håper jeg at alle har det like bra som mandag morgen da jeg tok bussen til Dubrovnik flyplass. Da stod bussen parkert ved en fjordidyll ved Adriaterhavet, og jeg tipper alle fikk seg et bad da de våkna. Resten av turen kommer til å gå kjempefint. Jeg vet at Maria passer på å hvile litt hver dag, at Cecilie gjør håndleddsøvelsene sine, at Torkild og Morten pusser tenna nesten hver kveld, og at Martin passer på at han er uthvilt til han skal kjøre det siste brettet gjennom
Tyskland til Danmark og Roskilde Festival, der vi møtes igjen.
Som selvpålagt og selvlært tekniker på bussen ligger det hele tiden i bakhodet en uro for at noe kan gå i stykker igjen. Lista over ting som vi har måttet reparere begynner å bli lang. Men jeg håper og tror at den vil holde den siste biten.
Og så håper jeg at alle har det like bra som mandag morgen da jeg tok bussen til Dubrovnik flyplass. Da stod bussen parkert ved en fjordidyll ved Adriaterhavet, og jeg tipper alle fikk seg et bad da de våkna. Resten av turen kommer til å gå kjempefint. Jeg vet at Maria passer på å hvile litt hver dag, at Cecilie gjør håndleddsøvelsene sine, at Torkild og Morten pusser tenna nesten hver kveld, og at Martin passer på at han er uthvilt til han skal kjøre det siste brettet gjennom
Tyskland til Danmark og Roskilde Festival, der vi møtes igjen.
