Retrospective: an Indian road diary

Ahead of us are 2500 kilometres across India - from the Nepalese border in the North to Kerala in the South. 2500 kilometres on roads that are better than the Russian roads (all roads are messured in "Russian standard"), but even though the roads are fine, one has to remember that they are also full of people, cows, richshaws, dogs, bikes, motorbikes, trucks and busses, and actually a car now and then. The following text never made it to the blog when it should have, but if you want to read about life on the road, this is a ten days road diary from when we enter India until we reach Bangalore where we met friends and family.

Day 1, the 5th of December 2007:
We cross the Indian border at sunset after paying a rediculously small "bakshish" (bribe) to the border officer so that he won't look through the bus. Maria meets a Canadian couple and ask if they want a lift to Gorakphur which they gladly accept. In a small village we buy some food to cook in the bus and the Canadians buy some whisky and rum. A big crowd is gathering while Maria and I are buying the vegetables. Staring and pointing. Coming from Nepal this intruding curiosity is overwhelming, but I am soon to learn that this is India; nosy and curious people everywhere. Not to mention that we don't really blend into the landscape around us in a big grey bus with pale faces peeking out behind blue curtains. While we are buying food a young boy asks if we want to park at the local policestation for the night. His father is the police officer. During our trip we have parked at a hospital, outside a convent, on a practise ground for a driving school (we came after dark and didn't realise until we woke up and saw all the cars driving round us) and at a parking lot for a 24-hours open supermarket. Sleeping at a police station will be a good contribution for our list over strange places to park. We accept.

Day 2:
We get up late and eat the rest of the bread we bought in Pokhara at the German Bakery. The Canadians get off at Gorakhpur, but we continue driving until it gets dark. Finding a place for a bus with a toilet near by is hard - in India there are mostly only "open air" toilets which would be fine if there weren't always a gang of people staring at you as soon you get out of the bus. The roads are extremely busy with people and cows everywhere. We are in one of the most populous state of India, Uttar pradesh, which might explain all the people, but it doesn't explain why the trucks are driving in the middle of the road and the feeling of almost crashing into them every time they pass us. After a bit of searching we park at a bus station which has a public toilet. As usual tens of people are surrounding our bus, just staring. Some of them knock on the door and wants to see the interior. Something breaks and Morten asks a boy where to put it. He just points at the ground. Some minutes later he says enthusiasticly "India is great". We don't know yet. Afterwards we eat dal, rice and chapati at a very local and a bit dodgy cafe. The expression "Indian Roulette" is a good way to explain the risks our stomachs might go through every time we have a meal, but it seems we all have survived the Indian's food bullets for this time. Most of us were struck by the Nepalese ones.

Day 3:
Getting up early (at 7) to get to Varanasi after eating some bananas for breakfast. After a while we find a decent looking restaurant along the road and eat lunch. We arrive at Varanasi around three o'clock and without any problems we find a hotel described in lonely planet as a place for overlanders (we are not the only ones, but we might have the only 12 metre long bus). We manage to squeese the bus into the parking lot and some of us get a room at the hotel and some stay in the bus. The hotel has everything; swimming pool, internet, massage, good food so there is no reason to leave the hotel this evening (the trick is to look for a semi-expencive hotel where they usually have a parking lot), but we agree to get up at 5:30 to take a boat trip on Ganges at sunrise.

Day 4:
After the boattrip and some shopping (a new inverter for electricity and new mirrors since they get knocked off the bus every now and then when meeting trucks). The people left on the bus are: Bjørn Kjetil, Martin, Maria, Morten and me (Cecilie). Ingrid and Torkild will take the train to Kerala and scout for good places to park the bus. Anders, Andreas and Guro are all back in Norway. The bus feels empty and we think someone is missing quite often, but it is easier to count to five than ten. We park after an hour driving at a nice truck stop with a good restaurant. Maria makes gløgg and we see "Nightmare before christmas". It doesn't feel like christmas though in +25 celcius.

Day 5:
Getting up at seven again eating breakfast in the bus. Maria and I found some cheese in Varanasi which makes us think about a good, Norwegian breakfast even though the toast doesn't really recemble kneip. Today we cross the border to a new state, Madhya pradesh which according to the guidebook is less populated and the people are more educated. The landscape changes into hills, plateaus, red earth and trees. Some monkeys are running around along the road. Occationly the roads are empty which until now has been unthinkable. A boy runs over the road and is almost hit by our bus. I think about what we have heard - if a person or a cow are hit by a car, apparently a mob will come and lynch you, so if the unlikely situation should happen, we just have to drive to the nearest policestation without stopping. We find a quite expencive hotel (by Indian standards) and park our bus there for 500 rupees and get access to toilet, shower and electricty.

Day 6:
Today we saw an elephant for the first time. It was suddenly just there - enormous compared to the small man on top - by the road in a village. In an intimate encounter with a truck, the mirror fell off, but did not break and was soon back on place.

Day 7:
We are driving through Kipling land and a new state: Maharashrtra. There are signs like "Kipling restaurant and Bar" and pictures of Mogwli and Baloo on big boards are telling us we are defintly in the woods where Mogwli grew up. It does feel like being a part of this story as we are surrounded by old, old trees and long alleys with monkeys running along the road. A monkey is sitting on a stone with the legs hanging down like a small child as to reassure us of our common heritage. Just 30 kilometres away there is a national park with some of Indias last tigers wandering around. Who knows, maybe we will see a lost tiger today? In Nagpur there are signs in the midst of the road attempting to teach us some lessons of driving to fast. "Impatient on road - patient in hospital" or "Better late in this world than first in that world", not to mention the truth in "Reach home in peace, not in pieces." Through India there has always been a crowd gathering around the bus, sometimes they are cheering and Morten claims that he feels like a rock star when paying road tax. This is later confirmed when a boy comes to the bus and asks for our autographs. Life as a rock star is hard. A new two-lane highway is partly finished making the road at times extremely good but also at times very humpy and the double bed in the back of the bus falls down. Obviously we are coming a bit too early, in a year's time the same route will take half the time on the super new highway.

Day 8:
Tired eyes and Morten has a hangover after staying up half the night with a road engineer drinking whisky and beer. The night before we parked at a bar and restaurant and had a couple of beers and some other experiences with a man that was just a bit too curios when we were going to the toilet. But we keep to the schedule and get up at seven as usual. The landscape changes as does the food and the written language (this is where the 70's aestetics has gotten its inspiration for sure) as we drive into a new state, Andryha Pradesh. Even the colour of the soil seems to be changing from deep red to yellow and brown and people seem to be getting poorer again. For the first time we are stopped at the police check point. They ask how many people we are and confirm our answer by saying " ahh, two ladies and three people". Afterwards we have a cup of tea and a silent conversation in four plastic chairs together with the officer in charge. It takes two hours and later a new stop is required when one of the bus' front tires punctures in the middle of nowhere. With (too much?)help from some people in the usual crowd (17 at the most) and our own good skills, a new tire is put on and we are ready to drive again after one and a half hour. In the evening we park at a Rajehstan dhaba (cafe/truckstop) and is soon adopted by the owner. It is not everyday a bus with foreigners stop at his dhaba.

