Vi kom. Vi løp. Vi vant.

For å få aller mest ut av dagen i mygghølet Karesuando stilles klokka på 07 - et valg som ikke bifalles av hele busscrewet. Men vi har jo også store planer - Atilla skal stille eget lag i den lokale begivenheten Tobakkslöpet. Og da må frokost fortæres, og fordøyes, i god tid før startskuddet går.

Det var selvsagt løpets navn som vekket vår nysgjerrighet, gjennom en tilfeldig plakat observert i en naboby. Dette løpet er ment for oss. Andreas tar på seg det ærefulle oppdraget som coach og sørger for at laget stiller i matchende antifascistiske same-Tskjorter, mens han selv går for en upåklagelig stil: mysbrallor, Adidasjakke og slippers.

Morten, lagets kaptein, småjogger i god tid bort til den lokale skolen, der laget skal registreres og nummerlapper deles ut. Spenningen er stor når han kommer luntende tilbake, men det flakkende blikket hans avslører at noe er fryktelig galt; vi er i feil by!

Skuffelsen er til å ta og føle på. Hadde vi stått opp klokka 07 til ingen nytte? Men på bussen Attila ser man bare muligheter der andre ser håpløshet. Vi kaster oss i bussen og kjører med klokka som fiende de 5 milene til Saivomuotka.

Når vi ruller inn i det som viser seg å være en liten grend kl. 11.55 er det fem minutter til løpet starter. Vi rakk det!

Team Attila

Til info: Tobakkslöpet fikk sitt navn etter den lokale handelsruta som gikk gjennom disse traktene, tobakk ble handlet og fraktet via Russland. Altså ikke fordi deltakerne løper med sneipen i kjeften. Akk.

Morten og Jenny fyker ut av startgropa i en voldsom fart og tar teten umiddelbart. BK og Kjersti kjører en mer avslappa stil, for å spare krefter til innspurten. En kilometer og 250 meter senere er vi halvveis inn i løpet (vi meldte oss selvsagt på den korteste distansen, sammen med barn og eldre med leverflekker. Alle skal med! Og vi stiller ikke til løp for å tape!). Svetten sildrer og lykken er stor når en lokal gamling har sørget for drikkepost. Han hadde ikke engang rukket å helle vann i de tomme glassene, så fort hadde vi løpt. Men tre glass saft står klart, og det er «vatten i flaskan» som mannen peker på.

Attillas lag løper så fort på stiene at vi forserer de lokale heltene raskt. Det tas ikke hensyn til at den topptrente favoritten, en lang og tynn 12-åring, antakelig hadde gledet seg til å vinne dette løpet helt siden i fjor.

Innspurt med smil og stil.

Morten vinner Tobakksløpet med stil like foran Jenny som blir en god nummer to. Like bak kommer den unge favoritten, som spyr etter målgang. BK og Kjersti bevarer spenningen til siste spurt og sprinter inn til en delt 5. plass. 

I premie får vi pannebånd, bag, hodelykt og passende nok en caps med en mygg brodert på. Når vi forlater åstedet har vi en følelese at at vi var årets store attraksjon. Og at barna i Saivomuotka gråt fordi en gjeng middelaldrende norskar tok (nesten) alle medaljene.

Våre konkurrenter.

Don't cry for me Karesuando

Kaaresuando. Det har vært en liten porsjon besnærende mystikk og forventinger knytta til denne siste første svenske nordlige utposten vi skal møte i det vi ruller gjennom viddeaktig landskap fra Skibotn over grensa og Kilpisjärvi. Svenske Kaaresuando og finske Kaaresuanto var opprinnelig ett samfunn delt av Mouni-elva, men blei liggende i to forskjellige land etter at Russland la Finland under seg i en krig med Karl den noende en gang på første halvdel av 1800-tallet. Bygda besto den gang som idag for en stor del samiske reindriftsfolk.

