Kaaresuando. Det har vært en liten porsjon besnærende mystikk og forventinger knytta til denne siste første svenske nordlige utposten vi skal møte i det vi ruller gjennom viddeaktig landskap fra Skibotn over grensa og Kilpisjärvi. Svenske Kaaresuando og finske Kaaresuanto var opprinnelig ett samfunn delt av Mouni-elva, men blei liggende i to forskjellige land etter at Russland la Finland under seg i en krig med Karl den noende en gang på første halvdel av 1800-tallet. Bygda besto den gang som idag for en stor del samiske reindriftsfolk.
Det var her salige Levi Læstadius starta sitt virke, som prest i Karesuando kirke, og blei opphav til en særegen luthersk vekkelsesbevegelse, som etter mentorens død har delt seg i en rekke greiner, f.eks. den purtianske «Lyngen-retninga» eller de «Småførstefødte» i Alta. I USA finnes sågar 200.000. læstadianere og på tross av endel leveregler som framstår som ikke reint lite puritanske (forbud mot dans, drikk, kortspill og livsglede generelt), fyllte bevegelsen en tilsynelatende progressiv rolle i samiske samfunn, som en motvekt til en undertrykkende statskirke styrt fra den alltid like førrjævlige regæringa sørpå, og som indentitetsmarkør for samisk språk og identitet generelt. Mann og -kvinnskapet på Attila, som i beste fall kan knyttes til retninga «De småtørste», speida nysgjerrige etter hardcore-læstadianere uten gardiner (de har ingenting å skjule må vite…) Litt skuffa må vi konstatere at husa du kunne se inn i stort sett var fraflytta og at den fromme flokk har begynt å fire på både prinsipper og blendingsgardiner i 2014.
På vei over elva fra finske til svenske Karesuando fniser vi litt av muligheten til å lage en nord svensk-finsk remake av «Broen» med en partert reinsdyrskrott, men allerede på andre sida skjønner vi at her trengs ikke lages ytterligere skrekkfilm-stemning. Det er ikke et levende menneske å se. Ingen barn som løpende og nysgjerrige vil se på bussen vår. Ingen joggere som ligger i sæla før Tobakksloppet i Saivomuotka i mårra. Ingen gammel samekone med stokk en kan ta et «sterkt» bilde av. Ingen rånere i rundkjøringa. Pussig. Vi parkerer ved gamle Levis arbeidsplass, trekirka som dominerer, øh…, «bybildet». Og i det vi hopper og myldrer ut av bussen som yre reinhinder i sommersola skjønner vi greia. Mygg. Sinnsjukt med mygg. Lynrask retrett, med obligatorisk løpe og -fekterunde rundt bussen før døra kan åpnes og et alvorstungt allmøte i loungen på Attila. Visst har vi vært utfordret av denne skapning tidligere; seinest i Kilpisjärvi natta før. Men nå er vi jo et sted det har bodd folk i århundrer. En ting er at gradestokken dypper ned i 50 blå på vinterstid, men dette? Hva gjør vi?
Et par av oss gnikker oss inn alt vi finner av kjemikalier fra tidligere bussturer. Vi snakker giftig og effektiv shit erverva i Kaukaus, India og andre steder skandinaviske helsemyndigheter ikke har innflytelse over, og kjemper oss avgårde til bygdas kommersielle sentrum, bensinstasjonen med slagordet «Vi har allt…nestan». En stor del av arealet er via antimyggmidler og klær, hvorav vi panikkjøper det meste. Vantro spør vi karen i disken hva lokalfolk her gjør for å i det hele tatt overleve, og han sukker med et mismodig smil: «Vi går inte ut». Slik blei det med Attila-crewet også. Vi barikaderer oss i bussen, skalker luker og ventiler med det som finnes av nett og gaffa. Alt mens osen fra myggspiraler, deodoranter, stifter, kapsler og eder definitivt ikke henta fra et møte i læstadianernes forsamlingshus fyller kabinen. Den onde naturen vant over disse arme menneskebarna denne kvelden, men i morgen stiller vi lag i Tobakkslöpet. They´ve got the numbers, but we´ve got the guns.
