Strange Ways 2012 #5 – No, no! Mr. Techno!

Ost-mitteleuropa har overskredet alle skyhøye forventninger hva angår storslått natur, hjelpsomme og oppriktig interesserte innfødte og historisk sus over store sletter, små landsbyer og brutal stalinistisk funksjonalisme. Det har vært tidvis elendige veistandarder og fjelloverganger som kun med nødskrik, bønner, besvergelser og eksepsjonelt dyktige sjåfører har latt seg forsere av en buss av Attilas kaliber. Det har blitt drukket småguffent lokalt brennevin og satt til livs fantastiske måltider henta ut av østeuropeiske hager, skoger og hav. Vi har sett forstemmende fattigslige bosetninger av romfolk, vi har sett gamle borger, vi har sett dønn anonyme østeuopeiske halvstore byer vi ikke husker navnet på og vakre og berømte gamle byer vi i alle år har lest om i bøkene. Altså berikende, inspirerende og lærerikt på alle måter og bla bla bla.


Men når dette er sagt: HVA INNE I DEN INNERSTE DELEN AV DET SVARTESTE AVLUKKET I HELVETE ER GREIA MED DEN RÆVA TECHNO-MUSIKKEN SOM SPILLES OVERALT?!?!

Det er ingen overdrivelse. Overalt.



Lunch ved en safirblå kilde langt til skogs: UNTZ! UNTZ! UNTZ! fra anlegget i kiosken.
En rolig kald øl i solnedgangen ved en bortgjømt strand ved Adriaterhavet - noen har lagt en 100 meter lang skøyteledning ned fra tavernaen til en høyttaler: UNTZ! UNTZ! UNTZ!
En bestiller frokost i en skyggefull bakgårdskafe i en pittoresk gamleby: UNTZ! UNTZ! UNTZ!
En drar opp på en fjelltopp 2500 m.o.h. og skuer utover: UNTZ! UNTZ UNTZ! fra dalbunnen. 
Og når en eventuelt begynner å tenke at en like så godt kan gjøre slutt på alt sammen og styrte seg ut i Donau med lommene fulle av stein: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

Vi snakker her sjølsagt ikke om elektronisk musikk av typen Detroit/Chicago, Kraftwerk, Biosphere, gammal dub eller sånt, men om sjelløs og samlebåndprodusert eurodance av aller aller verste skuffe. Åssen det går an å lage så grufult dårlige remixer av fra før av dårlige dancelåter er et mysterium på linje med.. ja, skikkelig mystiske ting.   

Når vi åpenbart er de eneste gjestene et sted og ydmykt ber folk om i det minste å skru ned litt blir vi møtt med et uforstående "You don´t like music?" eller enda verre, et mildt hoderystende "Sorry, this is the way it functions here". 

Mann- og kvinnskapet på Attila er sjelden tilhengere av internasjonale intervensjoner fra vestlige makter, men enes om at skal det østlige sentraleuropa ha noen framtid, ikke bare som reisemål, men overhodet, må denne musikken stues inn der den hører hjemme; inn på en drittal nattklubb kalt "Adrenalina" eller "Energica" der det sitter fire sure sexister og sturer over en daff longdrink. Og der må den bli.