Det var her salige Levi Læstadius starta sitt virke, som prest i Karesuando kirke, og blei opphav til en særegen luthersk vekkelsesbevegelse, som etter mentorens død har delt seg i en rekke greiner, f.eks. den purtianske «Lyngen-retninga» eller de «Småførstefødte» i Alta. I USA finnes sågar 200.000. læstadianere og på tross av endel leveregler som framstår som ikke reint lite puritanske (forbud mot dans, drikk, kortspill og livsglede generelt), fyllte bevegelsen en tilsynelatende progressiv rolle i samiske samfunn, som en motvekt til en undertrykkende statskirke styrt fra den alltid like førrjævlige regæringa sørpå, og som indentitetsmarkør for samisk språk og identitet generelt. Mann og -kvinnskapet på Attila, som i beste fall kan knyttes til retninga «De småtørste», speida nysgjerrige etter hardcore-læstadianere uten gardiner (de har ingenting å skjule må vite…) Litt skuffa må vi konstatere at husa du kunne se inn i stort sett var fraflytta og at den fromme flokk har begynt å fire på både prinsipper og blendingsgardiner i 2014.

På vei over elva fra finske til svenske Karesuando fniser vi litt av muligheten til å lage en nord svensk-finsk remake av «Broen» med en partert reinsdyrskrott, men allerede på andre sida skjønner vi at her trengs ikke lages ytterligere skrekkfilm-stemning. Det er ikke et levende menneske å se. Ingen barn som løpende og nysgjerrige vil se på bussen vår. Ingen joggere som ligger i sæla før Tobakksloppet i Saivomuotka i mårra. Ingen gammel samekone med stokk en kan ta et «sterkt» bilde av. Ingen rånere i rundkjøringa. Pussig. Vi parkerer ved gamle Levis arbeidsplass, trekirka som dominerer, øh…, «bybildet». Og i det vi hopper og myldrer ut av bussen som yre reinhinder i sommersola skjønner vi greia. Mygg. Sinnsjukt med mygg. Lynrask retrett, med obligatorisk løpe og -fekterunde rundt bussen før døra kan åpnes og et alvorstungt allmøte i loungen på Attila. Visst har vi vært utfordret av denne skapning tidligere; seinest i Kilpisjärvi natta før. Men nå er vi jo et sted det har bodd folk i århundrer. En ting er at gradestokken dypper ned i 50 blå på vinterstid, men dette? Hva gjør vi?

Et par av oss gnikker oss inn alt vi finner av kjemikalier fra tidligere bussturer. Vi snakker giftig og effektiv shit erverva i Kaukaus, India og andre steder skandinaviske helsemyndigheter ikke har innflytelse over, og kjemper oss avgårde til bygdas kommersielle sentrum, bensinstasjonen med slagordet «Vi har allt…nestan». En stor del av arealet er via antimyggmidler og klær, hvorav vi panikkjøper det meste. Vantro spør vi karen i disken hva lokalfolk her gjør for å i det hele tatt overleve, og han sukker med et mismodig smil: «Vi går inte ut». Slik blei det med Attila-crewet også. Vi barikaderer oss i bussen, skalker luker og ventiler med det som finnes av nett og gaffa. Alt mens osen fra myggspiraler, deodoranter, stifter, kapsler og eder definitivt ikke henta fra et møte i læstadianernes forsamlingshus fyller kabinen. Den onde naturen vant over disse arme menneskebarna denne kvelden, men i morgen stiller vi lag i Tobakkslöpet. They´ve got the numbers, but we´ve got the guns.

If I can't walk in the mountains it's not my revolution

Dag två vid Lyngsalperna startade som alla andra dagar på bussen: med kaffe i mängder, frukost och ett par timmars prat om livet, havet och kärleken. Vi är stationerade på en vildvuxen fotbollsplan vid sidan av Olderbakken Skole – en skola som fått bära frånflyttningens tunga ok. Den blev nerlagd för tre år sedan och fungerar nu som ett slags Folkets Hus. Vi har den nu helt för oss själva, så med lånad nyckel har vi tillgång på skolkök, gympasal med fullt utstyr, en oändlig mängd toaletter, diskmaskin, tvättmaskin, fellesdusch (jente och gutt) och gamla skolkartor för planering av bussturen framöver.  I den bruna gamla lärarbyggnaden som en gång husade lilla lärardotter Maria med föräldrar, bor nu Tom - en trött och glad type med hund,  mysbrallor, färgglada solbrillor och julenisse i fönstret.  Han spelar Lou Reeds Coney Island Baby högt för oss varje morgon.  

