Strange Ways 2012 #7 - Oppsummering

Andreas og jeg måtte begge være i Oslo et par dager før Attilas hjemkomst, så vi hoppa av bussen i Cluj-Napoca, tok toget til Budapest og (var effektive turister en halv dag før vi) fløy hjem derfra. Togturen mellom Cluj og Budapest var skikkelig lang. Etter hvert ble vi lei av å lese, det ble for mørkt til å ta flere bilder av høystakker gjennom vinduet og vi hadde ikke mer å si til hverandre. Da satte vi i gang en ordlek, et slags kryssord uten stikkord eller scrabble uten brikker, med sommerens busstur som tema. Her ser du resultatet:

Tegn en sirkel rundt de ordene som også beskriver DIN sommerferie – og be gjerne om forklaring dersom det er et ord du lurer på.

Strange Ways 2012 #6 - En avhoppers bekjennelser

Sitter her i Oslo og leser en fersk tekstmelding fra Morten om at vindusviskermotoren har tatt kvelden, et sted sør i Polen, og det regner. Da kjenner jeg at jeg burde vært på plass og prøvd å finne ut av det. Det er et gammelt instinkt jeg har, som gjorde seg gjeldende for første gang for nesten fem år siden, på avreisedagen vår til den første store turen, da Attila fikk akutt pulsåreblødning og oljen sprutet utover veien ved Domus Athletica. Men jeg vet at det ordner seg likevel. Bussens innvånere har fantastiske egenskaper når det gjelder å være løsningsorienterte og å  ta vare på hverandre når det kommer litt motstand.

Forrige mandag reiste jeg fra bussen, som etter over to uker på veien hadde begynt å få litt skifte av bemanning. Anders og jeg ble erstattet av Guro og Martin som styrmenn på skuta, og vendte nesa hjemover til jobb og hverdagsliv. Skikkelig vemodig var det, og jeg gråt en liten skvett. Men det var også godt, fordi jeg har fått min porsjon for denne gangen, og andre må få sitt. Og vi får mye ved å være ombord.

Vi får kjent på hvordan vi selv og andre i bussen fungerer, hvordan vi faller inn i roller som noen kanskje har hatt før, mens andre prøver nye ting. Vi får prøvd oss hver dag på beslutninger om hvor vi skal dra og hvor langt vi skal kjøre, prosessen er kontinuerlig og ønskene ofte mange. Vi får personlige opplevelser og samtaler på godt og vondt, og blir bedre kjent. 

En tur med Attila er langt fra ferdig planlagt når den starter, og det er det som er litt av eventyret. Rart vi kommer fram til og blir enige om noen ting vil kanskje mange si, siden ingen egentlig er reiseleder. Vi vet at det ligger steder vi har lyst til å besøke på veien, folk som kommer til og folk som drar på ulike punkter langs ruta, men veldig mye er egentlig åpent for vurdering underveis.

For meg er det heller ikke viktig å ha fastsatte reisemål på rekke og rad, og reisedagene planlagt på forhånd. Det er jo fint å få med seg de beste strendene, de feteste utsiktene og de mest interessante byene, men det viktigste er at vi er på tur og opplever noe sammen, som ikke går an å forestille seg ut i fra guidebøker eller reiseprogram på tv. Det er derfor vi har denne gamle bussen. For å være sammen.

Sender av gårde en tekstmelding til Martin om hvor det ligger Scaniaverksted i Krakow, så kanskje vindusviskerne kan begynne å virke, og Attila kommer seg ombord på Ferga til Trelleborg i morgen kveld selv om det skulle regne. Savner bussen og de gode folka i den. Og jeg forestiller meg hvordan det er å være ombord på bussen akkurat nå, når vi nærmer oss Oslo igjen. Jeg står der på Tøyen når de kommer på søndag kveld.

Bjørn Kjetil

Strange Ways 2012 #5 – No, no! Mr. Techno!

