What is the soundtrack of Strangeways?

I've made two playlists of the music we brought that I recall as most frequently played.


80 km/h

80 km/h




20 km/h


20 km/h

Hyllest til Attila

Av Kåre T. Strøm

Men også et indirekte vel blåst og vel møtt til Cecilie, Maria, Torkild, Morten, Martin, Øyvind, Bjørn Kjetil, Guro Anna, Anders, Ingrid, Andreas og Lotte.



Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.



Hyllest til Attila
Melodi: Norsk folketone – Fola fola Blakken

Kjære, kjære bussen!
Slutt er nå din lange vei.
Mye kan vi si om deg,
men ikke ”helledussen”.

Hjelpeløs og liten
er du ikke, heldigvis.
Du har ytt hva kunne gis
og nå er du så sliten.

Det ble krøll i starten
før den første grensestein.
Hjelpa den var ikke sein,
og snart var du i farten.

Lange mil i Russland
rista deg til siste skru,
men om natta drømte du
søtt om et bedre bussland.

Uff den Karakorum,
aldri så du slik en hei,
men du fant den rette vei
til slettelandets forum.

India har veier
med begrensa busstortur.
Men med slik trafikk-kultur
blir overleving seier.

Så dro du mot vesten.
Selskap av bevæpna mann
var en del av Pakistan.
Men det gikk bra - forresten.

Grenser å passere,
flere uhell, store, små.
Attila står stødig på
og lar seg reparere.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Du har gitt dem sjanser
på en reise, helt unik;
inntrykksfull og fargerik
for alle åpne sanser.

Du var den stabile,
du har vært det trygge hjem
midt i kaoset rundt dem.
Nå skal du få litt hvile.

Er tanken til å fatte?
Når du sover, smått om senn,
kommer Guro Anna hen
og klapper deg på rattet.

kts

Sperr ikke sikten til sidene

"Sperr ikke sikten til sidene"

Everyone is gathered around Martin as he maneuvers us into Oslo. The clutch went plokha the day before, making the bus gearing-challenged. "Do not block the side-views" the sign above the driver says.

Oslo by, St. Bernhardshund

Nå er det E6 strakaste veg til Oslo. Vi kjørte fra Malmø i dag morges og har nå passert Gøteborg. Det er fest ved bussen i Sofienbergparken i kveld kl. 20, kom kom, se etter en stor grå buss, men det visste du jo. Vi ses! Håper klutsjen vår holder.

Siste dag

Nå sitter vi på Bob Hund-konsert på Orange. Det er ikke så mange her, men god stemning. Og nå klatrer jammen Rock-Thomas på høytalerne, akkurat som på nitti-tallet.
I går spilte My Bloody Valentine den høyeste konserten jeg har hørt, og en av de beste. Den var verdt den nedsatte hørselen. Etterpå var det Neil Young og diverse Balkan-ting før natta oppløste seg selv etter mye surr og rør i leiren i P99.

Judas Priest

Nå står vi her og hører på Judas Priest på Orange. De spiller "Between The Hammer And The Anvil" akkurat nå, og bildet illustrerer hvordan vi hastet for å rekke hit. Og rett etterpå hender My Bloody Valentine og Neil Young i rask rekkefølge, og så masse Balkan-greier.
I går ble en lang dag, 16 timer med konserter, hvor Mogwai og Battles tok kaka, sammen med førnevnte Yoyooyoy.

Yoke & Yohs

Roskilde er i gang som bare det. Torsdag spilte Radiohead og Lady Saw dritbra konserter, og nå har vi nettopp sett Yoke & Yohs, Kirsten Ketsjer og Yoyooyoy Special Occasion Orchestra. Det var for vildt. Fredagen blir lang og hard, og avsluttes med Motorpsycho kl. 2 i natt.

P er det nye L

Nå er det gang i den her. Vi har akkurat avsluttet opptak av "Intet nytt fra festivalcampen", et radioprogram som sendes på Radio Nova FM 99.3 i Oslo-området (eller på nettradio) i kveld kl. 20. Det blir nytt program hver kveld denne uken, så tune in, turn on og drop out med oss, så blir det omtrent som om du er her selv.
Vinden har forøvrig løyet litt, og campen blomstrer med stadig flere folk og mer ting som flyter rundt og blir gaffet til telt og kropper. Nå kommer Espen i kveld, etter mye fram og tilbake, og det er bare å kaste seg på bølgen. Billetter går for langt under pålydende fra slukørete svartebørshaier som får som fortjent.
P og L i overskriften er navn på områder her på campen. L er området vi befant oss alle tidligere år, før sandtaket spiste opp halve Øst. Nå begynner vi å akseptere skjebnen, og P er ikke et dårlig sted å være. Vi har til og med fjordgløtt, dvs. vi kan se badesjøen viss vi reiser oss opp fra de nyinnkjøpte festivalstoler. Og nå er det avsted for å møte Morten, aka Sture.

Vind

Så campen vår blåste overende. Ingen av de som sov der fortjente å våkne opp til at ikke det som var der i går ikke fortsatt var der i dag. Men nå er det faktisk i orden. Vinden kan ingen slå over ende, ler du, Men ta bare en titt innom P99, der er det ingen som ler, minst av alt vinden. Nå er det bardunene som regjerer.

Camp opprettet på Roskilde

Fytte hælvete. Hva får 20000 mennesker til å stå i en tettpakket kø i 8-10 timer midt på natta på et jorde i Danmark? Hvorfor gjør vi dette? Svaret unngår meg for øyeblikket, men i løpet av den neste uken vil jeg nok kunne rettferdiggjøre det. Festivalprogrammet er veldig bra, og vi kommer til å bli en stor og flott gjeng etterhvert. Foreløpig er vi Øyvind, Torkild, Maria og Martin, pluss Arne, Torkilds Radio Nova-kompis.

Til alle dere som kommer og skal bo i campen: Den ligger i kvadrat P99, som er sør-øst på Camping East. Det er langt borte fra alt, og man skulle tro at vi kunne funnet et sted litt nærmere vårt kjerneområde, men virkelig, det var sykt mange mennesker før oss i køen, og det var sykt mange mennesker bak oss i køen som fikk plass enda lenger borte. Men campen er fin og stor, vi har holdt av masse plass til folk som kommer med telt utover i uka. Les mer nedenfor om hvordan du finner oss.


Når du går sørover mot område P, så vil du se noen svære betongtønner på rekke langs gjerdet på høyre side. Gå ned til den siste av disse. Campen vår ligger nå på din venstre side, tvers ovenfor den siste av betongtønnene. Vi har et dobbelt partytelt og én hvit og én grønn presenning.

Bussen er parkert på den nyopprettede busscampen, som ligger ved parkeringsplassen et par hundre meter sør for inngang vest.

Nå er det EM-finale om et par timer, og konsertene er i gang på campingscenen. God festival!

Trans Europa Express, part V

We have been met by friends in Copenhagen with Lambrusco rosé. It's incredible. People are walking around speaking Danish. The currency is called krone. It's so familiar, like being home almost. We're parked in Fælledparken, but tomorrow already the bus is off to Roskilde to try and set up a camp. Thanks for following these reports the last week, I'll try to keep the posts a-coming during the first turbulent days of Roskilde, but please bear with me if I miss one day. We'll probably just having a ball.

Trans Europe Express, part IV

Wir sind heute Abend in Warnemünde. We are washing our enemies' blood off our boots in the Baltic Sea. Germany won yesterday, and in Dresden they were partying like it was no tomorrow. But it was, and we have used the day well. Party tents for Roskilde festival has been purchased. Plans have been made, fouls committed, wellingtons bought. Tomorrow the ferry will take us to Denmark. Meet us in Fælledparken, Copenhagen, at 6 pm.

Trans Europe Express, part III

This is Dresden, as seen from Luisenhof above the city. By the time you read this, Germany or Turkey will have won the semi-final, but at the moment the game is still happening and we can hear the cheering from the crowd downtown. We are having dinner with Vlad and Aya and their kids, who we met in Amritsar, India. German food is not bad at all. Mmm, schmecht gut! Prague yesterday was good, we speed-did it in one night, and will definitely want to go back for more pilsener later.

Trans Europe Express, part II

In Austria now, on ze Autobahn to Vienna. One of our tires just blew up in a loud explosion. It was the outer rear left one. It's a routine operation now, the changing of a wheel, so the bus was back on the road after 20 minutes, thanks to Morten and Torkild.
We're aiming for Prague tonight and Dresden tomorrow.

Trans Europe Express, part I

Balkan was sweet, although, alas, our time there was too brief. Belgrade, the coast of Montenegro, and Sarajevo has been a lot of fun, courtesy of Mari, Mila, Donja, Marte og Rune, Anette, Erik, Pil, Omer, Selma and everyone else we met. We are making haste north from Sarajevo, aiming for Denmark on Friday. Today is Monday, and we're already in Slovenia, almost Austria. It's been a long day, and I can tell you this Union tastes great.

Eksil Amsterdam

Bussen Attila er i Sarajevo, og jeg er i Amsterdam. Amsterdam er en veldig fin by å være i, men jeg savner altså bussen allerede etter fem dager. I nesten elleve måneder har den vært hjemmet mitt. Det er trangt om plassen, og ikke så veldig privat, men det er der jeg har senga mi, sakene mine og samboerne mine. Både bussen og samboerne mine er altså i Sarajevo, den siste byen som er planlagt å dra til før hjulene ruller videre mot Danmark.

