Storbyferie

Det er merkelige dager i New Delhi for tiden, her jeg er og venter på iransk visum. Jeg har ikke ennå faktisk levert søknaden til ambassaden, det kan jeg først gjøre når Hamid i Teheran fikser godkjenning fra innenriksdepartementet og sender meg en mail med et referansenummer. Det har han ikke gjort ennå. Kanskje i morgen. Han lovet det ikke skulle gå mer enn ti dager, og det er i morgen. Nå gjelder det, Hamid, ellers mister du litt av ditt gode navn og rykte.

Men dagene går unnå mens jeg venter. Jeg så for meg at New Delhi skulle være siste brett i India, hvor jeg måtte bruke alle mine opparbeidede skills i rickshaw-pruting, selger-avfeiing, personlig hygiene-opprettholdelse og tigger-ignorering for å runne spillet. Denne byen er ofte førsteinntrykket for mange som lander i India, og de kommer rett fra vestlig hjemmehygge. Derfor hadde jeg denne forestillingen av New Delhi som en pøl av fattigdom, trafikk, søppel, urin og kuer. En slags India-essens, konsentrert India.

Dette er feil.

New Delhi er definitivt India, men det kan være at fire måneder på subkontinentet har kondisjonert meg, trent meg i å takle sånne ting som må takles når man er her. Jeg synes nemlig det er drit-lett. Ta tre forskjellige busser i halvannen time for å gå på kino i en forstad? Lett. Handle elektro-shyrdak i basaren? Lett. Si nei til selgere og rickshaw-wallahs, hele tiden? Lett. Ikke gi penger til barn som tigger? Lett, men like forbanna hjerteskjærende hver gang.

Det er imidlertid ting ved New Delhi som gjør at det er lett å være her. Det er brede gater med trafikk som i større grad enn andre steder overholder trafikkreglene (altså, det er ikke pent, det som skjer i gatene her, men det funker). Det fins parker, kinoer, butikker, ikke-indisk mat. Det finnes metro. Kort sagt, det finnes en middelklasse her, og den er ikke redd for å vise det. Folk går for å se amerikanske filmer, de kjøper engelske bøker, de lager rockefestival og åpner gallerier med samtidskunst. Jeg ønsker dette velkommen. Det er fordi jeg er litt over halvveis på denne reisen, og jeg har et økende behov for å oppleve noe jeg kan kjenne igjen, noe trygt og lett. Jeg ber ikke om mye. Det skal ikke så mye til. Gå på en ordentlig kino og se en bra film med et handlingsmønster jeg kjenner igjen, og fullstendig uten dans. Gå i parken og lese en bok. Kjøpe kaffe på kaffebar. I morgen tror jeg faen meg at jeg skal gå og drikke en øl på pub. Øl fra fat. Tappet øl. Jeg hamster disse opplevelsene nå, disse dagene i New Delhi, før vi kjører hjemover gjennom en streng av land som kommer til å gi oss så mye, men også følelsen av å være fremmed.

Derfor er denne New Delhi-avstikkeren min så viktig. Jeg er på storbyferie fra bussen.