Den spektakulära naturen runt oss gör det omöjligt att inte blicka upp mot fjällen och säga woooow, eller kuuult, minst tio gånger om dagen.  Onsdag förmiddag gjorde vi oss redo för tur, och fick efter tips från fantastiska Björn, våran lokala mentor, om att ta oss turen upp till Fugldalsvattnet. Efter 4 kilometers gång på vanlig väg, följde vi skylten där det stod STI och påbörjade en cirka 2,5 timmars tur upp i fjällen. Ett juletre skulle visa oss vägen till målet, och efter ganska hardcore klättring så nådde vi det: Isvattnet vars temperatur var närmast nollgradig, och vars färg var turkos, nästan grön. Kjersti och BK kan nu stolt kalla sig medlemmar av Fugldalsvatn Nögenbadeforening. Det blev satt av tid till tagning av den obligatoriska blackmetalbilden, spisning av knäckebröd och choklad,  kaffedrickning, hoppning mellan stenar och ännu mer wooow och kuuult.  Morten skrev i boken som låg i en liten postkasse på en liten sten, men det han skrev låter vi vara osagt. Uppsummerande intryck: det var så vackert att det var svårt att ta in det. Det var psykadeliskt, vi kunde ha varit i Alaska, Into the wild, en Tolkien-bok, i en black metal-video.  

Som om inte idyllen var fullkomlig så fiskades sej och torsk ur fjord och älv. En ljuvlig fisksoppa med grädde och vitvin tillagades på kvällskvisten, och avnjöts samtidigt som vi planerade framtiden. Framför oss ligger Treriksröset och Tornedalen, det som i Niemis Populärmusik från Vittula blir omtalat som en del av Vodkabältet: bältet som stråcker sig från Tornedalen, genom Finland och in i Ryssland. Se fram emot bloggning på tema bastu, finsk humor,  myggiga skogar, renar, fylla och berättelser från hålor där ingen skulle tro att någon kunde bo.

Fjordliv

Dag 11: Ullsfjord
Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Andreas, Kjersti.

Attila plukka opp Kjersti og Andreas på Laksvatn, og så kjørte vi ut til Straumen for matauk. I strålende sol dro vi opp en bøtte med torsk og sei (og Kjersti dro nesten inn en and). Vi utforska veien videre til den tok slutt, og lot oss begeistre av lekende niser på Hjellnes-stranda. På Olderbakken avslutta vi dagen med festmiddag (stekt og varmrøkt fisk) og fotballkamp på radio.

Fortryllende Troms

Dag 10: Karlsøy-Ullsfjord

Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Elise, Erlend

Etter en strålende festival på Karlsøy dro vi videre innover i Troms. Målet var Ullsfjord, min barndoms første fjord. Vi slapp av en sliten festivalgjeng på flyplassen og plukka opp et par velduftende, uthvilte bussvenner i Tromsø. Blant dem var nåværende Tromsø-boer Elise og hennes samboer Erlend. De hadde tatt dagen fri for å følge bussen inn i midnattsola.

I Jøvik i Ullsfjord ble vi møtt av Sidsel og Bjørn som ga oss nøkler til (og omvisning i) gamle Olderbakken skole. Her står vi parkert på fotballbanen, ti meter fra mitt første hjem. 

Ullsfjord har vist seg fra sin aller vakreste side, med strålende sol og tropevær, og jeg har tatt til meg hvert eneste utrop og stønn over hvor eventyrlig naturen er – så stolt som om jeg skulle ha bygga den sjøl.

Maria

Karlsøyfestivalen

Dag 4-9: Karlsøy

Mannskap: BK, Anne Gerd, Hilde, Kjersti, Øyvind, Raymond, Bønna, Jenny, Maria, Andreas

Så kom vi til Karlsøya. Attila fikk stå i en gressløk-eng ved Maya Mi sitt hus, og busscrewet delte seg opp i fraksjoner: Konsertarrangør-crew, festivalavis-crew, feste&fiske-crew og Nordlys-crew. Og så møttes alle fraksjonene ved bussen etter midnatt hver kveld og avla rapport. 

