Heading North

After a month on Cherai beach we dig Attila out of the sand, say goodbye to our allies and head northwards. (Ten minutes later we get ourselves stuck in the sand again, in an attempt to make a quick turn, thus gaining two more hours of digging.)
We will follow the coastal road # 17 up to Rajastan, making the necessary stops on the way to swim, arrange visas and se what must be seen.



Leaving home: Gathered around Attila the bus with Albert - the host, Lily - the housekeeper, our neighbors, the kiosk family, Hilde, Torstein and, notice to the left, the newest member of our crew - Lotte from the Netherlands.

Martin and Cecilie are somewhere in Kerala with Kirsten, Cecilies mother. Morten is somewhere in southern India. Soon he'll go to Bangalore to pick up Guro Anna and Knut, his father.


Photo by BK Undem

Kochi Top 3



  • Playing in the Cherai beach waves. Body-surfing and tossing a huge inflatable globe around.
  • Having business cards and postcards printed old-style in Cochin. Riding a motorbike through town with a big roll of cardboard under my arm.
  • Going home through Vypeen villages in the evening. Every day a festival or parade throwing lights and sounds at you.

Going solo

Bussen kjører fra Kerela til Goa. Jeg ser mitt snitt til å snike meg sydover under påskudd av at Guro og Pappa kommer til Bangalore, og trenger noen til å guide seg til Goa. For å få til det, trenger jeg litt trening på indisk kollektivtransport, og samtidig se om jeg klarer meg uten alle vennene og fasilitetene jeg er blitt så vant til... Jeg er nemlig ikke helt sikker...


Jeg begynner turen fra Atilla på en sykkel som skal leveres, noe som går veldig fint, og gjør meg våt av svette i min trange t-skjorte.. En god start
Starten går greit, bortsett fra at jeg blir gjennomsvett av å levere ev sykkel for Ingrid og Torkild. Den første biten har jeg prøvd før, buss til Ernakulam sammen med masse hyggelige Indere. 12 rupi. Rickshaw har jeg også prøvd før. Det er bare å si høyt, med det jeg tror er Indisk aksent, hvor man skal. "City Station". 25 rupi.
Ok, tog.. jeg hørt mye om Indisk togvesen. Det er verdens største arbeidsgiver, at det finnes et voldsomt utvalg av klasser, og at det kanskje lønner seg å booke på forhånd. Jeg har forbredt meg ganske dårlig, og knapt nok bestemt meg for hvor jeg vil reise.. Det viser seg å være mye lettere enn fryktet. Jeg går bort til en luke med teksten "TICKET, no seperate 'Q' for women" over, og sier "Kanyakumari, sleeper" (som anbefalt av øyvind. Det er navnet på sydspissen av India, har jeg lest i Lonely Planet. Mannen bak glasset kikker på meg og sier "No train today, only Thiruvanantaparam".. OK, da får jeg reise dit da, det er et stykke på veien. 132 rupi.
Etter noen timer er det mørkt, og jeg står i Tirduvetdenmeddetlanenavnet. Jeg spør meg hit og dit på bussstationen, og etter litt forskjellig peking og hjelp fra ansatte og reisende, sitter jeg på lokalbussen til Nagercoil, som er ganske nærme dit jeg vil. 29 rupi. Ved et hell er det noen som har fått med seg hvor jeg skal, fanger meg der jeg sitter på feil perong i Nagercoil, og får stappa meg på den siste bussen til Kanyakumari. 12 rupi. Klokken nærmer seg tolv, og jeg frykter at alt skal være stengt (slik det ofte er på kvelden i India). Selv om jeg har lagt en fin plan om hvor det er lurt å sove under åpen himmel, viser det seg at bussen stopper RETT utenfor et hotell. Jeg ser fortumlet rundt meg i tre sekunder, lenge nok til at vakten tar meg i armen og spør om jeg ikke vil ha et sted å sove.. og det vil jeg.
Så.. reise i India er ikke vanskelig i det hele tatt.. 11 timer og 313 rupi (47kr) senere ligger jeg på et kjølig, stille og mørkt rom. Så her er det ingen ting å frykte!

Kanyakumari
Normalt ville jeg tatt ca 400 bilder i løpet av en slik oplevelse, men da kameraet mitt er til reperasjon (det er det jeg sitter og venter på i skrivende - tilbake i Tiruvanantaparam - etter at det har blitt sendt hit og dit, UTEN at de har klart å fikse blitsen. Det kommer om en halv time, insh'alla) bringer jeg noen verbale snapshots av hva jeg opplevde på min første dag som soloturist.

  • Gandhi Memorial: En fin rosa bygning med bilder av Mahatma Gandhi, og en boks hvor noe av hans aske en gang lå, før den blei kasta på havet. Jeg fikk to guida turer. Først av en gammel, liten mann som jeg tror jobba der. Han løp bort og spurte om jeg forstod engelsk, og deretter dro meg rundt i hele bygningen og ropte sinsykt høyt, med lukkede øyne og en stemme som minnet om en blanding av Al Pachino i The Godfather og en robot. Av ordene forstod jeg fint lite, et unntak var "QUIET" til de indiske besøkende som snakket for høyt, og "SMILE" foran et bilde hvor Gandhi smiler.. 40 rupi. Den andre omvisningen var av en like gammel, langt mer engasjert og like uforståelig turist fra Maharastra. Begge gangene hadde jeg nok med å holde tilbake latteren for meg selv.
    På veien ut hentet jeg sandalene mine (ikke lov med sko, seff) hos mannen i boden, som så leste fremtiden i handa mi. Jeg er veldig heldig, dårlig med penger, og blir 93 år gammel. 33 rupi.
  • Toppløse indere og flagrende gevanter: Helt på spissen er det en strand og noen klipper, hvor horder av indiske turister kaster seg ut i vannet og leker foran menn med gamle kameraer. Det mest oppsiktsvekkende med dette, var at også masse godt voksne damer kasta seg uti, og benytta anledningen til å vaske sariene sine, og faktisk blottet seg oventil.. dette trodde jeg var veldig frowned upon, men hva vet vel jeg om indiske skikker? Etterpå tørket de de 4-5 meter lange stoffstykkene de tuller seg inn i ved å holde dem opp i vinden. Et veldig fargerikt syn!
  • På vei tilbake til hotellet etter masse gåing og noe kjedelig indisk mat (på vestligaktig sted) og noe fantastisk indisk mat (på lokalt sted), så jeg en plakat i en sjappe med bilde av lofoten.. Jeg stoppet og stusset, og før jeg vet ord av det sitter jeg i en barberstol, og får en full overhaling, med skjeggtrim, hårklipp og barbering med høvel. Og til sist en voldsom hode og nakke massage, som består av masse gniing, dunking og stryking.. Litt vanskelig for å holde smilet tilbake igjen :) 150 rupi uten pruting. Det var det verdt.
OK, da kaster jeg meg på chennai ekspressen til Madurai, og perfeksjonerer mine tog-skills. Satser på at "Madurai - sleeper" funker..

India ekspress

Kunstig tåke på TryvannEtter en skikkelig omgang fnatt i Pakistan, kjøreangst i India, familiesavn og en kropp skjelvende av danseabstinenser, var det ingen tvil om hvor det bar for meg i slutten av november. HEIM. Og siden vi dansekunstnere gjevnt er stinne av gryn, var det ingenting som kunne stoppe den to døgn lange flyturen fra Nepal til Gardermoen.

