Mot slutten

Cecilies filosofiske betraktninger fra veien:

Klokka er ni. Eller kanskje åtte. Noen ganger elleve. Jeg hører vannet bli satt på og snart siver kaffelukta gjennom bussen. Det er nesten som hjemme bortsett fra at sengetøyet kanskje er en anelse mere skittent tatt vaskemuligheter i betraktning. Senga jeg sover i er i hvert fall myk som hjemme. Men lydene rundt meg er annerledes. Det er ofte trafikkstøy, motordur fra lastebiler eller sus fra elver. Tidlig om morgenen mens det fortsatt er mørkt, vekker bønneropene meg. I hvert fall når vi er i muslimske land. Det er nesten blitt noe hjemlig over det også, som en trofast hanes galen.

Hver morgen er den samme. Stå opp, vaske seg, drikke kaffe, spise frokost, ta oppvaska, koste bussen. Kjøre. Med mindre vi står stille. Da sover vi gjerne lenge, spiser sent, leser, gjør turistting eller vanlige ting som internett eller handling av mat. Kanskje man reiste for å komme bort fra hverdagen, men hverdagen innhenter en. Hverdagen på bussen er ikke som hjemme sant nok, det en ny hverdag bestående av nye, kjedelige rutiner - også på reisefot trenger man mat, rene klær, do og dusj. Sistnevnte en anelse mere vanskelig enn hjemme, men så lenge man har vann, vaskefat og såpe - og ikke minst våtservietter, kommer man langt. Do er det tildels verre med. Er det krise setter vi opp portapottien vår som vanligvis står under bussen.

Utenfor bussen eksisterer en annen verden; noen ganger har denne bestått av palmer, terrassedyrkede marker, kuer og vannbærende kvinner, andre ganger av grå, slitte sovjetblokker og falleferdige trehus eller av store fjell og endeløse sletter. Det som normalt ville føltes fremmed, føles ikke lenger like fremmed. Hverdagen har allerede tatt oss og gjort den ellers eksotiske utsikten til rutine. Bare når vi entrer nytt farvann, et nytt land, når landskapet antar en ny formasjon eller vi har et nær(døden)møte med en annen trafikkant, kikker jeg nysgjerrig opp fra boka, kun for å kunne konstatere at dette var jammen flott før jeg returnerer til virkeligheten i boka. Noen ganger stirrer jeg dog monotomt ut av vinduet i timesvis, men det er ikke til å legge skjul på at en viss form for blaserthet etter mange måneder på veien, har oppstått. Og like fullt er det øyeblikk hvor vi flokkes måpende rundt de få vinduene i bussen som man kan se ut av for å beundre utsikten eller små detaljer i landskapet.

Det å reise på denne måten er i seg selv ikke så stort og uvirkelig, det er selve valget om å dra ut på en slik tur som er det store valget, som Ingrid nevnte her om dagen. Å være på veien føles merkelig vanlig, nærmest ordinært. Man tar en buss, fyller den med folk og følger veiene dit man vil. Det er veier overalt. Og om ikke veiene holder, kjører man en annen vei. Så lett er det selv om det er vanskelig å tro. Så lett føles det i hvert fall etter mange måneder på tur. Selvfølgelig har vi hatt problemer, men ingen problemer til nå som ikke har latt seg løse. Overalt har vi møtt vennlighet, en mye større vennlighet enn jeg kunne forestille meg. Verden er stort sett et vennlig sted må jeg konstatere.

Som veiturist blir man møtt på en helt annen måte enn som vanlig backpacker eller charterturist. Vi blir det eksotiske innslaget i omgivelsene og folk har overalt gitt oss gaver, mat, alkohol, til og med penger. Man føler seg selvfølgelig litt priviligert som kan reise ut i verden på en slik måte; ta med seg hjemmets goder og samtidig se verden ut av vinduet. En eks-offiser fra den britiske hæren som vi møtte i India nevnte at det finnes et slags hierarki for turister. Nederst er backpackerne, så kommer charteturistene, deretter sykkel-turistene, og så oss på øverste plass. Vi som har tatt med oss hjemmene våre på tur. Han hadde selv blitt pensjonert som 42 åring fra hæren, og grunnet på hva han skulle ta seg til. Sammen med kona si solgte han huset, kjøpte en landrover og kjørte ut i verden. Det er med andre ord ikke kun gamle hippier eller eventyrlystne unge som begir seg ut på landeveien; tvert om var de fleste "overlanderne" vi møtte påfallende "vanlige". Til felles hadde de at alle var nærmere 40-50 år med bra jobber og voksne barn bak seg. Vi var med andre ord de yngste i flokken.

