Strange Ways 2012 #7 - Oppsummering

Andreas og jeg måtte begge være i Oslo et par dager før Attilas hjemkomst, så vi hoppa av bussen i Cluj-Napoca, tok toget til Budapest og (var effektive turister en halv dag før vi) fløy hjem derfra. Togturen mellom Cluj og Budapest var skikkelig lang. Etter hvert ble vi lei av å lese, det ble for mørkt til å ta flere bilder av høystakker gjennom vinduet og vi hadde ikke mer å si til hverandre. Da satte vi i gang en ordlek, et slags kryssord uten stikkord eller scrabble uten brikker, med sommerens busstur som tema. Her ser du resultatet:


Tegn en sirkel rundt de ordene som også beskriver DIN sommerferie – og be gjerne om forklaring dersom det er et ord du lurer på.

Strange Ways 2012 #6 - En avhoppers bekjennelser

Sitter her i Oslo og leser en fersk tekstmelding fra Morten om at vindusviskermotoren har tatt kvelden, et sted sør i Polen, og det regner. Da kjenner jeg at jeg burde vært på plass og prøvd å finne ut av det. Det er et gammelt instinkt jeg har, som gjorde seg gjeldende for første gang for nesten fem år siden, på avreisedagen vår til den første store turen, da Attila fikk akutt pulsåreblødning og oljen sprutet utover veien ved Domus Athletica. Men jeg vet at det ordner seg likevel. Bussens innvånere har fantastiske egenskaper når det gjelder å være løsningsorienterte og å  ta vare på hverandre når det kommer litt motstand.

Forrige mandag reiste jeg fra bussen, som etter over to uker på veien hadde begynt å få litt skifte av bemanning. Anders og jeg ble erstattet av Guro og Martin som styrmenn på skuta, og vendte nesa hjemover til jobb og hverdagsliv. Skikkelig vemodig var det, og jeg gråt en liten skvett. Men det var også godt, fordi jeg har fått min porsjon for denne gangen, og andre må få sitt. Og vi får mye ved å være ombord.

Vi får kjent på hvordan vi selv og andre i bussen fungerer, hvordan vi faller inn i roller som noen kanskje har hatt før, mens andre prøver nye ting. Vi får prøvd oss hver dag på beslutninger om hvor vi skal dra og hvor langt vi skal kjøre, prosessen er kontinuerlig og ønskene ofte mange. Vi får personlige opplevelser og samtaler på godt og vondt, og blir bedre kjent. 

En tur med Attila er langt fra ferdig planlagt når den starter, og det er det som er litt av eventyret. Rart vi kommer fram til og blir enige om noen ting vil kanskje mange si, siden ingen egentlig er reiseleder. Vi vet at det ligger steder vi har lyst til å besøke på veien, folk som kommer til og folk som drar på ulike punkter langs ruta, men veldig mye er egentlig åpent for vurdering underveis.

For meg er det heller ikke viktig å ha fastsatte reisemål på rekke og rad, og reisedagene planlagt på forhånd. Det er jo fint å få med seg de beste strendene, de feteste utsiktene og de mest interessante byene, men det viktigste er at vi er på tur og opplever noe sammen, som ikke går an å forestille seg ut i fra guidebøker eller reiseprogram på tv. Det er derfor vi har denne gamle bussen. For å være sammen.

Sender av gårde en tekstmelding til Martin om hvor det ligger Scaniaverksted i Krakow, så kanskje vindusviskerne kan begynne å virke, og Attila kommer seg ombord på Ferga til Trelleborg i morgen kveld selv om det skulle regne. Savner bussen og de gode folka i den. Og jeg forestiller meg hvordan det er å være ombord på bussen akkurat nå, når vi nærmer oss Oslo igjen. Jeg står der på Tøyen når de kommer på søndag kveld.

Bjørn Kjetil

Strange Ways 2012 #5 – No, no! Mr. Techno!

Ost-mitteleuropa har overskredet alle skyhøye forventninger hva angår storslått natur, hjelpsomme og oppriktig interesserte innfødte og historisk sus over store sletter, små landsbyer og brutal stalinistisk funksjonalisme. Det har vært tidvis elendige veistandarder og fjelloverganger som kun med nødskrik, bønner, besvergelser og eksepsjonelt dyktige sjåfører har latt seg forsere av en buss av Attilas kaliber. Det har blitt drukket småguffent lokalt brennevin og satt til livs fantastiske måltider henta ut av østeuropeiske hager, skoger og hav. Vi har sett forstemmende fattigslige bosetninger av romfolk, vi har sett gamle borger, vi har sett dønn anonyme østeuopeiske halvstore byer vi ikke husker navnet på og vakre og berømte gamle byer vi i alle år har lest om i bøkene. Altså berikende, inspirerende og lærerikt på alle måter og bla bla bla.


