Cecilies filosofiske betraktninger fra veien:Klokka er ni. Eller kanskje åtte. Noen ganger elleve. Jeg hører vannet bli satt på og snart siver kaffelukta gjennom bussen. Det er nesten som hjemme bortsett fra at sengetøyet kanskje er en anelse mere skittent tatt vaskemuligheter i betraktning. Senga jeg sover i er i hvert fall myk som hjemme. Men lydene rundt meg er annerledes. Det er ofte trafikkstøy, motordur fra lastebiler eller sus fra elver. Tidlig om morgenen mens det fortsatt er mørkt, vekker bønneropene meg. I hvert fall når vi er i muslimske land. Det er nesten blitt noe hjemlig over det også, som en trofast hanes galen.
Hver morgen er den samme. Stå opp, vaske seg, drikke kaffe, spise frokost, ta oppvaska, koste bussen. Kjøre. Med mindre vi står stille. Da sover vi gjerne lenge, spiser sent, leser, gjør turistting eller vanlige ting som internett eller handling av mat. Kanskje man reiste for å komme bort fra hverdagen, men hverdagen innhenter en. Hverdagen på bussen er ikke som hjemme sant nok, det en ny hverdag bestående av nye, kjedelige rutiner - også på reisefot trenger man mat, rene klær, do og dusj. Sistnevnte en anelse mere vanskelig enn hjemme, men så lenge man har vann, vaskefat og såpe - og ikke minst våtservietter, kommer man langt. Do er det tildels verre med. Er det krise setter vi opp portapottien vår som vanligvis står under bussen.
Utenfor bussen eksisterer en annen verden; noen ganger har denne bestått av palmer, terrassedyrkede marker, kuer og vannbærende kvinner, andre ganger av grå, slitte sovjetblokker og falleferdige trehus eller av store fjell og endeløse sletter. Det som normalt ville føltes fremmed, føles ikke lenger like fremmed. Hverdagen har allerede tatt oss og gjort den ellers eksotiske utsikten til rutine. Bare når vi entrer nytt farvann, et nytt land, når landskapet antar en ny formasjon eller vi har et nær(døden)møte med en annen trafikkant, kikker jeg nysgjerrig opp fra boka, kun for å kunne konstatere at dette var jammen flott før jeg returnerer til virkeligheten i boka. Noen ganger stirrer jeg dog monotomt ut av vinduet i timesvis, men det er ikke til å legge skjul på at en viss form for blaserthet etter mange måneder på veien, har oppstått. Og like fullt er det øyeblikk hvor vi flokkes måpende rundt de få vinduene i bussen som man kan se ut av for å beundre utsikten eller små detaljer i landskapet.
Det å reise på denne måten er i seg selv ikke så stort og uvirkelig, det er selve valget om å dra ut på en slik tur som er det store valget, som Ingrid nevnte her om dagen. Å være på veien føles merkelig vanlig, nærmest ordinært. Man tar en buss, fyller den med folk og følger veiene dit man vil. Det er veier overalt. Og om ikke veiene holder, kjører man en annen vei. Så lett er det selv om det er vanskelig å tro. Så lett føles det i hvert fall etter mange måneder på tur. Selvfølgelig har vi hatt problemer, men ingen problemer til nå som ikke har latt seg løse. Overalt har vi møtt vennlighet, en mye større vennlighet enn jeg kunne forestille meg. Verden er stort sett et vennlig sted må jeg konstatere.
Som veiturist blir man møtt på en helt annen måte enn som vanlig backpacker eller charterturist. Vi blir det eksotiske innslaget i omgivelsene og folk har overalt gitt oss gaver, mat, alkohol, til og med penger. Man føler seg selvfølgelig litt priviligert som kan reise ut i verden på en slik måte; ta med seg hjemmets goder og samtidig se verden ut av vinduet. En eks-offiser fra den britiske hæren som vi møtte i India nevnte at det finnes et slags hierarki for turister. Nederst er backpackerne, så kommer charteturistene, deretter sykkel-turistene, og så oss på øverste plass. Vi som har tatt med oss hjemmene våre på tur. Han hadde selv blitt pensjonert som 42 åring fra hæren, og grunnet på hva han skulle ta seg til. Sammen med kona si solgte han huset, kjøpte en landrover og kjørte ut i verden. Det er med andre ord ikke kun gamle hippier eller eventyrlystne unge som begir seg ut på landeveien; tvert om var de fleste "overlanderne" vi møtte påfallende "vanlige". Til felles hadde de at alle var nærmere 40-50 år med bra jobber og voksne barn bak seg. Vi var med andre ord de yngste i flokken.
Her om dagen innså jeg at jeg har bodd nesten ett år i buss. Det har jeg ikke tenkt noe videre over før. Jo, selvfølgelig har jeg tenkt at jeg har vært på reisefot et år i en buss, og det er også slik jeg kommer til å referere til turen i fremtiden, men ikke at jeg har bodd i en buss sammen med ni andre mennesker i ett år. Det er jo faktisk det jeg også har gjort. Jeg har overlevd til nå nesten elleve måneder i en buss sammen med ni andre. Jeg hadde ikke overlevd i Oslo under de samme boforholdene, det er helt sikkert. Man blir merkelig "large" når man er på reisefot fordi det kun er for en begrenset tidsperiode. Hadde dette vært hverdag-hverdag hadde jeg hatt større problemer med å overleve konstant rot i midtgangen bestående av sure sokker, truser, kamerating og annet søppel, for ikke å snakke om seter som alltid er fyllt med bøker og datamaskiner. Jeg er selv også en synder, så jeg skal ikke late som om jeg ikke er en del av problemet, men jeg er overrasket over hvor ryddig jeg faktisk kan være når jeg tar meg sammen. Og det har jeg gjort i snart et helt år. Lurer på om jeg kan holde trenden gående når jeg kommer hjem.
Jeg er også overrasket over hvor godt det hele har gått sånt rent sosialt. 10 mennesker i en buss og man skulle tro at her burde det brake løs av og til, at folk skulle rotte seg sammen og lage allianser slik de gjør i Robinson og andre overlevelsesserier, men nei. Kanskje det er selvkontroll, kanskje det er fordi mange kjenner hverandre på godt og ondt fra før av eller kanskje det er fordi dette er virkelighet og ikke en tv-serie, og som alle vet så er virkeligheten mere kjedelig enn tv-verdenen. Resultatet har i hvert fall blitt; ingen store krangler og ingen kjipe allianser, derimot har mange kjærestepar og nye vennskaper sett dagens lys.
Klokka er seks. Ute begynner det å mørkne. Vi ser etter et sted å parkere bussen. Alt fra klostre til politistasjoner har fungert som overnattningssteder, men nå er vi ved Svartehavskysten og det er perfekte campingsteder i hver sving med superb utsikt over grønne åser, stup, klipper og blått hav så langt øyet rekker. Vi nærmer oss Europa - vi er i Europa - skriftspråket ser merkelig kjent ut og allikevel ganske så uforståelig. Tyrkia føles som hjemme - bare litt annerledes.
Turen går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg noe særlig i løpet av disse elleve månedene på veien; jeg kommer i hvert fall ikke hjem i flagrende gevanter og følelsen av at jeg har sett lyset. Heldigvis. Men én ting er sikkert - verden er ikke så stor som før. Om ikke annet har disse elleve månedene utvidet geografikunnskapene mine og gjort Europa til en liten del av en stor verden. Det er i hvert fall noe.