Det har vært en to måneders lang juleferie med bare små innslag av jobblignende aktivitet. Jeg har egotrippa rundt som en satelitt og kost meg gløgg med å kunne bestemme alt sjøl.
I desember fikk jeg med meg Landings-julebord, julemat, familieselskap og skitur på Hardangervidda. Uforskammet mye brettkjøring har det blitt, fra første uka jeg kom hjem og det forblir noe av feteste jeg vet.
Jeg har bedrevet speed dating av slekt og venner, har truffet flere folk på to måneder enn jeg ellers gjør på to år. Blitt bileier og dermed fått betydelig høyere status i snowboard-gjengen. Sist men ikke minst har tida gått med til å legge svære danseplaner med Landing, et voldsomt prosjekt som jeg kan reklamere for en annen gang...

Etter disse to månedene i snø, mørke, målsetninger og mening kjenner jeg meg mer enn klar for å hoppe på første fly til India. Det skjer førstkommende søndag. Jeg kjenner det blir greit med litt ferie, godt med currygugge og sol på skrott, og ikke minst superfett å se bussen og crew igjen. Gleder meg faktisk til å kjøre buss i India også...
Og jeg har nå fått den ærefulle jobben å eskortere Knut, far til Morten hele veien til Bangalore.
Der satser vi på at Morten fanger oss og tar oss med på tog til raveparty i Goa. Skal bli passe Zen!

Destination Goa

De gamle er eldst og nå har bussen og folka rundt i god nomade-style blitt en uunværlig del av lokalmiljøet nord for Cherai. Familien som er innehavere på den lokale "kiosken" har gjort særdeles god bissniss på å selge oss ferske egg, lokal vin, loff og "gold flake" sigaretter. Kidsa i nabolaget springer rundt og roper "Hellooo", "How are you" og "Football" hele dagen og langt utpå kveldene. Alle spør om hvordan det går med Martin ved å peke på nakken og riste på hodet. Da er det bare å si "no proplem" noen ganger før de smiler fornøyd.


Martins svalestup blei den store snakkisen på hele øya her i dagene etter hendelsen. Hver gang vi har bada etter den skjebnesvangere dagen så står det en liten gjeng med indere på stranda og passer på. De roper febrilsk og peker på nakken hvis vi så mye som ymter frampå med et lite stup i bølgene. Det kan virke som om de har organisert et lite borgervern med badevakter for å slippe at flere av de dumdristige bussfolka kaster seg ut i de livsfarlige 50 cm høye bølgene. Det jo hyggelig at de bryr seg da. Det må vel også nevnes at vi har hatt den beste "sommern" noensinne med ett eneste innslag av sky foran sola, det varte i hele 2 minutter!

DSC00207

Nå er bussen vaska, pakka, vaska mer og pakka igjen. Noen har fått nok av det hardt belasta soliale miljøet rundt bussen og retta snuta sørover. Martin, Cecilie og Kirsten (mor til Cecilie) er på utflukt nedover langs kysten og Morten tar en soloekspedisjon til sørspissen av India før han skal møte pappa og Guro Anna i Bangalore. Vi som er igjen jobber med å få bussen opp av sanda for så å rulle mot Goa og Hampi. Neste melding på bloggen kommer sannsynligvis til å handle mest om Goa-trance, gjøgling, dreadlocks og masse annet hippiekjør. Nå gjelder det bare å passe seg for den livsfarlige Goa-fella, å bli sittende å sutte på et chill loom oppi en fjellhule sammen med en gjeng med israelske hippies når bussen kjører videre mot Mumbai om et par uker. Huff. "Gjør Goa Gjøglerfri"-gruppa på bussen er ihverfall innstilt på å gjøre et skikkelig arbeidsslag for fellesskapet. Nu vel. Sånn ellers? No proplem...

Sånn går no dagan

Med et par ekstra kilo aloo gobi over beltestedet og bussen stappfull av nyinnkjøpt shyrdak begynner miljøet rundt bussen å rette snutene mot nye utfordringer i form av mer strandliv og shyrdak-shopping i Sør-Goa. Med kastanjebrune overarmer og tre gode uker på baken her i Cherai følte jeg at det var på tide å skrifte litt til menigheta hjemme i moderlandet. Som ex-hjemmesitter og sofasliter i Oslo vet jeg at det er vanskelig å følge med på hva som egentlig skjer med folka her og bussen, men nå ser de ut som om blogsfæren oser av nytt liv så er det bare for oss å legge lista høyt og prøve å gi dere en liten smakebit av det vi opplever her nede.
Noen av dere tenker kanskje at Sør-India er et slitsomt og forvirrende område å tilbringe dagene og at det er mer pes enn det er verdt. Hvorfor ikke bare ta en tur til Spania eller Hellas eller noe, det er så fint der også er det jo så kort. Joa.. men. Selv om Sør-India gir inntrykk av at det aldri tar slutt på de evinnelige folkemengdene, richshaw-wallahene som aldri kjører deg dit du skal, men i stedet til fetterns shyrdak-sjappe og ikke minst de livsfarlige koskospalmene som stadig vekk fyrer av en liten nøtt rett i hodet på en eller annen intetanende vestlig turist så er det faktisk stort sett sinnsykt fett her, hele tida. Noen bekymrer seg kanskje litt for å kjøre scooter i den GTA-aktige trafikken eller for baseluskene i en og annen halvstekt kylling, andre lurer mer på om alle skorpionene og slangene det står om i Lonely Planet kryper rundt på stranda eller i sengetøyet når lillevisern smyger seg innpå tolvtallet. Hittill har den største trusselen mot de rikes sikkerhet vært lunefulle bølger på stranda nedafor der bussen står. Egentlig er det ikke bølgene som har vært skumle, men fraværet av de når noen bestemmer seg for å kaste seg ut i et elegant svalestup på grunna.

priceless
THERE IS NO ANYTHING WHICH MONEY CAN NOT BUY

Dum som jeg var, var de eneste norske tinga jeg tok med meg Dagbladet og Aftenposten fra 30. desember og tenkte at det meste annet kan man sikkert få tak i der nede. Da vi våkna opp dagen etter velkomstfesten oppdaga jeg hvor dum jeg hadde vært og at det siden avreise fra Oslo den 1. august har bygd seg opp et massivt behov for helt enkle ting som melkesjokolade, kokmalt kaffe, gulost og grovbrød hos bussfolket. Det er rart med det, men man kan tydeligvis bli lei av indisk mat. Det er igrunn ikke så rart siden alle matsjappene her stort sett serverer de samme tinga; thali (indisk versjon av tapas eller meze, kort sagt masse ris og litt gugge du kan bruke til å grise med risen), aloo gobi (poteter og blomkål med saus), gobi masala (blomkål med saus), chicken curry (chicken curry), chicken manchurian (kylling med brun saus), og så videre og så videre. Indisk mat var faktisk noe av det beste jeg visste hjemme i Europa, men jeg må inrømme at pizza har aldri smakt så godt som da vi her om dagen var på resturant drevet av ekte italienere i Fort Kochi. De hadde til og med europeisk service, som vil si at servitørene IKKE flytter rundt på småting som for eksempel pepperbøsser eller servietter et par ganger i minuttet. Dette i samspill med totalt fravær av "service" når man faktisk trenger noe er det vi for fint kaller "indisk service". Vi jobber foreløpig den teorien at de (inderne) måler service kvantitativt, altså jo mer service og jo mindre dårlige nyheter jo bedre er det. Uansett var det for en gangs skyld litt allright med en arrogant sør-europeisk servitør som endte alle setninger med "you guys.." og faktisk sa ifra at de ikke hadde en ingrediens (kapers) i stedet for å bare gi deg noe helt annet og late som ingenting, noe som jeg anser som en sentral del av "indisk service". Resultatet blir at man fort føler seg som en 1600-talls europeisk koloniherre som febrilsk prøver å forklare at han vil ha Earl Grey with a hint of lemon og ikke sju glass med Chai.