Som selvpålagt og selvlært tekniker på bussen ligger det hele tiden i bakhodet en uro for at noe kan gå i stykker igjen. Lista over ting som vi har måttet reparere begynner å bli lang. Men jeg håper og tror at den vil holde den siste biten.

Og så håper jeg at alle har det like bra som mandag morgen da jeg tok bussen til Dubrovnik flyplass. Da stod bussen parkert ved en fjordidyll ved Adriaterhavet, og jeg tipper alle fikk seg et bad da de våkna. Resten av turen kommer til å gå kjempefint. Jeg vet at Maria passer på å hvile litt hver dag, at Cecilie gjør håndleddsøvelsene sine, at Torkild og Morten pusser tenna nesten hver kveld, og at Martin passer på at han er uthvilt til han skal kjøre det siste brettet gjennom
Tyskland til Danmark og Roskilde Festival, der vi møtes igjen.

Happy Birthday Lotte!

Crew member Lotte Koelman has gone back to Amsterdam. She has been with the bus since we left Tehran two months ago, as well as three weeks in India. On her birthday, the 12th of June, we made a little video greeting for her and put it on YouTube.





Finally the Balkans!

We have now camped at a camping site just outside Beograd in Serbia. On Wednesday we drive to Montenegro to take a swim, then we continue to Dubrovnik in Croatia and at last Sarajevo in Bosnia before we head home to the Roskilde festival.

Mot slutten

Cecilies filosofiske betraktninger fra veien:

Klokka er ni. Eller kanskje åtte. Noen ganger elleve. Jeg hører vannet bli satt på og snart siver kaffelukta gjennom bussen. Det er nesten som hjemme bortsett fra at sengetøyet kanskje er en anelse mere skittent tatt vaskemuligheter i betraktning. Senga jeg sover i er i hvert fall myk som hjemme. Men lydene rundt meg er annerledes. Det er ofte trafikkstøy, motordur fra lastebiler eller sus fra elver. Tidlig om morgenen mens det fortsatt er mørkt, vekker bønneropene meg. I hvert fall når vi er i muslimske land. Det er nesten blitt noe hjemlig over det også, som en trofast hanes galen.

Hver morgen er den samme. Stå opp, vaske seg, drikke kaffe, spise frokost, ta oppvaska, koste bussen. Kjøre. Med mindre vi står stille. Da sover vi gjerne lenge, spiser sent, leser, gjør turistting eller vanlige ting som internett eller handling av mat. Kanskje man reiste for å komme bort fra hverdagen, men hverdagen innhenter en. Hverdagen på bussen er ikke som hjemme sant nok, det en ny hverdag bestående av nye, kjedelige rutiner - også på reisefot trenger man mat, rene klær, do og dusj. Sistnevnte en anelse mere vanskelig enn hjemme, men så lenge man har vann, vaskefat og såpe - og ikke minst våtservietter, kommer man langt. Do er det tildels verre med. Er det krise setter vi opp portapottien vår som vanligvis står under bussen.

Utenfor bussen eksisterer en annen verden; noen ganger har denne bestått av palmer, terrassedyrkede marker, kuer og vannbærende kvinner, andre ganger av grå, slitte sovjetblokker og falleferdige trehus eller av store fjell og endeløse sletter. Det som normalt ville føltes fremmed, føles ikke lenger like fremmed. Hverdagen har allerede tatt oss og gjort den ellers eksotiske utsikten til rutine. Bare når vi entrer nytt farvann, et nytt land, når landskapet antar en ny formasjon eller vi har et nær(døden)møte med en annen trafikkant, kikker jeg nysgjerrig opp fra boka, kun for å kunne konstatere at dette var jammen flott før jeg returnerer til virkeligheten i boka. Noen ganger stirrer jeg dog monotomt ut av vinduet i timesvis, men det er ikke til å legge skjul på at en viss form for blaserthet etter mange måneder på veien, har oppstått. Og like fullt er det øyeblikk hvor vi flokkes måpende rundt de få vinduene i bussen som man kan se ut av for å beundre utsikten eller små detaljer i landskapet.

Det å reise på denne måten er i seg selv ikke så stort og uvirkelig, det er selve valget om å dra ut på en slik tur som er det store valget, som Ingrid nevnte her om dagen. Å være på veien føles merkelig vanlig, nærmest ordinært. Man tar en buss, fyller den med folk og følger veiene dit man vil. Det er veier overalt. Og om ikke veiene holder, kjører man en annen vei. Så lett er det selv om det er vanskelig å tro. Så lett føles det i hvert fall etter mange måneder på tur. Selvfølgelig har vi hatt problemer, men ingen problemer til nå som ikke har latt seg løse. Overalt har vi møtt vennlighet, en mye større vennlighet enn jeg kunne forestille meg. Verden er stort sett et vennlig sted må jeg konstatere.

Som veiturist blir man møtt på en helt annen måte enn som vanlig backpacker eller charterturist. Vi blir det eksotiske innslaget i omgivelsene og folk har overalt gitt oss gaver, mat, alkohol, til og med penger. Man føler seg selvfølgelig litt priviligert som kan reise ut i verden på en slik måte; ta med seg hjemmets goder og samtidig se verden ut av vinduet. En eks-offiser fra den britiske hæren som vi møtte i India nevnte at det finnes et slags hierarki for turister. Nederst er backpackerne, så kommer charteturistene, deretter sykkel-turistene, og så oss på øverste plass. Vi som har tatt med oss hjemmene våre på tur. Han hadde selv blitt pensjonert som 42 åring fra hæren, og grunnet på hva han skulle ta seg til. Sammen med kona si solgte han huset, kjøpte en landrover og kjørte ut i verden. Det er med andre ord ikke kun gamle hippier eller eventyrlystne unge som begir seg ut på landeveien; tvert om var de fleste "overlanderne" vi møtte påfallende "vanlige". Til felles hadde de at alle var nærmere 40-50 år med bra jobber og voksne barn bak seg. Vi var med andre ord de yngste i flokken.

Her om dagen innså jeg at jeg har bodd nesten ett år i buss. Det har jeg ikke tenkt noe videre over før. Jo, selvfølgelig har jeg tenkt at jeg har vært på reisefot et år i en buss, og det er også slik jeg kommer til å referere til turen i fremtiden, men ikke at jeg har bodd i en buss sammen med ni andre mennesker i ett år. Det er jo faktisk det jeg også har gjort. Jeg har overlevd til nå nesten elleve måneder i en buss sammen med ni andre. Jeg hadde ikke overlevd i Oslo under de samme boforholdene, det er helt sikkert. Man blir merkelig "large" når man er på reisefot fordi det kun er for en begrenset tidsperiode. Hadde dette vært hverdag-hverdag hadde jeg hatt større problemer med å overleve konstant rot i midtgangen bestående av sure sokker, truser, kamerating og annet søppel, for ikke å snakke om seter som alltid er fyllt med bøker og datamaskiner. Jeg er selv også en synder, så jeg skal ikke late som om jeg ikke er en del av problemet, men jeg er overrasket over hvor ryddig jeg faktisk kan være når jeg tar meg sammen. Og det har jeg gjort i snart et helt år. Lurer på om jeg kan holde trenden gående når jeg kommer hjem.

Jeg er også overrasket over hvor godt det hele har gått sånt rent sosialt. 10 mennesker i en buss og man skulle tro at her burde det brake løs av og til, at folk skulle rotte seg sammen og lage allianser slik de gjør i Robinson og andre overlevelsesserier, men nei. Kanskje det er selvkontroll, kanskje det er fordi mange kjenner hverandre på godt og ondt fra før av eller kanskje det er fordi dette er virkelighet og ikke en tv-serie, og som alle vet så er virkeligheten mere kjedelig enn tv-verdenen. Resultatet har i hvert fall blitt; ingen store krangler og ingen kjipe allianser, derimot har mange kjærestepar og nye vennskaper sett dagens lys.

Klokka er seks. Ute begynner det å mørkne. Vi ser etter et sted å parkere bussen. Alt fra klostre til politistasjoner har fungert som overnattningssteder, men nå er vi ved Svartehavskysten og det er perfekte campingsteder i hver sving med superb utsikt over grønne åser, stup, klipper og blått hav så langt øyet rekker. Vi nærmer oss Europa - vi er i Europa - skriftspråket ser merkelig kjent ut og allikevel ganske så uforståelig. Tyrkia føles som hjemme - bare litt annerledes.

Turen går mot slutten. Jeg vet ikke om jeg har forandret meg noe særlig i løpet av disse elleve månedene på veien; jeg kommer i hvert fall ikke hjem i flagrende gevanter og følelsen av at jeg har sett lyset. Heldigvis. Men én ting er sikkert - verden er ikke så stor som før. Om ikke annet har disse elleve månedene utvidet geografikunnskapene mine og gjort Europa til en liten del av en stor verden. Det er i hvert fall noe.

Here We Come, Constantinople

This week we are staying in Istanbul. The bus is nicely situated in Kadiköy on the Asian side, only a molotov's throw from the Bosphorus. There has already been bathing in hamam, and I will tell you this, gentle reader: we needed it. Tonight, which is Tuesday, is Ingrid's night, because she is going home on Friday. Anders joins us (again) on Saturday, and Sunday we're off to Bulgaria. The Lord willing, Øyvind might also re-board the bus one of there days. June is Balkan month for Attila the bus, and any tips for destinations in former Yugoslavia is greatly appreciated.

Radio Internjet

Torkild har laget radioinnslag fra bussen og stedene vi har besøkt gjennom hele turen. Du har kanskje hørt de på NRK P2. Her er noen av de beste:

Spising i Kashgar:
Morten er fyllesjuk i Kashgar, Kina, og prøver de lokale spesialitetene.