Her om dagen innså jeg at jeg har bodd nesten ett år i buss. Det har jeg ikke tenkt noe videre over før. Jo, selvfølgelig har jeg tenkt at jeg har vært på reisefot et år i en buss, og det er også slik jeg kommer til å referere til turen i fremtiden, men ikke at jeg har bodd i en buss sammen med ni andre mennesker i ett år. Det er jo faktisk det jeg også har gjort. Jeg har overlevd til nå nesten elleve måneder i en buss sammen med ni andre. Jeg hadde ikke overlevd i Oslo under de samme boforholdene, det er helt sikkert. Man blir merkelig "large" når man er på reisefot fordi det kun er for en begrenset tidsperiode. Hadde dette vært hverdag-hverdag hadde jeg hatt større problemer med å overleve konstant rot i midtgangen bestående av sure sokker, truser, kamerating og annet søppel, for ikke å snakke om seter som alltid er fyllt med bøker og datamaskiner. Jeg er selv også en synder, så jeg skal ikke late som om jeg ikke er en del av problemet, men jeg er overrasket over hvor ryddig jeg faktisk kan være når jeg tar meg sammen. Og det har jeg gjort i snart et helt år. Lurer på om jeg kan holde trenden gående når jeg kommer hjem.

Jeg er også overrasket over hvor godt det hele har gått sånt rent sosialt. 10 mennesker i en buss og man skulle tro at her burde det brake løs av og til, at folk skulle rotte seg sammen og lage allianser slik de gjør i Robinson og andre overlevelsesserier, men nei. Kanskje det er selvkontroll, kanskje det er fordi mange kjenner hverandre på godt og ondt fra før av eller kanskje det er fordi dette er virkelighet og ikke en tv-serie, og som alle vet så er virkeligheten mere kjedelig enn tv-verdenen. Resultatet har i hvert fall blitt; ingen store krangler og ingen kjipe allianser, derimot har mange kjærestepar og nye vennskaper sett dagens lys.

Klokka er seks. Ute begynner det å mørkne. Vi ser etter et sted å parkere bussen. Alt fra klostre til politistasjoner har fungert som overnattningssteder, men nå er vi ved Svartehavskysten og det er perfekte campingsteder i hver sving med superb utsikt over grønne åser, stup, klipper og blått hav så langt øyet rekker. Vi nærmer oss Europa - vi er i Europa - skriftspråket ser merkelig kjent ut og allikevel ganske så uforståelig. Tyrkia føles som hjemme - bare litt annerledes.

Turen går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg noe særlig i løpet av disse elleve månedene på veien; jeg kommer i hvert fall ikke hjem i flagrende gevanter og følelsen av at jeg har sett lyset. Heldigvis. Men én ting er sikkert - verden er ikke så stor som før. Om ikke annet har disse elleve månedene utvidet geografikunnskapene mine og gjort Europa til en liten del av en stor verden. Det er i hvert fall noe.

Here We Come, Constantinople

This week we are staying in Istanbul. The bus is nicely situated in Kadiköy on the Asian side, only a molotov's throw from the Bosphorus. There has already been bathing in hamam, and I will tell you this, gentle reader: we needed it. Tonight, which is Tuesday, is Ingrid's night, because she is going home on Friday. Anders joins us (again) on Saturday, and Sunday we're off to Bulgaria. The Lord willing, Øyvind might also re-board the bus one of there days. June is Balkan month for Attila the bus, and any tips for destinations in former Yugoslavia is greatly appreciated.

Radio Internjet

Torkild har laget radioinnslag fra bussen og stedene vi har besøkt gjennom hele turen. Du har kanskje hørt de på NRK P2. Her er noen av de beste:

Spising i Kashgar:
Morten er fyllesjuk i Kashgar, Kina, og prøver de lokale spesialitetene.

Banya i Bishkek:
Banya er russisk badstu, dritvarmt og man klasker seg med greiner og blader. Torkild og Morten testet det i Bishkek, Kirgisistan.

Shyrdakbekjennelser:
Shyrdak (ordforklaring) har det blitt mye av, og her noen eksempler.

Georgisk snut:
Vi får øl og vodka av georgisk trafikkpoliti. Anders og Torkild skyter med pistol.

Det er mer på lager. Følg med her framover.