DSC00095
Kaffe med chickory, roten til alt ondt!

Noe som er litt gøy er å se på briter som sliter max med å gjøre seg forstått. Når de på sin beste british-english prøver å spørre om det er "gaaaaaarlic aaand giiiingaaer" i maten så tar det fort 20-30 minutter før de får bestillt sine prawns masala.Takk gud at vi snakker stotrete engelsk med enstavelses-spørsmål og rullende R-er. Det viktigste man må huske på er at for å avslutte en samtale og gi uttrykk for at man er fornøyd så må man si "No Proplem", helst fem-seks ganger. En annen litt fønny ting i India eller muligens bare Kerala er at man ser hoteller overalt. Mange flere enn turistmengden skulle tilsi. Etter litt om og men fant vi ut at et "hotel" er en resturant, men ikke nødvendigvis med overnattingsmuligheter, faktisk så er det lite sannsynlig at du kan få noe annet enn mat og "indisk service". En resturant derimot har som regel ledig rom og muligens ogsaa noe aa tygge paa.

DSC00054

Men litt tilbake til bussfarernes behov for norske dagligvarer så har vi etterhvert funnet ut av hvordan man kan få tak i det meste i området rundt Cherai. Kanskje med unntak av sjokolade som jo er veldig godt til kaffen, som vi forsåvidt heller ikke har. Eller rettere sagt ikke hadde, nå har vi etter litt dealing og wealing på en kafé inne i Kochi gått til innkjøp av 6 kilo top quality kaffebønner så nå skal det ikke stå på noe.... vel bortsett fra sjokolade da. Den siste tida har det til stadighet blitt kokkelert i timesvis på det lille kjøkkenet i huset vi leier. Her har det gått i delikatesser som pannekaker, bondeomelett og kokte høns. Det har igrunn blitt mer og mer spising hjemme i kaffistova i stedet for å spise på den lokale bula Brighton Beach House (Også kalt Straighton: uttales Strræitåån med rullende R). Problemet med Brighton er at de ikke kan lage indisk mat. Når folket sniker seg bort for for å lure i seg en lunsj akkopanert av litt special tea er det ikke for å spise halvstekt chicken malasa eller litt smakløs chilly chicken. Neida. I det siste har brorparten av de verdensvante buss-globetrotterne plutselig gått over til fish & chips eller well fried chicken & chips. Litt treigt kanskje, men det er altså ikke ALL indisk mat som arrangerer 3-etasjes raveparty i munnen din. Favorittene i området er foreløpig resturanten Baywatch med ekstra god "indisk service", Sea Line (også kalt Sea Lion eller Black Sea Liner) og det fancy Holiday Inn-hotellet inne Cherai by. Hotellet ligger hendig plassert rett ved siden av det som tilsvarer vinmonopolet i Cherai, som i prinsippet er det eneste stedet du får kjøpt øl og brennevin utenom på resturanter (les hoteller). Køen på "polet" er faktisk en av de beste stedene å komme i kontakt med den alkoliserte delen av lokalbefolkningen, muligens fordi klientellet inneholder en høy prosent av gamle sjøulker som veldig godt vet hvor Norge er, virkelig sjarmerende. Det er forresten alltid kø der og alle skal kjøpe seg en liten flaske brandy som blide og fornøyde pakker inn i avispapir før de på nytt stiller seg i kø. Som dere skjønner så er det bare en vei til rom, men utrolig mange veier til mat og de siste dagene har faktisk badinga blitt nedprioritert i forhold til spisinga. Joda, chill det, men for å avreagere fra den harde hverdagen reiser vi på småbyferie til det turistinfiserte og halv-europeiske Fort Kochi eller på storbyferie i den mer indiske-orienterte søsterbyen Ernakolam.

Ernakolam City:

DSC00177

Fort Kochi:

DSC00163

Å flickre

Nå ligger det bilder fra turen på min Flickr-konto! Har lagt ut bilder fra alle landene t.o.m. Pakistan i november. Er litt treig på dette opplastingskjøret, men det blir vel andre boller fra nå av..
Adressen er: www.flickr.com/photos/bildebk

Pictures from the trip are finally uploaded to my Flickr-account. The last pictures this first round are from Pakistan in November. I promise I will upload more often from now on..
The address is www.flickr.com/photos/bildebk

DSC_4009

Kneipp med salami og jarlsbergost

Så sitter man her i Gamlebyen da, full av norsk grovbrød med salami og jarlsbergost. Det er rart å skulle spise såpass fremmed mat. I tillegg har de i dette lille landet noen rare spiseskikker. Man bruker for eksempel noe de kaller "bestikk" i tillegg til at det ser ut til å være helt vanlig og sosialt akseptert å spise med venstrehånda. Jeg håper jeg ikke får magesjau av dette merkelige opplegget. Kaldt og mørkt er det også.

Jepp. Jeg er altså "hjemme" igjen. Tilbake til virkeligheten. Den sure, kalde, dyre virkeligheten, som forlanger at man skal oppføre seg ordentlig, jobbe hardt og levere sider med sludder på jevnlig basis (ikke som internjet.no, altså). For et ork. For et antiklimaks. Jeg vil tilbake til bussen og spise indisk mat igjen! Til og med flymaten var delikat. Togmaten var helt topp. Sykehusmaten var ellevilt god - for de som virkelig vil "off the beaten track" anbefaler jeg å oppsøke Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. De hadde en meget velsmakende variant av Chicken Roast som er verdt turen alene. Ikke si noe til Lonely Planet, for da kommer de nok til å doble prisene. Da vil middagen koste åtte kroner og ikke fire, og det er uakseptabelt.

Det mest imponerende for egen del er vel at jeg klarte å runde India uten å bli syk. "Alle blir syke", fikk jeg høre før jeg dro. Ikke denna gutten. Og det på tross av at jeg på privaten brøt med all indisk skikk og bruk hva renslighet angår. For å forklare: I India spiser man med høyrehånda, og bare den. Nå er det jo ikke alle steder man tar dette så nøye, men generelt er det nok riktig å si at høyrehånda er den rene hånda, mens venstrehånda er den skitne hånda. Grunnen til at man spiser med den rene hånda er at venstrehånda er skitten på grunn av at man bruker den til å tørke seg bak med - uten dasspapir. Den er altså virkelig skitten. Det resulterer i at det som altså i utgangspunktet er en praktisk forordning - dritt i venstre, mat i høyre - glir over i å bli tradisjon, skikk, bruk, kultur og alt det der. Noen steder blir man faktisk frowned upon hvis man spiser med venstre. De av oss som er venstrehendte kan få litt problemer med denne skikken.