Day 9:
Someone is knocking on the door at 7.30 telling us that tea is ready. They are all up waiting for us at the dhaba and after some personal hygiene we all drink some tea. But the food seems to be far away, or maybe they just want us to stay as long as possible? At 10.30 we can finaly leave after a good Rajahstan breakfast consisting of rice porridge and parathaka (bread with herbs and potato this time). The heat is getting closer as we drive further south and so are the snakes. As we sit and talk, a snake suddenly comes from nowhere and snake its way between Martin's legs before anyone notices. This turns out to be a good thing realizing that it is poisenous snake and that we were "velly, velly lucky". From now on we all look a bit more to the ground when walking around. When driving through Hyderabad one is again remained of the huge contrasts in this country. A commercial board is telling us that we can get swimming pool, 24 hours security, supermarket, children's playground, parking space and laundry service if we buy an appartment in a super modern complex. This seems centuries away from the reality one see along the road and in the Indian countryside. In search for an A1 (an Indian truck stop chain with showers, good food and toilets), we drive after dark, but have to give up searching for one. We park at a dhaba with "open air" toilet instead.

Day 10, the 14th of December:
A bit afraid of repeating the late departure from yesterday, we say no to tea and breakfast at the dhaba we stayed overnight. The owner must have thought that one cannot drive without ones morning tea, and soon after we get five small plastic cups with tea and milk to go for free. It has been a hot, humid night and after just 20 kilometetres we pass an A1, but since we are certain to reach Bangalore tonight (one day earlier than expected!)a shower is yet not required. The traffic consist of new, smart cars and old trucks. Later we reach Bangalore and rent an aparment with four bedrooms. Three friends from Norway are waiting for us there and we relax for a couple of days after many days on the road before we take the final stretch to Kerala.

Agonda Beach Crew

Yes, it was a while ago, but better late than never or whatever...
Group picture from Agonda beach in Goa; the beach with all the other overlanders - joining in on the picture is Morten's father, Knut, Sunshine from the US, a German overlander couple (their car in the background) and an Italian overlander family.

Family Photo From Punjab

Manjinder's family at his uncle's farm outside Amritsar in Punjab, India. Manjinder is on the left side of the photo holding his nephew. Crew from the bus at the time was Maria, Martin, Morten, Guro, Ingrid, Torkild, Bjørn Kjetil, Øyvind and Cecilie.

Bollywood Dancing

Before I leave India, I want to write a quick note on the Bollywood experience of me and Torkild. As mentioned in an earlier post, Cecilie and I was strolling around Mumbay for a whole day in the hopes that an agent would discover us. Cecilie had even dressed up in a nice dress and put on some makeup. Ufortunately we saw no sign of anything at all recembling the glamour of Bollywood in Mumbay that day. With the possible exception of an expensive coffee place where we had some gigantic milkshakes, Mumbay felt anything BUT glamorous. No wonder perhaps, as more than half of the city's population lives in slums. Still Mumbay is one of those places that has everything of India in it; the grittyness, the poverty, dirt, animals, noice, pan stained pavements, rich kids strutting their stuff on the clubs dancefloors, men in suits with cellphones looking down to avoid the cow dung in the streets, and a thousand other things all seemingly existing on top of each other, within the exact same moment of time. No wonder a linear perception of time has not been working for these people. Anyway, back to the beginning: Bollywood.

The film Industry in India revolves around an area north Mumbay known as Film City. Though not the only place in India where films are shot, it's definatelly the most important, and well known. As Indian movie industry is (if possible) even more focused on the idea of beautiful people showing off on screen than the one coming out of Hollywood, this is the place to go to get a glimpse of the glamour of India's showbiz upper class. We thought. Well, unfortunately for Cecilie, Torkild and I were discovered on the streets the next day, when the rest of the bunch was already on their way to Udaipur.

The next morning I was trying to work out what it was about our style that made the agent choose us, when I realized by looking at the other people that this wasn't about style. It was about being white. Or actually, it was about not looking Indian. The collection of extras stuffed into a coach and shuffeled to the north of town that day where a mix of Europeans, Japanese, Africans, Americans, Australians and Israelis (of course) In short, anyone not Indian looking. But glamorous? As the day progressed I got the impression that this is actually one of the most important assets of Bollywood glamour; that is, anything or anyone not from India.

When we arrived on the set, we were given some horrendous costumes, and where told we were gonna be in a wedding scene. Although a definite nudge down from the original promise of disco dancing, I felt hopeful and excited as I pressed my feet into a pair of too small silver stilettos. To my surprise I managed to get from the costume department to the set without injury. At the set there was some action going on, cameras where rolling, and people where shouting "action", "silence" and the like. Nobody seemed to mind us, the extras. Actually, most people didn't seem to react to the shouting at all, there was no silence, that's for sure. We sat down in some chairs coverd in silk, a part of the wedding scene, and waited. At some points the cameras might have been directed towards us, I am not sure. A bit later a band started playing, I think the idea must have been to add the sound to the film later, because these people could NOT play.

Now, you might think I am attempting to write in a naivistic style here, making the story funnier or something. Well, you are wrong. They literally did not tell us anything at all, we just sat there. In the sun. For hours and hours. While some stuff was going on. There was a guy in a suit who was running after the bride, and then a secuity guard. There was the band. That was about it. The scenography looked like the real thing, like what they did at Manjinders wedding place in Punjab. Actually, it felt like being to a very boring, real wedding, waiting for the ceremony to begin.

After lunch we were placed in a garden, and given the task of taking one step forward as a dog ran past. We tried to do this as best we could, but had no idea where to focus or when to move. Oh well, I suppose we will be out of focus anyway. I think the guy standing in front of the dog, was some big Bollywood actor. The lunch was actually quite good. Dessert and all.

As you can see, the way the day progressed it seemed we were going from 'not glamourous by any standards" to even less glamorous than that. But when we were asked to be in another film, THIS time, a real disco scene, in a love-drama, what do you think we answered? Well, "yes" of course. The lure of the extra 500 rupis was too strong to handle. This time, the dress was slightly better, but the set ended up being more of a sleezy nightclub, than a discoteque. again the place was filled with people from all over the world (again apart from India) and with Russian, lightly dressed girls, dancing on stage. Some guys from Nigeria, dressed in dark leather clothes were talking to the main character for about 5 seconds, after which he stared intensely into the camera for 20 more. The rest of the scene was focused on the girls dancing, the rest of us in the background holding glasses of weeks old coke mixed with water. Pluss some pieces of potato chips floating around in it. No, we didn't even get a real drink.

when we were finally allowed to go, around 11pm, we realized that the other people. the ones who were not just tourists.... got twice our pay. Bastards.

I must say though, in all it's absurdity, the day was worth it. With 1000 rupis in the pocket we headed for some food and a beer.

The films we might be in are called: High Five and Heaven, in Hindi of course.

Short Update on Everything

Torkild and I are in Delhi now, after a superb trip to Tawang in Arunchal Pradesh, in north eastern India. More on that later. We have just spoken to the people on the bus, and want to inform everyone that all is well with them. They were not far from Lahore when the bombings took place yesterday, but did not hear about the attacs untill today. Reports are that the people of Pakistan are as friendly as ever, and spirits are high within the four, safe walls of Atilla the bus. The Indus river has just been crossed, and the bus is now moving north, towards Quetta. More updates shortly. Ingrid.

