Vi kom. Vi løp. Vi vant.

For å få aller mest ut av dagen i mygghølet Karesuando stilles klokka på 07 - et valg som ikke bifalles av hele busscrewet. Men vi har jo også store planer - Atilla skal stille eget lag i den lokale begivenheten Tobakkslöpet. Og da må frokost fortæres, og fordøyes, i god tid før startskuddet går.

Det var selvsagt løpets navn som vekket vår nysgjerrighet, gjennom en tilfeldig plakat observert i en naboby. Dette løpet er ment for oss. Andreas tar på seg det ærefulle oppdraget som coach og sørger for at laget stiller i matchende antifascistiske same-Tskjorter, mens han selv går for en upåklagelig stil: mysbrallor, Adidasjakke og slippers.

Morten, lagets kaptein, småjogger i god tid bort til den lokale skolen, der laget skal registreres og nummerlapper deles ut. Spenningen er stor når han kommer luntende tilbake, men det flakkende blikket hans avslører at noe er fryktelig galt; vi er i feil by!

Skuffelsen er til å ta og føle på. Hadde vi stått opp klokka 07 til ingen nytte? Men på bussen Attila ser man bare muligheter der andre ser håpløshet. Vi kaster oss i bussen og kjører med klokka som fiende de 5 milene til Saivomuotka.

Når vi ruller inn i det som viser seg å være en liten grend kl. 11.55 er det fem minutter til løpet starter. Vi rakk det!

Team Attila

Til info: Tobakkslöpet fikk sitt navn etter den lokale handelsruta som gikk gjennom disse traktene, tobakk ble handlet og fraktet via Russland. Altså ikke fordi deltakerne løper med sneipen i kjeften. Akk.

Morten og Jenny fyker ut av startgropa i en voldsom fart og tar teten umiddelbart. BK og Kjersti kjører en mer avslappa stil, for å spare krefter til innspurten. En kilometer og 250 meter senere er vi halvveis inn i løpet (vi meldte oss selvsagt på den korteste distansen, sammen med barn og eldre med leverflekker. Alle skal med! Og vi stiller ikke til løp for å tape!). Svetten sildrer og lykken er stor når en lokal gamling har sørget for drikkepost. Han hadde ikke engang rukket å helle vann i de tomme glassene, så fort hadde vi løpt. Men tre glass saft står klart, og det er «vatten i flaskan» som mannen peker på.

Attillas lag løper så fort på stiene at vi forserer de lokale heltene raskt. Det tas ikke hensyn til at den topptrente favoritten, en lang og tynn 12-åring, antakelig hadde gledet seg til å vinne dette løpet helt siden i fjor.

Innspurt med smil og stil.

Morten vinner Tobakksløpet med stil like foran Jenny som blir en god nummer to. Like bak kommer den unge favoritten, som spyr etter målgang. BK og Kjersti bevarer spenningen til siste spurt og sprinter inn til en delt 5. plass. 

I premie får vi pannebånd, bag, hodelykt og passende nok en caps med en mygg brodert på. Når vi forlater åstedet har vi en følelese at at vi var årets store attraksjon. Og at barna i Saivomuotka gråt fordi en gjeng middelaldrende norskar tok (nesten) alle medaljene.

Våre konkurrenter.

Don't cry for me Karesuando

Kaaresuando. Det har vært en liten porsjon besnærende mystikk og forventinger knytta til denne siste første svenske nordlige utposten vi skal møte i det vi ruller gjennom viddeaktig landskap fra Skibotn over grensa og Kilpisjärvi. Svenske Kaaresuando og finske Kaaresuanto var opprinnelig ett samfunn delt av Mouni-elva, men blei liggende i to forskjellige land etter at Russland la Finland under seg i en krig med Karl den noende en gang på første halvdel av 1800-tallet. Bygda besto den gang som idag for en stor del samiske reindriftsfolk.

Det var her salige Levi Læstadius starta sitt virke, som prest i Karesuando kirke, og blei opphav til en særegen luthersk vekkelsesbevegelse, som etter mentorens død har delt seg i en rekke greiner, f.eks. den purtianske «Lyngen-retninga» eller de «Småførstefødte» i Alta. I USA finnes sågar 200.000. læstadianere og på tross av endel leveregler som framstår som ikke reint lite puritanske (forbud mot dans, drikk, kortspill og livsglede generelt), fyllte bevegelsen en tilsynelatende progressiv rolle i samiske samfunn, som en motvekt til en undertrykkende statskirke styrt fra den alltid like førrjævlige regæringa sørpå, og som indentitetsmarkør for samisk språk og identitet generelt. Mann og -kvinnskapet på Attila, som i beste fall kan knyttes til retninga «De småtørste», speida nysgjerrige etter hardcore-læstadianere uten gardiner (de har ingenting å skjule må vite…) Litt skuffa må vi konstatere at husa du kunne se inn i stort sett var fraflytta og at den fromme flokk har begynt å fire på både prinsipper og blendingsgardiner i 2014.