Men den rene hånda bruker man i det offentlige rom, mens den skitne hånda er det ingen som ser at blir brukt, vel og merke i mer siviliserte strøk da - bussfolket har mang en gang måtte benytte seg av "open air toilet". Men stort sett er det ingen som ser den skitne hånda bli skitten. Og her kommer vestlig dekadanse og mangel på respekt for fremmed kultur inn i bildet. I hemmelighet har jeg nemlig brukt den rene hånda til skitne handlinger. Men det er det ingen som har sett, haha! Der fikk de den! Samtidig har jeg brukt den "rene" hånda til å spise med. Det måtte jeg jo gjøre, for den handlingen er åpen for alle å se. Og likevel har jeg på mystisk vis klart å unngå å bli syk. Magesjau, altså "stryk" i forhold til karakterskalaen alle på bussen benytter seg av (se posten "Ordliste for tilreisende"), forårsakes som oftest av at man får tarmbakterier inn i systemet den gale veien. Så det er lett å tenke seg at min helse burde ha vært langt labrere enn det den har vært, men det har stort sett vært no problem. Faktisk har jeg aldri vært så dårlig som jeg er nå - 22 timers reise i air condition og uten søvn har påført meg en halvslem forkjølelse.

Imens prøver jeg å venne meg til å spise med venstrehånda igjen og kvitte meg med denne rare hoderistinga som jeg har prestert å legge meg til i løpet av India-oppholdet. Kroppsspråket i India er nemlig også fullstendig annerledes. De nikker for eksempel ikke på samme måte som oss. Den er litt vanskelig å forklare, men man får omtrent samme effekten hvis man holder en pølse i ene enden og rister den litt frem og tilbake. Noe sånt, kremt. Men du verden så mye glattere det går å ordne ting når man har lært seg hoderistinga sånn noenlunde! Det gjelder altså å tilpasse seg. I mitt stille sinn (ja, også mitt sinn kan være stille) har jeg forundret meg over å se på bussgjengen sitte og spise i hagen på Cherai Beach. Det er ikke en inder i nærheten og ingen som bryr seg. Likevel sitter alle og eter med høyrehånda. Automatisk. Det er egentlig et flott og rart syn.

I kveld, på Cacadou, skal jeg løfte glasset med Ringnes med den rene hånda og ønske bussen en trivelig reise hjem.

Martin har det bra / Martin is fine

Denne posten kommer foerst paa norsk, og saa paa engelsk.

This post will be in Norwegian first, and then in English.


Det som er aller viktigst for dere der hjemme aa vite er at Martin har det bra og at han kommer til aa bli frisk igjen. Han kan i prinsippet gaa, men faar ikke lov av legene foer vi er helt bombesikre paa at det ikke er noen fare. Foreloepig maa han ikke roere paa hodet.

Han er paa Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. Det er et veldig bra sykehus, og vi har ordna alt sammen med forsikringsselskapet. Vi har telefonisk kontakt med baade dem og legene deres. Legen fra forsikringsselskapet er i kontakt med legene paa sykehuset, og de forteller at Martin har forstuet nakken og skal utskrives paa mandag. Han maa gaa med nakkekrage i noen uker, er den beskjeden vi har faatt foreloepig, men foelg med her for oppdateringer.

Vi er altsaa ved godt mot, alle sammen, og det skal dere der hjemme ogsaa vaere. Det har vaert noen tunge dager, men naa som vi vet at ting kommer til aa ordne seg, sannsynligvis uten varige men saa slapper vi mer av.

Det var en badeulykke. Det skjedde noeyaktig klokka ti over tre i gaar. Vi har, som dere nok har faatt med dere, lekt veldig mye med boelgene paa stranda vaar. Vi har ikke klart aa finne ut av hvorfor Martin ikke klarte aa ta imot med armene naar han skulle slaa kollboette ut i havet, men det var det som skjedde. Han landa i bunnen med hodet foerst. Det tok cirka fem sekunder fra vi hoerte "hjelp" til vi hadde faatt ham opp paa stranda igjen. Det foerste minuttet var han faktisk lam fra halsen og ned, men vi skjoente ganske raskt at han fikk foelelsen tilbake, og det raskt. Vi holdt ham helt i ro frem til ambulansen kom. Cecilie og BK satt bak i ambulansen og holdt ham i ro mens jeg satt foran og passet paa at sjaafoeren kjoerte forsiktig. Vel fremme paa sykehuset gikk alt paa skinner - roentgen, CT og MRI ble kjoert svaert raskt. Det er kjekt aa ha et svaert forsikringsselskap i ryggen.

Det har altsaa gaatt veldig greit. Det er ingen fare, men han kjeder seg, siden han er noedt til aa ligge. Forhaapentligvis kan han tusle rundt ganske fort.

Det kommer nok mer senere. Jeg kommer ogsaa hjem til Norge paa onsdags kveld. Det er bare aa ringe.

English

The most important thing for you back home is that Martin is fine and will be well again soon. He can walk, but is not allowed to. His head needs to be kept still for now.

He is at the Lakeshore Hospital outside of Ernakulam. It's a very nice hospital, and the insurance company has taken care of everything. We're in contact with them and their doctors by phone, and their doctors are talking to the doctors at the hospital. Martin has suffered a mild neck injury. He will be released from the hospital on Monday. He will have to wear a neck collar for a few weeks. At least that's what we've been told for now, but updates will come.

So we are in a relatively good mood down here, and you should too. We've had a hard time the past few days, but now that we know that he will be okay and won't suffer any permanent damage we are finally lowering our shoulders.

It was a swimming accident. It happened at 3.10 pm yesterday. I don't know what kollboette is in English, but anyways - Martin dived into the ocean and somehow hit the bottom with his head first. Within five seconds after we heard him cry for help he was on the shore. The first minute he was paralyzed, but we soon found out that he could move and he got better and better by the minute. He was kept still until the ambulance arrived. When we came to the hospital everything went fine. He had X-ray, CT scan and MRI. It really helps to have an insurance company backing you up.

Things are fine. There's no danger, but he's bored, since he has to lie down. Hopefully he will be allowed to stand up soon.

Jeg har posta noen smaating her i det siste

http://ingridkoslung.blogspot.com/

Siden jeg ikke har kasta meg paa Flickr-kjoeret ennaa.

Indian Phones

Curse the gods and the mobile companies of this polytheistic country. Some of us have had to get new connections, and hence new numbers, for reasons inexplicable. SMS is unreliable, it's better to call if it's anything important. These are our current phone numbers in India:
  • Torkild: +91 9739309671
  • Martin: +91 9895707329
  • Anders: +91 9895705479
  • BK: +91 9895705473
  • Espen: +91 9739309684
  • Are: +91 9744238827
Do call. It is nice hearing voices from home.

Jafs!

Av Espen ("frokost")

Jeg har alltid ment at dette ville vært en bedre norsk tittel på Spielbergs finnefokuserte film, selv om den kanskje ikke ville blitt riktig så skummel da. Her har vi forøvrig Delfinsommer. Det er ikke godt å si hvem som leker mest i bølgene her - delfinene eller vi. Men jeg vet hvem som spiser mest, og da snakker jeg ikke om haifinnesuppe. Det er på tide å snakke om mat.