New Delhi Jazz

Jeg skulle på jazz-konsert i kveld, trodde jeg. Dette som en del av mitt prosjekt for å hamstre vestlige, eller hjemlige om du vil, inntrykk før vi forsvinner inn i mer fremmede områder om ikke lenge. Nå finnes det ikke noen jazzklubb i Delhi, men armert med "Time Out" og vilje til å ta rickshaw hvor som helst, fant jeg ut at det var en konsert med noen franske karer som skulle jamme med noen indiske karer. Klassisk fusion-jazz, altså, det luktet world music lang vei og jeg vurderte å bli hjemme (på hotellet) og lese istedet. Estimater varierer, men sjansen for å oppleve en god fusion-jazz-konsert er ca. 1/25 (siden Miles David døde). Vanligvis bruker jeg ikke penger på så dårlige odds. Men denne konserten var gratis, og så tenkte jeg at i det minste får jeg hørt litt tabla. Dessuten har jeg ikke sett noen spille trommesett siden Bishkek i september. Jeg får prøve, tenkte jeg. Det kan hende det blir bra. Folk vinner jo i Lotto.

Første skritt i enhver utflukt i India er å finne en rickshaw. Deretter følger en fase hvor en prøver å forklare hvor en har tenkt seg, forsikrer seg om at rickshaw-wallahen har forstått hvor du mener, og etablerer en pris-diskusjon som ikke er for urimelig for noen av partene. Avhengig av dedikasjon og dagsform vil denne utvekslingen av økonomiske argumenter vare fra fem sekunder til fem minutter. Dagens første rickshaw-forhandling var av en middels kort variant, men så var også sjåføren så drita at det var vanskelig å få gehør for argumentene mine. Det var søndag ettermiddag, og søndag er dag mange setter av til kvalitetstid med familien. Ikke denne karen. Han hadde kvalitetstid på jobben. Topp stemning. Jeg ba ham kjøre forsiktig.

Konserten skulle finne sted på amfiteateret til The Ashok, et av de større og dyrere hotellene i New Delhi. Jeg var litt tidlig ute, og var vitne til litt tentativ fikling med hornene mens lydmannen kjedet seg. Det som så ut som sjefen for franskmennene, han hvis navn prydet plakaten, slentret rundt på scenen i kjortel med trompeten sin mens en gitarist lirte av seg noen atmosfæriske lyder over tablaene og hva det nå heter som den andre indiske karen spilte. Trommeslageren skrudde på laptopen sin bak et fullt trommesett og ganske mange elektroniske trommer. Javel, tenkte jeg. De indiske gutta kan ihvertfall spille. Tabla-wallahen var rimelig dyktig, etter hva jeg kunne dømme, og den eldre mannen bak den slags indiske gitaren spilte veldig fint, og veldig distinkt indisk.

Etter en kort stund var de ferdige med lydsjekken og forsvant fra scenen. Det begynte å strømme til publikum, ganske mange faktisk, jeg vil tippe det var ca. 300 der da konserten startet. En god del indere, men også like mange franskmenn og -kvinner. En mann tok mikrofonen og introduserte bandet på engelsk med fantastisk fransk aksent. Så begynte det. Jeg visste med én gang at jeg hadde tapt innsatsen. Umiskjennelig chorus-gitar, elektroniske loops fra trommeslageren, over-inspirert sutting på trompet med mute. Jeg hadde "Time Out" i jakkelomma, og det var litt lys over publikum også, så jeg brukte første låta til å lese noen filmanmeldelser. Jeg prøvde å følge litt med etter det, for det var en god intro til låt nr. to med tabla og den rare indiske gitaren. Så kom den franske gitaristen inn og fortsatt var det ikke så værst. Men trommeslageren ødela alt rett etter. Han var en mann i 40-årene med grått hår og khaki-bukser. Han har antageligvis hørt på norsk jazz fra nittitallet og kommet til at en blanding av elektronikks beats og akustiske trommer er framtiden. Problemet hans var imidlertid todelt. Lydmannen som kjedet seg under lydprøven fikk ikke noe lyd ut av det elektroniske utstyret hans (jeg snakket med ham, påpekte at vi ikke kunne høre noe av det trommeslageren spilte på pad-ene, men han sa at han ikke kunne gjøre noe, alt gikk gjennom laptopen til trommeslageren). Også var han en elendig trommeslager. Det svingte ikke i det hele tatt, og han spilte så kjedelig at det er vanskelig å forestille seg hvorfor bandlederen, som i det minste kunne spille, og tydeligvis har et navn i fransk jazz siden nasjonen sender ham på turné i India for formodentlig presentere spydspissen av fransk musikk, har rekruttert ham i første omgang. Kanskje han får være med fordi de synes synd ham, kanskje kona hans akkurat har forlatt ham eller noe sånt, og han nettopp har mistet jobben som bygningsinspektør i Marseille. Vi kan bare spekulere.

Jeg gikk litt uti tredje låt. Jeg var sulten uansett, så det var bare å finne en rickshaw og gå igjennom prosessen beskrevet tidligere for å komme meg hjem. Denne gangen gikk det imidlertid ikke på skinner, selv om denne rickshaw-wallahen ikke så ut til å ha drukket. Han skulle ha altfor mye, over det dobbelte av det jeg betalte dit, men litt tautrekking fikk prisen ned på såvidt akseptabelt nivå. Inn i rickshawen, avgårde, men etter et par kvartaler stoppet han foran en annen rickshaw og begynte å prate med føreren av den. Så skulle jeg visst over i denne og fortsette turen med ham, men betale mesteparten av den høye prisen til den første sjåføren (som jeg hadde kjørt 500 meter med) og resten til den nye sjåføren. Dette slo meg som urimelig, både ovenfor den nye sjåføren og meg selv. Ingen snakket engelsk. Jeg besluttet at det beste for alle var om vi begynte på nytt. Jeg prøvde å gi den første sjåføren 20 rupi for den korte turen vi hadde gjort. Han ville ikke ha dem, og var fortsatt ivrig på å få meg inn i rickshaw nr. to. Så jeg gikk. Han fulgte etter meg og ropte "OK, sixty!", som var halvparten av opprinnelig avtalt. Jeg snudde, satte meg inn i rickshaw nr. en og vi kjørte. Så sa han: "Hundred twenty!" med sur stemme. Vanligvis ville bare tenkt fuck it, det er snakk om ni kroner, men det var nok nå. Jeg ba ham stoppe, han sakket farten men stoppet ikke, så jeg hoppet ut i fart. Da stoppet han, jeg ga ham 20 rupi og satte avgårde til fots. Han forsvant. Rett etter kom rickshaw nr. to og tok meg hjem for 60 rupi.

Alt i alt brukte jeg 140 rupi på denne konserten. Gitt at estimatet om at hver 25. fusion-jazz-konsert er verdt pengene, så vil jeg heller betale 25 ganger så mye for den ene konserten som er god, og slippe å gå på de 24 imellom.

Storbyferie

Det er merkelige dager i New Delhi for tiden, her jeg er og venter på iransk visum. Jeg har ikke ennå faktisk levert søknaden til ambassaden, det kan jeg først gjøre når Hamid i Teheran fikser godkjenning fra innenriksdepartementet og sender meg en mail med et referansenummer. Det har han ikke gjort ennå. Kanskje i morgen. Han lovet det ikke skulle gå mer enn ti dager, og det er i morgen. Nå gjelder det, Hamid, ellers mister du litt av ditt gode navn og rykte.