Men når dette er sagt: HVA INNE I DEN INNERSTE DELEN AV DET SVARTESTE AVLUKKET I HELVETE ER GREIA MED DEN RÆVA TECHNO-MUSIKKEN SOM SPILLES OVERALT?!?!

Det er ingen overdrivelse. Overalt.



Lunch ved en safirblå kilde langt til skogs: UNTZ! UNTZ! UNTZ! fra anlegget i kiosken.
En rolig kald øl i solnedgangen ved en bortgjømt strand ved Adriaterhavet - noen har lagt en 100 meter lang skøyteledning ned fra tavernaen til en høyttaler: UNTZ! UNTZ! UNTZ!
En bestiller frokost i en skyggefull bakgårdskafe i en pittoresk gamleby: UNTZ! UNTZ! UNTZ!
En drar opp på en fjelltopp 2500 m.o.h. og skuer utover: UNTZ! UNTZ UNTZ! fra dalbunnen. 
Og når en eventuelt begynner å tenke at en like så godt kan gjøre slutt på alt sammen og styrte seg ut i Donau med lommene fulle av stein: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

Vi snakker her sjølsagt ikke om elektronisk musikk av typen Detroit/Chicago, Kraftwerk, Biosphere, gammal dub eller sånt, men om sjelløs og samlebåndprodusert eurodance av aller aller verste skuffe. Åssen det går an å lage så grufult dårlige remixer av fra før av dårlige dancelåter er et mysterium på linje med.. ja, skikkelig mystiske ting.   

Når vi åpenbart er de eneste gjestene et sted og ydmykt ber folk om i det minste å skru ned litt blir vi møtt med et uforstående "You don´t like music?" eller enda verre, et mildt hoderystende "Sorry, this is the way it functions here". 

Mann- og kvinnskapet på Attila er sjelden tilhengere av internasjonale intervensjoner fra vestlige makter, men enes om at skal det østlige sentraleuropa ha noen framtid, ikke bare som reisemål, men overhodet, må denne musikken stues inn der den hører hjemme; inn på en drittal nattklubb kalt "Adrenalina" eller "Energica" der det sitter fire sure sexister og sturer over en daff longdrink. Og der må den bli.  

Strange Ways 2012 #4 – Albania II

Noen bilder fra Albania

Vi møtte stadig vekk snirklete veier, fjell, betongbalkonger, perfekte strender, ottomanske hus, vannposter, hjelpsomme folk, kilder, fisk, klart saltvann, kulturminner og en for oss uvanlig effektiv sol.

 

1: Parkering i Tirana 2: Kystveien mellom Vlorë og Himarë 3: Bunker på stranda i Himarë
4: Ny og gammel vifte 5: Fjellbyen Gjirokaster 6: Fjellveien mellom Leskovik og Ersekë

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Nå har vi dratt videre til Romania via Makedonia og Bulgaria.

Strange Ways 2012 #3

Hei, hvor enn du er I verden 
Det er deilig å sløve I skyggen 
Hold deg våken, nå skjerpes greiene 
Store høvding skvise litt hardere

Sola steiker i Albanias hovedstad Tirana og Attilla er godt kamuflert ved en særs rustik lagerbygning og blir passet på med søvnige haukeøyne av en sur, kjederøykende vakt. Etter en fuktig bursdagsfering på Radio Café i går har to bussmonauter falt fra mens resten ruller mot kysten for å møte seks nye. Været er forsatt upåklagelig og motet holdes oppe av store mengder svart kaffe og kaldt kildevann.



Turen fra Montenegro til Albania faller lett i kategorien spektakulær og i løpet av noen få timer ble rikmannsbåter og snobbete vesteuropere til hestekjerrer og geiter i veien. Grensa over til Albania gikk som en drøm og ingenting varmer et busshjerte så mye som vinkende grensevakter som gliser fra øre til øre. Uten å gå for langt inn i den kulturelle bakgrunnen, men det ble stor ståhei i bussen da vi rulla inn på den Albanske landsbygda med utrop som f.eks “Det er nesten som Russland jo!”, “Er dette hovedveien til Tirana?!?!” og “Sjekk geita!!”. På grunn av flere år med slett arbeid fra det Albanske veidirektoratet de siste tusen årene kom vi ikke helt til Tirana den kvelden, men fant derimot en drithyggelig liten resturant der vi fikk tilbudet, “fish or meat?”. Fem kjøtt og to fisk ble et måltid som glatt hadde metta ti tusen i bibelske tider. 