Maten er for pokker meg det beste med India. Den er simpelthen helt latterlig god. Den er så god at jeg spiser meg i hjel. Jeg kan aldri tenke meg at den er spesielt sunn, for det skal ikke stå på fløte og fett og ghee og smør og kokos og olje i sausene. Det er nok derfor den er så god. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å spise. Det er kliss umulig å ikke gafle i seg så mye man bare kan. Det eneste som måtte sette stopper for det må i tilfelle være det at maten ofte er litt sterk. Men man blir vant til det. De første dagene ble hvert måltid innledet ved at jeg etter én bit måtte vente fem minutter mens tårene rant og stemmen forsvant. Nå har det blitt sånn at når jeg ser en underlig substans i en av skålene mine så tar jeg en god spiseskje for å finne ut av hva det er for så å konkludere med at det er en chilipickle. Uten å heve et øyebryn. Sånn har det blitt og sånn skal det værra.

Maten er ikke spesielt sær. Grønnsakene er overraskende streite - blomkål, gulrøtter og alt annet vi kjenner fra hjemme, pluss oker. Det er omtrent sånn man forventer ut fra å ha vært på indisk restaurant hjemme, bare at det faktisk er indere som lager den og ikke pakistanere. Det der må forøvrig være en av de merkeligere tingene som pakistanerne driver med. Det indiske kjøkken er tross alt verdenskjent for at det er så inn i Hampi godt. Samtidig er ikke Pakistan og India verdens beste venner. Likevel åpner pakistanerne den ene indiske restauranten etter den andre i Vesten og bidrar på den måten til å opprettholde Indias ry som et kulinarisk sentrum. Når var siste gangen du var på pakistansk restaurant? Hvorfor ikke bare hause opp egen mat? Den er da god den også.

Som Øyvind så riktig har påpekt så består dagene her nede av en kombinasjon av jakten på den perfekte bølgen, dvs én som det faktisk går an å bodysurfe på, og jakten på neste måltid. For min del blir det mest det siste, og jeg bader ganske mye selv. Jeg bare jakter på mat enda oftere. Jeg spiser vanligvis frokost klokka åtte. I dag er brødet på den lokale kiosken forsinka, så frokosten min består av en halv ananas. Så, når de andre har stått opp et par timer senere så spiser jeg second breakfast, ofte noe eggbaserte greier. Etter en hard økt med bading og lesing er det på tide med lunsj. Eller brunsj. Den første lunsjen blir som oftest definert som brunsj med tilbakevirkende kraft skulle det vise seg at middagen må bli til lunsj fordi det blir en middag nummer to ut på kvelden. Jeg gafler altså i meg noe latterlig mye - to norske måltider og tre indiske om dagen. Kan ikke klage over det.

Som nevnt er det ikke så eksotiske ting her - dette er ikke Brasil. Men gud hjelpe meg så mye bedre de er! Ananasen, som jeg nettopp har fortært, er verdens søteste. Jeg har aldri spist noen bedre ananas enn jeg har her. De har verdens beste ananas! Bananene er også latterlig søte, spesielt de som er rundt 7 cm lange og har skall som gjør at man får følelsen av å ta av hanskene til Katherine Hepburn når man skreller dem. De er omtrent like søte også, samtidig som de har en syrlighet som gjør at smaken minner om bringebær. Det som derimot kan være litt sært her er fisken. Den smaker ikke sært, det er bare det at man aldri har hørt om fisketypen. For meg som svært lenge trodde at vi i Norge hadde torsk og sei i havet, ørret i Tansvatn og det var det som var av fisk i Norge er kanskje ikke det så overraskende. Men det er godt. Den tradisjonelle juletorsken måtte i år vike for "searfish" (med forbehold om at det er sånn det staves). Latterlig godt. Den så ut som en blanding av makrell og tunfisk, og smakte som en blanding av torsk og tunfisk.

Så har vi de edlere dråpene. De benytter seg dessverre ikke av hele den tilgjengelige skalaen. Den begynner på Courtney Love og går omtrent opp til Joan Collins. Katherine Hepburn er like uoppnåelig som alltid. Helt nederst har vi da den lokale toddyen. Det er gjæret kokossevje. Ikke spesielt godt, men lages på en interessant måte. Hver morgen klatrer en kokoswallah opp i alle palmene og banker og styrer og samler opp sevje (denne mannen redder nok også svært mange liv i løpet av et år, da arbeidsoppgavene hans også inkluderer luking. Kokosnøtt i hodet er en svært vanlig dødsårsak). Vi mistenker at toddyen gjærer oppe i palmene. Men det blir ikke noe særlig til alkoholprosent av dette, så det er vanlig å tilsette elefantbedøvelse. Veldig effektivt til å bedøve mennesker også, i tillegg til at man blir dønn avhengig. Så har vi det som kalles IMFL - Indian Made Foreign Liquor. Det er de vanlige typene, brandy, whisky og rom. Her har vi Joan Collins, altså et sminket lik. De lages også noe indisk vin. Den er god, men pregløs. Og vilt dyr, til og med etter norske forhold. Her har vi "local wine" som et unntak. BK fikk en flaske av dette med på kjøpet da han kjøpte to pakker sigaretter på den lokale kiosken. Vi er nok god business for dem. Ihvertfall smaker dette omtrent som gløgg, og det er nok noe av det beste jeg har smakt av lokale drikkevarer. Ølet? Det er helt greit. Det er faktisk ganske godt, det også, men Hepburn får fortsatt hvile i fred.

Måten det serveres på, er derimot meget merkelig igjen. Kerala har svært strenge alkohollover - ikke i nærheten så strengt som røykeloven (det er simpelthen forbudt å røyke på offentlig plass), men likevel veldig strengt. Man må jo ha lisens, og det koster mye mer enn skjorta. Skjorter er billige her. Løsningen for de fleste stedene er å servere "special tea". Altså øl i tekanner og servert i tekopper. Da blir nemlig alle offentlige instanser lurt! Genialt. I Kochi ligger den største uteserveringen rett ved siden av politistasjonen. Alle drikker te i store mengder.

Nordmenn er verdens mest kaffedrikkende folk. Ta med kokekaffe og primus. Det er den eneste måten. Kaffen er helt jævlig her.

Moving Pictures

Short videos are shot all the time from our compact cameras. They are usually short (10-30 seconds) and provides a glimpse of things that we see along the road and elsewhere.

The latest videos are one where Attila parks on a beautiful spot by the Black Sea, and another from Delhi where Ingrid is buying stuff and you get a glimpse of the madness and strangeness of an Indian street. Please note that these videos have sound, so be sure to crank enable sound on your computer.

The third video is a short one by Torkild about Morten's new hobby.

Also viewable is a video showing the hospital room in Ernakulam where Martin spent some days following the smooth ninja diving at Cherai Beach, and three nice ditties showing Indian roads and views from the bus.



Videos by Cecilie B. Hansen and Torkild Jemterud.

Hverdag

"Faen ta den jævla fotballen!" var det noen som sa til meg en gang hjemme i Bergen etter å ha satt seg på den nyligst reduserte kroppsdelen min den uka. Følgen av dette forsøket på sitting på ømt (og lilla) kne ble jo selvsagt at vedkommende ble kasta av i en fart på grunn av det ubehag jeg ble påført, og det forutnevnte kraftuttrykk ble da slynget mot meg. Fotball er et dypt alvorlig spill.