Retrospective: an Indian road diary

Ahead of us are 2500 kilometres across India - from the Nepalese border in the North to Kerala in the South. 2500 kilometres on roads that are better than the Russian roads (all roads are messured in "Russian standard"), but even though the roads are fine, one has to remember that they are also full of people, cows, richshaws, dogs, bikes, motorbikes, trucks and busses, and actually a car now and then. The following text never made it to the blog when it should have, but if you want to read about life on the road, this is a ten days road diary from when we enter India until we reach Bangalore where we met friends and family.

Day 1, the 5th of December 2007:
We cross the Indian border at sunset after paying a rediculously small "bakshish" (bribe) to the border officer so that he won't look through the bus. Maria meets a Canadian couple and ask if they want a lift to Gorakphur which they gladly accept. In a small village we buy some food to cook in the bus and the Canadians buy some whisky and rum. A big crowd is gathering while Maria and I are buying the vegetables. Staring and pointing. Coming from Nepal this intruding curiosity is overwhelming, but I am soon to learn that this is India; nosy and curious people everywhere. Not to mention that we don't really blend into the landscape around us in a big grey bus with pale faces peeking out behind blue curtains. While we are buying food a young boy asks if we want to park at the local policestation for the night. His father is the police officer. During our trip we have parked at a hospital, outside a convent, on a practise ground for a driving school (we came after dark and didn't realise until we woke up and saw all the cars driving round us) and at a parking lot for a 24-hours open supermarket. Sleeping at a police station will be a good contribution for our list over strange places to park. We accept.

Day 2:
We get up late and eat the rest of the bread we bought in Pokhara at the German Bakery. The Canadians get off at Gorakhpur, but we continue driving until it gets dark. Finding a place for a bus with a toilet near by is hard - in India there are mostly only "open air" toilets which would be fine if there weren't always a gang of people staring at you as soon you get out of the bus. The roads are extremely busy with people and cows everywhere. We are in one of the most populous state of India, Uttar pradesh, which might explain all the people, but it doesn't explain why the trucks are driving in the middle of the road and the feeling of almost crashing into them every time they pass us. After a bit of searching we park at a bus station which has a public toilet. As usual tens of people are surrounding our bus, just staring. Some of them knock on the door and wants to see the interior. Something breaks and Morten asks a boy where to put it. He just points at the ground. Some minutes later he says enthusiasticly "India is great". We don't know yet. Afterwards we eat dal, rice and chapati at a very local and a bit dodgy cafe. The expression "Indian Roulette" is a good way to explain the risks our stomachs might go through every time we have a meal, but it seems we all have survived the Indian's food bullets for this time. Most of us were struck by the Nepalese ones.

Day 3:
Getting up early (at 7) to get to Varanasi after eating some bananas for breakfast. After a while we find a decent looking restaurant along the road and eat lunch. We arrive at Varanasi around three o'clock and without any problems we find a hotel described in lonely planet as a place for overlanders (we are not the only ones, but we might have the only 12 metre long bus). We manage to squeese the bus into the parking lot and some of us get a room at the hotel and some stay in the bus. The hotel has everything; swimming pool, internet, massage, good food so there is no reason to leave the hotel this evening (the trick is to look for a semi-expencive hotel where they usually have a parking lot), but we agree to get up at 5:30 to take a boat trip on Ganges at sunrise.

Day 4:
After the boattrip and some shopping (a new inverter for electricity and new mirrors since they get knocked off the bus every now and then when meeting trucks). The people left on the bus are: Bjørn Kjetil, Martin, Maria, Morten and me (Cecilie). Ingrid and Torkild will take the train to Kerala and scout for good places to park the bus. Anders, Andreas and Guro are all back in Norway. The bus feels empty and we think someone is missing quite often, but it is easier to count to five than ten. We park after an hour driving at a nice truck stop with a good restaurant. Maria makes gløgg and we see "Nightmare before christmas". It doesn't feel like christmas though in +25 celcius.

Day 5:
Getting up at seven again eating breakfast in the bus. Maria and I found some cheese in Varanasi which makes us think about a good, Norwegian breakfast even though the toast doesn't really recemble kneip. Today we cross the border to a new state, Madhya pradesh which according to the guidebook is less populated and the people are more educated. The landscape changes into hills, plateaus, red earth and trees. Some monkeys are running around along the road. Occationly the roads are empty which until now has been unthinkable. A boy runs over the road and is almost hit by our bus. I think about what we have heard - if a person or a cow are hit by a car, apparently a mob will come and lynch you, so if the unlikely situation should happen, we just have to drive to the nearest policestation without stopping. We find a quite expencive hotel (by Indian standards) and park our bus there for 500 rupees and get access to toilet, shower and electricty.