Men dagene går unnå mens jeg venter. Jeg så for meg at New Delhi skulle være siste brett i India, hvor jeg måtte bruke alle mine opparbeidede skills i rickshaw-pruting, selger-avfeiing, personlig hygiene-opprettholdelse og tigger-ignorering for å runne spillet. Denne byen er ofte førsteinntrykket for mange som lander i India, og de kommer rett fra vestlig hjemmehygge. Derfor hadde jeg denne forestillingen av New Delhi som en pøl av fattigdom, trafikk, søppel, urin og kuer. En slags India-essens, konsentrert India.

Dette er feil.

New Delhi er definitivt India, men det kan være at fire måneder på subkontinentet har kondisjonert meg, trent meg i å takle sånne ting som må takles når man er her. Jeg synes nemlig det er drit-lett. Ta tre forskjellige busser i halvannen time for å gå på kino i en forstad? Lett. Handle elektro-shyrdak i basaren? Lett. Si nei til selgere og rickshaw-wallahs, hele tiden? Lett. Ikke gi penger til barn som tigger? Lett, men like forbanna hjerteskjærende hver gang.

Det er imidlertid ting ved New Delhi som gjør at det er lett å være her. Det er brede gater med trafikk som i større grad enn andre steder overholder trafikkreglene (altså, det er ikke pent, det som skjer i gatene her, men det funker). Det fins parker, kinoer, butikker, ikke-indisk mat. Det finnes metro. Kort sagt, det finnes en middelklasse her, og den er ikke redd for å vise det. Folk går for å se amerikanske filmer, de kjøper engelske bøker, de lager rockefestival og åpner gallerier med samtidskunst. Jeg ønsker dette velkommen. Det er fordi jeg er litt over halvveis på denne reisen, og jeg har et økende behov for å oppleve noe jeg kan kjenne igjen, noe trygt og lett. Jeg ber ikke om mye. Det skal ikke så mye til. Gå på en ordentlig kino og se en bra film med et handlingsmønster jeg kjenner igjen, og fullstendig uten dans. Gå i parken og lese en bok. Kjøpe kaffe på kaffebar. I morgen tror jeg faen meg at jeg skal gå og drikke en øl på pub. Øl fra fat. Tappet øl. Jeg hamster disse opplevelsene nå, disse dagene i New Delhi, før vi kjører hjemover gjennom en streng av land som kommer til å gi oss så mye, men også følelsen av å være fremmed.

Derfor er denne New Delhi-avstikkeren min så viktig. Jeg er på storbyferie fra bussen.

Vi synker!

Vi har kjørefri dag i Uidapur, en av Rajastans mest romantiske byer, full av fort, flytende palasser og grønne papegøyer, marinert i historiske sus. Men ennå sover vi som unger og gleder oss til å fortsette med det i mange timer.

Shit!

En oversvømelse lenger oppi gata har gjort halve parkeringsplassen til gjørmehøl over natta. Bussens venstre side har synki minst tjue centimeter når Morten er ute og tisser. Sola har såvidt stått opp. Guro, vi synker!
Jeg prøver å rygge oss ut av uføret. Da synker vi tjue nye centimetre. Jeg får det for meg at bussen kommer til å velte. Så gaernt går det ikke, men eksosrøret er under vann og med motoren på høres det ut som om Attila holder på å forgå ved drukning. Han hviler på støtfanger, bånnpanne, fjaeringsppheng og andre edle deler. 12 tonn sugd fast i tjukk leire. Helvete! Ut herfra kommer vi ikke aleine. Og vi er usikre på hvor hel det er mulig å få Attila ut.
Vi skal ikke klø oss så lenge i hue før vi er omringet av 30 ivrige indere som alle har en mening om hvordan vi skal komme på rett kjøl. Noen sier jekk, andre mener kran.

Vi blir satt i kontakt med byens crane walla(kranmann) og etter en halvtime kommer en gul lovende kranbil med mange store kroker. Plutselig er det ikke bare vi som sitter fast. Redningskrana har valsa rett i uføret.


Den har heldigvis bedre forutsetninger enn vår tunge lave buss. Snart er det gang i den.

Bussen må heises skrått opp, i mange omganger. For hver gang slenges steiner under fordekket slik at krana til slutt får heisa bussen opp og ut på den trygge asfalten.
Jeg biter ikke negler til vanlig, men her fant jeg meg sjøl med hele fingre inni munnen. Aldri sett bussen fly så høyt.


Attila kommer ikke fra dette uten skrammer, men det er mest av den kosmetiske sorten og alle vitale organer fungerer som de skal. Puh! Vi behøver ikke fly hjem.

The Day I Made It to the News

It was quite a normal day in Kerala, except, maybe it was new years eve and I had dressed up in my new 120 rupee-dress (meaning something like 15-20 kr) bought in the big city near by, instead of walking around in my normal rags. Today was also the day of the elephant parade down at Cherai beach and we were all going there to watch.

As we were waiting for the elephants to arrive, we had a cup of coffee (meaning chicory-powder coffee with alot of milk and sugar; I don't know if it actually goes under the term "coffee", but it is nice anyway), which I didn't finish straight away. Being very into my camera, deleting pictures, I looked up only to realise I was being photographed with two big-shot cameraes.

The next day our caretaker Albert, came by and said that I was now famous "all over India," showing me the newspaper. I had made it to the front page with a small text saying something about tourists, Cherai beach and elephants ( if you can read Malayam, you are more than welcome to translate!).

As I am writing this, just an hour with ferry across the sea to Mumbai, I guess my destiny is sealed; Bollywood next.

Bokbussen, januar 2008

Det blir mye lesing. Med alle gode intensjoner om å "få gjort noe" - spille musikk, fikse noe greier på bussen, stikke ut og se det lokale tempelet/kirken/moskéen/ruinen av et fort - så blir det heller til at en setter seg ned og leser. Du får ikke meg til å unnskylde meg for at jeg leser bøker, men det kan innvendes at når man for en gangs skyld kjører til en annen verdensdel i buss, så forventer man kanskje av seg selv litt større engasjement i de nære ting. "De nære ting" her (hvor nå det er for øyeblikket) er jo så annerledes, uforståelige, ukjente, fremmede, at de burde, ja fortjener, å være gjenstand for standhaftig årvåkenhet, nitidig granskning. I hvert fall nysgjerrig skepsis eller interessert åpenhet. I det minste en pliktskyldig titt?

Nei. Her leses bøker.

Vi har i bussen et lite bibliotek. Hyllene er bygd og malt hvite av flittige hender (ikke mine), og de har svart båndstrikk til å holde bøkene på plass når vi kjører. Veiene utenfor Norge holder grei standard, for all del, men bøker har en tendens til å ville ut av hyllene. Og jeg hjelper dem gladelig med det, men bare én om gangen, og i mitt eget tempo. Derfor svart båndstrikk. Bibliteket var fullt allerede før vi forlot Norge. Jeg tror vi var overengstelige for ikke å ha med nok lesestoff. En berettiget frykt. Prøv å forestille deg: russisk landevei, kasakhstanske stepper, kirgisiske fjell, kinesiske murer. Men du har lest alt du har med av bøker. Hva gjør du? Leser de en gang til? Gjør noe annet enn å lese? Begynner å grine?