På vei over elva fra finske til svenske Karesuando fniser vi litt av muligheten til å lage en nord svensk-finsk remake av «Broen» med en partert reinsdyrskrott, men allerede på andre sida skjønner vi at her trengs ikke lages ytterligere skrekkfilm-stemning. Det er ikke et levende menneske å se. Ingen barn som løpende og nysgjerrige vil se på bussen vår. Ingen joggere som ligger i sæla før Tobakksloppet i Saivomuotka i mårra. Ingen gammel samekone med stokk en kan ta et «sterkt» bilde av. Ingen rånere i rundkjøringa. Pussig. Vi parkerer ved gamle Levis arbeidsplass, trekirka som dominerer, øh…, «bybildet». Og i det vi hopper og myldrer ut av bussen som yre reinhinder i sommersola skjønner vi greia. Mygg. Sinnsjukt med mygg. Lynrask retrett, med obligatorisk løpe og -fekterunde rundt bussen før døra kan åpnes og et alvorstungt allmøte i loungen på Attila. Visst har vi vært utfordret av denne skapning tidligere; seinest i Kilpisjärvi natta før. Men nå er vi jo et sted det har bodd folk i århundrer. En ting er at gradestokken dypper ned i 50 blå på vinterstid, men dette? Hva gjør vi?

Et par av oss gnikker oss inn alt vi finner av kjemikalier fra tidligere bussturer. Vi snakker giftig og effektiv shit erverva i Kaukaus, India og andre steder skandinaviske helsemyndigheter ikke har innflytelse over, og kjemper oss avgårde til bygdas kommersielle sentrum, bensinstasjonen med slagordet «Vi har allt…nestan». En stor del av arealet er via antimyggmidler og klær, hvorav vi panikkjøper det meste. Vantro spør vi karen i disken hva lokalfolk her gjør for å i det hele tatt overleve, og han sukker med et mismodig smil: «Vi går inte ut». Slik blei det med Attila-crewet også. Vi barikaderer oss i bussen, skalker luker og ventiler med det som finnes av nett og gaffa. Alt mens osen fra myggspiraler, deodoranter, stifter, kapsler og eder definitivt ikke henta fra et møte i læstadianernes forsamlingshus fyller kabinen. Den onde naturen vant over disse arme menneskebarna denne kvelden, men i morgen stiller vi lag i Tobakkslöpet. They´ve got the numbers, but we´ve got the guns.



If I can't walk in the mountains it's not my revolution


Dag två vid Lyngsalperna startade som alla andra dagar på bussen: med kaffe i mängder, frukost och ett par timmars prat om livet, havet och kärleken. Vi är stationerade på en vildvuxen fotbollsplan vid sidan av Olderbakken Skole – en skola som fått bära frånflyttningens tunga ok. Den blev nerlagd för tre år sedan och fungerar nu som ett slags Folkets Hus. Vi har den nu helt för oss själva, så med lånad nyckel har vi tillgång på skolkök, gympasal med fullt utstyr, en oändlig mängd toaletter, diskmaskin, tvättmaskin, fellesdusch (jente och gutt) och gamla skolkartor för planering av bussturen framöver.  I den bruna gamla lärarbyggnaden som en gång husade lilla lärardotter Maria med föräldrar, bor nu Tom - en trött och glad type med hund,  mysbrallor, färgglada solbrillor och julenisse i fönstret.  Han spelar Lou Reeds Coney Island Baby högt för oss varje morgon.  

