Armenia; det forjettede land

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad for å se en russer igjen; i hvert fall ikke en ordknapp grensevakt eller en dame med utslått 80-talls hår og miniskjørt. Men etter tre timer på den iranske grensestasjonen og ikke minst etter tre uker i Iran, var Armenia blitt vårt forjettede land. Ikke det at Iran ikke var vakkert og folk ikke var hyggelige og alt det der, men savnet etter litt øl, vodka og utildekket hår var etter hvert blitt så stort at jubelen sto i taket da vi endelig kunne kaste sløret og kjøre inn over den armenske grensa. Det føltes rett og slett som å komme hjem.

(Bildet viser Guro i god Kaukasus-stil sammen med Abo)



Kontrasten mellom Iran og Armenia kunne ikke ha vært større - fra flatt ørkenlandskap til store fjell og frodige daler, fra alkohol-forbud til overflod av vodka, øl og orghee (hjemmebrent på bær) fra ris og tørr kylling til ost, pølse og brød og selvfølgelig; fra islam til kristendom. Vi er tross alt i den eldste kristne nasjon i verden, noe alle klostrene og kirkene vitner om. Det eneste Iran og Armenia til nå har hatt til felles har vært gjestfriheten.

Allikevel slår armensk gjestfrihet alt jeg har opplevd før. Det begynte riktignok med en noe blandet gjestfrihet etter å ha strandet med kokende motor i fjellene rett etter å ha kjørt over grensen til Armenia. Vi vet fortsatt ikke om motorproblemene kommer av de høye kaukasiske fjellene eller om det er ettervirkninger fra vannpumpe-skiftet vi hadde utenfor Tehran, men kokte gjorde i hvert fall motoren. Abo skulle vise seg å være en den lokale "business"mannen som solgte alt fra diesel til diamanter. Det endte også med at han skulle selge oss kylling tre ganger så dyrt som i butikken og helst ha betalt for parkeringen utenfor hans dasja (sommerhus)- eller rønna hans om du vil. Vi vet dog ikke om det var vodkaen som talte denne morgenen ettersom han akkurat hadde tømt tre melkeglass med vodka og hadde fått dollargliset fram, eller om han kanskje alltid var full og klar til å tjene litt ekstra.

Heldigvis kom en armensk-amerikansk jente som vi tilfeldigvis hadde møtt i hovedstaden Yerevan med sin norske kjæreste, Trygve (som jobber for Røde Kors) for å campe med oss og for første gang kunne vi ha tilnærmet samtaler med hverandre. Avskjedslunsjen sto Mishas søte kone Zoia for; stekt fisk med brød, ost og yoghurt. Vi lovde å komme tilbake en annen gang til mere mat og sylta bær som Zoia sa hun
ville lage til oss etter som hun allerede betraktet oss som sine barn.

Senere opplevde Martin og jeg nok en gang gjestfriheten i de kaukasiske fjellene. Etter å ha fulgt en gammel kjerrevei oppover fjellet tok Martin og jeg en pust i bakken da en mann dukket opp med en bunt villasparges (som vi ikke fikk altså, men tenk at det vokser asparges vilt!) og en flaske vodka. Man kan ikke avslå vodka i et
vodka-land, så etter noen skåler fortsatte vi oppover inntil engård/seter kom til syne. En ung gutt forsøkte å roe ned hundene sine før faren hans dukket opp og ville gi oss lunsj. Egg ble stekt, brød og ost servert sammen med den lokale hjemmebrenten. Vi satt inne i hytta og spiste mens de satt utenfor og ventet; det er ikke alltid
like lett å kommunisere så de tenkte kanskje at det var like greit åla oss være i fred til vi var ferdig med maten. Våre russiske gloser består stort sett kun av hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, navn på forskjellige matvarer og stor/liten/veldig liten (lurt å kunne når man skal fortelle hvor mye vodka de skal helle på glassene...) På hjemturen ble vitaminbehovet dekket da en bil stoppet opp og en eldre dame med en rad gulltenner kom ut for å gi oss en bunt med epler. Det ble med andre ord en gjestfri dag.


Armenere er ikke bare gjestfrie, men også kulturelle. Yndlingbeskjeftigelsen til den vanlige Yerevanboer må være kafe- og operabesøk etter alle kafeene og operaens dominerende plassering i hovedstaden å dømme. Og faktisk har jeg da også vært på opera for første gang i mitt liv. Armensk opera. Det var både trist og fint siden den endte slik alle operaer gjør - med dødelig kjærlighet.

Bussen har det også fint i Armenia (bortsett fra kokende motor selvfølgelig). Her er den i sitt ess; dens tenkt funksjon blir endelig utnyttet til fulle med camping, bål og gå turer i fjellene langt(?) borte fra nysgjerrige indeere og et tørt Iran. Men det har også sin bakside. Den ene er selvfølgelig flåtten som har gjort sitt inntog. Skummelt lite dyr som vi tar daglige sjekk for. Den andre siden er den sedvanlige vodka-baksiden: fulle menn i ladaer med andre ord. Vår fine dag i fjellene endte derfor med med at jekken vår ble stjålet (fordi det var den eneste som logisk nok var utenfor bussen i og med at den ble brukt til å få bussen mere rett). Og gårsdagens natt endte likefullt med at et av våre gassbluss ble stjålet (den ble sannsynligvis glemt da vi prøvde å flykte fra de fulle mennene inn i bussen etter at de kom tilbake for andre gang.)

Til tross for dette har Armenia klart inntatt en av plassene mine på topp-tre lista over favorittland. Det er så ubeskrivelig vakkert her; det er vår og alt er grønt, frukttrærne blomstrer og lukta er deilig frisk. Den lukter som norsk vår-jord. Det har vært sykt vakkert å kjøre gjennom de kaukasiske fjellene. Det er høye fjell, snødekte topper, vidder, stup, kløfter, bekker, klostre og kirker som for mitt vedkomne slår Himalaya ned i støvlene. Jeg har aldri måpt så mye over en så kort periode i hvert fall, og jeg er ikke et måpende menneske. Men til tross for en uslåelig natur og en enorm gjestfrihet, må jeg nevne at for armenere er ikke alt bare fryd og gammen. Det er et fattig land med store kontraster (som de fleste andre land vi har kjørt igjennom) - spesielt mellom land og by. Det er et land hvor 10 mennesker ble drept under demonstrasjoner den 1.mars mot innsettelsen av den nye presidenten etter det mange mener var et korrupt valg (det er det ikke tvil om), og det er et land hvor økonomien visstnok er 70% svart.

Men det er som å være hjemme merkelig nok. Og det er ikke kun maten og vårlukta som bidrar med denne følelsen, også babuskaene minner om bestemoren min fra nord-Norge - i det hele tatt innser jeg etter mine reiser gjennom tidligere post-sovjetiske land hvordan nord-norsk kultur forståelig nok har blitt påvirket av det gigantiske nabolandet. Lukter, mat, innredning; jeg kunne like godt ha sittet på kjøkkenet hjemme hos bestemoren min på Breivikeidet den gangen hun levde. Det er nok hovedgrunnen til at det hele føles merkelig hjemmekjært, 27 000 km hjemmefra (med omveien via India vel og merke).

Cecilie