Ost-mitteleuropa har overskredet alle skyhøye forventninger hva angår storslått natur, hjelpsomme og oppriktig interesserte innfødte og historisk sus over store sletter, små landsbyer og brutal stalinistisk funksjonalisme. Det har vært tidvis elendige veistandarder og fjelloverganger som kun med nødskrik, bønner, besvergelser og eksepsjonelt dyktige sjåfører har latt seg forsere av en buss av Attilas kaliber. Det har blitt drukket småguffent lokalt brennevin og satt til livs fantastiske måltider henta ut av østeuropeiske hager, skoger og hav. Vi har sett forstemmende fattigslige bosetninger av romfolk, vi har sett gamle borger, vi har sett dønn anonyme østeuopeiske halvstore byer vi ikke husker navnet på og vakre og berømte gamle byer vi i alle år har lest om i bøkene. Altså berikende, inspirerende og lærerikt på alle måter og bla bla bla.

Men når dette er sagt: HVA INNE I DEN INNERSTE DELEN AV DET SVARTESTE AVLUKKET I HELVETE ER GREIA MED DEN RÆVA TECHNO-MUSIKKEN SOM SPILLES OVERALT?!?!

Det er ingen overdrivelse. Overalt.

Lunch ved en safirblå kilde langt til skogs: UNTZ! UNTZ! UNTZ! fra anlegget i kiosken.

En rolig kald øl i solnedgangen ved en bortgjømt strand ved Adriaterhavet - noen har lagt en 100 meter lang skøyteledning ned fra tavernaen til en høyttaler: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

En bestiller frokost i en skyggefull bakgårdskafe i en pittoresk gamleby: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

En drar opp på en fjelltopp 2500 m.o.h. og skuer utover: UNTZ! UNTZ UNTZ! fra dalbunnen. 

Og når en eventuelt begynner å tenke at en like så godt kan gjøre slutt på alt sammen og styrte seg ut i Donau med lommene fulle av stein: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

Vi snakker her sjølsagt ikke om elektronisk musikk av typen Detroit/Chicago, Kraftwerk, Biosphere, gammal dub eller sånt, men om sjelløs og samlebåndprodusert eurodance av aller aller verste skuffe. Åssen det går an å lage så grufult dårlige remixer av fra før av dårlige dancelåter er et mysterium på linje med.. ja, skikkelig mystiske ting.   

Når vi åpenbart er de eneste gjestene et sted og ydmykt ber folk om i det minste å skru ned litt blir vi møtt med et uforstående "You don´t like music?" eller enda verre, et mildt hoderystende "Sorry, this is the way it functions here". 

Mann- og kvinnskapet på Attila er sjelden tilhengere av internasjonale intervensjoner fra vestlige makter, men enes om at skal det østlige sentraleuropa ha noen framtid, ikke bare som reisemål, men overhodet, må denne musikken stues inn der den hører hjemme; inn på en drittal nattklubb kalt "Adrenalina" eller "Energica" der det sitter fire sure sexister og sturer over en daff longdrink. Og der må den bli.  

Strange Ways 2012 #4 – Albania II

Noen bilder fra Albania

Vi møtte stadig vekk snirklete veier, fjell, betongbalkonger, perfekte strender, ottomanske hus, vannposter, hjelpsomme folk, kilder, fisk, klart saltvann, kulturminner og en for oss uvanlig effektiv sol.

 

1: Parkering i Tirana 2: Kystveien mellom Vlorë og Himarë 3: Bunker på stranda i Himarë
4: Ny og gammel vifte 5: Fjellbyen Gjirokaster 6: Fjellveien mellom Leskovik og Ersekë

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Nå har vi dratt videre til Romania via Makedonia og Bulgaria.

Tredje uke - fiskelykke

Lofoten og Vesterålen bød på fjell, strand, bryggeromantikk, soldager og høljregn. Og fisk, masse fisk. Sei, makrell, torsk, steinbit – og tørrfisk så klart. Tilberedt som wok, burgere, suppe og gryte, eller helt enkelt stekt, grillet eller trekt.