Banya i Bishkek:
Banya er russisk badstu, dritvarmt og man klasker seg med greiner og blader. Torkild og Morten testet det i Bishkek, Kirgisistan.

Shyrdakbekjennelser:
Shyrdak (ordforklaring) har det blitt mye av, og her noen eksempler.

Georgisk snut:
Vi får øl og vodka av georgisk trafikkpoliti. Anders og Torkild skyter med pistol.

Det er mer på lager. Følg med her framover.

Retrospective: an Indian road diary

Ahead of us are 2500 kilometres across India - from the Nepalese border in the North to Kerala in the South. 2500 kilometres on roads that are better than the Russian roads (all roads are messured in "Russian standard"), but even though the roads are fine, one has to remember that they are also full of people, cows, richshaws, dogs, bikes, motorbikes, trucks and busses, and actually a car now and then. The following text never made it to the blog when it should have, but if you want to read about life on the road, this is a ten days road diary from when we enter India until we reach Bangalore where we met friends and family.

Day 1, the 5th of December 2007:
We cross the Indian border at sunset after paying a rediculously small "bakshish" (bribe) to the border officer so that he won't look through the bus. Maria meets a Canadian couple and ask if they want a lift to Gorakphur which they gladly accept. In a small village we buy some food to cook in the bus and the Canadians buy some whisky and rum. A big crowd is gathering while Maria and I are buying the vegetables. Staring and pointing. Coming from Nepal this intruding curiosity is overwhelming, but I am soon to learn that this is India; nosy and curious people everywhere. Not to mention that we don't really blend into the landscape around us in a big grey bus with pale faces peeking out behind blue curtains. While we are buying food a young boy asks if we want to park at the local policestation for the night. His father is the police officer. During our trip we have parked at a hospital, outside a convent, on a practise ground for a driving school (we came after dark and didn't realise until we woke up and saw all the cars driving round us) and at a parking lot for a 24-hours open supermarket. Sleeping at a police station will be a good contribution for our list over strange places to park. We accept.

Day 2:
We get up late and eat the rest of the bread we bought in Pokhara at the German Bakery. The Canadians get off at Gorakhpur, but we continue driving until it gets dark. Finding a place for a bus with a toilet near by is hard - in India there are mostly only "open air" toilets which would be fine if there weren't always a gang of people staring at you as soon you get out of the bus. The roads are extremely busy with people and cows everywhere. We are in one of the most populous state of India, Uttar pradesh, which might explain all the people, but it doesn't explain why the trucks are driving in the middle of the road and the feeling of almost crashing into them every time they pass us. After a bit of searching we park at a bus station which has a public toilet. As usual tens of people are surrounding our bus, just staring. Some of them knock on the door and wants to see the interior. Something breaks and Morten asks a boy where to put it. He just points at the ground. Some minutes later he says enthusiasticly "India is great". We don't know yet. Afterwards we eat dal, rice and chapati at a very local and a bit dodgy cafe. The expression "Indian Roulette" is a good way to explain the risks our stomachs might go through every time we have a meal, but it seems we all have survived the Indian's food bullets for this time. Most of us were struck by the Nepalese ones.

Day 3:
Getting up early (at 7) to get to Varanasi after eating some bananas for breakfast. After a while we find a decent looking restaurant along the road and eat lunch. We arrive at Varanasi around three o'clock and without any problems we find a hotel described in lonely planet as a place for overlanders (we are not the only ones, but we might have the only 12 metre long bus). We manage to squeese the bus into the parking lot and some of us get a room at the hotel and some stay in the bus. The hotel has everything; swimming pool, internet, massage, good food so there is no reason to leave the hotel this evening (the trick is to look for a semi-expencive hotel where they usually have a parking lot), but we agree to get up at 5:30 to take a boat trip on Ganges at sunrise.

Day 4:
After the boattrip and some shopping (a new inverter for electricity and new mirrors since they get knocked off the bus every now and then when meeting trucks). The people left on the bus are: Bjørn Kjetil, Martin, Maria, Morten and me (Cecilie). Ingrid and Torkild will take the train to Kerala and scout for good places to park the bus. Anders, Andreas and Guro are all back in Norway. The bus feels empty and we think someone is missing quite often, but it is easier to count to five than ten. We park after an hour driving at a nice truck stop with a good restaurant. Maria makes gløgg and we see "Nightmare before christmas". It doesn't feel like christmas though in +25 celcius.

Day 5:
Getting up at seven again eating breakfast in the bus. Maria and I found some cheese in Varanasi which makes us think about a good, Norwegian breakfast even though the toast doesn't really recemble kneip. Today we cross the border to a new state, Madhya pradesh which according to the guidebook is less populated and the people are more educated. The landscape changes into hills, plateaus, red earth and trees. Some monkeys are running around along the road. Occationly the roads are empty which until now has been unthinkable. A boy runs over the road and is almost hit by our bus. I think about what we have heard - if a person or a cow are hit by a car, apparently a mob will come and lynch you, so if the unlikely situation should happen, we just have to drive to the nearest policestation without stopping. We find a quite expencive hotel (by Indian standards) and park our bus there for 500 rupees and get access to toilet, shower and electricty.

Day 6:
Today we saw an elephant for the first time. It was suddenly just there - enormous compared to the small man on top - by the road in a village. In an intimate encounter with a truck, the mirror fell off, but did not break and was soon back on place.

Day 7:
We are driving through Kipling land and a new state: Maharashrtra. There are signs like "Kipling restaurant and Bar" and pictures of Mogwli and Baloo on big boards are telling us we are defintly in the woods where Mogwli grew up. It does feel like being a part of this story as we are surrounded by old, old trees and long alleys with monkeys running along the road. A monkey is sitting on a stone with the legs hanging down like a small child as to reassure us of our common heritage. Just 30 kilometres away there is a national park with some of Indias last tigers wandering around. Who knows, maybe we will see a lost tiger today? In Nagpur there are signs in the midst of the road attempting to teach us some lessons of driving to fast. "Impatient on road - patient in hospital" or "Better late in this world than first in that world", not to mention the truth in "Reach home in peace, not in pieces." Through India there has always been a crowd gathering around the bus, sometimes they are cheering and Morten claims that he feels like a rock star when paying road tax. This is later confirmed when a boy comes to the bus and asks for our autographs. Life as a rock star is hard. A new two-lane highway is partly finished making the road at times extremely good but also at times very humpy and the double bed in the back of the bus falls down. Obviously we are coming a bit too early, in a year's time the same route will take half the time on the super new highway.

Day 8:
Tired eyes and Morten has a hangover after staying up half the night with a road engineer drinking whisky and beer. The night before we parked at a bar and restaurant and had a couple of beers and some other experiences with a man that was just a bit too curios when we were going to the toilet. But we keep to the schedule and get up at seven as usual. The landscape changes as does the food and the written language (this is where the 70's aestetics has gotten its inspiration for sure) as we drive into a new state, Andryha Pradesh. Even the colour of the soil seems to be changing from deep red to yellow and brown and people seem to be getting poorer again. For the first time we are stopped at the police check point. They ask how many people we are and confirm our answer by saying " ahh, two ladies and three people". Afterwards we have a cup of tea and a silent conversation in four plastic chairs together with the officer in charge. It takes two hours and later a new stop is required when one of the bus' front tires punctures in the middle of nowhere. With (too much?)help from some people in the usual crowd (17 at the most) and our own good skills, a new tire is put on and we are ready to drive again after one and a half hour. In the evening we park at a Rajehstan dhaba (cafe/truckstop) and is soon adopted by the owner. It is not everyday a bus with foreigners stop at his dhaba.

Day 9:
Someone is knocking on the door at 7.30 telling us that tea is ready. They are all up waiting for us at the dhaba and after some personal hygiene we all drink some tea. But the food seems to be far away, or maybe they just want us to stay as long as possible? At 10.30 we can finaly leave after a good Rajahstan breakfast consisting of rice porridge and parathaka (bread with herbs and potato this time). The heat is getting closer as we drive further south and so are the snakes. As we sit and talk, a snake suddenly comes from nowhere and snake its way between Martin's legs before anyone notices. This turns out to be a good thing realizing that it is poisenous snake and that we were "velly, velly lucky". From now on we all look a bit more to the ground when walking around. When driving through Hyderabad one is again remained of the huge contrasts in this country. A commercial board is telling us that we can get swimming pool, 24 hours security, supermarket, children's playground, parking space and laundry service if we buy an appartment in a super modern complex. This seems centuries away from the reality one see along the road and in the Indian countryside. In search for an A1 (an Indian truck stop chain with showers, good food and toilets), we drive after dark, but have to give up searching for one. We park at a dhaba with "open air" toilet instead.

Day 10, the 14th of December:
A bit afraid of repeating the late departure from yesterday, we say no to tea and breakfast at the dhaba we stayed overnight. The owner must have thought that one cannot drive without ones morning tea, and soon after we get five small plastic cups with tea and milk to go for free. It has been a hot, humid night and after just 20 kilometetres we pass an A1, but since we are certain to reach Bangalore tonight (one day earlier than expected!)a shower is yet not required. The traffic consist of new, smart cars and old trucks. Later we reach Bangalore and rent an aparment with four bedrooms. Three friends from Norway are waiting for us there and we relax for a couple of days after many days on the road before we take the final stretch to Kerala.

