Vi synker!

Vi har kjørefri dag i Uidapur, en av Rajastans mest romantiske byer, full av fort, flytende palasser og grønne papegøyer, marinert i historiske sus. Men ennå sover vi som unger og gleder oss til å fortsette med det i mange timer.

Shit!

En oversvømelse lenger oppi gata har gjort halve parkeringsplassen til gjørmehøl over natta. Bussens venstre side har synki minst tjue centimeter når Morten er ute og tisser. Sola har såvidt stått opp. Guro, vi synker!
Jeg prøver å rygge oss ut av uføret. Da synker vi tjue nye centimetre. Jeg får det for meg at bussen kommer til å velte. Så gaernt går det ikke, men eksosrøret er under vann og med motoren på høres det ut som om Attila holder på å forgå ved drukning. Han hviler på støtfanger, bånnpanne, fjaeringsppheng og andre edle deler. 12 tonn sugd fast i tjukk leire. Helvete! Ut herfra kommer vi ikke aleine. Og vi er usikre på hvor hel det er mulig å få Attila ut.
Vi skal ikke klø oss så lenge i hue før vi er omringet av 30 ivrige indere som alle har en mening om hvordan vi skal komme på rett kjøl. Noen sier jekk, andre mener kran.

Vi blir satt i kontakt med byens crane walla(kranmann) og etter en halvtime kommer en gul lovende kranbil med mange store kroker. Plutselig er det ikke bare vi som sitter fast. Redningskrana har valsa rett i uføret.


Den har heldigvis bedre forutsetninger enn vår tunge lave buss. Snart er det gang i den.

Bussen må heises skrått opp, i mange omganger. For hver gang slenges steiner under fordekket slik at krana til slutt får heisa bussen opp og ut på den trygge asfalten.
Jeg biter ikke negler til vanlig, men her fant jeg meg sjøl med hele fingre inni munnen. Aldri sett bussen fly så høyt.


Attila kommer ikke fra dette uten skrammer, men det er mest av den kosmetiske sorten og alle vitale organer fungerer som de skal. Puh! Vi behøver ikke fly hjem.

Punjabi Dreams

After one night in a brand new hotel in Dehli ASCCPCI (Atilla Soft Core Communist Party Crew of India) hitched a ride with a bus full of Norwegian overlanders heading for the Pakistani border. Nice! At first they seemed really nice offering mineral water and some kind of finger chips, but after a while we started to suspect that something was wrong. "Yea, yea.. we've been traveling all the way from Norway, but now we're heading home again." There was especially this one guy who almost couldn't move his head... and he kept repeating .. "Manjinders place, Manjinders place".. spooky indeed.

After a quick overnight stop in the obviously fascist controlled city of Chandigarh, also known as "The City Beautiful", ASCCPCI got their suspicions confirmed! We're we not at all going to Atari city at the Pakistani border, we were going to some strange place called Punjabi Bagh. The Norwegians in the bus got more and more exited and anxious when we got closer to this place. "Best cook in Punjab.. Manjinders Place.. 2000 people ceremony .. great place". Only time could prove them right or wrong.

We we finally got to this place they stopped the bus and we stepped out of the North Indian reality covered with dust and dirt and whatnot and into a beautiful garden with a live waterfall lit by small lights all accompanied by sweet sweet Punjabi techno music. In the middle of it all was a fantastic castle only matched in beauty by the great Taj Mahal. Who could know that such a paradise lay hidden just meters from the road covered with dusty scooters, horses and bicycles so old that the Indians could only have gotten them from the British colonists.

After this everything seems blurry, the people of the Norwegian bus must belong to some secret Sikh caste because the servants of this man Manjinders Place offered us the most fantastic Indian dishes with flavours you could only dream about. Could it be real? Amazing dancers keeping our eyes busy while we where munching on cake and chicken and drinking like mad westerners in some kind of a psychedelic dream. Could it be?