For øyeblikket sitter vi og svetter i Tirana og er særs fornøyd med gårsdagens besøk på et sted som ble karakterisert som en slags Mono, et stort Robinet eller Dattera til Hagen-aktig. På tross av mye skepsis til Albanere utafor landets grenser så er inntrykket vi sitter igjen med upåklagelig. På tross av fordommene at alle her går med springkniv og at alle bilene i landet er stjælt i Tyskland og smugla hit så er inntrykket av Albanere særs godt. Alle albanderne ser veldig strenge ut, men så fort man kommer i prat så skjønner man at Lonley Planet har rett i at gjester står på toppen av det Albanske hierarkiet, over far, bestefar, bestemor og president. Det florerer også teorier om at de aller fleste i Albania er enten bestemødre eller brødre. Nå stikker vi til kysten!


Jeg har fått nok av rush trafikk 
Og sure passasjerer med vassent blikk 
Å, Vi lever alle under pisken 
Noe sier meg at jeg er helt klar for paradiset 
Som ligger på ryggen å velter meg å gliser 
Mens jeg synger på en salme

Strange Ways 2012 #2

Høg standard! Hva fan er høg standard?
Kroatia - Bosnia - Kroatia - Montenegro





35 grader i skyggen, 27 kalde i sjøen og minst 60 varme i bussen. Attilla liker best å være i bevegelse, men har for øyeblikket slått seg til ro under en fjellhylle i Europas sydligste fjord ved kysten i nasjonalstaten som til Serbernes fortvilelse nå heter Montenegro. Det har vist seg at de fleste bussistene hadde en hemmelig drøm om å campe på utsida av en pittoresk landsby med vår egen private strand og en liten kiosk som solgte kald øl og ferskt middelhavsbrød. På kveldene skulle vi tusle inn til den lille landsbyen og spise fersk sjømat og drikke lokal vin på tavernaen til den hyggelige og milde resturanteieren Stavros. Dette fanastiscenariet må desverre forbli i en fanatasi da hele Balkankysten er stappa med med lokal turistnæring som skal suge ut penger av Nord-Europere med store lommebøker og enda større ølmager. Kyststripa er rett og slett litt dårlig lagt opp for 10 folk fra Norge med en 12 meter lang buss og ambisjoner om å mekke egen mat og mye privatliv. På tross av hoteltettheten har vi klart å finne oss en lomme her og der som vi kan kalle vår egen i en dag eller to.




For øyeblikket står vi rett utafor den lille byen Perast og er egentlig ganske fornøyde med det. Etter en særdeles god konsensusbasert diskusjon om videre rute har vi kommet fram til at det eneste fornuftige er å reise til turist-U-landet Albania, nærmere bestemt hovedstaden Tirana for å være turister, gå på rockeklubb og feire undertegnedes 32-års dag. Sola skinner og livet smiler til bussmonautene som i svake øyeblikk ønsker at Norge har rota seg inn i en krig sånn at vi bare må bli her til det roer seg. 






I neste bloggpost kommer litt nærmere forklaring og utredning av en del begreper, konsepter og sjargong som har oppstått på bussen den siste uka. 


Strange Ways 2012 #1



Norge - Sverige - Tyskland - Østerrike - Slovenia - Kroatia


6 dager
120 timer
2315 km
gjennomsnittsfart 19,2 km/t




All right – da sitter vi særdeles fornøyde med magene fulle av kalamari, sardiner og politisk korrekt scampi på Melody Bar i byen Krk på øya Krk helt nord i Kroatia, som fort faller i sekkebetegnelsen Syden. Stemninga på bussen er topp og vi har fått dyppa kroppene våre i det krystallklare Adriaterhavet. Turen ned hit har bydd på ikke mindre enn EM-finale, tung schnitzelføring, autobahn, jodling, pittoresque utsikt og en aldri så liten brann i motorkassa. Vi må dessverre fortelle at en av bussmonautene måtte melde frafall, og vi kommer til å savne avstandsmåling, teknosynsing og generelt god stemning fra By-Per. Ellers begyner både tissebehov, sultfølelse og menstruasjonssykluser å syknorisere seg i det norske miljøet her i Krk.