Den spektakulära naturen runt oss gör det omöjligt att inte blicka upp mot fjällen och säga woooow, eller kuuult, minst tio gånger om dagen.  Onsdag förmiddag gjorde vi oss redo för tur, och fick efter tips från fantastiska Björn, våran lokala mentor, om att ta oss turen upp till Fugldalsvattnet. Efter 4 kilometers gång på vanlig väg, följde vi skylten där det stod STI och påbörjade en cirka 2,5 timmars tur upp i fjällen. Ett juletre skulle visa oss vägen till målet, och efter ganska hardcore klättring så nådde vi det: Isvattnet vars temperatur var närmast nollgradig, och vars färg var turkos, nästan grön. Kjersti och BK kan nu stolt kalla sig medlemmar av Fugldalsvatn Nögenbadeforening. Det blev satt av tid till tagning av den obligatoriska blackmetalbilden, spisning av knäckebröd och choklad,  kaffedrickning, hoppning mellan stenar och ännu mer wooow och kuuult.  Morten skrev i boken som låg i en liten postkasse på en liten sten, men det han skrev låter vi vara osagt. Uppsummerande intryck: det var så vackert att det var svårt att ta in det. Det var psykadeliskt, vi kunde ha varit i Alaska, Into the wild, en Tolkien-bok, i en black metal-video.  




Som om inte idyllen var fullkomlig så fiskades sej och torsk ur fjord och älv. En ljuvlig fisksoppa med grädde och vitvin tillagades på kvällskvisten, och avnjöts samtidigt som vi planerade framtiden. Framför oss ligger Treriksröset och Tornedalen, det som i Niemis Populärmusik från Vittula blir omtalat som en del av Vodkabältet: bältet som stråcker sig från Tornedalen, genom Finland och in i Ryssland. Se fram emot bloggning på tema bastu, finsk humor,  myggiga skogar, renar, fylla och berättelser från hålor där ingen skulle tro att någon kunde bo.



Fjordliv

Dag 11: Ullsfjord
Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Andreas, Kjersti.



Attila plukka opp Kjersti og Andreas på Laksvatn, og så kjørte vi ut til Straumen for matauk. I strålende sol dro vi opp en bøtte med torsk og sei (og Kjersti dro nesten inn en and). Vi utforska veien videre til den tok slutt, og lot oss begeistre av lekende niser på Hjellnes-stranda. På Olderbakken avslutta vi dagen med festmiddag (stekt og varmrøkt fisk) og fotballkamp på radio.

Fortryllende Troms

Dag 10: Karlsøy-Ullsfjord
Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Elise, Erlend


Etter en strålende festival på Karlsøy dro vi videre innover i Troms. Målet var Ullsfjord, min barndoms første fjord. Vi slapp av en sliten festivalgjeng på flyplassen og plukka opp et par velduftende, uthvilte bussvenner i Tromsø. Blant dem var nåværende Tromsø-boer Elise og hennes samboer Erlend. De hadde tatt dagen fri for å følge bussen inn i midnattsola.

I Jøvik i Ullsfjord ble vi møtt av Sidsel og Bjørn som ga oss nøkler til (og omvisning i) gamle Olderbakken skole. Her står vi parkert på fotballbanen, ti meter fra mitt første hjem. 


Ullsfjord har vist seg fra sin aller vakreste side, med strålende sol og tropevær, og jeg har tatt til meg hvert eneste utrop og stønn over hvor eventyrlig naturen er – så stolt som om jeg skulle ha bygga den sjøl.

Maria

Karlsøyfestivalen

Dag 4-9: Karlsøy
Mannskap: BK, Anne Gerd, Hilde, Kjersti, Øyvind, Raymond, Bønna, Jenny, Maria, Andreas



Så kom vi til Karlsøya. Attila fikk stå i en gressløk-eng ved Maya Mi sitt hus, og busscrewet delte seg opp i fraksjoner: Konsertarrangør-crew, festivalavis-crew, feste&fiske-crew og Nordlys-crew. Og så møttes alle fraksjonene ved bussen etter midnatt hver kveld og avla rapport. 

Velkommen til Nordland! 

Dag 2 og 3
Rute: Trondheim – Mo i Rana – Narvik
Mannskap: BK, AG, Hilde, Kjersti, Brunost Gahl, Krise, Bønna, Dave, Anna, Felix

Chilling i Mo i Rana


Sjøl om vi bare har vært på tur i tre dager så føles det som om klokka har lagt seg på en litt roligere rytme enn i nede i Oslogryta. Sola skinner og de fleste bussmonautene er foreløpig enige om at Norge er et sjukt fint land og at Nord-Norge fortjener bedre enn oljesøl og kaptialistenes grove utnyttelser av landsdelens rike naturressurser (mer om dette på Karlsøyfestivalen). I skrivende stund gjør Attila seg mentalt klar for årets første maritime eventyr med Leknesferga på vei til Narvik by.