The next morning ASCCPCI woke up and everything was gone. The palace, the food, the eclectic dancers, the lights and all that was left was a bus full of sleeping Norwegians. ASCCPCI decided to hit the road and hitched a ride on a cart pulled by an old camel. It must all have been a dream. Or could it be that the Norwegians put some strange Indian drug in the finger chips? We will never know, but dream or not, definitely an awesome experience for the ASCCPCI.

Roots and Kultcha

Okei. Det blei prata mye om Full Moon party og dancing på Värsta Grymma Partyt i Goa da vi satt på porchen i Kerala og drakk kruttkaffe. Planer blei lagt, intensjoner ymta frampå og løfter inngått om hva vi skulle ta oss til i Goa etter en lazy måned i Sør-India... Men hva skjedde? Vi surra oss opp til Sør-Goa og endte opp på Agonda beach, også kjent som "last quiet beach" i Goa. Da vi forsiktig spurte "where's the party?" i Agonda var det bare spørsmålstegn i øynene på folka.. "Party? No party here.." Sånn gikk no dagan og før vi visste ordet av det satt vi på en te-sjappe i Maharastra, staten nord for Goa, med en følelse av uforretta sak. Da var det bare en ting vi kunne gjøre. Atilla party crew jumped ship og haika med første og beste TATA truck mot vår Mount Zion, Party Zone nr. 1.. Värsta Grymma Partyt i Nord-Goa! Yay!

Fan där står man... Midt ute på landsbygda i India og drømmer om frilynte russere och frika Israelere med fake dreads. Og på landsbygda i India er det INGENTING.. bortsett fra chai da. Alltid chai. Chai chai chai. Chai og Kuer. Og fluer og kuer og chai. Etter par timer på chai-sjappa kom vi oss på en lokalbuss og endte opp i en liten by med togstasjon i en by med et navn som verken undertegnede eller noen andre i ASCCPCI (Atilla Soft Core Communist Party Crew of India) fikk med seg. Etter en haug med Black Coffee, STRONG and no sugar kom vi oss på toget sørover på tross av en desorientert konduktør som påsto at "Goa.. Nooo.. Other Direction.."

En rickshawtur til "fixed price" 350 rupi sammen med en fri sjel, Jess fra England, var det som skulle til for å få oss resten av veien til det forjettede land. 150 meter inn i shoppinggata bestående av flagrende gevanter, hippie-shyrdak og psykedeliske t-skjorter fikk vi roet oss med et par Kingfishere og tenkte, "ka nu?"

Etter noen dager i strandhytta på Arambol hadde vi fortsatt ikke finni Värsta Grymma Partyt selv om noen svensker i nabolaget påsto at det var et sted som hadde hatt fest forrige tirsdag. Topp stemning. Opp hovedgata.. til venstre, og så til høyre, og så til venstre og litt oppi der. Det stedet fant vi aldri, men derimot møtte vi to danske og en norsk jente i vill flukt fra et hotellrom der rottene ramla ned fra taket natta lang. I sin desperasjon tok de to stakkarslige og out-partyed norske gutter under sin avbalanserte, skandinaviske paraply og sørga for at ASCCPCI hadde litt selskap da vi skulle slurpe kingfisher og prate skit. Men Värsta Grymma Partyt blei det ikke noe av.

Arambol Beach er litt som et eventyrland for voksne litt frika mennesker med en hang mot det gode liv sånn litt på halv tolv. Kort oppsummert. Litt blanding av Neverland, Lothlorien, Monkey Island og Syden. 1000 nesten like strandkafeer i klassisk backpacker-fashion med akkurat den samme menyen med den samme musikken og de samme folka. Alle stedene serverer mat fra all over the place; Indian-Veg, Non-veg, Continental, Chinese, Israeli og Italian. Alt smaker litt det samme og man kan begynne å lure på hvorfor de ikke bare serverer en god Chicken Buryani i stedet, like greit det.