Hello, Turkey

The bus is too old, the customs inspector said. Problem. A mix of charm and desperation got us into this country as well, however, as you can see from the photo. Looking forward to mezze, raki and what have you.


Bye, Georgia

Camping in the countryside of the Adjaria region the last couple of days, we have had the ultimate Georgian experience. Impossibly green forests, mountain gorges and welcoming locals. And almost no rain. Tonight we're dining in Batumi, wishing Anders good luck on his way home tomorrow. Tomorrow is also the day when we'll go to Turkey. Georgia has been rainy but sweet, and the food will be missed, except maybe the cheese bread with raw egg on top.

Bus Life

Are you wondering who we are? Cecilie has put together a photo set on Flickr with some snapshots of everyday bus life, and some nice shots of the interior of our fine vehicle. Head over to Cecilie's Flickr pages and have a peek.

The Black Sea

Finally, after 10 countries and almost 30000 km, we are washing our enemies' blood off our boots in the Black Sea. Having not seen the sea since India, the sound of waves and seagulls lull us to sleep each night, and we whisper slow words to one another each morning. Do we try to have as good a time as humanly possible? Maybe, we're trying.

Strangeways Featured

Since we are a bit lazy bloggers at the moment (and maybe generally), we are happy to tell that someone else has done some work for us. We met Trygve in Yerevan who is a red cross youth delegat and generally a great guy. He spent a weekend on the bus, camping in Armenia, and wrote about the experience on his blog Armenia and Me. We also met up in Tblisi in Georgia the following week. Hope to see you again later!

Armenia; det forjettede land

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad for å se en russer igjen; i hvert fall ikke en ordknapp grensevakt eller en dame med utslått 80-talls hår og miniskjørt. Men etter tre timer på den iranske grensestasjonen og ikke minst etter tre uker i Iran, var Armenia blitt vårt forjettede land. Ikke det at Iran ikke var vakkert og folk ikke var hyggelige og alt det der, men savnet etter litt øl, vodka og utildekket hår var etter hvert blitt så stort at jubelen sto i taket da vi endelig kunne kaste sløret og kjøre inn over den armenske grensa. Det føltes rett og slett som å komme hjem.

(Bildet viser Guro i god Kaukasus-stil sammen med Abo)



Kontrasten mellom Iran og Armenia kunne ikke ha vært større - fra flatt ørkenlandskap til store fjell og frodige daler, fra alkohol-forbud til overflod av vodka, øl og orghee (hjemmebrent på bær) fra ris og tørr kylling til ost, pølse og brød og selvfølgelig; fra islam til kristendom. Vi er tross alt i den eldste kristne nasjon i verden, noe alle klostrene og kirkene vitner om. Det eneste Iran og Armenia til nå har hatt til felles har vært gjestfriheten.

Allikevel slår armensk gjestfrihet alt jeg har opplevd før. Det begynte riktignok med en noe blandet gjestfrihet etter å ha strandet med kokende motor i fjellene rett etter å ha kjørt over grensen til Armenia. Vi vet fortsatt ikke om motorproblemene kommer av de høye kaukasiske fjellene eller om det er ettervirkninger fra vannpumpe-skiftet vi hadde utenfor Tehran, men kokte gjorde i hvert fall motoren. Abo skulle vise seg å være en den lokale "business"mannen som solgte alt fra diesel til diamanter. Det endte også med at han skulle selge oss kylling tre ganger så dyrt som i butikken og helst ha betalt for parkeringen utenfor hans dasja (sommerhus)- eller rønna hans om du vil. Vi vet dog ikke om det var vodkaen som talte denne morgenen ettersom han akkurat hadde tømt tre melkeglass med vodka og hadde fått dollargliset fram, eller om han kanskje alltid var full og klar til å tjene litt ekstra.

Heldigvis kom en armensk-amerikansk jente som vi tilfeldigvis hadde møtt i hovedstaden Yerevan med sin norske kjæreste, Trygve (som jobber for Røde Kors) for å campe med oss og for første gang kunne vi ha tilnærmet samtaler med hverandre. Avskjedslunsjen sto Mishas søte kone Zoia for; stekt fisk med brød, ost og yoghurt. Vi lovde å komme tilbake en annen gang til mere mat og sylta bær som Zoia sa hun
ville lage til oss etter som hun allerede betraktet oss som sine barn.

Senere opplevde Martin og jeg nok en gang gjestfriheten i de kaukasiske fjellene. Etter å ha fulgt en gammel kjerrevei oppover fjellet tok Martin og jeg en pust i bakken da en mann dukket opp med en bunt villasparges (som vi ikke fikk altså, men tenk at det vokser asparges vilt!) og en flaske vodka. Man kan ikke avslå vodka i et
vodka-land, så etter noen skåler fortsatte vi oppover inntil engård/seter kom til syne. En ung gutt forsøkte å roe ned hundene sine før faren hans dukket opp og ville gi oss lunsj. Egg ble stekt, brød og ost servert sammen med den lokale hjemmebrenten. Vi satt inne i hytta og spiste mens de satt utenfor og ventet; det er ikke alltid
like lett å kommunisere så de tenkte kanskje at det var like greit åla oss være i fred til vi var ferdig med maten. Våre russiske gloser består stort sett kun av hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, navn på forskjellige matvarer og stor/liten/veldig liten (lurt å kunne når man skal fortelle hvor mye vodka de skal helle på glassene...) På hjemturen ble vitaminbehovet dekket da en bil stoppet opp og en eldre dame med en rad gulltenner kom ut for å gi oss en bunt med epler. Det ble med andre ord en gjestfri dag.


Armenere er ikke bare gjestfrie, men også kulturelle. Yndlingbeskjeftigelsen til den vanlige Yerevanboer må være kafe- og operabesøk etter alle kafeene og operaens dominerende plassering i hovedstaden å dømme. Og faktisk har jeg da også vært på opera for første gang i mitt liv. Armensk opera. Det var både trist og fint siden den endte slik alle operaer gjør - med dødelig kjærlighet.

Bussen har det også fint i Armenia (bortsett fra kokende motor selvfølgelig). Her er den i sitt ess; dens tenkt funksjon blir endelig utnyttet til fulle med camping, bål og gå turer i fjellene langt(?) borte fra nysgjerrige indeere og et tørt Iran. Men det har også sin bakside. Den ene er selvfølgelig flåtten som har gjort sitt inntog. Skummelt lite dyr som vi tar daglige sjekk for. Den andre siden er den sedvanlige vodka-baksiden: fulle menn i ladaer med andre ord. Vår fine dag i fjellene endte derfor med med at jekken vår ble stjålet (fordi det var den eneste som logisk nok var utenfor bussen i og med at den ble brukt til å få bussen mere rett). Og gårsdagens natt endte likefullt med at et av våre gassbluss ble stjålet (den ble sannsynligvis glemt da vi prøvde å flykte fra de fulle mennene inn i bussen etter at de kom tilbake for andre gang.)

Til tross for dette har Armenia klart inntatt en av plassene mine på topp-tre lista over favorittland. Det er så ubeskrivelig vakkert her; det er vår og alt er grønt, frukttrærne blomstrer og lukta er deilig frisk. Den lukter som norsk vår-jord. Det har vært sykt vakkert å kjøre gjennom de kaukasiske fjellene. Det er høye fjell, snødekte topper, vidder, stup, kløfter, bekker, klostre og kirker som for mitt vedkomne slår Himalaya ned i støvlene. Jeg har aldri måpt så mye over en så kort periode i hvert fall, og jeg er ikke et måpende menneske. Men til tross for en uslåelig natur og en enorm gjestfrihet, må jeg nevne at for armenere er ikke alt bare fryd og gammen. Det er et fattig land med store kontraster (som de fleste andre land vi har kjørt igjennom) - spesielt mellom land og by. Det er et land hvor 10 mennesker ble drept under demonstrasjoner den 1.mars mot innsettelsen av den nye presidenten etter det mange mener var et korrupt valg (det er det ikke tvil om), og det er et land hvor økonomien visstnok er 70% svart.

Men det er som å være hjemme merkelig nok. Og det er ikke kun maten og vårlukta som bidrar med denne følelsen, også babuskaene minner om bestemoren min fra nord-Norge - i det hele tatt innser jeg etter mine reiser gjennom tidligere post-sovjetiske land hvordan nord-norsk kultur forståelig nok har blitt påvirket av det gigantiske nabolandet. Lukter, mat, innredning; jeg kunne like godt ha sittet på kjøkkenet hjemme hos bestemoren min på Breivikeidet den gangen hun levde. Det er nok hovedgrunnen til at det hele føles merkelig hjemmekjært, 27 000 km hjemmefra (med omveien via India vel og merke).

Cecilie

We are in Armenia

Green Lake Panorama
Finally we have reached Caucasus, and we are having a great time. Enjoying the green nature and rusted structure. Some new photos are out there, and we DO have stories to tell, so just wait...

Guros nye hobby

Mølje

Det hekles i perioder for harde livet. Hittil har det gått i dyr og busser. En aktivitet som funker utrolig bra ombord.

Parklife

Iran has been a walk in the park so far, with most of our time literally spent in the parks of the different cities we've visited. None of that boring searching for hotels with parking spaces big enough, just head straight for what looks like a green area on the map. And we have not been lonely! Because of No Ruz (Iranian new years celebrations), it seems half of Irans 70 million people are out camping and picnicking, utilizing every single piece of greenery available. The parks becoming like a camping areas at a festival, with just a few major differences:
1. There are no drunk people, and a lot of children who stay up all night.
2. The toilets are nice and relatively clean.
3. The sound of men singing about Allah early in the morning.
4. All tents are pitched on the pathways instead of on the grass.
5. Guards walking around making sure that the women are dressed properly.