Day 6:
Today we saw an elephant for the first time. It was suddenly just there - enormous compared to the small man on top - by the road in a village. In an intimate encounter with a truck, the mirror fell off, but did not break and was soon back on place.

Day 7:
We are driving through Kipling land and a new state: Maharashrtra. There are signs like "Kipling restaurant and Bar" and pictures of Mogwli and Baloo on big boards are telling us we are defintly in the woods where Mogwli grew up. It does feel like being a part of this story as we are surrounded by old, old trees and long alleys with monkeys running along the road. A monkey is sitting on a stone with the legs hanging down like a small child as to reassure us of our common heritage. Just 30 kilometres away there is a national park with some of Indias last tigers wandering around. Who knows, maybe we will see a lost tiger today? In Nagpur there are signs in the midst of the road attempting to teach us some lessons of driving to fast. "Impatient on road - patient in hospital" or "Better late in this world than first in that world", not to mention the truth in "Reach home in peace, not in pieces." Through India there has always been a crowd gathering around the bus, sometimes they are cheering and Morten claims that he feels like a rock star when paying road tax. This is later confirmed when a boy comes to the bus and asks for our autographs. Life as a rock star is hard. A new two-lane highway is partly finished making the road at times extremely good but also at times very humpy and the double bed in the back of the bus falls down. Obviously we are coming a bit too early, in a year's time the same route will take half the time on the super new highway.

Day 8:
Tired eyes and Morten has a hangover after staying up half the night with a road engineer drinking whisky and beer. The night before we parked at a bar and restaurant and had a couple of beers and some other experiences with a man that was just a bit too curios when we were going to the toilet. But we keep to the schedule and get up at seven as usual. The landscape changes as does the food and the written language (this is where the 70's aestetics has gotten its inspiration for sure) as we drive into a new state, Andryha Pradesh. Even the colour of the soil seems to be changing from deep red to yellow and brown and people seem to be getting poorer again. For the first time we are stopped at the police check point. They ask how many people we are and confirm our answer by saying " ahh, two ladies and three people". Afterwards we have a cup of tea and a silent conversation in four plastic chairs together with the officer in charge. It takes two hours and later a new stop is required when one of the bus' front tires punctures in the middle of nowhere. With (too much?)help from some people in the usual crowd (17 at the most) and our own good skills, a new tire is put on and we are ready to drive again after one and a half hour. In the evening we park at a Rajehstan dhaba (cafe/truckstop) and is soon adopted by the owner. It is not everyday a bus with foreigners stop at his dhaba.

Day 9:
Someone is knocking on the door at 7.30 telling us that tea is ready. They are all up waiting for us at the dhaba and after some personal hygiene we all drink some tea. But the food seems to be far away, or maybe they just want us to stay as long as possible? At 10.30 we can finaly leave after a good Rajahstan breakfast consisting of rice porridge and parathaka (bread with herbs and potato this time). The heat is getting closer as we drive further south and so are the snakes. As we sit and talk, a snake suddenly comes from nowhere and snake its way between Martin's legs before anyone notices. This turns out to be a good thing realizing that it is poisenous snake and that we were "velly, velly lucky". From now on we all look a bit more to the ground when walking around. When driving through Hyderabad one is again remained of the huge contrasts in this country. A commercial board is telling us that we can get swimming pool, 24 hours security, supermarket, children's playground, parking space and laundry service if we buy an appartment in a super modern complex. This seems centuries away from the reality one see along the road and in the Indian countryside. In search for an A1 (an Indian truck stop chain with showers, good food and toilets), we drive after dark, but have to give up searching for one. We park at a dhaba with "open air" toilet instead.

Day 10, the 14th of December:
A bit afraid of repeating the late departure from yesterday, we say no to tea and breakfast at the dhaba we stayed overnight. The owner must have thought that one cannot drive without ones morning tea, and soon after we get five small plastic cups with tea and milk to go for free. It has been a hot, humid night and after just 20 kilometetres we pass an A1, but since we are certain to reach Bangalore tonight (one day earlier than expected!)a shower is yet not required. The traffic consist of new, smart cars and old trucks. Later we reach Bangalore and rent an aparment with four bedrooms. Three friends from Norway are waiting for us there and we relax for a couple of days after many days on the road before we take the final stretch to Kerala.