Vi tok ferge fra Bodø til Moskenes. Første stopp var i Hamnøy der vi ble tatt i mot av Elins mor, neste stopp den vakre Hauklandsstranda. Gruppa delte seg grovt i tre; fjellklatrerne, strandslaskene og fiskerne. Siden var vi en dag i Kabelvåg før vi kjørte til Stø, der vi ble tatt i mot av Tronds bror på Gunnar Klo fiskemottak. Vi gikk dronningstien over til Nyksund i etter hvert grøt-tett tåke, men på postkortene vi så når vi kom fram forsto vi at utsikten hadde vært nydelig. Wouts bursdag ble feiret med ballonger og midnattsmiddag i Nordmarka, pannekaker til frokost og bading på Grottebadet i Harstad.

Mannskap: Andreas, Bjørn Kjetil, Cecilie, Jochum, Jordi, Kristine, Lotte, Maria, Morten, Rob, Robin, Rozalie, Trond Ivar og Wout.

Andre uke - Helgelandskysten

Andre uke var prega av kontrasten mellom hva vi opplevde av idyll og ro på bussturen og hva som hadde skjedd i Oslo. Det var vondt å være borte fra byen vår når den var angrepet, men godt å være sammen med nære venner. Turblogging kjentes fjernt da, derfor kommer oppsummeringen av de siste ukene av Strangeways 2011 nesten ett år senere.



Vi kjørte nordover fra Leka 22. juli etter pannekakefrokost til ære for Tores bursdag. Mens vi nøt utsikten på vakre Helgelandskysten kom nyheten om bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo og skytingen på Utøya. Vi møtte Lars i Brønnøysund og dro ut til Torghatten der vi laget camp på gamleskolen etter tur innom kafe med TV. Neste dag gikk vi tur gjennom Torghatten og kjørte til Vevlestad. Rolig døgn med fisking, bål, vafler hos Andreas sine foreldre og tur til «Opus for himmel og jord». I de neste dagene besøkte vi Marmorslottet nord for Mo i Rana, gikk fjelltur på Forøy, fisket sei, gikk tur til Svartisen og plukka sopp. Ved Vatnvatnet ved Bodø var Martin og Liv vertskap for tidenes fest med lam, bål og dansing til morgengry. Så kjørte vi til Bodø for å ta ferge over til Lofoten.

Mannskap: Anders, Andreas, Bjørn Kjetil, Carl Fredrik, Cecilie, Guro Anna, Jochum, Jordi, Lotte, Maria, Morten, Per, Rob, Robin, Rozalie, Sannah, Tore, Trond Ivar og Wout.

Iran

Rydder i flyttelass og fant denne lille boka som jeg fikk av Cecilie i til jul 2007

Første uke - sol og sjø

Den første uka av turen har gitt oss noen gode kjøreetapper, mye sol, indisk mat, konserter, forbrødring mellom nederlendere og nordmenn, mye kokekaffe, fjorder å bade i og fjell å klatre på.




Med Bussen Attila og Blauwe Busje kjørte vi over Valdresflya og Dovrefjell til Todal ved Aure i Nord-Møre. Der besøkte vi Per Anders og Åse. Bussene sto på tunet mens vi var på låvefest og fjelltur.

Vi dro videre til Snillfjord og møtte Guro som hadde sykla fra Trondheim, hun kunne vise oss et fint sted å campe og badeplassen der farfaren hennes har bygget stupetårn.

I Trondheim slapp vi noen av og fikk mange på, før vi kjørte mot øya Leka. Her har vi gått fjelltur i unikt geologisk materiale, sett på hulemalerier og fiska.

Været har vært fantastisk hele veien, og latt oss lage og spise mat utendørs – og bade minst en gang om dagen.

Mannskap: Anders, Bjørn Kjetil, Lotte, Liv, Maria, Martin, Morten, Per, Tore og Øyvind til Trondheim. Anders, Are, Bjørn Kjetil, Carl Fredrik, Cecilie, Guro Anna, Jochum, Jordi, Lotte, Maria, Morten, Per, Rob, Robin, Rozalie, Sannah, Tore, Trond Ivar og Wout kjører videre nordover.

Bussform: Har fiksa trykkluftlekkasje og slark i gir.

Norge på langs

Etter ca 1 km blir første pissepause avholdt.