In Yazd we were served soup, nuts and sweets by friendly people who just wanted to make the people camping in the park feel welcome. One of the soups had some sort of intestines in it (camel?) and smelled like cow dung, but such details are easily forgivable considering the immense hospitality.

In Eshfahan we followed the Iranian tourists example of having a real, big picnic in the park, gas stove and all. After India the lack of audience somehow feels weird. But man, whata great feeling finally not to stick out when doing the dishes and cooking outside. The only thing original about us here is the amount of spices in the food, and the odd male cutting vegetables or washing up.

North of Tehran, on our way to a ski resort in the mountains, the bus decided it had had enough. All sorts of things broke down (ok, it's basically the waterpump, and this thing that was covering the fan), and the sounds coming from the motor were not those of our usually happy, content Attila. We had to stop. Right in front of a tunnel, in a rather gritty place along the road. Luckily it turned out that there were some neighbours. An allways smiling Kurdish road worker with a big mustache and his two dogs. We weren't sure why exactly we couldn't put up a tent, but when we realized the next day that the sign language from the night before was not trying to describe the cold weather, but was referring to the three wolves living in the area, we were quite happy that we all slept in the bus. Odd male doing dishes --->

Our neighbour has spent most of his time drinking tea ans chatting (in sign language and Farsi) with us, as well as driving us around and calling mechanics and giving us food and tea. We are not really SURE about what we are talking about, but the communication somehow seems to work, anyway. We have given up English, following our new friend's example of sticking to the language we know best, and just assume that anyone will understand. He speaks four languages, none of which we understand. Still we manage to talk, about his family, background, the men with beards (who seem to symbolize everything that is bad in Iran), Kurdestan (very nice), his dogs (Jack and Joe), vodka and whiskey (nice, but the beard people don't like it), something about someone getting shot (also something to do with the bearded people), and how we are perfectly safe staying in the bus (because if some bearded person comes to hassle us, our friend will be there with his Rambo knife)

At the moment some of us are in Tehran city meeting good people (among them Thale and Michaels friend Nazgol, artist from Tehran, great girl), seeing art and drinking coffee in Tehran's old, marvelous cafes, while some people are (hopefully) watching the bus, others out looking for spare parts. We are not yet sure how long we have to stay here. Personally I have taken a liking to the city, and don't really mind staying for a while.
Torkild and Nazgol in an extremely symbolic picture about gender issues and Iranian society ---->
Before the 13th, we must be out of the country though, as our visas runs out. And, admittedly, that first Amenian beer will taste quite nice after losing all of the excess clothing worn in Iran.

Photos by Ingrid Sunde Koslung

Nytt fra Teheran-korrespondenten

Eller nytt og nytt. Her skjer det i grunnen ikke saa mye. Men nettopp derfor skal dere faa enda en flott liten liste. Et lite utdrag fra gaarsdagens og dagens hendelser. Sloeyf "hoeydepunkter", "hendelser" er bedre. Tilvaerelsen aleine i Tehran er nemlig ikke bare fryd og gammen. Det er for eksempel naermest klin umulig aa komme seg rundt paa annen maate enn aa gaa. Med mindre man skal akkurat den ene veien metroen gaar. Og byen er i en tilstand som kan sammenlignes med julestria i Europa. Bare enda flere folk, og enda mere koe. Man har to valg: folketomme smug med en og annen heroinist virrende rundt med sproyta i handa, eller koe, koe og atter koe i hovedgatene. Etter en kort tur innom smuga, har jeg holdt meg mest til koealternativet. Det er ingen tvil om at Karl Johan i julestria kan vaere enerverende, det som imidlertid gjoer NoRuz (Iransk Nyttaar) stria i Tehran verre, er alle disse sosiale kodene om at man ikke kan komme borti folk. Da i hvert fall ikke noen av det motsatte kjoenn. Dermed er ikke dem vanlige broytesegfram/aalesegmellomfolk-taktikken mulig. Man faar pent trippe i takt med virrehuene, fanga i (vindu)shoppetaaka. Vel, nok frustrajoner. Jeg fant da fram til internettcafeen til slutt. Til hoyre ser du Imam Khomeini som holder et vaakent oye over Tehran by.

1. Fikk et haarstrikk i No Ruz gave fra en hyggelige resepsjonisten paa hotellet (dette i motsetning til den veldig lite hyggelige resepsjonisten som jobber paa kveldstid) Navnet hennes betyr "sweet", men husker det ikke paa farsi.


2. Klarte aa faa tak i et maaltid som inneholdt groennsaker paa en restaurant, ved hjelp av en lapp skrevet paa farsi.

3. Fikk hjelp av en hyggelig dame som hadde vaert jordmor i Dubai. Hun ringte bussterminalen og fant ut at de ikke hadde billetter til Yazd foer soendag. Fikk telefonnummeret hennes. Bare aa ringe om det var noe.

4. Fikk hjelp av en hyggelig fyr til aa a ta delt taxi, og deretter finne metrostasjonen. Han var nyutdanna resigoer, og holdt paa med sin foerste spillefilm. En detektivhistorie fra foer revolusjonen. Fikk telefonnummeret hans. Bare aa ringe om det var noe. Bildet er fra metroen, tatt fra damevogna, mot mannevogna.

5. Fikk til slutt, etter en hel dag med farting rundt i byen, fatt i to bussbilletter til Yazd paa fredag kveld. Hurra!

6. Fant ut at boka jeg leser ikke bare handler om en fyr aleine paa et dodgy hotell, men at det ogsaa er samme aarstid som naa. Leste masse.

7. Bytta rom til et billigere et uten do og dusj. Radiatoren staar desverre paa fullt og kan ikke skrues ned uten skiftenoekkel. Bra jeg ikke maa gaa med sloer paa rommet.

8. Tegna radiatoren i en bok jeg har faatt av Cecilie.


9. Saa det merkeligste TV programmat ever; Et laer aa tegne ondsinna karikaturtegning av en hybrid mellom en israelsk soldat og en amerikansk kapitalist ptogram. Med en midi versjon av "candle in the wind" som soundtrack.

10. Varsla vaskepersonalet om liten oversvoemmelse paa fellesbadet paa fellesdoen.


Med hilsen fra Teheran-korrespondenten, for anledningen med nytt sjal med blaa blomster.

Rapport fra Strangeways avd. Svalbard

På Svalbard er det kaldt. Så var det sagt. 15 minus. For noen dager sida var jeg i Delhi og krangla med Rikshaw-wallhaer. Rart. Nå er jeg i Longyearbyen og det bråker skikkelig når jeg går, knirkknirk, med børse over skuldra.

Denne dagen starta med et besøk hos Ingeniør J.O. Paulsens scooterutleie. Vi (de andre her har ingenting med strangeways å gjøre) skulle ut av byen, og da trengte vi en børse i tilfelle vi skulle møte på en Isbjørn. Paulsen, eller hvem det nå var i sjappa, lurte på om noen av oss var våpenkyndige, og endelig, ENDELIG, kom min mørke millitærbakgrunn til nytte. 10 minitter etterpå spaserte jeg ut med en eldgammal mauser over skuldra, og ti skarpe skudd i lomma. (Ikke lov å fylle kammeret før man er utenfor bebyggelse. Men da må man.)

Målet for turen var en isgrotte under Longyearbreen som vi visste sånn ca hvor lå. Den viste seg å være omtrent fire ganger lenger unna enn vi trodde, og det var bare oppover. Vi angra litt på at vi hadde utsatt scooterleia til dagen etter. Men det var verdt det. For etter at vi hadde traska ut av byen, satt i sluttstykket og fyllt kammeret, og etter at vi hadde gått i ytterligere halvannen time, så fant vi grotten. Vi hadde hørt at vi ikke trengte guide, så da droppa vi det, men vi hadde kjøpt hodelykter, og det var helt fantastisk. Det gikk flere hundre meter innover, og bortover og oppover og nedover. Noen steder var det så trangt at vi måtte åle oss sidelengs, andre steder måtte vi vrikke oss bortover som åmer gjennom smale hull og forbi lumske slushhull i isen. Bare en av vårs plumpa en gang (og det vakke meg). Det er det mest spektakulære jeg har vært med på på lang tid, og jeg har tross alt, som en del av strangewaysbesettninga, fått oppleve enhel del i det siste.

Jeppjepp. Nå har vi leid oss scootere, og i mårra kjører vi til den russiske spøkelsesgruvebyen Pyramiden. Fire timer hver vei. Vi har kjøpt inn en flaske vodka for å gi til den russiske oppsynsmannen, i håp om at han skal låse oss inn i byggene, og jeg har begynt å friske opp i russisken min fra i høst. Bolsjoi Karacho!

I mårra er det spådd 20 minus. Narmal.

Agonda Beach Crew



Yes, it was a while ago, but better late than never or whatever...
Group picture from Agonda beach in Goa; the beach with all the other overlanders - joining in on the picture is Morten's father, Knut, Sunshine from the US, a German overlander couple (their car in the background) and an Italian overlander family.

Family Photo From Punjab



Manjinder's family at his uncle's farm outside Amritsar in Punjab, India. Manjinder is on the left side of the photo holding his nephew. Crew from the bus at the time was Maria, Martin, Morten, Guro, Ingrid, Torkild, Bjørn Kjetil, Øyvind and Cecilie.

