For å få aller mest ut av dagen i mygghølet Karesuando stilles klokka på 07 - et valg som ikke bifalles av hele busscrewet. Men vi har jo også store planer - Atilla skal stille eget lag i den lokale begivenheten Tobakkslöpet. Og da må frokost fortæres, og fordøyes, i god tid før startskuddet går.
Det var selvsagt løpets navn som vekket vår nysgjerrighet, gjennom en tilfeldig plakat observert i en naboby. Dette løpet er ment for oss. Andreas tar på seg det ærefulle oppdraget som coach og sørger for at laget stiller i matchende antifascistiske same-Tskjorter, mens han selv går for en upåklagelig stil: mysbrallor, Adidasjakke og slippers.
Morten, lagets kaptein, småjogger i god tid bort til den lokale skolen, der laget skal registreres og nummerlapper deles ut. Spenningen er stor når han kommer luntende tilbake, men det flakkende blikket hans avslører at noe er fryktelig galt; vi er i feil by!
Skuffelsen er til å ta og føle på. Hadde vi stått opp klokka 07 til ingen nytte? Men på bussen Attila ser man bare muligheter der andre ser håpløshet. Vi kaster oss i bussen og kjører med klokka som fiende de 5 milene til Saivomuotka.
Når vi ruller inn i det som viser seg å være en liten grend kl. 11.55 er det fem minutter til løpet starter. Vi rakk det!
Morten og Jenny fyker ut av startgropa i en voldsom fart og tar teten umiddelbart. BK og Kjersti kjører en mer avslappa stil, for å spare krefter til innspurten. En kilometer og 250 meter senere er vi halvveis inn i løpet (vi meldte oss selvsagt på den korteste distansen, sammen med barn og eldre med leverflekker. Alle skal med! Og vi stiller ikke til løp for å tape!). Svetten sildrer og lykken er stor når en lokal gamling har sørget for drikkepost. Han hadde ikke engang rukket å helle vann i de tomme glassene, så fort hadde vi løpt. Men tre glass saft står klart, og det er «vatten i flaskan» som mannen peker på.
Attillas lag løper så fort på stiene at vi forserer de lokale heltene raskt. Det tas ikke hensyn til at den topptrente favoritten, en lang og tynn 12-åring, antakelig hadde gledet seg til å vinne dette løpet helt siden i fjor.
I premie får vi pannebånd, bag, hodelykt og passende nok en caps med en mygg brodert på. Når vi forlater åstedet har vi en følelese at at vi var årets store attraksjon. Og at barna i Saivomuotka gråt fordi en gjeng middelaldrende norskar tok (nesten) alle medaljene.
Det var selvsagt løpets navn som vekket vår nysgjerrighet, gjennom en tilfeldig plakat observert i en naboby. Dette løpet er ment for oss. Andreas tar på seg det ærefulle oppdraget som coach og sørger for at laget stiller i matchende antifascistiske same-Tskjorter, mens han selv går for en upåklagelig stil: mysbrallor, Adidasjakke og slippers.
Morten, lagets kaptein, småjogger i god tid bort til den lokale skolen, der laget skal registreres og nummerlapper deles ut. Spenningen er stor når han kommer luntende tilbake, men det flakkende blikket hans avslører at noe er fryktelig galt; vi er i feil by!
Når vi ruller inn i det som viser seg å være en liten grend kl. 11.55 er det fem minutter til løpet starter. Vi rakk det!
Team Attila |
Til info: Tobakkslöpet fikk sitt navn etter den lokale handelsruta som gikk gjennom disse traktene, tobakk ble handlet og fraktet via Russland. Altså ikke fordi deltakerne løper med sneipen i kjeften. Akk.
Attillas lag løper så fort på stiene at vi forserer de lokale heltene raskt. Det tas ikke hensyn til at den topptrente favoritten, en lang og tynn 12-åring, antakelig hadde gledet seg til å vinne dette løpet helt siden i fjor.
Innspurt med smil og stil. |
Morten vinner Tobakksløpet med stil like foran Jenny som blir en god nummer to. Like bak kommer den unge favoritten, som spyr etter målgang. BK og Kjersti bevarer spenningen til siste spurt og sprinter inn til en delt 5. plass.
I premie får vi pannebånd, bag, hodelykt og passende nok en caps med en mygg brodert på. Når vi forlater åstedet har vi en følelese at at vi var årets store attraksjon. Og at barna i Saivomuotka gråt fordi en gjeng middelaldrende norskar tok (nesten) alle medaljene.
Våre konkurrenter.
|