Torkild og ingrid sier takk for besøk på Koslungen og ønsker dere en fortreffelig tur nordover!

Hyllest til Attila

Av Kåre T. Strøm

Men også et indirekte vel blåst og vel møtt til Cecilie, Maria, Torkild, Morten, Martin, Øyvind, Bjørn Kjetil, Guro Anna, Anders, Ingrid, Andreas og Lotte.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Hyllest til Attila
Melodi: Norsk folketone – Fola fola Blakken

Kjære, kjære bussen!
Slutt er nå din lange vei.
Mye kan vi si om deg,
men ikke ”helledussen”.

Hjelpeløs og liten
er du ikke, heldigvis.
Du har ytt hva kunne gis
og nå er du så sliten.

Det ble krøll i starten
før den første grensestein.
Hjelpa den var ikke sein,
og snart var du i farten.

Lange mil i Russland
rista deg til siste skru,
men om natta drømte du
søtt om et bedre bussland.

Uff den Karakorum,
aldri så du slik en hei,
men du fant den rette vei
til slettelandets forum.

India har veier
med begrensa busstortur.
Men med slik trafikk-kultur
blir overleving seier.

Så dro du mot vesten.
Selskap av bevæpna mann
var en del av Pakistan.
Men det gikk bra - forresten.

Grenser å passere,
flere uhell, store, små.
Attila står stødig på
og lar seg reparere.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Du har gitt dem sjanser
på en reise, helt unik;
inntrykksfull og fargerik
for alle åpne sanser.

Du var den stabile,
du har vært det trygge hjem
midt i kaoset rundt dem.
Nå skal du få litt hvile.

Er tanken til å fatte?
Når du sover, smått om senn,
kommer Guro Anna hen
og klapper deg på rattet.

kts

Oslo by, St. Bernhardshund

Nå er det E6 strakaste veg til Oslo. Vi kjørte fra Malmø i dag morges og har nå passert Gøteborg. Det er fest ved bussen i Sofienbergparken i kveld kl. 20, kom kom, se etter en stor grå buss, men det visste du jo. Vi ses! Håper klutsjen vår holder.

Siste dag

Nå sitter vi på Bob Hund-konsert på Orange. Det er ikke så mange her, men god stemning. Og nå klatrer jammen Rock-Thomas på høytalerne, akkurat som på nitti-tallet.
I går spilte My Bloody Valentine den høyeste konserten jeg har hørt, og en av de beste. Den var verdt den nedsatte hørselen. Etterpå var det Neil Young og diverse Balkan-ting før natta oppløste seg selv etter mye surr og rør i leiren i P99.

Judas Priest

Nå står vi her og hører på Judas Priest på Orange. De spiller "Between The Hammer And The Anvil" akkurat nå, og bildet illustrerer hvordan vi hastet for å rekke hit. Og rett etterpå hender My Bloody Valentine og Neil Young i rask rekkefølge, og så masse Balkan-greier.
I går ble en lang dag, 16 timer med konserter, hvor Mogwai og Battles tok kaka, sammen med førnevnte Yoyooyoy.

Yoke & Yohs

Roskilde er i gang som bare det. Torsdag spilte Radiohead og Lady Saw dritbra konserter, og nå har vi nettopp sett Yoke & Yohs, Kirsten Ketsjer og Yoyooyoy Special Occasion Orchestra. Det var for vildt. Fredagen blir lang og hard, og avsluttes med Motorpsycho kl. 2 i natt.

P er det nye L

Nå er det gang i den her. Vi har akkurat avsluttet opptak av "Intet nytt fra festivalcampen", et radioprogram som sendes på Radio Nova FM 99.3 i Oslo-området (eller på nettradio) i kveld kl. 20. Det blir nytt program hver kveld denne uken, så tune in, turn on og drop out med oss, så blir det omtrent som om du er her selv.
Vinden har forøvrig løyet litt, og campen blomstrer med stadig flere folk og mer ting som flyter rundt og blir gaffet til telt og kropper. Nå kommer Espen i kveld, etter mye fram og tilbake, og det er bare å kaste seg på bølgen. Billetter går for langt under pålydende fra slukørete svartebørshaier som får som fortjent.
P og L i overskriften er navn på områder her på campen. L er området vi befant oss alle tidligere år, før sandtaket spiste opp halve Øst. Nå begynner vi å akseptere skjebnen, og P er ikke et dårlig sted å være. Vi har til og med fjordgløtt, dvs. vi kan se badesjøen viss vi reiser oss opp fra de nyinnkjøpte festivalstoler. Og nå er det avsted for å møte Morten, aka Sture.