Jeg har nemlig en tendens til å skade meg, gjerne litt halvstygt, hver eneste gang jeg spiller fotball. Man kan derfor gå ut fra at det samme fenomenet gjentar seg, også når dette edle spill utøves i 32 varme og uten sko på en svært skitten strand et sted i Kerala og det er lokale fiskere som står på den andre halvdelen av banen. Vanligvis foregår dette på knallhard grønn betong (de kaller det "kunstgress"), flomlys og springflo og mot halvstuderte røvere fra Bergen og omegn. Det eneste som er likt er egentlig at man har ball. Og at jeg skader meg. Blåmerker er nå så sin sak - det tåler man. At kroppen er totalt innsmurt med sand gjør derimot at man mest av alt ligner på et eneste stort menneskelig sandpapir, grovhet 80. Dette kommer jo da virkelig til sin rett i sklitaklinger som er aldri så lite for sent ute, og kan ha vidtrekkende konsekvenser for vårt største organ (nei, jeg har ikke tenkt å skryte - jeg snakker om huden) når skinnlegger kommer i kontakt med hverandre i uforholdsmessig stor fart. Jeg mangler med andre ord en del hud på leggen etter denne runden. Jeg savner huden min. Ikke bare fordi det svir når jeg bader, men også fordi at den var så brun og fin.

Vi slapper med andre ord av, omfattende skrubbsår til tross. Og vi får også oppleve en del særere ting som man ikke har sjanse til å få med seg med mindre man drasser med seg en svær jævla buss som det går gjetord om i mange mils omkrets. Fotballen med de lokale fiskerne kom for eksempel i stand etter at vi hadde vært med dem på fisketur en dag. Det var en sabla fin tur i en staselig og stor Keralaskøyte - vi fiska, spiste blekksprut, bada midt ute i havet uten land i nærheten, Are tok salto, Morten foret fiskene med mat han hadde tilberedt helt selv (til og med råvarene hadde han inni seg), hvalfamilier kom og lekte rundt båten og så videre. En helt latterlig fet tur. Det er ikke nødvendigvis så lett å få i stand en fisketur med dønn lokale fiskere hvis man ikke har noen kontakter, og det har vi fått. Vi har en koselig kar som heter Albert, men som vi kaller for Axel Foley (eventuelt A-Dawg), og han ordner masse greier for oss. For eksempel fisketur, fotball, elefantskole, ny frontrute og jeg vet ikke hva.

Det er i det hele tatt ingen som helt vet hva - i India foregår det meste i kulissene. Det kan virke som om India kun er basert på det de nesevise bedreviterne kaller for "sosial kapital". Man må kjenne noen. Helst alle. Det er jo et jævla mas å få til i India, hvor det er så satans mange folk, men de forsøker likevel hardt på å få det til. Eksemplene på hvor kaotisk dette landet er er for mange til å i det hele tatt begynne på å ramse opp. Trafikken kan for eksempel virke helt fullstendig irrasjonell, og det er den. Hvis man derimot oppfører seg som en jævla hippie og blir "ett med trafikken" så begynner det derimot å gi mer mening. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om India er sinnsykt godt organisert eller om det er totalt uorganisert. Det som ihvertfall er sikkert er at det er så utrolig mange folk og ting at det er en umulig oppgave å organisere noe som helst, og det er derfor godt gjort å i det hele tatt få til noe som helst i det hele tatt. Men de gjør nå det da, og det bør man respektere.

Av og til tror jeg at hele landet har gått på jævla Steinerskolen. Ting tar tid. Ting blir feil. Men det er alltid "no problem". Og alt ordner seg til slutt. Det er ikke til å tro.

Kerala Bonanza!

P1013820
No sleep 'till Thiruvananthapuram!

Å sitte i Oslo mens høsten kryper seg innpå og alle venna dine er på tidenes tur over det Eurasiske kontinent er en heller kjedelig og deprimerende affære. Oddsa for at Øyvind kom seg på tur var i følge flere fagfolk heller små, men etter en heller kjedelig og normal julefeiring tok jeg en tradisjonell avskjed (en verdig dose bajer på Cacadou) med Oslo by. Før jeg visste ordet av det befant jeg meg på Terminal 3 med en pint i godt plassert i handa, og ikke mange timene etter tusla jeg blid og fornøyd ut av Baharain International Airport. Siden jeg hadde 13 timer å slå i hjel var jeg klar for å ta et oppgjør med fordommene mine mot det lille kongedømmet som består av tre byer på en liten øy utafor Saudi Arabia.


Såvidt jeg hadde forstått så er pensjonsalderen i Baharain noe sånt som 33 år og pensjonstida bruker folk stort sett til oppdrett og trening av jaktfalker, mens importert og underbetalt arbeidskraft fra India og Phillipinene sørger for at hjula snurrer. Funny. Men altså. Jeg må innrømme at fordommene kom til kort denne gangen, for i løpet av de 13 timene så jeg hverken pensjonister eller jaktfalker i kvartalet rundt hotellet Gulf Air hadde inkvartert meg. Fordommer 0 - Baharain 1.

I kalendern lyste baade tallet 31 og desember i knall rødt så jeg tok like så godt noen kolde danske pilsnere på australsk pub før jeg kom meg på flyet videre til India. Noe som i retrospekt var en veldig god idé siden flyturen videre besto i å henge med et par hundre småfulle indere og se 2-3 Bollywoodfilmer på storskjerm. På alle måter topp stemning! Formen var upåklagelig og jeg hadde fått mange nye venner og tittelen "brother" da vi endelig landa i Thiruvananthapuram med klærene tilsølt med drinker og øl fra gutta som rava rundt i flyet. Det tok nesten tre timer fra vi "satt oss" til flyet faktisk begynnte å kjøre. Flyvertinnene hadde rett og slett en helvetes jobb med å få folk til å sitte ned under letting og landing. Det er jo bare nyttår en gang i året og har man vært på ferie i Baharain så har man vært på ferie i Baharain.

I all hurlumheien som oppsto da jeg skullle komme meg rundt halve verden hadde jeg selvfølgelig glemt aa pakke sommerklær. Litt teit siden sørtuppen av India nesten tangerer ekvator og 30 grader varm Sør-Indisk luft slo meg midt i trynet da det hadde blitt 1. nyttårsdag og jeg tusla litt forfjamsa ut av flyplassen for å sikte på lokaltoget til Kochin der resten av busscrewet befant seg. På toget nordover traff jeg "selvføgelig" et par anarkister fra Amster og togturen på 7 timer gikk med til aa drikke uhorvelige mengder chai og småprate om visse radikale miljøer og okkuperte bygninger i Nord-Europa. Resten av dagen gikk med til å henge ut med telefon-vallaene på togstasjonen for å få tak i en eller annen av folket i bussen for å finne ut hvor de faktisk var i India. Noe som viste seg å ikke være så lett, men shit au. Etter et par timer med ringing og en time på Rickshaw fra Ernakolam troppa en veldig smaløyd og lutrygga Øyvind opp og moette en gjeng med særdeles brune og feststemnte nordmenn som allerede hadde holdt i gang velkomstfesten i noen timer. Da var det egentlig ikke annet å gjøre enn å få i seg et par-tre "special tea" og la det stå til.