En formiddag i Teheran

Siden jeg ikke har alt for mye aa fordrive tida med, og har funnet en internettcafe der blogger.com av en eller annen grunn ikke er sensurert, kommer det her en noe triviell post om dagens hendelser i Tehran. Noen ganger er det vanskelig med sammenhengende narrativer. I dag er en saann gang, saa jeg gaar for en listevariant over dagens"hoydepunkter". Til hoeyre en stakkars kylling i ferd med aa bli solgt paa markedet.

1. Marked i gata nesten rett utafor doera. Ingen som plager noe
saerlig, slik som i India. Bare gaa aa se og hoere paa. Kjoepe et sjal med blaa blomster.

2. En blodappelsin jeg kjoepte paa gata. Ikke fordi den var saa
fantastisk god, men den var fin, passe god, og fruktselgeren veldig blid.

3. Hamburger som hadde masse groennsaker og nesten ikke noe kjoett.
Vanskelig aa faa tak i groennsaksmat her. Smakte litt som saann
mikrobenserburger paa aattitalet, og.

4. At de Tehranske damene gaar med stolt holding og friske skritt.

5. Aa oppdage at boka jeg leser handler om en fyr som er aleine paa et
litt dodgy hotell, akkurat som jeg. Dance Dance Dance av Haruki Murakami.

6. Bra fotoutstilling med iranske fotografer paa museet for samtidskunst.

7. Bli kjempetroett i beina og tenke at det er jo bra, for jeg kan
sannelig trenge litt trening.

8. Designerstoler paa museet som faktisk er DRITgode aa sitte i, i
motsettning til de fleste designerstoler paa museer.

9. At homsekunstnerikonene Gilbert og George har et svaert bilde paa
veggen i museet. Hah.

10. Vaere aleine med meg selv for foerste gang paa lenge, vaere litt
redd for det, men oppdage at det gaar jo helt greit. Litt slitsomtbare. Men jeg har jo trening, tross alt.

11. Ha paa rosa skjerf med stjerner paa paa hodet.

12. Vaer som minner om norsk april-mai, og folk som er ute og koser
seg i vaarvaer og til og med noen som leier.

13. En fyr som sier at regjeringa er crazy som sensurerer internett, og tenke at det har han jammen meg rett i, og foele meg litt mindre fremmedgjort.

4. Vaere fornoyd og litt stolt over retningssansen min, som tross
alt ikke er SAA raeva, alltid.

17. Fine sjablongmalerier paa veggene som jeg lurer paa hva betyr.


18. Den kjempefine parken "park e' Laleh" som faar meg til aa tenke paa mange andre fine parker, saerlig i Norge, Sverige og Danmark, og glede meg til aa se dem igjen. Bildet er fra lekeplassen der.



Beste hilsener fra Strangeways' egen korespondent i Tehran. Legg foroevrig merke til de fine Ray Sun solbrillene, kjoept i Goa, for dem har jeg rota bort i loepet av dagen.

Iran!

Just to let you all know; the bus has safely reached Iran today - they are now in Bam and will be driving on to Kerman and thereafter Yazd.

Bollywood Dancing

Before I leave India, I want to write a quick note on the Bollywood experience of me and Torkild. As mentioned in an earlier post, Cecilie and I was strolling around Mumbay for a whole day in the hopes that an agent would discover us. Cecilie had even dressed up in a nice dress and put on some makeup. Ufortunately we saw no sign of anything at all recembling the glamour of Bollywood in Mumbay that day. With the possible exception of an expensive coffee place where we had some gigantic milkshakes, Mumbay felt anything BUT glamorous. No wonder perhaps, as more than half of the city's population lives in slums. Still Mumbay is one of those places that has everything of India in it; the grittyness, the poverty, dirt, animals, noice, pan stained pavements, rich kids strutting their stuff on the clubs dancefloors, men in suits with cellphones looking down to avoid the cow dung in the streets, and a thousand other things all seemingly existing on top of each other, within the exact same moment of time. No wonder a linear perception of time has not been working for these people. Anyway, back to the beginning: Bollywood.

The film Industry in India revolves around an area north Mumbay known as Film City. Though not the only place in India where films are shot, it's definatelly the most important, and well known. As Indian movie industry is (if possible) even more focused on the idea of beautiful people showing off on screen than the one coming out of Hollywood, this is the place to go to get a glimpse of the glamour of India's showbiz upper class. We thought. Well, unfortunately for Cecilie, Torkild and I were discovered on the streets the next day, when the rest of the bunch was already on their way to Udaipur.

The next morning I was trying to work out what it was about our style that made the agent choose us, when I realized by looking at the other people that this wasn't about style. It was about being white. Or actually, it was about not looking Indian. The collection of extras stuffed into a coach and shuffeled to the north of town that day where a mix of Europeans, Japanese, Africans, Americans, Australians and Israelis (of course) In short, anyone not Indian looking. But glamorous? As the day progressed I got the impression that this is actually one of the most important assets of Bollywood glamour; that is, anything or anyone not from India.

When we arrived on the set, we were given some horrendous costumes, and where told we were gonna be in a wedding scene. Although a definite nudge down from the original promise of disco dancing, I felt hopeful and excited as I pressed my feet into a pair of too small silver stilettos. To my surprise I managed to get from the costume department to the set without injury. At the set there was some action going on, cameras where rolling, and people where shouting "action", "silence" and the like. Nobody seemed to mind us, the extras. Actually, most people didn't seem to react to the shouting at all, there was no silence, that's for sure. We sat down in some chairs coverd in silk, a part of the wedding scene, and waited. At some points the cameras might have been directed towards us, I am not sure. A bit later a band started playing, I think the idea must have been to add the sound to the film later, because these people could NOT play.

Now, you might think I am attempting to write in a naivistic style here, making the story funnier or something. Well, you are wrong. They literally did not tell us anything at all, we just sat there. In the sun. For hours and hours. While some stuff was going on. There was a guy in a suit who was running after the bride, and then a secuity guard. There was the band. That was about it. The scenography looked like the real thing, like what they did at Manjinders wedding place in Punjab. Actually, it felt like being to a very boring, real wedding, waiting for the ceremony to begin.

After lunch we were placed in a garden, and given the task of taking one step forward as a dog ran past. We tried to do this as best we could, but had no idea where to focus or when to move. Oh well, I suppose we will be out of focus anyway. I think the guy standing in front of the dog, was some big Bollywood actor. The lunch was actually quite good. Dessert and all.

As you can see, the way the day progressed it seemed we were going from 'not glamourous by any standards" to even less glamorous than that. But when we were asked to be in another film, THIS time, a real disco scene, in a love-drama, what do you think we answered? Well, "yes" of course. The lure of the extra 500 rupis was too strong to handle. This time, the dress was slightly better, but the set ended up being more of a sleezy nightclub, than a discoteque. again the place was filled with people from all over the world (again apart from India) and with Russian, lightly dressed girls, dancing on stage. Some guys from Nigeria, dressed in dark leather clothes were talking to the main character for about 5 seconds, after which he stared intensely into the camera for 20 more. The rest of the scene was focused on the girls dancing, the rest of us in the background holding glasses of weeks old coke mixed with water. Pluss some pieces of potato chips floating around in it. No, we didn't even get a real drink.

when we were finally allowed to go, around 11pm, we realized that the other people. the ones who were not just tourists.... got twice our pay. Bastards.

I must say though, in all it's absurdity, the day was worth it. With 1000 rupis in the pocket we headed for some food and a beer.

The films we might be in are called: High Five and Heaven, in Hindi of course.

Short Update on Everything

Torkild and I are in Delhi now, after a superb trip to Tawang in Arunchal Pradesh, in north eastern India. More on that later. We have just spoken to the people on the bus, and want to inform everyone that all is well with them. They were not far from Lahore when the bombings took place yesterday, but did not hear about the attacs untill today. Reports are that the people of Pakistan are as friendly as ever, and spirits are high within the four, safe walls of Atilla the bus. The Indus river has just been crossed, and the bus is now moving north, towards Quetta. More updates shortly. Ingrid.



New mobile number in Pakistan

The bus has now entered Pakistan and will according to the plan be in Iran in a week's time or more. The crew consist of Guro, Morten, Martin, Maria og Bjørn Kjetil. They can be reached at BK's mobile which just got a brand new Pakistani sim card – a present from a traffic police officer... +923463707500.

New Delhi Jazz

Jeg skulle på jazz-konsert i kveld, trodde jeg. Dette som en del av mitt prosjekt for å hamstre vestlige, eller hjemlige om du vil, inntrykk før vi forsvinner inn i mer fremmede områder om ikke lenge. Nå finnes det ikke noen jazzklubb i Delhi, men armert med "Time Out" og vilje til å ta rickshaw hvor som helst, fant jeg ut at det var en konsert med noen franske karer som skulle jamme med noen indiske karer. Klassisk fusion-jazz, altså, det luktet world music lang vei og jeg vurderte å bli hjemme (på hotellet) og lese istedet. Estimater varierer, men sjansen for å oppleve en god fusion-jazz-konsert er ca. 1/25 (siden Miles David døde). Vanligvis bruker jeg ikke penger på så dårlige odds. Men denne konserten var gratis, og så tenkte jeg at i det minste får jeg hørt litt tabla. Dessuten har jeg ikke sett noen spille trommesett siden Bishkek i september. Jeg får prøve, tenkte jeg. Det kan hende det blir bra. Folk vinner jo i Lotto.