Vind

Så campen vår blåste overende. Ingen av de som sov der fortjente å våkne opp til at ikke det som var der i går ikke fortsatt var der i dag. Men nå er det faktisk i orden. Vinden kan ingen slå over ende, ler du, Men ta bare en titt innom P99, der er det ingen som ler, minst av alt vinden. Nå er det bardunene som regjerer.

Camp opprettet på Roskilde

Fytte hælvete. Hva får 20000 mennesker til å stå i en tettpakket kø i 8-10 timer midt på natta på et jorde i Danmark? Hvorfor gjør vi dette? Svaret unngår meg for øyeblikket, men i løpet av den neste uken vil jeg nok kunne rettferdiggjøre det. Festivalprogrammet er veldig bra, og vi kommer til å bli en stor og flott gjeng etterhvert. Foreløpig er vi Øyvind, Torkild, Maria og Martin, pluss Arne, Torkilds Radio Nova-kompis.

Til alle dere som kommer og skal bo i campen: Den ligger i kvadrat P99, som er sør-øst på Camping East. Det er langt borte fra alt, og man skulle tro at vi kunne funnet et sted litt nærmere vårt kjerneområde, men virkelig, det var sykt mange mennesker før oss i køen, og det var sykt mange mennesker bak oss i køen som fikk plass enda lenger borte. Men campen er fin og stor, vi har holdt av masse plass til folk som kommer med telt utover i uka. Les mer nedenfor om hvordan du finner oss.

Når du går sørover mot område P, så vil du se noen svære betongtønner på rekke langs gjerdet på høyre side. Gå ned til den siste av disse. Campen vår ligger nå på din venstre side, tvers ovenfor den siste av betongtønnene. Vi har et dobbelt partytelt og én hvit og én grønn presenning.

Bussen er parkert på den nyopprettede busscampen, som ligger ved parkeringsplassen et par hundre meter sør for inngang vest.

Nå er det EM-finale om et par timer, og konsertene er i gang på campingscenen. God festival!

Eksil Amsterdam

Bussen Attila er i Sarajevo, og jeg er i Amsterdam. Amsterdam er en veldig fin by å være i, men jeg savner altså bussen allerede etter fem dager. I nesten elleve måneder har den vært hjemmet mitt. Det er trangt om plassen, og ikke så veldig privat, men det er der jeg har senga mi, sakene mine og samboerne mine. Både bussen og samboerne mine er altså i Sarajevo, den siste byen som er planlagt å dra til før hjulene ruller videre mot Danmark.

Som selvpålagt og selvlært tekniker på bussen ligger det hele tiden i bakhodet en uro for at noe kan gå i stykker igjen. Lista over ting som vi har måttet reparere begynner å bli lang. Men jeg håper og tror at den vil holde den siste biten.

Og så håper jeg at alle har det like bra som mandag morgen da jeg tok bussen til Dubrovnik flyplass. Da stod bussen parkert ved en fjordidyll ved Adriaterhavet, og jeg tipper alle fikk seg et bad da de våkna. Resten av turen kommer til å gå kjempefint. Jeg vet at Maria passer på å hvile litt hver dag, at Cecilie gjør håndleddsøvelsene sine, at Torkild og Morten pusser tenna nesten hver kveld, og at Martin passer på at han er uthvilt til han skal kjøre det siste brettet gjennom
Tyskland til Danmark og Roskilde Festival, der vi møtes igjen.