Vi var omtrent ti mennesker (jeg vet ikke lenger hvor mange som er med på denne turen, eller hvem, og på hvilke strekninger) som delte denne dystopien, og resultatet ble selvfølgelig at de svarte båndstrikkene har fått kjørt seg bra fra dag én. Bøker tyter ut av hyllene. Det er helt umulig for én enkelt av oss å få lest alle bøkene som ble med. Og det selv om en hel hylle er dedikert guidebøker. Et par bøker finnes til og med i flere eksemplarer. "Life of Pi" av Yann Martel leste jeg for et par år siden, og på bussen har den gått fra hånd til hånd. Det er en fantastisk bok. En stund var det tre ekspemplarer av "Life of Pi" ombord. Vi vet vi fikk den ene i avskjedspresang, eller fikk vi to eks som gave fra to forskjellige personer? Hvilke? Og hvem hadde med det tredje? Eller var det bare to eks hele tiden?

En annen bok det er to av ombord er "Imperiet" av Ryszard Kapuscinsky, den polske journalist og forfatter av klassikere innen reiselitterturen. Men den er det nesten ingen som har lest ombord, og den hadde jeg også lest før vi reiste. Kapuscinsky skriver med medfølelse og innsikt om steder og mennesker i tidligere Sovjetunionen. Veldig lærerik lesing før en tur som går gjennom minst seks forhenværende sovjetrepublikker. Visste du at de lager cognac i Georgia?

Frykten for å gå tom for lesestoff har ikke gitt seg. En skulle tro at synet av bibliteket vårt, og det ser jeg jo daglig, ville gi en trygghet om at det er nok bøker for en stund. Vi skal bare være borte et år. Dette er ikke "Beagle" eller "USS Enterprise".

Eller kanskje det bare er gleden ved å gå i en bokhandel og gå amok. Jeg var håpefullt innom noen bokhandlere på veien gjennom Russland og Kasakhstan. Innen Kirgisistan hadde jeg gitt opp. Enhver butikk hvor det sto knigy (bøker) på et skilt gikk jeg innom. Kanskje de hadde en engelsk-seksjon? Bare en liten en? De hadde ikke det. Det endte med at jeg kjøpte "Brødrene Karamasov" av Fjodor Dostojevsky på russisk. Kurt Vonnegut (eller en av karakterene i bøkene hans, jeg husker ikke, og det går sikkert for det samme, ihvertfall viss det var Kilgore Trout som sa det) har sagt at den eneste boken som er verdt å lese her i livet er denne. Jeg er ikke nærmere å ha lest den etter denne anskaffelsen, så mye er sikkert. Et års kveldskurs i russisk er ikke nok.

Jeg fikk V.S. Naipauls "Literary Occasions" til jul. Dette er en bok om bøker og om skriving, og det er et essay der om Joseph Conrad som vekket min interesse. Tilfeldigvis hadde jeg kjøpt en samling noveller av Conrad ("Selected Short Stories") i Kina, jeg tror det var i Chongqing, jo det var der, for vi skulle til å ta en 40-timers togtur og det verste som kan skje når man reiser er jo, som vi har sett, å gå tom for lesestoff. Jeg fikk ikke lest disse novellene i Kina, eller i Pakistan eller Nepal, og til slutt glemte jeg hele Conrad. Men da jeg fant "Heart of Darkness" i Fort Kochin, Kerala, kom jeg på samlingen med noveller, og begge bøkene fant veien til bunken som har etiketten "Leses med en gang etterpå den du holder på med nå". Dette er høyst reell og fysisk bunke, ikke en kjedelig og abstrakt liste eller én eller to bøker som ligger pent oppå hverandre ved siden av senga. Jeg har vurdert å få laget en tilhenger til bussen her i India, hvor alt er billig, for å lettere å få fraktet bunken med bøker under denne etiketten.

Men først var det jul, og jeg fikk altså Naipaul-boka, og den havnet først i samme bunke, men da jeg fant essayet om Conrad i innholdsfortegnelsen måtte rekkefølgen endres. Jeg leste først "Selected Short Stories" og så "Heart of Darkness". Conrad er litt vanskelig å komme innpå. Det har sikkert med det hundre år gamle språket å gjøre, men etter en side eller to kommer en inn i flyten, og du blir belønnet med setninger som denne: "As he walked on, all these noises combined together into a piece of elaborate music whose harmonious phrases came persuasively through a great disorderly murmur of voices and shuffling of feet on the gravel of that open space." Det er fullt av engelske ord man egentlig ikke forstår, men som likevel får mening. Jeg vet ikke hva det betyr at et anskikt er "haggard". Likevel er det klart for mitt indre øye hva som karakteriserer dette ansiktet. Kan jeg forklare det med ord? Nei.

Alle historiene er skrevet som "historie-i-historie", hvor fortelleren treffer en fyr som i sin tur forteller en spennende eller interessant historie. Disse historiene handler mest om sjømenn, anarkister, grever, den slags. Det er fortreffelig materiale, og det er mye av det som er basert på Conrads egen erfaring som sjømann. Dette blir en forklart i introduksjonen. Hvem hadde trodd at introduksjoner til litterære verk kunne være interessante? Og da jeg sjekket litteraturlisten til introduksjonen fant jeg referanser til ikke mindre enn to tidsskrifter dedikert til Conrad-forskning! "Conradiana" og "The Conradian" heter de! Dette gjør meg av uforklarlige grunner glad.

Her må jeg i sannhetens tjeneste få melde at flere andre bøker ble lest mellom jul og Conrad-bøkene. "The Mystic Masseur" kjøpte jeg også i Fort Kochin, mens "India In Mind" har blitt med bussen helt fra Tronsmo i Oslo. Dette er en antologi med tekster om India av så forskjellige forfattere som Kipling, Ginsberg, Naipaul, Orwell, Hesse og mange flere.

En bølge spilte meg et puss en gang da jeg skulle stupe uti vannet på Cherai Beach. Jeg landet med hodet først i sanden, holdt på å drukne og bli lam, men ble reddet av vennene mine og tilbrakte noen dager på et hyggelig sykehus i Ernakulam. Der leste jeg "The Salmon of Doubt" i sengen. Det var svært tungt. Ikke fordi boka er kjedelig eller noe, for Adams' siste bok er morsom nok, den, men jeg kunne kun ligge på ryggen, og måtte lese ved å holde boka opp foran meg. I den lille kiosken på sykehuset hadde de boka om Richard Dawkins, og for et deilig sammentreff: Dawkins har nemlig skrevet epilogen til "Salmon". Jeg leste denne og "The Complete Polysyllabic Spree" i hengekøya utenfor huset vårt i Cherai, ute av stand til å gjøre noe særlig annet. Men hva annet enn å lese bøker i en hengekøye kan man ønske seg?

Øverst i bunken ligger nå "Literary Occasions", og jeg kan virkelig ikke vente lenger nå. Den må leses. Den ligger øverst.

---

Bøker kjøpt:
"An Area of Darkness" - V.S. Naipaul
"The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul
"Heart of Darkness" - Joseph Conrad
"Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.)
"The Salmon of Doubt" - Douglas Adams
"Official Rules of Card Games" - United States Playing Card Company

Bøker lest:
"The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul
"India In Mind" - Pankaj Mishra (red.)
"The Salmon of Doubt" - Douglas Adams
"Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.)
"The Complete Polysyllabic Spree" - Nick Hornby
"Heart of Darkness" - Joseph Conrad
"Selected Short Stories" - Joseph Conrad

Last Paradise of Goa

For the first time during our travels, we have found a small community of overlanders at Agonda beach in southern Goa, and stay at a real camp site. And it's great. Our closest neighbours is an italian family we met in Pochara, Nepal. Experienced travellers who have been in India many times since the early 90's. They claim Agonda is the last paradise of Goa, and that might well be right. The palmfringed beach about 50 metres from the bus even has a good surf at times. Not that we surf, but we sure like jumping about in the waves. The biggest problem we have is the cows, who eat anything, including our books if left out.