Første skritt i enhver utflukt i India er å finne en rickshaw. Deretter følger en fase hvor en prøver å forklare hvor en har tenkt seg, forsikrer seg om at rickshaw-wallahen har forstått hvor du mener, og etablerer en pris-diskusjon som ikke er for urimelig for noen av partene. Avhengig av dedikasjon og dagsform vil denne utvekslingen av økonomiske argumenter vare fra fem sekunder til fem minutter. Dagens første rickshaw-forhandling var av en middels kort variant, men så var også sjåføren så drita at det var vanskelig å få gehør for argumentene mine. Det var søndag ettermiddag, og søndag er dag mange setter av til kvalitetstid med familien. Ikke denne karen. Han hadde kvalitetstid på jobben. Topp stemning. Jeg ba ham kjøre forsiktig.

Konserten skulle finne sted på amfiteateret til The Ashok, et av de større og dyrere hotellene i New Delhi. Jeg var litt tidlig ute, og var vitne til litt tentativ fikling med hornene mens lydmannen kjedet seg. Det som så ut som sjefen for franskmennene, han hvis navn prydet plakaten, slentret rundt på scenen i kjortel med trompeten sin mens en gitarist lirte av seg noen atmosfæriske lyder over tablaene og hva det nå heter som den andre indiske karen spilte. Trommeslageren skrudde på laptopen sin bak et fullt trommesett og ganske mange elektroniske trommer. Javel, tenkte jeg. De indiske gutta kan ihvertfall spille. Tabla-wallahen var rimelig dyktig, etter hva jeg kunne dømme, og den eldre mannen bak den slags indiske gitaren spilte veldig fint, og veldig distinkt indisk.

Etter en kort stund var de ferdige med lydsjekken og forsvant fra scenen. Det begynte å strømme til publikum, ganske mange faktisk, jeg vil tippe det var ca. 300 der da konserten startet. En god del indere, men også like mange franskmenn og -kvinner. En mann tok mikrofonen og introduserte bandet på engelsk med fantastisk fransk aksent. Så begynte det. Jeg visste med én gang at jeg hadde tapt innsatsen. Umiskjennelig chorus-gitar, elektroniske loops fra trommeslageren, over-inspirert sutting på trompet med mute. Jeg hadde "Time Out" i jakkelomma, og det var litt lys over publikum også, så jeg brukte første låta til å lese noen filmanmeldelser. Jeg prøvde å følge litt med etter det, for det var en god intro til låt nr. to med tabla og den rare indiske gitaren. Så kom den franske gitaristen inn og fortsatt var det ikke så værst. Men trommeslageren ødela alt rett etter. Han var en mann i 40-årene med grått hår og khaki-bukser. Han har antageligvis hørt på norsk jazz fra nittitallet og kommet til at en blanding av elektronikks beats og akustiske trommer er framtiden. Problemet hans var imidlertid todelt. Lydmannen som kjedet seg under lydprøven fikk ikke noe lyd ut av det elektroniske utstyret hans (jeg snakket med ham, påpekte at vi ikke kunne høre noe av det trommeslageren spilte på pad-ene, men han sa at han ikke kunne gjøre noe, alt gikk gjennom laptopen til trommeslageren). Også var han en elendig trommeslager. Det svingte ikke i det hele tatt, og han spilte så kjedelig at det er vanskelig å forestille seg hvorfor bandlederen, som i det minste kunne spille, og tydeligvis har et navn i fransk jazz siden nasjonen sender ham på turné i India for formodentlig presentere spydspissen av fransk musikk, har rekruttert ham i første omgang. Kanskje han får være med fordi de synes synd ham, kanskje kona hans akkurat har forlatt ham eller noe sånt, og han nettopp har mistet jobben som bygningsinspektør i Marseille. Vi kan bare spekulere.

Jeg gikk litt uti tredje låt. Jeg var sulten uansett, så det var bare å finne en rickshaw og gå igjennom prosessen beskrevet tidligere for å komme meg hjem. Denne gangen gikk det imidlertid ikke på skinner, selv om denne rickshaw-wallahen ikke så ut til å ha drukket. Han skulle ha altfor mye, over det dobbelte av det jeg betalte dit, men litt tautrekking fikk prisen ned på såvidt akseptabelt nivå. Inn i rickshawen, avgårde, men etter et par kvartaler stoppet han foran en annen rickshaw og begynte å prate med føreren av den. Så skulle jeg visst over i denne og fortsette turen med ham, men betale mesteparten av den høye prisen til den første sjåføren (som jeg hadde kjørt 500 meter med) og resten til den nye sjåføren. Dette slo meg som urimelig, både ovenfor den nye sjåføren og meg selv. Ingen snakket engelsk. Jeg besluttet at det beste for alle var om vi begynte på nytt. Jeg prøvde å gi den første sjåføren 20 rupi for den korte turen vi hadde gjort. Han ville ikke ha dem, og var fortsatt ivrig på å få meg inn i rickshaw nr. to. Så jeg gikk. Han fulgte etter meg og ropte "OK, sixty!", som var halvparten av opprinnelig avtalt. Jeg snudde, satte meg inn i rickshaw nr. en og vi kjørte. Så sa han: "Hundred twenty!" med sur stemme. Vanligvis ville bare tenkt fuck it, det er snakk om ni kroner, men det var nok nå. Jeg ba ham stoppe, han sakket farten men stoppet ikke, så jeg hoppet ut i fart. Da stoppet han, jeg ga ham 20 rupi og satte avgårde til fots. Han forsvant. Rett etter kom rickshaw nr. to og tok meg hjem for 60 rupi.

Alt i alt brukte jeg 140 rupi på denne konserten. Gitt at estimatet om at hver 25. fusion-jazz-konsert er verdt pengene, så vil jeg heller betale 25 ganger så mye for den ene konserten som er god, og slippe å gå på de 24 imellom.

Storbyferie

Det er merkelige dager i New Delhi for tiden, her jeg er og venter på iransk visum. Jeg har ikke ennå faktisk levert søknaden til ambassaden, det kan jeg først gjøre når Hamid i Teheran fikser godkjenning fra innenriksdepartementet og sender meg en mail med et referansenummer. Det har han ikke gjort ennå. Kanskje i morgen. Han lovet det ikke skulle gå mer enn ti dager, og det er i morgen. Nå gjelder det, Hamid, ellers mister du litt av ditt gode navn og rykte.

Men dagene går unnå mens jeg venter. Jeg så for meg at New Delhi skulle være siste brett i India, hvor jeg måtte bruke alle mine opparbeidede skills i rickshaw-pruting, selger-avfeiing, personlig hygiene-opprettholdelse og tigger-ignorering for å runne spillet. Denne byen er ofte førsteinntrykket for mange som lander i India, og de kommer rett fra vestlig hjemmehygge. Derfor hadde jeg denne forestillingen av New Delhi som en pøl av fattigdom, trafikk, søppel, urin og kuer. En slags India-essens, konsentrert India.

Dette er feil.

New Delhi er definitivt India, men det kan være at fire måneder på subkontinentet har kondisjonert meg, trent meg i å takle sånne ting som må takles når man er her. Jeg synes nemlig det er drit-lett. Ta tre forskjellige busser i halvannen time for å gå på kino i en forstad? Lett. Handle elektro-shyrdak i basaren? Lett. Si nei til selgere og rickshaw-wallahs, hele tiden? Lett. Ikke gi penger til barn som tigger? Lett, men like forbanna hjerteskjærende hver gang.

Det er imidlertid ting ved New Delhi som gjør at det er lett å være her. Det er brede gater med trafikk som i større grad enn andre steder overholder trafikkreglene (altså, det er ikke pent, det som skjer i gatene her, men det funker). Det fins parker, kinoer, butikker, ikke-indisk mat. Det finnes metro. Kort sagt, det finnes en middelklasse her, og den er ikke redd for å vise det. Folk går for å se amerikanske filmer, de kjøper engelske bøker, de lager rockefestival og åpner gallerier med samtidskunst. Jeg ønsker dette velkommen. Det er fordi jeg er litt over halvveis på denne reisen, og jeg har et økende behov for å oppleve noe jeg kan kjenne igjen, noe trygt og lett. Jeg ber ikke om mye. Det skal ikke så mye til. Gå på en ordentlig kino og se en bra film med et handlingsmønster jeg kjenner igjen, og fullstendig uten dans. Gå i parken og lese en bok. Kjøpe kaffe på kaffebar. I morgen tror jeg faen meg at jeg skal gå og drikke en øl på pub. Øl fra fat. Tappet øl. Jeg hamster disse opplevelsene nå, disse dagene i New Delhi, før vi kjører hjemover gjennom en streng av land som kommer til å gi oss så mye, men også følelsen av å være fremmed.

Derfor er denne New Delhi-avstikkeren min så viktig. Jeg er på storbyferie fra bussen.

Vi synker!

å shit!Vi har kjørefri dag i Uidapur, en av Rajastans mest romantiske byer, full av fort, flytende palasser og grønne papegøyer, marinert i historiske sus. Men ennå sover vi som unger og gleder oss til å fortsette med det i mange timer.

Shit!