Mot slutten

Cecilies filosofiske betraktninger fra veien:

Klokka er ni. Eller kanskje åtte. Noen ganger elleve. Jeg hører vannet bli satt på og snart siver kaffelukta gjennom bussen. Det er nesten som hjemme bortsett fra at sengetøyet kanskje er en anelse mere skittent tatt vaskemuligheter i betraktning. Senga jeg sover i er i hvert fall myk som hjemme. Men lydene rundt meg er annerledes. Det er ofte trafikkstøy, motordur fra lastebiler eller sus fra elver. Tidlig om morgenen mens det fortsatt er mørkt, vekker bønneropene meg. I hvert fall når vi er i muslimske land. Det er nesten blitt noe hjemlig over det også, som en trofast hanes galen.

Hver morgen er den samme. Stå opp, vaske seg, drikke kaffe, spise frokost, ta oppvaska, koste bussen. Kjøre. Med mindre vi står stille. Da sover vi gjerne lenge, spiser sent, leser, gjør turistting eller vanlige ting som internett eller handling av mat. Kanskje man reiste for å komme bort fra hverdagen, men hverdagen innhenter en. Hverdagen på bussen er ikke som hjemme sant nok, det en ny hverdag bestående av nye, kjedelige rutiner - også på reisefot trenger man mat, rene klær, do og dusj. Sistnevnte en anelse mere vanskelig enn hjemme, men så lenge man har vann, vaskefat og såpe - og ikke minst våtservietter, kommer man langt. Do er det tildels verre med. Er det krise setter vi opp portapottien vår som vanligvis står under bussen.

Utenfor bussen eksisterer en annen verden; noen ganger har denne bestått av palmer, terrassedyrkede marker, kuer og vannbærende kvinner, andre ganger av grå, slitte sovjetblokker og falleferdige trehus eller av store fjell og endeløse sletter. Det som normalt ville føltes fremmed, føles ikke lenger like fremmed. Hverdagen har allerede tatt oss og gjort den ellers eksotiske utsikten til rutine. Bare når vi entrer nytt farvann, et nytt land, når landskapet antar en ny formasjon eller vi har et nær(døden)møte med en annen trafikkant, kikker jeg nysgjerrig opp fra boka, kun for å kunne konstatere at dette var jammen flott før jeg returnerer til virkeligheten i boka. Noen ganger stirrer jeg dog monotomt ut av vinduet i timesvis, men det er ikke til å legge skjul på at en viss form for blaserthet etter mange måneder på veien, har oppstått. Og like fullt er det øyeblikk hvor vi flokkes måpende rundt de få vinduene i bussen som man kan se ut av for å beundre utsikten eller små detaljer i landskapet.

Det å reise på denne måten er i seg selv ikke så stort og uvirkelig, det er selve valget om å dra ut på en slik tur som er det store valget, som Ingrid nevnte her om dagen. Å være på veien føles merkelig vanlig, nærmest ordinært. Man tar en buss, fyller den med folk og følger veiene dit man vil. Det er veier overalt. Og om ikke veiene holder, kjører man en annen vei. Så lett er det selv om det er vanskelig å tro. Så lett føles det i hvert fall etter mange måneder på tur. Selvfølgelig har vi hatt problemer, men ingen problemer til nå som ikke har latt seg løse. Overalt har vi møtt vennlighet, en mye større vennlighet enn jeg kunne forestille meg. Verden er stort sett et vennlig sted må jeg konstatere.

Som veiturist blir man møtt på en helt annen måte enn som vanlig backpacker eller charterturist. Vi blir det eksotiske innslaget i omgivelsene og folk har overalt gitt oss gaver, mat, alkohol, til og med penger. Man føler seg selvfølgelig litt priviligert som kan reise ut i verden på en slik måte; ta med seg hjemmets goder og samtidig se verden ut av vinduet. En eks-offiser fra den britiske hæren som vi møtte i India nevnte at det finnes et slags hierarki for turister. Nederst er backpackerne, så kommer charteturistene, deretter sykkel-turistene, og så oss på øverste plass. Vi som har tatt med oss hjemmene våre på tur. Han hadde selv blitt pensjonert som 42 åring fra hæren, og grunnet på hva han skulle ta seg til. Sammen med kona si solgte han huset, kjøpte en landrover og kjørte ut i verden. Det er med andre ord ikke kun gamle hippier eller eventyrlystne unge som begir seg ut på landeveien; tvert om var de fleste "overlanderne" vi møtte påfallende "vanlige". Til felles hadde de at alle var nærmere 40-50 år med bra jobber og voksne barn bak seg. Vi var med andre ord de yngste i flokken.

