Sitter her i Oslo og leser en fersk tekstmelding fra Morten om at vindusviskermotoren har tatt kvelden, et sted sør i Polen, og det regner. Da kjenner jeg at jeg burde vært på plass og prøvd å finne ut av det. Det er et gammelt instinkt jeg har, som gjorde seg gjeldende for første gang for nesten fem år siden, på avreisedagen vår til den første store turen, da Attila fikk akutt pulsåreblødning og oljen sprutet utover veien ved Domus Athletica. Men jeg vet at det ordner seg likevel. Bussens innvånere har fantastiske egenskaper når det gjelder å være løsningsorienterte og å ta vare på hverandre når det kommer litt motstand.
Forrige mandag reiste jeg fra bussen, som etter over to uker på veien hadde begynt å få litt skifte av bemanning. Anders og jeg ble erstattet av Guro og Martin som styrmenn på skuta, og vendte nesa hjemover til jobb og hverdagsliv. Skikkelig vemodig var det, og jeg gråt en liten skvett. Men det var også godt, fordi jeg har fått min porsjon for denne gangen, og andre må få sitt. Og vi får mye ved å være ombord.
Vi får kjent på hvordan vi selv og andre i bussen fungerer, hvordan vi faller inn i roller som noen kanskje har hatt før, mens andre prøver nye ting. Vi får prøvd oss hver dag på beslutninger om hvor vi skal dra og hvor langt vi skal kjøre, prosessen er kontinuerlig og ønskene ofte mange. Vi får personlige opplevelser og samtaler på godt og vondt, og blir bedre kjent.
En tur med Attila er langt fra ferdig planlagt når den starter, og det er det som er litt av eventyret. Rart vi kommer fram til og blir enige om noen ting vil kanskje mange si, siden ingen egentlig er reiseleder. Vi vet at det ligger steder vi har lyst til å besøke på veien, folk som kommer til og folk som drar på ulike punkter langs ruta, men veldig mye er egentlig åpent for vurdering underveis.
For meg er det heller ikke viktig å ha fastsatte reisemål på rekke og rad, og reisedagene planlagt på forhånd. Det er jo fint å få med seg de beste strendene, de feteste utsiktene og de mest interessante byene, men det viktigste er at vi er på tur og opplever noe sammen, som ikke går an å forestille seg ut i fra guidebøker eller reiseprogram på tv. Det er derfor vi har denne gamle bussen. For å være sammen.
Sender av gårde en tekstmelding til Martin om hvor det ligger Scaniaverksted i Krakow, så kanskje vindusviskerne kan begynne å virke, og Attila kommer seg ombord på Ferga til Trelleborg i morgen kveld selv om det skulle regne. Savner bussen og de gode folka i den. Og jeg forestiller meg hvordan det er å være ombord på bussen akkurat nå, når vi nærmer oss Oslo igjen. Jeg står der på Tøyen når de kommer på søndag kveld.
Bjørn Kjetil