Denmark 2013

Breakfast

Strange Ways 2012 #7 - Oppsummering

Andreas og jeg måtte begge være i Oslo et par dager før Attilas hjemkomst, så vi hoppa av bussen i Cluj-Napoca, tok toget til Budapest og (var effektive turister en halv dag før vi) fløy hjem derfra. Togturen mellom Cluj og Budapest var skikkelig lang. Etter hvert ble vi lei av å lese, det ble for mørkt til å ta flere bilder av høystakker gjennom vinduet og vi hadde ikke mer å si til hverandre. Da satte vi i gang en ordlek, et slags kryssord uten stikkord eller scrabble uten brikker, med sommerens busstur som tema. Her ser du resultatet:

Tegn en sirkel rundt de ordene som også beskriver DIN sommerferie – og be gjerne om forklaring dersom det er et ord du lurer på.

Strange Ways 2012 #6 - En avhoppers bekjennelser

Sitter her i Oslo og leser en fersk tekstmelding fra Morten om at vindusviskermotoren har tatt kvelden, et sted sør i Polen, og det regner. Da kjenner jeg at jeg burde vært på plass og prøvd å finne ut av det. Det er et gammelt instinkt jeg har, som gjorde seg gjeldende for første gang for nesten fem år siden, på avreisedagen vår til den første store turen, da Attila fikk akutt pulsåreblødning og oljen sprutet utover veien ved Domus Athletica. Men jeg vet at det ordner seg likevel. Bussens innvånere har fantastiske egenskaper når det gjelder å være løsningsorienterte og å  ta vare på hverandre når det kommer litt motstand.

Forrige mandag reiste jeg fra bussen, som etter over to uker på veien hadde begynt å få litt skifte av bemanning. Anders og jeg ble erstattet av Guro og Martin som styrmenn på skuta, og vendte nesa hjemover til jobb og hverdagsliv. Skikkelig vemodig var det, og jeg gråt en liten skvett. Men det var også godt, fordi jeg har fått min porsjon for denne gangen, og andre må få sitt. Og vi får mye ved å være ombord.

Vi får kjent på hvordan vi selv og andre i bussen fungerer, hvordan vi faller inn i roller som noen kanskje har hatt før, mens andre prøver nye ting. Vi får prøvd oss hver dag på beslutninger om hvor vi skal dra og hvor langt vi skal kjøre, prosessen er kontinuerlig og ønskene ofte mange. Vi får personlige opplevelser og samtaler på godt og vondt, og blir bedre kjent. 

En tur med Attila er langt fra ferdig planlagt når den starter, og det er det som er litt av eventyret. Rart vi kommer fram til og blir enige om noen ting vil kanskje mange si, siden ingen egentlig er reiseleder. Vi vet at det ligger steder vi har lyst til å besøke på veien, folk som kommer til og folk som drar på ulike punkter langs ruta, men veldig mye er egentlig åpent for vurdering underveis.

For meg er det heller ikke viktig å ha fastsatte reisemål på rekke og rad, og reisedagene planlagt på forhånd. Det er jo fint å få med seg de beste strendene, de feteste utsiktene og de mest interessante byene, men det viktigste er at vi er på tur og opplever noe sammen, som ikke går an å forestille seg ut i fra guidebøker eller reiseprogram på tv. Det er derfor vi har denne gamle bussen. For å være sammen.

Sender av gårde en tekstmelding til Martin om hvor det ligger Scaniaverksted i Krakow, så kanskje vindusviskerne kan begynne å virke, og Attila kommer seg ombord på Ferga til Trelleborg i morgen kveld selv om det skulle regne. Savner bussen og de gode folka i den. Og jeg forestiller meg hvordan det er å være ombord på bussen akkurat nå, når vi nærmer oss Oslo igjen. Jeg står der på Tøyen når de kommer på søndag kveld.

Bjørn Kjetil