Kerala som vi er omtrent midt i er et fylke på størrelse med et middels land og har et slags selvpålagt kommuniststyre som betyr at man må ha lisens for å selge alkohol, noe de fleste sjappene ikke har, men de er derimot veldig glad for å servere deg "special tea" i kanne og tekrus. "No Beer! Only Special Tea for you! Yes, Yes." De har flere rare lover som f.eks at det ikke er lov å røyke sigg på offentlige steder utenom noen resturanter og kaféer. Det vil si stort sett overalt utendørs det være seg gater, torg eller togstasjoner. Uten muligheten til å få seg en røyk hadde jeg ikke fått i meg nikotin på gud(ene) vet hvor mange timer, men stemninga ble raskt bedre med påfyll av både nikotin og en god slump god gammeldags alkohol. A førte til B og muligens C da en gjeng lettkledde menn i 30-års aldern befant seg i vill kamp med bølgene bare opplyst av morild og fullmåne med en flaske indisk vodka på rundgang og delfiner i horisonten. Det høres kanskje ut som om denne turen stort sett består av drikking og hor i sykt fete omgivelser, men dagene går stort sett med til en bedagelig kamp mot sola og tom mage.

P1013817


Chickory Masala. Yes, Yes!

Med bussen trygt plassert nedi en sandgrop har bussfolket inntatt et par hus på det som heter Cherai Beach, sånn cirka 30 minutter med crazy indisk trafikk utafor Fort Cochin som var en portugisisk koloni i sin tid. Vasco Da Gama er faktisk gravlagt her, men har såvidt jeg har forstått ikke noe særlig til rykte blant lokalbefolkningen. Etter en dag på Cherai Beach skjønner du hvorfor Kerala blir kalt "Gods Own Country". Med godt over 30 varme i lufta og 28 i vannet er egentlig den eneste pålagte aktiviteten utenom bading å spise sinnsykt mye digg indisk mat med litt special tea til. For norske lommeboeker grenser prisene her nesten til det komiske. God middag på den mest fancy resturanten i området.... 20 spenn. Foreløpig er det eneste problemet her å få ta i skikkelig kaffe. All kaffen er blanda ut med et eller annet stoff som heter Chikory, som er en eller annen slags bark. Svart kaffe smaker ihvertfall som sur filterkaffe som har stått og trekt med fire-fem rullingssneiper i et par dager. Helt jævelig! Og det vaerste er at de er jaevla stolte av det. Så egentlig er det ikke mye å klage på her, men det tar egentlig ikke mer enn et par-tre dager før man blir passe blasert, saa en og annen rapport fra Norge om 70 cm snø i Telemark og strømbrudd på hele Sørlandet hjelper som en liten realty check nå og da.

Den harde hverdagen har foreløpig utspilt seg litt som det her:

07.30 : Sola står opp, kråkene i nabolaget lager et helvetes spetakkel fordi de blir vekt av den daglige morgenbønnen fra nabolagets "kirke".
08.00 : Vi står opp en etter en og vasker bort gårsdagens synder
08:30 : Frokost bestående av egg og brød fra den lokale Kiosk-vallaen, som har gjort stor bissniss på at bussen landa akkurat der.
09:00 : Den daglige kampen mot sola starter og skyggen foran huset blir mindre og mindre.
11:00 : Bading i pisselunka vann med store bølger.
14:00 : Spising av lunsj som egentlig er en forkledd middag nummer 1.
16:00 : Mer avslapning foran huset som nå er har en liten skyggeflekk igjen.
19:00 : Sola går ned og det spises overdaadig middag akkopanert av special tea.
21:00 : Leggings

Jepp..

Det har vist seg at jeg kom i etterdønningene etter den tradisjonelle norske julefeiringa i India med mye besøk fra hjemlandet og festivitas hver dag. Det kan virke som om hele området har fått med seg at bussen har landa på Cherai Beach. "Oh.. you're with the bus.." Saa jeg blei naturligvis litt bekymra for forholdet i nabolaget siden frontruta på bussen har fått smake en solid brostein som godt kunne knust ruta på hvilken som helst bil i det Danske Kongelige Politivesen.
PC273640PC273641
Inderne er tydeligvis ikke vant til måten tredve nordmenn feirer jul på i India, men i følge folka her så er den gjensidige respekten med de lokale kommet på plass igjen og ro og orden er gjenoppretta. Fyren som leier ut husa her er prikk lik Eddie Murphy og til tross for at han heter Albert så har han selvfølgelig fått kallenavnet Axel. Han er stadig innom med overraskende gode idéer til utflukter og prosjekter vi kan bli med på.
I dag var hele banden på russisk sirkus og om et par dager bærer det avgårde til elefantopplærings-senteret inni skauen her. Klappe babyelefanter og ri på de store. Kjipt ja. Kos dere hjemme!

Øyvindia

PC233436

En nykommers betraktninger

Noen kritiserer bussfolket for å skrive her for sjeldent, deriblant meg. Jeg skjønner det veldig godt. Den følgende teksten skrev jeg for fire uker siden og har ikke surra meg til å legge den ut før nå. Når man kjører buss har man andre ting å tenkte på enn å blogge. Ihvertfall: Forsinket, men relevant:

Hvordan de har klart å organisere seg hittil, med opptil ti stykker av gangen som skal ut og spise eller oppleve ting, er helt beyond me. For en bøling! Likevel påstår de at det har gått fint hittil, og at det må være det at vi nå er tre nye som har hengt oss på som gjør ting vanskelig. Å finne et sted å spise ved å gå på måfå i en by med seks millioner innbyggere er nærmest dømt til å mislykkes. Likevel gikk det jo på et vis, men folk strayer rundt og forsvinner hit og dit fordi de har sett noe interessant eller trenger vann eller har sett et kjøttmarked eller hva som helst. Og jeg står i midten av alle fraksjonene og humrer. Hvor mange fraksjoner kan man lage når man bare er seks stykker (som vi var ved dette tilfellet)? Svaret er 36.

Vi er altså i Bangalore, Indias IT-hovedstad. Legg merke til at de her kaller det for IT og ikke IKT. Kommunikasjon er det nok ikke så nøye med. Eller trafikkregler. For eksempel: Da jeg først kom meg ut på veiene her i India var jeg rimelig sjokkert. Jeg satt på en buss som dundret av gårde i en kaotisk gate og plutselig sto trafikken bom fast. Veien var fylt opp av busser, traktorer, biler og motorsykler og ingenting rørte på seg. Det ble en hel masse tuting og roping og enda mer tuting og i det hele tatt så det ikke ut til at dette kunne løse seg på noe som helst vis hvis ikke noen ga seg. Folk kjørte på feil side av veien og biler sto på tvers av gata og sperra alt. Totalt mayhem, ingen kontroll, ingen regler, bare vas. Makan.

Tatt i betraktning at dette skjedde meg på bussturen mellom utenriksterminalen og innenriksterminalen på flyplassen i Mumbai så hadde jeg en viss anelse om hvordan dette kom til å bli ute i den virkelige verden. Jeg ble ikke skuffet.