Dagain gikk no i Arambol også, men vi fikk ihvertfall kryssa av mange punkter i boka vi ikke visste at fantes. Trommesirkel, check. Toppløse russere i G-Streng, check. Henge med drita Reggae-svenske på 6. dagen, check. Holy Tree, check. Det siste var kanskje den eneste nær-spirituelle opplevelsen i Goa. Et hellig tre langt inni skauen med en hellig mann(sadhu) som ville at vi skulle smake på chill-loomet hans. Det blei mye prat om long-timers etter det. "Skulle vi ikke bare blitt her et par år, starta bissniss eller no.. Pølse i lompe med rekesalat hadde jo gått som hakka møkk her."

Now get a Goan?

Man blir faktisk rastløs og litt sliten av å gjøre ingenting for lenge. Så på fredag konsulterte vi travel agent etter litt om og men og et par dager ekstra dro vi oss opp etter ørene og kasta oss på lokalbussen til Party beach #1 .. sier de.. Anjuna Beach. Egentlig skulle vi pelt oss på toget nordover og hooka opp med bussen i Mumbai, men Goa time beveger seg litt treigere enn vanlig time.. "One more day.." Resultatet blei ihvertfall flybilletter til Dehli med Spice Jet til 5.000 rupi stykket og en siste sjanse i Goa. Hælja på Anjuna.


Värsta Grymma Partyt 2!

I India er det tre årsider, Høy-Sesong, Sesong og ikke-Sesong. Høy-Sesongen varer fram til slutten av januar, Sesong slutter omtrent i mai og i ikke-sesongen skjer det ikke en dritt. Da vi kom til Anjuna var Sesongen skikkelig på hell. Alt vi fant på stranda var bleikfeite russere, loppebefengte bikkjer og kuer i slapp positur. Det var faktisk på nippet til at vi ga opp vår søken etter Goas legendariske og for vilde partyscene. Men det var da det skjedde. Vi var ute på lørdaskvelden og tenkte at noe måtte skje, men neida.. "Weekend.. no party.. police trouble". Men til vår forbløffelse kom plutselig en indisk kompis bort til oss på på In-stedet Lillyput og ga oss en feit flyer med påskriften: "ROOTS & KULTCHA: Roots Reggae, Raggamuffin, Dancehall, Soca madness, Special Dubplates and Exclusive RMX".. Wooooot!!!

Så her sitter vi i kjent positur. Kingfisher og bølgebrus. Lomma full av flyers og klokka nærmer seg dancehall-time. Nu kan festen börja!

Haile Selassie I!

Selecta BK & Rastafarvind

The Day I Made It to the News

It was quite a normal day in Kerala, except, maybe it was new years eve and I had dressed up in my new 120 rupee-dress (meaning something like 15-20 kr) bought in the big city near by, instead of walking around in my normal rags. Today was also the day of the elephant parade down at Cherai beach and we were all going there to watch.

As we were waiting for the elephants to arrive, we had a cup of coffee (meaning chicory-powder coffee with alot of milk and sugar; I don't know if it actually goes under the term "coffee", but it is nice anyway), which I didn't finish straight away. Being very into my camera, deleting pictures, I looked up only to realise I was being photographed with two big-shot cameraes.

The next day our caretaker Albert, came by and said that I was now famous "all over India," showing me the newspaper. I had made it to the front page with a small text saying something about tourists, Cherai beach and elephants ( if you can read Malayam, you are more than welcome to translate!).

As I am writing this, just an hour with ferry across the sea to Mumbai, I guess my destiny is sealed; Bollywood next.