Ny stil
Etter en super smooth start så har Attila fått seg et par kjappe på lanken i form av avblåst takluke og en litt harkete clutch, men etter et aldri så lite besøk på Biltema i Fauske ser framtida lysere ut hvis himmelen plutselig skulle åpne seg i løpet av natta. Ikke bare det! Vi stakk nn snartur innom Scaniaverkstedet på Fauske for å balansere dekka og endte opp med to nye bakdekk til spottpris. Så det er bare å glede seg til null risting og tilnærma ingen risiko for å søle bort rødvinen når du sitter og kulern baki loungen.

Med noen avlysninger fra potensielt mannskap til bussen har vi begynt å plukke og rubb og rake av haikere som desperat prøver å komme seg til Måløy, Gryllefjord og Ballangen. Haikerne underholder stort sett seg sjøl med røverhistorier om haiketriks, tørrmelk og sårstell. Køyeseng-avdelinga i midten av bussen har av uvisse årsaker fått kallenavnet ”ungkarshulen” og det er godt å merke at det bor folk i Attila nok en gang.

Gårsdagen i Mo i Rana bli tilbrakt på Cochs pub med øl, pizza og hardt fokus på åttendelsfinalen mellom Costa Rica og Hellas. Sjefen på Cochs skjønte ganske raskt at bussfolket ikke vanligvis holder til i Mo i Rana og han lo godt da vi spurte om han hadde noe chilisaus til pizzaen. Så urbaniserte er de tydeligvis ikke i Mo enda.

Kjersti krysser polarsirkelen med stor entusiasme
De fleste småbyene (det vil si alle) på veien blir sammenligna med kjente holdepunkter som Skien, Ulefoss og Holmestrand. Trondheim falt i kategorien Store-Skien , men Mo i Rana endte som Lille-Skien. Fauske var litt vanskeligere å sette i bås, men etter litt overveielse så endte det med Store-Ulefoss eller Bø (i Telemark), bare ved sjøen. Vi gleder oss til la fordommene sette småbyen Tromsø på plass en gang for alle.

Eller så gleder vi (ihvertfall Øyvind) oss max til å komme fram til hippieøya i Nord og sommerns vakreste eventyr med de feiteste folka i verden. ”Ute i havets brenninger ligger vår Ø, etc”.

Korrspondent Gahl og frilansfotograf AG


Nye dekk!
Kjersti fikser takluka

Attila the magic bus

Dag 1 – Oslo – Trondheim
Mannskap: BK, Anne Gerd, Øyvind, Raymond, Kjersti, Hilde, Dave og Bjørn ”Bønna” Arne

 

Etter en tårevåt avskjed på Jordal unngikk vi Trondheim – Oslo sykkelrittet på E6 med en hårsbredd ved å ta inn på riksvei 3 og straka vegen opp Østerdalen. Attila maler som er dritfornøyd katt og E6 lyser opp hele veien til perleporten på Hansnes (fergeleiet på vei ut til Karlsøya). Østerdalen er fin og flott, men veikro-tettheten må de jobbe litt med. På E6en derimot så kan de sakene sine og hva annet reiste seg majestetisk foran oss enn E6-kroa(!) og et rikt utvalg av klassisk veikromat, som kjøttkakemiddag, panert rødspette og biffsnadder.  


Midtbyen og Nidarosdomen i Trondheim blei kjapt forsert med både U, A og V-svinger før vi retta vi snuta mot Svartlamon og et litt pusterom fra storkapitalen og forbrukssamfunnet. Lamon viste seg med sitt beste ansikt og de veikro-stappa magene blei fylt opp med middag nummer to og masse digge smoothies på det lokale folkekjøkkenet. Resten av natta blei tilbrakt i fred og ro blant små idylliske frikeforma trehus på Nedre Lademoen.



Ved hjelp av en konsensusbasert prosess kom Attilafolket og Svarlamonittene fram til at skjegget til BK skulle barberes og utformes til en mellomting mellom Walter White og Burt Reynolds (se bilde). I kveldinga blei buken til Attila omrokkerert og lasta til randen med øko-bio-dynamisk mat fra Samvirkelaget på Svartlamoen og 12-14 kasser Ubuntu-cola. Så her skal det ikke stå på noe. I tillegg har vi plukka opp den syklende australiern Dave, som hadde skjønt at det faktisk er ganske langt å sykle opp til Karlsøya. Ellers kan vi melde om generelt jævla hyggelig stemning, godt vær og god uttelling for alt det karmapoeng-slitet vi holder på med resten av året.