Life here consists of swimming, reading, writing, discussing ideas, cooking food and doing the dishes, fetching water from the well, and drinking a little bit of that ol' Kingfisher of course. And trying to get the sand out of the bus. Last night Atilla filmclub showed a horribly low quality chinese DVD version of the first Harry Potter film, a very popular initiative especially among the children living close by. When our electricity went out, a neighbour happened to have a generator. And when the cheap DVD finally gave in, another neighbour came running with another copy of the same film! During the unplanned intermission we had some really tasty brownies, comming all the way from Astrid Knutsen in Nissedal, Norway. Thanks!

India, no problem.


Our Italian neighbours have finished the laundry of the day.


This guy comes every morning selling fresh cakes and bread. Brown bread, even!


View towards the sea.

Photos by Ingrid Sunde Koslung

Heading North

After a month on Cherai beach we dig Attila out of the sand, say goodbye to our allies and head northwards. (Ten minutes later we get ourselves stuck in the sand again, in an attempt to make a quick turn, thus gaining two more hours of digging.)
We will follow the coastal road # 17 up to Rajastan, making the necessary stops on the way to swim, arrange visas and se what must be seen.



Leaving home: Gathered around Attila the bus with Albert - the host, Lily - the housekeeper, our neighbors, the kiosk family, Hilde, Torstein and, notice to the left, the newest member of our crew - Lotte from the Netherlands.

Martin and Cecilie are somewhere in Kerala with Kirsten, Cecilies mother. Morten is somewhere in southern India. Soon he'll go to Bangalore to pick up Guro Anna and Knut, his father.

Photo by BK Undem

Kochi Top 3

• Playing in the Cherai beach waves. Body-surfing and tossing a huge inflatable globe around.
  
• Having business cards and postcards printed old-style in Cochin. Riding a motorbike through town with a big roll of cardboard under my arm.
  
• Going home through Vypeen villages in the evening. Every day a festival or parade throwing lights and sounds at you.

Going solo

Bussen kjører fra Kerela til Goa. Jeg ser mitt snitt til å snike meg sydover under påskudd av at Guro og Pappa kommer til Bangalore, og trenger noen til å guide seg til Goa. For å få til det, trenger jeg litt trening på indisk kollektivtransport, og samtidig se om jeg klarer meg uten alle vennene og fasilitetene jeg er blitt så vant til... Jeg er nemlig ikke helt sikker...


Jeg begynner turen fra Atilla på en sykkel som skal leveres, noe som går veldig fint, og gjør meg våt av svette i min trange t-skjorte.. En god start
Starten går greit, bortsett fra at jeg blir gjennomsvett av å levere ev sykkel for Ingrid og Torkild. Den første biten har jeg prøvd før, buss til Ernakulam sammen med masse hyggelige Indere. 12 rupi. Rickshaw har jeg også prøvd før. Det er bare å si høyt, med det jeg tror er Indisk aksent, hvor man skal. "City Station". 25 rupi.
Ok, tog.. jeg hørt mye om Indisk togvesen. Det er verdens største arbeidsgiver, at det finnes et voldsomt utvalg av klasser, og at det kanskje lønner seg å booke på forhånd. Jeg har forbredt meg ganske dårlig, og knapt nok bestemt meg for hvor jeg vil reise.. Det viser seg å være mye lettere enn fryktet. Jeg går bort til en luke med teksten "TICKET, no seperate 'Q' for women" over, og sier "Kanyakumari, sleeper" (som anbefalt av øyvind. Det er navnet på sydspissen av India, har jeg lest i Lonely Planet. Mannen bak glasset kikker på meg og sier "No train today, only Thiruvanantaparam".. OK, da får jeg reise dit da, det er et stykke på veien. 132 rupi.
Etter noen timer er det mørkt, og jeg står i Tirduvetdenmeddetlanenavnet. Jeg spør meg hit og dit på bussstationen, og etter litt forskjellig peking og hjelp fra ansatte og reisende, sitter jeg på lokalbussen til Nagercoil, som er ganske nærme dit jeg vil. 29 rupi. Ved et hell er det noen som har fått med seg hvor jeg skal, fanger meg der jeg sitter på feil perong i Nagercoil, og får stappa meg på den siste bussen til Kanyakumari. 12 rupi. Klokken nærmer seg tolv, og jeg frykter at alt skal være stengt (slik det ofte er på kvelden i India). Selv om jeg har lagt en fin plan om hvor det er lurt å sove under åpen himmel, viser det seg at bussen stopper RETT utenfor et hotell. Jeg ser fortumlet rundt meg i tre sekunder, lenge nok til at vakten tar meg i armen og spør om jeg ikke vil ha et sted å sove.. og det vil jeg.
Så.. reise i India er ikke vanskelig i det hele tatt.. 11 timer og 313 rupi (47kr) senere ligger jeg på et kjølig, stille og mørkt rom. Så her er det ingen ting å frykte!

Kanyakumari
Normalt ville jeg tatt ca 400 bilder i løpet av en slik oplevelse, men da kameraet mitt er til reperasjon (det er det jeg sitter og venter på i skrivende - tilbake i Tiruvanantaparam - etter at det har blitt sendt hit og dit, UTEN at de har klart å fikse blitsen. Det kommer om en halv time, insh'alla) bringer jeg noen verbale snapshots av hva jeg opplevde på min første dag som soloturist.

• Gandhi Memorial: En fin rosa bygning med bilder av Mahatma Gandhi, og en boks hvor noe av hans aske en gang lå, før den blei kasta på havet. Jeg fikk to guida turer. Først av en gammel, liten mann som jeg tror jobba der. Han løp bort og spurte om jeg forstod engelsk, og deretter dro meg rundt i hele bygningen og ropte sinsykt høyt, med lukkede øyne og en stemme som minnet om en blanding av Al Pachino i The Godfather og en robot. Av ordene forstod jeg fint lite, et unntak var "QUIET" til de indiske besøkende som snakket for høyt, og "SMILE" foran et bilde hvor Gandhi smiler.. 40 rupi. Den andre omvisningen var av en like gammel, langt mer engasjert og like uforståelig turist fra Maharastra. Begge gangene hadde jeg nok med å holde tilbake latteren for meg selv.
  På veien ut hentet jeg sandalene mine (ikke lov med sko, seff) hos mannen i boden, som så leste fremtiden i handa mi. Jeg er veldig heldig, dårlig med penger, og blir 93 år gammel. 33 rupi.
• Toppløse indere og flagrende gevanter: Helt på spissen er det en strand og noen klipper, hvor horder av indiske turister kaster seg ut i vannet og leker foran menn med gamle kameraer. Det mest oppsiktsvekkende med dette, var at også masse godt voksne damer kasta seg uti, og benytta anledningen til å vaske sariene sine, og faktisk blottet seg oventil.. dette trodde jeg var veldig frowned upon, men hva vet vel jeg om indiske skikker? Etterpå tørket de de 4-5 meter lange stoffstykkene de tuller seg inn i ved å holde dem opp i vinden. Et veldig fargerikt syn!
• På vei tilbake til hotellet etter masse gåing og noe kjedelig indisk mat (på vestligaktig sted) og noe fantastisk indisk mat (på lokalt sted), så jeg en plakat i en sjappe med bilde av lofoten.. Jeg stoppet og stusset, og før jeg vet ord av det sitter jeg i en barberstol, og får en full overhaling, med skjeggtrim, hårklipp og barbering med høvel. Og til sist en voldsom hode og nakke massage, som består av masse gniing, dunking og stryking.. Litt vanskelig for å holde smilet tilbake igjen :) 150 rupi uten pruting. Det var det verdt.
  