India er altså rimelig kaotisk, noe de også har tatt konsekvensen av. Svært mange av bilene, bussene, autorickshawene og helt sikkert noen kameler har bilnummer som begynner på KA-05. Det merkes. All respekt til Martin som kjører høyrehendt buss gjennom disse gatene. Jeg, Are og Per traff dem på kvelden og satt på med dem bort til det nye hotellet som de måtte booke. Egentlig hadde vi ordna oss et fetahotell som de skulle hooke opp med oss på. Men når de kom dit så fant de ut av vi ikke skulle bo der lenger. Vi hadde visst bråka litt utover natta. Sånn er det når man begynner på Sky Bar på Gardermoen og holder det gående hele veien til Bangalore. Istedenfor at vi ordna rom til dem, så måtte de ordne rom til oss. Fanden ta Telemark og dens slappe nedarvete og ikke-brahminske moral! Så nå bor vi alle sammen i en svær leilighet i et støvete, men fasjonabelt strøk, hvor det er god plass til alle.

Det var, for å si det mildt, en hyggelig seanse da vi endelig fikk hooka opp med bussen. Makan til velkomst da gitt! Attila Folkehøyskole så ut til å like å få gjester, og detta er såklart fryktelig hyggelig. Noen av oss tar ansvar og viser større Internasjonal Solidaritet enn andre, og det burde være en selvsagt borgerplikt å dra over halve jorda for å overbringe Vesterålens Fiskeboller til jul til lødnidende nordmenn. Når man ikke har sett disse nordmennene siden august også så sier det seg selv at vi koser oss fært.

Nåvel. Bangalore er en sabla treig by, egentlig. Vi har integrert oss med bussen som best vi kan, selv om jeg bruker enhver anledning til å påpeke at de har blitt svært så subkulturelle, blaserte fordi de har reist for lenge, har et litt vel åpent forhold til egen og andres tarm og dennes tilstand, dennes produkts konsistens og hyppighet og alt det der som hører med det å reise. Reising handler som kjent om å spise, drikke og gå på do. Vann og tiss, det er alt reising egentlig handler om. Med litt flaks så opplever man litt ved siden av. Vi satser på masse flaks. Imens så koser vi oss med gode historier. Vi har noen dårlige også, men de er ikke riktig så koselige som de gode, tro det den som kan. De forteller om ekle ting de har spist mens vi forteller om ekle meglere og tankeløse rådmenn.

Men vi er her altså ikke bare for å treffe nordmenn, vi er her jo også for å oppleve India og se på indere, selv om det vel så ofte er de som ser på oss. Også er de jammen meg jævla hjelpsomme, disse inderne. Det skal ikke stå på hjelpende hender. De er nesten like hjelpsomme som de er nysgjerrige. I går skulle for eksempel Per sende en pakke hjem til seg selv med noen klær som han hadde tatt med seg i overvekt. Så vi går på postkontoret og satser på at dette skal gå greit, selv om han ikke har pakka den inn eller noe. Jeg blir med for moro skyld, for det aner meg at dette kan bli et festlig prosjekt. Og det kan man jo si at det ble. Vi går altså på det lokale postkontoret. Før vi har fått kontakt med noen bak skranken så er det en av kundene som spør hvor vi er fra og hva vi skal her. Neida, vi skal bare sende en pakke til Norge, sier Per. Jaha, ja, da er det hun dama som sitter der bak som skal hjelpe dere, sier han. Jaha. Så vi venter. Og venter. Ingen ser ut til å ville gjøre noe med det, og dessuten nevnte han mannen at vi nok måtte på et større postkontor. Så vi bestemmer oss for å gå. Men da stopper han oss og ber oss om å vente i to minutter, så skal han hjelpe oss. Altså kunden. Så vi venter to minutter. Og han skuffer ikke på noen som helst måte. Han kjører oss rett og slett til det andre postkontoret i bilen sin og forteller på veien om seg selv, lurer voldsomt på hva vi driver med, forteller om døtrene hans og hvem de er gift med, at den ene dattera mistrives litt i Sverige, hvor hun bor for hun har gifta seg med en svenske og ingen vil snakke med henne. Han liker at vi prøver å lage fred på Sri Lanka, selv om han ikke forstår hvorfor i all verden vi prøver på det. Vi vet egentlig ikke helt vi heller.

Ihvertfall så forteller han også om hva som kommer til å skje på postkontoret. Han sier: Dere må gå opp i andre etasje. Der kommer de til å fortelle dere at dere må gå opp en etasje for toll, og de kommer til å sende dere ned i første etasje for å veie, og de kommer så til å sende dere opp i andre etasje igjen for å sende. Hele prosessen kommer til å ta en time, mener han. Han slipper oss av, sier hadet, og vi går inn på postkontoret, som forøvrig ser nesten helt likt ut som Samfundet i Trondheim.

Så vi går opp i andre etasje (dette lille sammendraget kommer forøvrig på lydbok om ikke lenge. Stemmene leses av Thor Heyerdahl og Apu fra Simpsons).

-I want to send a package to Norway.
-Sir, you have to go one floor up.
Ok, vi går opp.
-I want to send a package to Norway.
-One floor up.
Ok.
-I have an international package.
-One floor up.
Jaha.
-I have an international package!
-No, no, you have to go one floor down.
-But they sent me here!
-Ok. Sit down and wait here.

Vi sitter så i en sofa og ser på at de postansatte diller med noe annet en stund. Så er det vår tur. De finner en eske til klærne, sager den til av en eller annen ukjent grunn, og finner så frem masse tøylapper. Det viser seg at de har tenkt å sy et skall til den. Fortsatt av ukjent grunn. Dette bruker de sikkert en halvtime på. De syr og syr og syr, og til slutt så har de altså lagd et skreddersydd futteral til pakken av tøy. Sitter som støpt, siste mote. Fint snitt. Underveis så må vi selvfølgelig fortelle en del om Norge, hva vi lager (fisk og olje), hva som er religionen (kristendom, protestantisk) også videre også videre. Men pakkehylsteret er så fint, så fint. Nå er det på tide å sende den.

-Now you go down.
Jepp. Det ante oss. Vi er tross alt i øverste etasje.
-I have this package?
-One floor up!
-But they sent me down!
-Ok. Go down.
Nææææh.
-I have an international package.
-One floor down.
-Are you sure? They said upstairs that it was here.
Fem indere: -One floor down! og masse peking og gestikulering.
-Hello. I have a package to Norway.
-No no, not here. You have to go one floor up.
-No, but they sent me here!
-No no no. Go up!
-I was upstairs, they sent me here, they said it was here!
-Oh, ok. One floor down, then.
Åja. Det er klart. Når det ikke er her eller opp, så må det jo være ned. Nå er vi nede i første etasje igjen.
-I have a package to Norway?
-You must go up.
-No no, I have been upstairs. They sent me here!
-One floor up!
-But I have been in all the floors now and they sent me down.
-Sir, it's one floor up.

Og plutselig, helt ut av ingenting, kommer det en fyr og sier -International package? Come with me. Og vi får sendt pakka. Etter to timer og mye god trim.

Så en ting er å organisere ti stykker. Å organisere en milliard virker også til å være rimelig problematisk. Men alt går til slutt, man må bare spørre. Og spørre. Og spørre. Før eller senere er det noen som vet.