Her om dagen innså jeg at jeg har bodd nesten ett år i buss. Det har jeg ikke tenkt noe videre over før. Jo, selvfølgelig har jeg tenkt at jeg har vært på reisefot et år i en buss, og det er også slik jeg kommer til å referere til turen i fremtiden, men ikke at jeg har bodd i en buss sammen med ni andre mennesker i ett år. Det er jo faktisk det jeg også har gjort. Jeg har overlevd til nå nesten elleve måneder i en buss sammen med ni andre. Jeg hadde ikke overlevd i Oslo under de samme boforholdene, det er helt sikkert. Man blir merkelig "large" når man er på reisefot fordi det kun er for en begrenset tidsperiode. Hadde dette vært hverdag-hverdag hadde jeg hatt større problemer med å overleve konstant rot i midtgangen bestående av sure sokker, truser, kamerating og annet søppel, for ikke å snakke om seter som alltid er fyllt med bøker og datamaskiner. Jeg er selv også en synder, så jeg skal ikke late som om jeg ikke er en del av problemet, men jeg er overrasket over hvor ryddig jeg faktisk kan være når jeg tar meg sammen. Og det har jeg gjort i snart et helt år. Lurer på om jeg kan holde trenden gående når jeg kommer hjem.

Jeg er også overrasket over hvor godt det hele har gått sånt rent sosialt. 10 mennesker i en buss og man skulle tro at her burde det brake løs av og til, at folk skulle rotte seg sammen og lage allianser slik de gjør i Robinson og andre overlevelsesserier, men nei. Kanskje det er selvkontroll, kanskje det er fordi mange kjenner hverandre på godt og ondt fra før av eller kanskje det er fordi dette er virkelighet og ikke en tv-serie, og som alle vet så er virkeligheten mere kjedelig enn tv-verdenen. Resultatet har i hvert fall blitt; ingen store krangler og ingen kjipe allianser, derimot har mange kjærestepar og nye vennskaper sett dagens lys.

Klokka er seks. Ute begynner det å mørkne. Vi ser etter et sted å parkere bussen. Alt fra klostre til politistasjoner har fungert som overnattningssteder, men nå er vi ved Svartehavskysten og det er perfekte campingsteder i hver sving med superb utsikt over grønne åser, stup, klipper og blått hav så langt øyet rekker. Vi nærmer oss Europa - vi er i Europa - skriftspråket ser merkelig kjent ut og allikevel ganske så uforståelig. Tyrkia føles som hjemme - bare litt annerledes.

Turen går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg noe særlig i løpet av disse elleve månedene på veien; jeg kommer i hvert fall ikke hjem i flagrende gevanter og følelsen av at jeg har sett lyset. Heldigvis. Men én ting er sikkert - verden er ikke så stor som før. Om ikke annet har disse elleve månedene utvidet geografikunnskapene mine og gjort Europa til en liten del av en stor verden. Det er i hvert fall noe.

Radio Internjet

Torkild har laget radioinnslag fra bussen og stedene vi har besøkt gjennom hele turen. Du har kanskje hørt de på NRK P2. Her er noen av de beste:

Spising i Kashgar:
Morten er fyllesjuk i Kashgar, Kina, og prøver de lokale spesialitetene.

Banya i Bishkek:
Banya er russisk badstu, dritvarmt og man klasker seg med greiner og blader. Torkild og Morten testet det i Bishkek, Kirgisistan.

Shyrdakbekjennelser:
Shyrdak (ordforklaring) har det blitt mye av, og her noen eksempler.

Georgisk snut:
Vi får øl og vodka av georgisk trafikkpoliti. Anders og Torkild skyter med pistol.

Det er mer på lager. Følg med her framover.