Bokbussen, januar 2008

Det blir mye lesing. Med alle gode intensjoner om å "få gjort noe" - spille musikk, fikse noe greier på bussen, stikke ut og se det lokale tempelet/kirken/moskéen/ruinen av et fort - så blir det heller til at en setter seg ned og leser. Du får ikke meg til å unnskylde meg for at jeg leser bøker, men det kan innvendes at når man for en gangs skyld kjører til en annen verdensdel i buss, så forventer man kanskje av seg selv litt større engasjement i de nære ting. "De nære ting" her (hvor nå det er for øyeblikket) er jo så annerledes, uforståelige, ukjente, fremmede, at de burde, ja fortjener, å være gjenstand for standhaftig årvåkenhet, nitidig granskning. I hvert fall nysgjerrig skepsis eller interessert åpenhet. I det minste en pliktskyldig titt?

Nei. Her leses bøker.

Vi har i bussen et lite bibliotek. Hyllene er bygd og malt hvite av flittige hender (ikke mine), og de har svart båndstrikk til å holde bøkene på plass når vi kjører. Veiene utenfor Norge holder grei standard, for all del, men bøker har en tendens til å ville ut av hyllene. Og jeg hjelper dem gladelig med det, men bare én om gangen, og i mitt eget tempo. Derfor svart båndstrikk. Bibliteket var fullt allerede før vi forlot Norge. Jeg tror vi var overengstelige for ikke å ha med nok lesestoff. En berettiget frykt. Prøv å forestille deg: russisk landevei, kasakhstanske stepper, kirgisiske fjell, kinesiske murer. Men du har lest alt du har med av bøker. Hva gjør du? Leser de en gang til? Gjør noe annet enn å lese? Begynner å grine?

Vi var omtrent ti mennesker (jeg vet ikke lenger hvor mange som er med på denne turen, eller hvem, og på hvilke strekninger) som delte denne dystopien, og resultatet ble selvfølgelig at de svarte båndstrikkene har fått kjørt seg bra fra dag én. Bøker tyter ut av hyllene. Det er helt umulig for én enkelt av oss å få lest alle bøkene som ble med. Og det selv om en hel hylle er dedikert guidebøker. Et par bøker finnes til og med i flere eksemplarer. "Life of Pi" av Yann Martel leste jeg for et par år siden, og på bussen har den gått fra hånd til hånd. Det er en fantastisk bok. En stund var det tre ekspemplarer av "Life of Pi" ombord. Vi vet vi fikk den ene i avskjedspresang, eller fikk vi to eks som gave fra to forskjellige personer? Hvilke? Og hvem hadde med det tredje? Eller var det bare to eks hele tiden?

En annen bok det er to av ombord er "Imperiet" av Ryszard Kapuscinsky, den polske journalist og forfatter av klassikere innen reiselitterturen. Men den er det nesten ingen som har lest ombord, og den hadde jeg også lest før vi reiste. Kapuscinsky skriver med medfølelse og innsikt om steder og mennesker i tidligere Sovjetunionen. Veldig lærerik lesing før en tur som går gjennom minst seks forhenværende sovjetrepublikker. Visste du at de lager cognac i Georgia?

Frykten for å gå tom for lesestoff har ikke gitt seg. En skulle tro at synet av bibliteket vårt, og det ser jeg jo daglig, ville gi en trygghet om at det er nok bøker for en stund. Vi skal bare være borte et år. Dette er ikke "Beagle" eller "USS Enterprise".

Eller kanskje det bare er gleden ved å gå i en bokhandel og gå amok. Jeg var håpefullt innom noen bokhandlere på veien gjennom Russland og Kasakhstan. Innen Kirgisistan hadde jeg gitt opp. Enhver butikk hvor det sto knigy (bøker) på et skilt gikk jeg innom. Kanskje de hadde en engelsk-seksjon? Bare en liten en? De hadde ikke det. Det endte med at jeg kjøpte "Brødrene Karamasov" av Fjodor Dostojevsky på russisk. Kurt Vonnegut (eller en av karakterene i bøkene hans, jeg husker ikke, og det går sikkert for det samme, ihvertfall viss det var Kilgore Trout som sa det) har sagt at den eneste boken som er verdt å lese her i livet er denne. Jeg er ikke nærmere å ha lest den etter denne anskaffelsen, så mye er sikkert. Et års kveldskurs i russisk er ikke nok.