Hello, Turkey

The bus is too old, the customs inspector said. Problem. A mix of charm and desperation got us into this country as well, however, as you can see from the photo. Looking forward to mezze, raki and what have you.


Bye, Georgia

Camping in the countryside of the Adjaria region the last couple of days, we have had the ultimate Georgian experience. Impossibly green forests, mountain gorges and welcoming locals. And almost no rain. Tonight we're dining in Batumi, wishing Anders good luck on his way home tomorrow. Tomorrow is also the day when we'll go to Turkey. Georgia has been rainy but sweet, and the food will be missed, except maybe the cheese bread with raw egg on top.

Bus Life

Are you wondering who we are? Cecilie has put together a photo set on Flickr with some snapshots of everyday bus life, and some nice shots of the interior of our fine vehicle. Head over to Cecilie's Flickr pages and have a peek.

The Black Sea

Finally, after 10 countries and almost 30000 km, we are washing our enemies' blood off our boots in the Black Sea. Having not seen the sea since India, the sound of waves and seagulls lull us to sleep each night, and we whisper slow words to one another each morning. Do we try to have as good a time as humanly possible? Maybe, we're trying.

Strangeways Featured

Since we are a bit lazy bloggers at the moment (and maybe generally), we are happy to tell that someone else has done some work for us. We met Trygve in Yerevan who is a red cross youth delegat and generally a great guy. He spent a weekend on the bus, camping in Armenia, and wrote about the experience on his blog Armenia and Me. We also met up in Tblisi in Georgia the following week. Hope to see you again later!

Armenia; det forjettede land

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad for å se en russer igjen; i hvert fall ikke en ordknapp grensevakt eller en dame med utslått 80-talls hår og miniskjørt. Men etter tre timer på den iranske grensestasjonen og ikke minst etter tre uker i Iran, var Armenia blitt vårt forjettede land. Ikke det at Iran ikke var vakkert og folk ikke var hyggelige og alt det der, men savnet etter litt øl, vodka og utildekket hår var etter hvert blitt så stort at jubelen sto i taket da vi endelig kunne kaste sløret og kjøre inn over den armenske grensa. Det føltes rett og slett som å komme hjem.

(Bildet viser Guro i god Kaukasus-stil sammen med Abo)



Kontrasten mellom Iran og Armenia kunne ikke ha vært større - fra flatt ørkenlandskap til store fjell og frodige daler, fra alkohol-forbud til overflod av vodka, øl og orghee (hjemmebrent på bær) fra ris og tørr kylling til ost, pølse og brød og selvfølgelig; fra islam til kristendom. Vi er tross alt i den eldste kristne nasjon i verden, noe alle klostrene og kirkene vitner om. Det eneste Iran og Armenia til nå har hatt til felles har vært gjestfriheten.

Allikevel slår armensk gjestfrihet alt jeg har opplevd før. Det begynte riktignok med en noe blandet gjestfrihet etter å ha strandet med kokende motor i fjellene rett etter å ha kjørt over grensen til Armenia. Vi vet fortsatt ikke om motorproblemene kommer av de høye kaukasiske fjellene eller om det er ettervirkninger fra vannpumpe-skiftet vi hadde utenfor Tehran, men kokte gjorde i hvert fall motoren. Abo skulle vise seg å være en den lokale "business"mannen som solgte alt fra diesel til diamanter. Det endte også med at han skulle selge oss kylling tre ganger så dyrt som i butikken og helst ha betalt for parkeringen utenfor hans dasja (sommerhus)- eller rønna hans om du vil. Vi vet dog ikke om det var vodkaen som talte denne morgenen ettersom han akkurat hadde tømt tre melkeglass med vodka og hadde fått dollargliset fram, eller om han kanskje alltid var full og klar til å tjene litt ekstra.

Heldigvis kom en armensk-amerikansk jente som vi tilfeldigvis hadde møtt i hovedstaden Yerevan med sin norske kjæreste, Trygve (som jobber for Røde Kors) for å campe med oss og for første gang kunne vi ha tilnærmet samtaler med hverandre. Avskjedslunsjen sto Mishas søte kone Zoia for; stekt fisk med brød, ost og yoghurt. Vi lovde å komme tilbake en annen gang til mere mat og sylta bær som Zoia sa hun
ville lage til oss etter som hun allerede betraktet oss som sine barn.