Etter en kjapp transportetappe ned til Trelleborg og en fergetur akkopangert av kalde pils og solskinn på dekk fikk Attilla igjen brynt seg på betongplatene på Autobahn gjennom landet som burde vunnet fotball-EM – hver gang. Europa har sjukt mange fine steder og aktiviteter man burde få med seg i løpet av livet, men behovet for å dyppe tærne i azurblått Adriaterhav har gjort at vi måtte innføre en felles kognitiv dissonans og ignorere de aller fleste feite tinga vi kunne sjekka ut nedover kontinentet. Så den første genuine opplevelsen av Europa utenom en rekke godt utstyrte truckstops langs Autobahn kom da vi rulla inn i den Bayerske byen Amberg. 


Bussfolket fantaserte om store ølglass med hank og kringle servert av barmfagre tyske madchens med ledehosen, lyse fletter og glimt i øyet. Drømmen blei til virkelighet da vi traska inn på et lite lokalt vertshus som ga sterke assiosasjoner til Ocean bar i Trondheimsveien. I løpet av et usannsynlig godt og fettbasert måltid med schnitzel, store øl og lokal schnaps blei vi perlevenner med mor sjøl på sjappa (se bilde). På tross av fravær av lederhosen og blonde fletter ble det en fabelaktig aften som endte med solide sørtyske klemmer på flere av bussistene.




På grensa til Østerrike måtte vi bite i det sure eplet og gå til innkjøp av en ny Go-box til 60 euro som har en eller annen funksjon for veidirektoratet i Østerrike. Konspiratørene i bussen kom fram til at det er nettopp disse pengene som finansierer Østerrikernes velstand. Hva annet driver de med liksom? Eksport? Import? Skiturisme? Klokker? Ost? Lederhosen? 



Konspirasjonsteoretikerne holdt det gående til langt inne på på landsbyga, men alle de vonde tankene om gamle penger og shady status under krigen blei fort glømt da vi stoppa ved den billedskjønne Attersee og fikk turens første fellesmåltid på nyinnkjøpte campingbord med tysk kvalitetsstempel på en idyllisk gressflekk i vannkanten.



En av de mange ønskene om genuine midt-europeiske opplevelsene som sto høyt oppe på lista var å se noen skikkelige alper, men på grunn av tidsnød og det tidligere nevnte behovet for å dyppe støle buss-sete-kropper i Adriaterhavet så “gønna vi på” (mye brukt uttrykk i bussen) gjennom store deler av Østerrike og Slovenia. Heldigvis for oss fikk vi en smakebit av de slovenske alpene og en rekke billedskjønne øyeblikk ut de nyknuste bussrutene langs snirklete riksveier oppi fjellheimen. På tross av ryktene som har florert i norske medier så står alt bra til med bussen Attilla på tross av røykutvikling i motorkassa og en dødskjip svidd-plastikk-lukt helt framme i bussen. Situasjonen blei fort dramatisk når sur røyk seiv ut av motorkassa, men proffe bussfarere evakuerte raskt bussen og kjørte på med brannslokningsapparat inn i Attillas munn. Før vi visste ordet av det løp feministene til grytene og undertrykt testoteron blei spruta ut over turbo, coil og kardang. I løpet av en halvtime var bussen på veien igjen.

Ferden endte ved en bitteliten grenseovergang mellom Sloveina og Kroatia (illustert under ved to blide grensevakter) og alle var fornøyd med stempel i passet og hadetbra til den Europeiske Unionen. Her strides de lærde, men Kroatia står visstnok på trappene til EU-medlemsskap. Vi som er i bussen har tatt på oss rollen som fagjury i forhold til om Kroatia er værdig et potensielt EU-medlemsskap. Status akkurat nå er – tja. De har flotte motorveier, høy vest-europeisk musikk og kaffebarer på bensinstasjonene og er stort sett ganske gode i fremmedspråk (tysk). 






Nå har det altså gått et døgn siden vi ankom turistøya Krk helt nord på Balkan og siden det har vi fått bryne oss på middelhavs-temperament og hard balkansk machostil. Etter en bedre fiskemiddag på campingplassen der vi sto fant store deler ut bussonautene ut at kvelden ikke var over og litt uoversiktlige omstendigheter med blant annet en karaffel hvitvin, en flaske Slovin og kassegitar førte til et røft møte med campingplassens eier som i følge flere sannsynligvis var krigsveteran, menneskesmugler og organhandler. Han kjørte utmattelsestaktikk, men rastløse nordmenn med busssmak i rompa fikk tyna det de kunne ut av en ellers hyggelig kveld lang Adriaterhavskysten. 