En oversvømelse lenger oppi gata har gjort halve parkeringsplassen til gjørmehøl over natta. Bussens venstre side har synki minst tjue centimeter når Morten er ute og tisser. Sola har såvidt stått opp. Guro, vi synker!
Jeg prøver å rygge oss ut av uføret. Da synker vi tjue nye centimetre. Jeg får det for meg at bussen kommer til å velte. Så gaernt går det ikke, men eksosrøret er under vann og med motoren på høres det ut som om Attila holder på å forgå ved drukning. Han hviler på støtfanger, bånnpanne, fjaeringsppheng og andre edle deler. 12 tonn sugd fast i tjukk leire. Helvete! Ut herfra kommer vi ikke aleine. Og vi er usikre på hvor hel det er mulig å få Attila ut.
Vi skal ikke klø oss så lenge i hue før vi er omringet av 30 ivrige indere som alle har en mening om hvordan vi skal komme på rett kjøl. Noen sier jekk, andre mener kran.
Det er ikke bare vi som setter oss fast
Vi blir satt i kontakt med byens crane walla(kranmann) og etter en halvtime kommer en gul lovende kranbil med mange store kroker. Plutselig er det ikke bare vi som sitter fast. Redningskrana har valsa rett i uføret.

En skikkelig kran og en høyt elsket buss
Den har heldigvis bedre forutsetninger enn vår tunge lave buss. Snart er det gang i den.
Hepp!
Bussen må heises skrått opp, i mange omganger. For hver gang slenges steiner under fordekket slik at krana til slutt får heisa bussen opp og ut på den trygge asfalten.
Jeg biter ikke negler til vanlig, men her fant jeg meg sjøl med hele fingre inni munnen. Aldri sett bussen fly så høyt.
Jeg biter ikke negler til vanlig

Attila kommer ikke fra dette uten skrammer, men det er mest av den kosmetiske sorten og alle vitale organer fungerer som de skal. Puh! Vi behøver ikke fly hjem.

Punjabi Dreams

IMG_3585After one night in a brand new hotel in Dehli ASCCPCI (Atilla Soft Core Communist Party Crew of India) hitched a ride with a bus full of Norwegian overlanders heading for the Pakistani border. Nice! At first they seemed really nice offering mineral water and some kind of finger chips, but after a while we started to suspect that something was wrong. "Yea, yea.. we've been traveling all the way from Norway, but now we're heading home again." There was especially this one guy who almost couldn't move his head... and he kept repeating .. "Manjinders place, Manjinders place".. spooky indeed.

After a quick overnight stop in the obviously fascist controlled city of Chandigarh, also known as "The City Beautiful", ASCCPCI got their suspicions confirmed! We're we not at all going to Atari city at the Pakistani border, we were going to some strange place called Punjabi Bagh. The Norwegians in the bus got more and more exited and anxious when we got closer to this place. "Best cook in Punjab.. Manjinders Place.. 2000 people ceremony .. great place". Only time could prove them right or wrong.

We we finally got to this place they stopped the bus and we stepped out of the North Indian reality covered with dust and dirt and whatnot and into a beautiful garden with a live waterfall lit by small lights all accompanied by sweet sweet Punjabi techno music. In the middle of it all was a fantastic castle only matched in beauty by the great Taj Mahal. Who could know that such a paradise lay hidden just meters from the road covered with dusty scooters, horses and bicycles so old that the Indians could only have gotten them from the British colonists.

After this everything seems blurry, the people of the Norwegian bus must belong to some secret Sikh caste because the servants of this man Manjinders Place offered us the most fantastic Indian dishes with flavours you could only dream about. Could it be real? Amazing dancers keeping our eyes busy while we where munching on cake and chicken and drinking like mad westerners in some kind of a psychedelic dream. Could it be?

The next morning ASCCPCI woke up and everything was gone. The palace, the food, the eclectic dancers, the lights and all that was left was a bus full of sleeping Norwegians. ASCCPCI decided to hit the road and hitched a ride on a cart pulled by an old camel. It must all have been a dream. Or could it be that the Norwegians put some strange Indian drug in the finger chips? We will never know, but dream or not, definitely an awesome experience for the ASCCPCI.

Roots and Kultcha

Okei. Det blei prata mye om Full Moon party og dancing på Värsta Grymma Partyt i Goa da vi satt på porchen i Kerala og drakk kruttkaffe. Planer blei lagt, intensjoner ymta frampå og løfter inngått om hva vi skulle ta oss til i Goa etter en lazy måned i Sør-India... Men hva skjedde? Vi surra oss opp til Sør-Goa og endte opp på Agonda beach, også kjent som "last quiet beach" i Goa. Da vi forsiktig spurte "where's the party?" i Agonda var det bare spørsmålstegn i øynene på folka.. "Party? No party here.." Sånn gikk no dagan og før vi visste ordet av det satt vi på en te-sjappe i Maharastra, staten nord for Goa, med en følelse av uforretta sak. Da var det bare en ting vi kunne gjøre. Atilla party crew jumped ship og haika med første og beste TATA truck mot vår Mount Zion, Party Zone nr. 1.. Värsta Grymma Partyt i Nord-Goa! Yay!

Fan där står man... Midt ute på landsbygda i India og drømmer om frilynte russere och frika Israelere med fake dreads. Og på landsbygda i India er det INGENTING.. bortsett fra chai da. Alltid chai. Chai chai chai. Chai og Kuer. Og fluer og kuer og chai. Etter par timer på chai-sjappa kom vi oss på en lokalbuss og endte opp i en liten by med togstasjon i en by med et navn som verken undertegnede eller noen andre i ASCCPCI (Atilla Soft Core Communist Party Crew of India) fikk med seg. Etter en haug med Black Coffee, STRONG and no sugar kom vi oss på toget sørover på tross av en desorientert konduktør som påsto at "Goa.. Nooo.. Other Direction.."

En rickshawtur til "fixed price" 350 rupi sammen med en fri sjel, Jess fra England, var det som skulle til for å få oss resten av veien til det forjettede land. 150 meter inn i shoppinggata bestående av flagrende gevanter, hippie-shyrdak og psykedeliske t-skjorter fikk vi roet oss med et par Kingfishere og tenkte, "ka nu?"

Etter noen dager i strandhytta på Arambol hadde vi fortsatt ikke finni Värsta Grymma Partyt selv om noen svensker i nabolaget påsto at det var et sted som hadde hatt fest forrige tirsdag. Topp stemning. Opp hovedgata.. til venstre, og så til høyre, og så til venstre og litt oppi der. Det stedet fant vi aldri, men derimot møtte vi to danske og en norsk jente i vill flukt fra et hotellrom der rottene ramla ned fra taket natta lang. I sin desperasjon tok de to stakkarslige og out-partyed norske gutter under sin avbalanserte, skandinaviske paraply og sørga for at ASCCPCI hadde litt selskap da vi skulle slurpe kingfisher og prate skit. Men Värsta Grymma Partyt blei det ikke noe av.

Arambol Beach er litt som et eventyrland for voksne litt frika mennesker med en hang mot det gode liv sånn litt på halv tolv. Kort oppsummert. Litt blanding av Neverland, Lothlorien, Monkey Island og Syden. 1000 nesten like strandkafeer i klassisk backpacker-fashion med akkurat den samme menyen med den samme musikken og de samme folka. Alle stedene serverer mat fra all over the place; Indian-Veg, Non-veg, Continental, Chinese, Israeli og Italian. Alt smaker litt det samme og man kan begynne å lure på hvorfor de ikke bare serverer en god Chicken Buryani i stedet, like greit det.

Dagain gikk no i Arambol også, men vi fikk ihvertfall kryssa av mange punkter i boka vi ikke visste at fantes. Trommesirkel, check. Toppløse russere i G-Streng, check. Henge med drita Reggae-svenske på 6. dagen, check. Holy Tree, check. Det siste var kanskje den eneste nær-spirituelle opplevelsen i Goa. Et hellig tre langt inni skauen med en hellig mann(sadhu) som ville at vi skulle smake på chill-loomet hans. Det blei mye prat om long-timers etter det. "Skulle vi ikke bare blitt her et par år, starta bissniss eller no.. Pølse i lompe med rekesalat hadde jo gått som hakka møkk her."

Now get a Goan?

Man blir faktisk rastløs og litt sliten av å gjøre ingenting for lenge. Så på fredag konsulterte vi travel agent etter litt om og men og et par dager ekstra dro vi oss opp etter ørene og kasta oss på lokalbussen til Party beach #1 .. sier de.. Anjuna Beach. Egentlig skulle vi pelt oss på toget nordover og hooka opp med bussen i Mumbai, men Goa time beveger seg litt treigere enn vanlig time.. "One more day.." Resultatet blei ihvertfall flybilletter til Dehli med Spice Jet til 5.000 rupi stykket og en siste sjanse i Goa. Hælja på Anjuna.


Värsta Grymma Partyt 2!

I India er det tre årsider, Høy-Sesong, Sesong og ikke-Sesong. Høy-Sesongen varer fram til slutten av januar, Sesong slutter omtrent i mai og i ikke-sesongen skjer det ikke en dritt. Da vi kom til Anjuna var Sesongen skikkelig på hell. Alt vi fant på stranda var bleikfeite russere, loppebefengte bikkjer og kuer i slapp positur. Det var faktisk på nippet til at vi ga opp vår søken etter Goas legendariske og for vilde partyscene. Men det var da det skjedde. Vi var ute på lørdaskvelden og tenkte at noe måtte skje, men neida.. "Weekend.. no party.. police trouble". Men til vår forbløffelse kom plutselig en indisk kompis bort til oss på på In-stedet Lillyput og ga oss en feit flyer med påskriften: "ROOTS & KULTCHA: Roots Reggae, Raggamuffin, Dancehall, Soca madness, Special Dubplates and Exclusive RMX".. Wooooot!!!

Så her sitter vi i kjent positur. Kingfisher og bølgebrus. Lomma full av flyers og klokka nærmer seg dancehall-time. Nu kan festen börja!

Haile Selassie I!

Selecta BK & Rastafarvind