OK, da kaster jeg meg på chennai ekspressen til Madurai, og perfeksjonerer mine tog-skills. Satser på at "Madurai - sleeper" funker..

Kneipp med salami og jarlsbergost

Så sitter man her i Gamlebyen da, full av norsk grovbrød med salami og jarlsbergost. Det er rart å skulle spise såpass fremmed mat. I tillegg har de i dette lille landet noen rare spiseskikker. Man bruker for eksempel noe de kaller "bestikk" i tillegg til at det ser ut til å være helt vanlig og sosialt akseptert å spise med venstrehånda. Jeg håper jeg ikke får magesjau av dette merkelige opplegget. Kaldt og mørkt er det også.

Jepp. Jeg er altså "hjemme" igjen. Tilbake til virkeligheten. Den sure, kalde, dyre virkeligheten, som forlanger at man skal oppføre seg ordentlig, jobbe hardt og levere sider med sludder på jevnlig basis (ikke som internjet.no, altså). For et ork. For et antiklimaks. Jeg vil tilbake til bussen og spise indisk mat igjen! Til og med flymaten var delikat. Togmaten var helt topp. Sykehusmaten var ellevilt god - for de som virkelig vil "off the beaten track" anbefaler jeg å oppsøke Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. De hadde en meget velsmakende variant av Chicken Roast som er verdt turen alene. Ikke si noe til Lonely Planet, for da kommer de nok til å doble prisene. Da vil middagen koste åtte kroner og ikke fire, og det er uakseptabelt.

Det mest imponerende for egen del er vel at jeg klarte å runde India uten å bli syk. "Alle blir syke", fikk jeg høre før jeg dro. Ikke denna gutten. Og det på tross av at jeg på privaten brøt med all indisk skikk og bruk hva renslighet angår. For å forklare: I India spiser man med høyrehånda, og bare den. Nå er det jo ikke alle steder man tar dette så nøye, men generelt er det nok riktig å si at høyrehånda er den rene hånda, mens venstrehånda er den skitne hånda. Grunnen til at man spiser med den rene hånda er at venstrehånda er skitten på grunn av at man bruker den til å tørke seg bak med - uten dasspapir. Den er altså virkelig skitten. Det resulterer i at det som altså i utgangspunktet er en praktisk forordning - dritt i venstre, mat i høyre - glir over i å bli tradisjon, skikk, bruk, kultur og alt det der. Noen steder blir man faktisk frowned upon hvis man spiser med venstre. De av oss som er venstrehendte kan få litt problemer med denne skikken.

Men den rene hånda bruker man i det offentlige rom, mens den skitne hånda er det ingen som ser at blir brukt, vel og merke i mer siviliserte strøk da - bussfolket har mang en gang måtte benytte seg av "open air toilet". Men stort sett er det ingen som ser den skitne hånda bli skitten. Og her kommer vestlig dekadanse og mangel på respekt for fremmed kultur inn i bildet. I hemmelighet har jeg nemlig brukt den rene hånda til skitne handlinger. Men det er det ingen som har sett, haha! Der fikk de den! Samtidig har jeg brukt den "rene" hånda til å spise med. Det måtte jeg jo gjøre, for den handlingen er åpen for alle å se. Og likevel har jeg på mystisk vis klart å unngå å bli syk. Magesjau, altså "stryk" i forhold til karakterskalaen alle på bussen benytter seg av (se posten "Ordliste for tilreisende"), forårsakes som oftest av at man får tarmbakterier inn i systemet den gale veien. Så det er lett å tenke seg at min helse burde ha vært langt labrere enn det den har vært, men det har stort sett vært no problem. Faktisk har jeg aldri vært så dårlig som jeg er nå - 22 timers reise i air condition og uten søvn har påført meg en halvslem forkjølelse.

Imens prøver jeg å venne meg til å spise med venstrehånda igjen og kvitte meg med denne rare hoderistinga som jeg har prestert å legge meg til i løpet av India-oppholdet. Kroppsspråket i India er nemlig også fullstendig annerledes. De nikker for eksempel ikke på samme måte som oss. Den er litt vanskelig å forklare, men man får omtrent samme effekten hvis man holder en pølse i ene enden og rister den litt frem og tilbake. Noe sånt, kremt. Men du verden så mye glattere det går å ordne ting når man har lært seg hoderistinga sånn noenlunde! Det gjelder altså å tilpasse seg. I mitt stille sinn (ja, også mitt sinn kan være stille) har jeg forundret meg over å se på bussgjengen sitte og spise i hagen på Cherai Beach. Det er ikke en inder i nærheten og ingen som bryr seg. Likevel sitter alle og eter med høyrehånda. Automatisk. Det er egentlig et flott og rart syn.

I kveld, på Cacadou, skal jeg løfte glasset med Ringnes med den rene hånda og ønske bussen en trivelig reise hjem.

Martin har det bra / Martin is fine

Denne posten kommer foerst paa norsk, og saa paa engelsk.

This post will be in Norwegian first, and then in English.

Det som er aller viktigst for dere der hjemme aa vite er at Martin har det bra og at han kommer til aa bli frisk igjen. Han kan i prinsippet gaa, men faar ikke lov av legene foer vi er helt bombesikre paa at det ikke er noen fare. Foreloepig maa han ikke roere paa hodet.

Han er paa Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. Det er et veldig bra sykehus, og vi har ordna alt sammen med forsikringsselskapet. Vi har telefonisk kontakt med baade dem og legene deres. Legen fra forsikringsselskapet er i kontakt med legene paa sykehuset, og de forteller at Martin har forstuet nakken og skal utskrives paa mandag. Han maa gaa med nakkekrage i noen uker, er den beskjeden vi har faatt foreloepig, men foelg med her for oppdateringer.

Vi er altsaa ved godt mot, alle sammen, og det skal dere der hjemme ogsaa vaere. Det har vaert noen tunge dager, men naa som vi vet at ting kommer til aa ordne seg, sannsynligvis uten varige men saa slapper vi mer av.

Det var en badeulykke. Det skjedde noeyaktig klokka ti over tre i gaar. Vi har, som dere nok har faatt med dere, lekt veldig mye med boelgene paa stranda vaar. Vi har ikke klart aa finne ut av hvorfor Martin ikke klarte aa ta imot med armene naar han skulle slaa kollboette ut i havet, men det var det som skjedde. Han landa i bunnen med hodet foerst. Det tok cirka fem sekunder fra vi hoerte "hjelp" til vi hadde faatt ham opp paa stranda igjen. Det foerste minuttet var han faktisk lam fra halsen og ned, men vi skjoente ganske raskt at han fikk foelelsen tilbake, og det raskt. Vi holdt ham helt i ro frem til ambulansen kom. Cecilie og BK satt bak i ambulansen og holdt ham i ro mens jeg satt foran og passet paa at sjaafoeren kjoerte forsiktig. Vel fremme paa sykehuset gikk alt paa skinner - roentgen, CT og MRI ble kjoert svaert raskt. Det er kjekt aa ha et svaert forsikringsselskap i ryggen.