Ordet som foreløpig blir brukt mest i Kroatia er “Syden”, og det er ikke uten grunn. Dagens inntrykk av Kroatia er små idylliske landsbyer fulle av tyske turister med store ølmager og små juggelsjapper som selger ting som blinker eller har har påtrykket “I love Kroatia”, men hvem gir seg vel faen når sola steker, vannet holder 27 grader og kald øl på kran koster under 20 koner (dette er ikke en skrivefeil, den Kroatiske myntenheten heter faktisk Kone og holder en kurs som er noe sånt som  1,0001 norsk krone – praktisk).  Med dette takker bussens medieavdeling for seg og begir seg ut i Krks yrende natteliv og håper på å ikke våkne med «I love Kroatia»-caps og lommene fulle av blinkende ting. 






Hørt på bussen:


- Jenny: 
«Norunn vet du hva jeg synes er veldig fint? - Nei. Når man kan bøtte ned en pils, men mest sånn når man er for mett til det så bøtter man på uansett liksom. Veldig fint!»


- Anne Gerd:
«Kan jeg bytte en sånn bit schnitzel mot den svoren der?»


- Zinnia:
«Jeg synes fordommer er SÅ undervurdert jeg.»


- Norunn:
«Han står i røysa og gjeter oss fortsatt!»


- BK (om øyvind)
«Han fikk bytta bort flaska og fikk kona igjen.»


- Jenny (sagt om gårsdagens campingutkastelse)
«Vi trenger ikke noen dyp analyse, men det var jævla morsomt. Men vi er bare noen av de som ikke kan bete seg.»

Tredje uke - fiskelykke

Lofoten og Vesterålen bød på fjell, strand, bryggeromantikk, soldager og høljregn. Og fisk, masse fisk. Sei, makrell, torsk, steinbit – og tørrfisk så klart. Tilberedt som wok, burgere, suppe og gryte, eller helt enkelt stekt, grillet eller trekt.



Vi tok ferge fra Bodø til Moskenes. Første stopp var i Hamnøy der vi ble tatt i mot av Elins mor, neste stopp den vakre Hauklandsstranda. Gruppa delte seg grovt i tre; fjellklatrerne, strandslaskene og fiskerne. Siden var vi en dag i Kabelvåg før vi kjørte til Stø, der vi ble tatt i mot av Tronds bror på Gunnar Klo fiskemottak. Vi gikk dronningstien over til Nyksund i etter hvert grøt-tett tåke, men på postkortene vi så når vi kom fram forsto vi at utsikten hadde vært nydelig. Wouts bursdag ble feiret med ballonger og midnattsmiddag i Nordmarka, pannekaker til frokost og bading på Grottebadet i Harstad.

Mannskap: Andreas, Bjørn Kjetil, Cecilie, Jochum, Jordi, Kristine, Lotte, Maria, Morten, Rob, Robin, Rozalie, Trond Ivar og Wout.

Andre uke - Helgelandskysten

Andre uke var prega av kontrasten mellom hva vi opplevde av idyll og ro på bussturen og hva som hadde skjedd i Oslo. Det var vondt å være borte fra byen vår når den var angrepet, men godt å være sammen med nære venner. Turblogging kjentes fjernt da, derfor kommer oppsummeringen av de siste ukene av Strangeways 2011 nesten ett år senere.



Vi kjørte nordover fra Leka 22. juli etter pannekakefrokost til ære for Tores bursdag. Mens vi nøt utsikten på vakre Helgelandskysten kom nyheten om bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo og skytingen på Utøya. Vi møtte Lars i Brønnøysund og dro ut til Torghatten der vi laget camp på gamleskolen etter tur innom kafe med TV. Neste dag gikk vi tur gjennom Torghatten og kjørte til Vevlestad. Rolig døgn med fisking, bål, vafler hos Andreas sine foreldre og tur til «Opus for himmel og jord». I de neste dagene besøkte vi Marmorslottet nord for Mo i Rana, gikk fjelltur på Forøy, fisket sei, gikk tur til Svartisen og plukka sopp. Ved Vatnvatnet ved Bodø var Martin og Liv vertskap for tidenes fest med lam, bål og dansing til morgengry. Så kjørte vi til Bodø for å ta ferge over til Lofoten.

Mannskap: Anders, Andreas, Bjørn Kjetil, Carl Fredrik, Cecilie, Guro Anna, Jochum, Jordi, Lotte, Maria, Morten, Per, Rob, Robin, Rozalie, Sannah, Tore, Trond Ivar og Wout.