Jeg fikk V.S. Naipauls "Literary Occasions" til jul. Dette er en bok om bøker og om skriving, og det er et essay der om Joseph Conrad som vekket min interesse. Tilfeldigvis hadde jeg kjøpt en samling noveller av Conrad ("Selected Short Stories") i Kina, jeg tror det var i Chongqing, jo det var der, for vi skulle til å ta en 40-timers togtur og det verste som kan skje når man reiser er jo, som vi har sett, å gå tom for lesestoff. Jeg fikk ikke lest disse novellene i Kina, eller i Pakistan eller Nepal, og til slutt glemte jeg hele Conrad. Men da jeg fant "Heart of Darkness" i Fort Kochin, Kerala, kom jeg på samlingen med noveller, og begge bøkene fant veien til bunken som har etiketten "Leses med en gang etterpå den du holder på med nå". Dette er høyst reell og fysisk bunke, ikke en kjedelig og abstrakt liste eller én eller to bøker som ligger pent oppå hverandre ved siden av senga. Jeg har vurdert å få laget en tilhenger til bussen her i India, hvor alt er billig, for å lettere å få fraktet bunken med bøker under denne etiketten.

Men først var det jul, og jeg fikk altså Naipaul-boka, og den havnet først i samme bunke, men da jeg fant essayet om Conrad i innholdsfortegnelsen måtte rekkefølgen endres. Jeg leste først "Selected Short Stories" og så "Heart of Darkness". Conrad er litt vanskelig å komme innpå. Det har sikkert med det hundre år gamle språket å gjøre, men etter en side eller to kommer en inn i flyten, og du blir belønnet med setninger som denne: "As he walked on, all these noises combined together into a piece of elaborate music whose harmonious phrases came persuasively through a great disorderly murmur of voices and shuffling of feet on the gravel of that open space." Det er fullt av engelske ord man egentlig ikke forstår, men som likevel får mening. Jeg vet ikke hva det betyr at et anskikt er "haggard". Likevel er det klart for mitt indre øye hva som karakteriserer dette ansiktet. Kan jeg forklare det med ord? Nei.

Alle historiene er skrevet som "historie-i-historie", hvor fortelleren treffer en fyr som i sin tur forteller en spennende eller interessant historie. Disse historiene handler mest om sjømenn, anarkister, grever, den slags. Det er fortreffelig materiale, og det er mye av det som er basert på Conrads egen erfaring som sjømann. Dette blir en forklart i introduksjonen. Hvem hadde trodd at introduksjoner til litterære verk kunne være interessante? Og da jeg sjekket litteraturlisten til introduksjonen fant jeg referanser til ikke mindre enn to tidsskrifter dedikert til Conrad-forskning! "Conradiana" og "The Conradian" heter de! Dette gjør meg av uforklarlige grunner glad.

Her må jeg i sannhetens tjeneste få melde at flere andre bøker ble lest mellom jul og Conrad-bøkene. "The Mystic Masseur" kjøpte jeg også i Fort Kochin, mens "India In Mind" har blitt med bussen helt fra Tronsmo i Oslo. Dette er en antologi med tekster om India av så forskjellige forfattere som Kipling, Ginsberg, Naipaul, Orwell, Hesse og mange flere.

