Jeg skulle på jazz-konsert i kveld, trodde jeg. Dette som en del av mitt prosjekt for å hamstre vestlige, eller hjemlige om du vil, inntrykk før vi forsvinner inn i mer fremmede områder om ikke lenge. Nå finnes det ikke noen jazzklubb i Delhi, men armert med "Time Out" og vilje til å ta rickshaw hvor som helst, fant jeg ut at det var en konsert med noen franske karer som skulle jamme med noen indiske karer. Klassisk fusion-jazz, altså, det luktet world music lang vei og jeg vurderte å bli hjemme (på hotellet) og lese istedet. Estimater varierer, men sjansen for å oppleve en god fusion-jazz-konsert er ca. 1/25 (siden Miles David døde). Vanligvis bruker jeg ikke penger på så dårlige odds. Men denne konserten var gratis, og så tenkte jeg at i det minste får jeg hørt litt tabla. Dessuten har jeg ikke sett noen spille trommesett siden Bishkek i september. Jeg får prøve, tenkte jeg. Det kan hende det blir bra. Folk vinner jo i Lotto.
Første skritt i enhver utflukt i India er å finne en rickshaw. Deretter følger en fase hvor en prøver å forklare hvor en har tenkt seg, forsikrer seg om at rickshaw-wallahen har forstått hvor du mener, og etablerer en pris-diskusjon som ikke er for urimelig for noen av partene. Avhengig av dedikasjon og dagsform vil denne utvekslingen av økonomiske argumenter vare fra fem sekunder til fem minutter. Dagens første rickshaw-forhandling var av en middels kort variant, men så var også sjåføren så drita at det var vanskelig å få gehør for argumentene mine. Det var søndag ettermiddag, og søndag er dag mange setter av til kvalitetstid med familien. Ikke denne karen. Han hadde kvalitetstid på jobben. Topp stemning. Jeg ba ham kjøre forsiktig.
Konserten skulle finne sted på amfiteateret til The Ashok, et av de større og dyrere hotellene i New Delhi. Jeg var litt tidlig ute, og var vitne til litt tentativ fikling med hornene mens lydmannen kjedet seg. Det som så ut som sjefen for franskmennene, han hvis navn prydet plakaten, slentret rundt på scenen i kjortel med trompeten sin mens en gitarist lirte av seg noen atmosfæriske lyder over tablaene og hva det nå heter som den andre indiske karen spilte. Trommeslageren skrudde på laptopen sin bak et fullt trommesett og ganske mange elektroniske trommer. Javel, tenkte jeg. De indiske gutta kan ihvertfall spille. Tabla-wallahen var rimelig dyktig, etter hva jeg kunne dømme, og den eldre mannen bak den slags indiske gitaren spilte veldig fint, og veldig distinkt indisk.
Etter en kort stund var de ferdige med lydsjekken og forsvant fra scenen. Det begynte å strømme til publikum, ganske mange faktisk, jeg vil tippe det var ca. 300 der da konserten startet. En god del indere, men også like mange franskmenn og -kvinner. En mann tok mikrofonen og introduserte bandet på engelsk med fantastisk fransk aksent. Så begynte det. Jeg visste med én gang at jeg hadde tapt innsatsen. Umiskjennelig chorus-gitar, elektroniske loops fra trommeslageren, over-inspirert sutting på trompet med mute. Jeg hadde "Time Out" i jakkelomma, og det var litt lys over publikum også, så jeg brukte første låta til å lese noen filmanmeldelser. Jeg prøvde å følge litt med etter det, for det var en god intro til låt nr. to med tabla og den rare indiske gitaren. Så kom den franske gitaristen inn og fortsatt var det ikke så værst. Men trommeslageren ødela alt rett etter. Han var en mann i 40-årene med grått hår og khaki-bukser. Han har antageligvis hørt på norsk jazz fra nittitallet og kommet til at en blanding av elektronikks beats og akustiske trommer er framtiden. Problemet hans var imidlertid todelt. Lydmannen som kjedet seg under lydprøven fikk ikke noe lyd ut av det elektroniske utstyret hans (jeg snakket med ham, påpekte at vi ikke kunne høre noe av det trommeslageren spilte på pad-ene, men han sa at han ikke kunne gjøre noe, alt gikk gjennom laptopen til trommeslageren). Også var han en elendig trommeslager. Det svingte ikke i det hele tatt, og han spilte så kjedelig at det er vanskelig å forestille seg hvorfor bandlederen, som i det minste kunne spille, og tydeligvis har et navn i fransk jazz siden nasjonen sender ham på turné i India for formodentlig presentere spydspissen av fransk musikk, har rekruttert ham i første omgang. Kanskje han får være med fordi de synes synd ham, kanskje kona hans akkurat har forlatt ham eller noe sånt, og han nettopp har mistet jobben som bygningsinspektør i Marseille. Vi kan bare spekulere.
Jeg gikk litt uti tredje låt. Jeg var sulten uansett, så det var bare å finne en rickshaw og gå igjennom prosessen beskrevet tidligere for å komme meg hjem. Denne gangen gikk det imidlertid ikke på skinner, selv om denne rickshaw-wallahen ikke så ut til å ha drukket. Han skulle ha altfor mye, over det dobbelte av det jeg betalte dit, men litt tautrekking fikk prisen ned på såvidt akseptabelt nivå. Inn i rickshawen, avgårde, men etter et par kvartaler stoppet han foran en annen rickshaw og begynte å prate med føreren av den. Så skulle jeg visst over i denne og fortsette turen med ham, men betale mesteparten av den høye prisen til den første sjåføren (som jeg hadde kjørt 500 meter med) og resten til den nye sjåføren. Dette slo meg som urimelig, både ovenfor den nye sjåføren og meg selv. Ingen snakket engelsk. Jeg besluttet at det beste for alle var om vi begynte på nytt. Jeg prøvde å gi den første sjåføren 20 rupi for den korte turen vi hadde gjort. Han ville ikke ha dem, og var fortsatt ivrig på å få meg inn i rickshaw nr. to. Så jeg gikk. Han fulgte etter meg og ropte "OK, sixty!", som var halvparten av opprinnelig avtalt. Jeg snudde, satte meg inn i rickshaw nr. en og vi kjørte. Så sa han: "Hundred twenty!" med sur stemme. Vanligvis ville bare tenkt fuck it, det er snakk om ni kroner, men det var nok nå. Jeg ba ham stoppe, han sakket farten men stoppet ikke, så jeg hoppet ut i fart. Da stoppet han, jeg ga ham 20 rupi og satte avgårde til fots. Han forsvant. Rett etter kom rickshaw nr. to og tok meg hjem for 60 rupi.
Alt i alt brukte jeg 140 rupi på denne konserten. Gitt at estimatet om at hver 25. fusion-jazz-konsert er verdt pengene, så vil jeg heller betale 25 ganger så mye for den ene konserten som er god, og slippe å gå på de 24 imellom.