Det har altsaa gaatt veldig greit. Det er ingen fare, men han kjeder seg, siden han er noedt til aa ligge. Forhaapentligvis kan han tusle rundt ganske fort.

Det kommer nok mer senere. Jeg kommer ogsaa hjem til Norge paa onsdags kveld. Det er bare aa ringe.

English

The most important thing for you back home is that Martin is fine and will be well again soon. He can walk, but is not allowed to. His head needs to be kept still for now.

He is at the Lakeshore Hospital outside of Ernakulam. It's a very nice hospital, and the insurance company has taken care of everything. We're in contact with them and their doctors by phone, and their doctors are talking to the doctors at the hospital. Martin has suffered a mild neck injury. He will be released from the hospital on Monday. He will have to wear a neck collar for a few weeks. At least that's what we've been told for now, but updates will come.

So we are in a relatively good mood down here, and you should too. We've had a hard time the past few days, but now that we know that he will be okay and won't suffer any permanent damage we are finally lowering our shoulders.

It was a swimming accident. It happened at 3.10 pm yesterday. I don't know what kollboette is in English, but anyways - Martin dived into the ocean and somehow hit the bottom with his head first. Within five seconds after we heard him cry for help he was on the shore. The first minute he was paralyzed, but we soon found out that he could move and he got better and better by the minute. He was kept still until the ambulance arrived. When we came to the hospital everything went fine. He had X-ray, CT scan and MRI. It really helps to have an insurance company backing you up.

Things are fine. There's no danger, but he's bored, since he has to lie down. Hopefully he will be allowed to stand up soon.

Indian Phones

Curse the gods and the mobile companies of this polytheistic country. Some of us have had to get new connections, and hence new numbers, for reasons inexplicable. SMS is unreliable, it's better to call if it's anything important. These are our current phone numbers in India:

• Torkild: +91 9739309671
• Martin: +91 9895707329
• Anders: +91 9895705479
• BK: +91 9895705473
• Espen: +91 9739309684
• Are: +91 9744238827

Do call. It is nice hearing voices from home.

Moving Pictures

Short videos are shot all the time from our compact cameras. They are usually short (10-30 seconds) and provides a glimpse of things that we see along the road and elsewhere.

The latest videos are one where Attila parks on a beautiful spot by the Black Sea, and another from Delhi where Ingrid is buying stuff and you get a glimpse of the madness and strangeness of an Indian street. Please note that these videos have sound, so be sure to crank enable sound on your computer.

The third video is a short one by Torkild about Morten's new hobby.

Also viewable is a video showing the hospital room in Ernakulam where Martin spent some days following the smooth ninja diving at Cherai Beach, and three nice ditties showing Indian roads and views from the bus.



Videos by Cecilie B. Hansen and Torkild Jemterud.

What's happening?

We are now preparing for our (Christmas) Festival at Cherai Beach, Kerala, India. Complete with a decorated palm tree, rice porridge, grilled seafood, "special tea" (beer) and tons of old and new friends.

Hopefully, Nissen will also come.

The beach is beatiful, the water warm, and Attila the bus is happily resting it's weary wheels outside a small house we have rented, right next too the beach. People are reading books, cruising the winding Keralan roads on motorbikes and snacking on fresh seafood and fish.

We're having a great time.

Anyone want to come? Give us a call.

Everyone else:

Happy Hollidays og God Jul.

Hjertesukk fra sjåføren.

-Etter en uke på indisk vei.

Det er egentlig ikke mye å utsette på de indiske hovedveiene. Vi kjører Grand Trunk Road og East West Corridor. Det er mange filer, flate og rette strekk, jevn og fresh asfalt, midtdeler, hvite striper. Deler av veien kunne lett sikra seg pallplass over turens beste veier. Allikevel har jeg sjeldent blitt så forbanna som når jeg kjører buss i India.

Det er ikke dét at vi må kjøre på feil side av veien og motsatt vei i rundkjøringer.
Det er ikke dét at inderne er gjerrige med veiskilting.
Og det er heller ikke dét å venne seg til å bruke tute som kommunikasjonsmiddel i en trafikk hvor de færreste tunge kjøretøy har speil. Vi har det moro med vår nye ansvarspost foran i bussen.

Rollen som ekstratute. Her er BK i aksjon.

Uansett størrelse på veien, den er for alle. Sykler, mopeder og motorsykler lasta med hele familier fra bestemor til bebis, autorickshaws og traktorer med enorme hengerlass uten nevneverdig sikring. Kuer gresser hellige over alt. Esel og vogn, hest og vogn, vannbøffel og vogn, dromedar og vogn, biler, lastebiler med lasteplanet fullt av stirrende indere og busser som kjører som sinnssyke.

Jeg spør en inder om hvordan det er med vikeplikt og sånn. Vike fra venstre her, kanskje? Han ler. Det er ingen regler her. I hvert fall ingen som følger dem.

Våre kollegaer bussjåførene er de værste uansvarlige svina, hakk i hæl kommer lastebilsjåførene og bilistene virker heller ikke redde. Her er det ikke snakk om å beregne god plass for å foreta en forbikjøring. Bare det er akkurat plass nok. Det blåses i skrikende horn og gis blankt faen i esler, sykler og norske busser. Andre må bremse, andre må pelle seg, gjerne av veien. Det er som et bilspill hvor det er bonuspoeng i hver eneste forbikjøring og alle har lomma full av ekstraliv. Folk brenner etter å komme seg til neste brett, hva nå det måtte innebære. Fra mitt raseri får jeg lett mistanke om at det å kjøre så hensynsløst har en sammenheng med å tro på reinkarnasjon og at livet aldri kan verdsettes like høyt her som hjemme i gode Norge.

To ganger på seks dager får vi blåst av speila på høyre side. Begge ganger av lastebiler i avsindige forbikjøringer. Første gang har vi ingen reservespeil. og uten speil er vi blind elefant i barnehage. Speilekspedisjon utsendes med autorickshaw og kommer tilbake halvannen time seinere med nytt speil og ekstraspeil(som vi får bruk for to dager seinere).

Å slappe av med midtdeler, er ingen god idé. Med midtdeler er det nemlig ikke sagt at all trafikken på din side går samme vei. Når man ligger som best i 80 uten en eneste bekymring fordi veien er god og ganske trafikkløs, kommer det plutselig en traktor med et optimistisk duvende høylass kjørende imot.

Likevel må jeg bittert innse at folk faktisk er vanvittig gode til å kjøre på akkurat denne måten og det går opp for meg at det kanskje kan være mitt sinne og min nervøse fislekjøring som utgjør den største faren her.

Etter en uke på indisk vei, har vi allikevel tilpassa oss aldri så lite. Når jeg nå drar hjem til jul er jeg spent på hvordan det blir å kjøre bil. Hvem veit om jeg uten å tenke over det kommer til å stå på tuta mens jeg foretar hårfine forbikjøringer mellom Seljord og Bø?