En bølge spilte meg et puss en gang da jeg skulle stupe uti vannet på Cherai Beach. Jeg landet med hodet først i sanden, holdt på å drukne og bli lam, men ble reddet av vennene mine og tilbrakte noen dager på et hyggelig sykehus i Ernakulam. Der leste jeg "The Salmon of Doubt" i sengen. Det var svært tungt. Ikke fordi boka er kjedelig eller noe, for Adams' siste bok er morsom nok, den, men jeg kunne kun ligge på ryggen, og måtte lese ved å holde boka opp foran meg. I den lille kiosken på sykehuset hadde de boka om Richard Dawkins, og for et deilig sammentreff: Dawkins har nemlig skrevet epilogen til "Salmon". Jeg leste denne og "The Complete Polysyllabic Spree" i hengekøya utenfor huset vårt i Cherai, ute av stand til å gjøre noe særlig annet. Men hva annet enn å lese bøker i en hengekøye kan man ønske seg?

Øverst i bunken ligger nå "Literary Occasions", og jeg kan virkelig ikke vente lenger nå. Den må leses. Den ligger øverst.

---

Bøker kjøpt:
"An Area of Darkness" - V.S. Naipaul
"The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul
"Heart of Darkness" - Joseph Conrad
"Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.)
"The Salmon of Doubt" - Douglas Adams
"Official Rules of Card Games" - United States Playing Card Company

Bøker lest:
"The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul
"India In Mind" - Pankaj Mishra (red.)
"The Salmon of Doubt" - Douglas Adams
"Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.)
"The Complete Polysyllabic Spree" - Nick Hornby
"Heart of Darkness" - Joseph Conrad
"Selected Short Stories" - Joseph Conrad

A Get A Goan!

The previous week some of the crew went to Hampi to check out the temples and hordes of Israeli. The rest of us just kept the lights down low in Agonda. After eating everything they have to offer here (including greek souvlakis) we have to get a goan and move north. On the way to Delhi and Amritsar we'll pass Mumbai and try to stop for a couple of days in tourist infested Agra where Taj Mahal is located. The trip to Amritsar on the Indian-Pakistan border will probably take about two weeks so just wish us luck in the North Indian traffic.

For most of the crew keeping the body cool in the Arabic Ocean and drinking Kingfisher will be replaced by black hijabs and strong Iranian Tea with lots of sugar. That goes for most of the crew, but for the coalition of interests called "Singelklubben" a visit to Goa isn't complete without a real party including dancing on the beach, hard hard Goa trance and hooking up with some real old timer hippies. At the moment singelklubben consists of myself (oyvind) and BK and we're leaving the bus heading 50 km north to where the party scene is most crazy and crowded with nude Australian girls dancing on the beach... At least that's what they're saying. After the weekend when the Goan gets rough we'll try to catch up with the bus on its way to Delhi. So wish us luck and hope that we don't join the long-stayers up there. I have been thinking of joining a sitar school that lasts minimum 7 years, but we'll see.

So long.

Last Paradise of Goa

For the first time during our travels, we have found a small community of overlanders at Agonda beach in southern Goa, and stay at a real camp site. And it's great. Our closest neighbours is an italian family we met in Pochara, Nepal. Experienced travellers who have been in India many times since the early 90's. They claim Agonda is the last paradise of Goa, and that might well be right. The palmfringed beach about 50 metres from the bus even has a good surf at times. Not that we surf, but we sure like jumping about in the waves. The biggest problem we have is the cows, who eat anything, including our books if left out.

Life here consists of swimming, reading, writing, discussing ideas, cooking food and doing the dishes, fetching water from the well, and drinking a little bit of that ol' Kingfisher of course. And trying to get the sand out of the bus. Last night Atilla filmclub showed a horribly low quality chinese DVD version of the first Harry Potter film, a very popular initiative especially among the children living close by. When our electricity went out, a neighbour happened to have a generator. And when the cheap DVD finally gave in, another neighbour came running with another copy of the same film! During the unplanned intermission we had some really tasty brownies, comming all the way from Astrid Knutsen in Nissedal, Norway. Thanks!

India, no problem.


Our Italian neighbours have finished the laundry of the day.


This guy comes every morning selling fresh cakes and bread. Brown bread, even!


View towards the sea.

Photos by Ingrid Sunde Koslung