Senere opplevde Martin og jeg nok en gang gjestfriheten i de kaukasiske fjellene. Etter å ha fulgt en gammel kjerrevei oppover fjellet tok Martin og jeg en pust i bakken da en mann dukket opp med en bunt villasparges (som vi ikke fikk altså, men tenk at det vokser asparges vilt!) og en flaske vodka. Man kan ikke avslå vodka i et
vodka-land, så etter noen skåler fortsatte vi oppover inntil engård/seter kom til syne. En ung gutt forsøkte å roe ned hundene sine før faren hans dukket opp og ville gi oss lunsj. Egg ble stekt, brød og ost servert sammen med den lokale hjemmebrenten. Vi satt inne i hytta og spiste mens de satt utenfor og ventet; det er ikke alltid
like lett å kommunisere så de tenkte kanskje at det var like greit åla oss være i fred til vi var ferdig med maten. Våre russiske gloser består stort sett kun av hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, navn på forskjellige matvarer og stor/liten/veldig liten (lurt å kunne når man skal fortelle hvor mye vodka de skal helle på glassene...) På hjemturen ble vitaminbehovet dekket da en bil stoppet opp og en eldre dame med en rad gulltenner kom ut for å gi oss en bunt med epler. Det ble med andre ord en gjestfri dag.


Armenere er ikke bare gjestfrie, men også kulturelle. Yndlingbeskjeftigelsen til den vanlige Yerevanboer må være kafe- og operabesøk etter alle kafeene og operaens dominerende plassering i hovedstaden å dømme. Og faktisk har jeg da også vært på opera for første gang i mitt liv. Armensk opera. Det var både trist og fint siden den endte slik alle operaer gjør - med dødelig kjærlighet.

Bussen har det også fint i Armenia (bortsett fra kokende motor selvfølgelig). Her er den i sitt ess; dens tenkt funksjon blir endelig utnyttet til fulle med camping, bål og gå turer i fjellene langt(?) borte fra nysgjerrige indeere og et tørt Iran. Men det har også sin bakside. Den ene er selvfølgelig flåtten som har gjort sitt inntog. Skummelt lite dyr som vi tar daglige sjekk for. Den andre siden er den sedvanlige vodka-baksiden: fulle menn i ladaer med andre ord. Vår fine dag i fjellene endte derfor med med at jekken vår ble stjålet (fordi det var den eneste som logisk nok var utenfor bussen i og med at den ble brukt til å få bussen mere rett). Og gårsdagens natt endte likefullt med at et av våre gassbluss ble stjålet (den ble sannsynligvis glemt da vi prøvde å flykte fra de fulle mennene inn i bussen etter at de kom tilbake for andre gang.)

Til tross for dette har Armenia klart inntatt en av plassene mine på topp-tre lista over favorittland. Det er så ubeskrivelig vakkert her; det er vår og alt er grønt, frukttrærne blomstrer og lukta er deilig frisk. Den lukter som norsk vår-jord. Det har vært sykt vakkert å kjøre gjennom de kaukasiske fjellene. Det er høye fjell, snødekte topper, vidder, stup, kløfter, bekker, klostre og kirker som for mitt vedkomne slår Himalaya ned i støvlene. Jeg har aldri måpt så mye over en så kort periode i hvert fall, og jeg er ikke et måpende menneske. Men til tross for en uslåelig natur og en enorm gjestfrihet, må jeg nevne at for armenere er ikke alt bare fryd og gammen. Det er et fattig land med store kontraster (som de fleste andre land vi har kjørt igjennom) - spesielt mellom land og by. Det er et land hvor 10 mennesker ble drept under demonstrasjoner den 1.mars mot innsettelsen av den nye presidenten etter det mange mener var et korrupt valg (det er det ikke tvil om), og det er et land hvor økonomien visstnok er 70% svart.

Men det er som å være hjemme merkelig nok. Og det er ikke kun maten og vårlukta som bidrar med denne følelsen, også babuskaene minner om bestemoren min fra nord-Norge - i det hele tatt innser jeg etter mine reiser gjennom tidligere post-sovjetiske land hvordan nord-norsk kultur forståelig nok har blitt påvirket av det gigantiske nabolandet. Lukter, mat, innredning; jeg kunne like godt ha sittet på kjøkkenet hjemme hos bestemoren min på Breivikeidet den gangen hun levde. Det er nok hovedgrunnen til at det hele føles merkelig hjemmekjært, 27 000 km hjemmefra (med omveien via India vel og merke).

Cecilie