"Faen ta den jævla fotballen!" var det noen som sa til meg en gang hjemme i Bergen etter å ha satt seg på den nyligst reduserte kroppsdelen min den uka. Følgen av dette forsøket på sitting på ømt (og lilla) kne ble jo selvsagt at vedkommende ble kasta av i en fart på grunn av det ubehag jeg ble påført, og det forutnevnte kraftuttrykk ble da slynget mot meg. Fotball er et dypt alvorlig spill.
Jeg har nemlig en tendens til å skade meg, gjerne litt halvstygt, hver eneste gang jeg spiller fotball. Man kan derfor gå ut fra at det samme fenomenet gjentar seg, også når dette edle spill utøves i 32 varme og uten sko på en svært skitten strand et sted i Kerala og det er lokale fiskere som står på den andre halvdelen av banen. Vanligvis foregår dette på knallhard grønn betong (de kaller det "kunstgress"), flomlys og springflo og mot halvstuderte røvere fra Bergen og omegn. Det eneste som er likt er egentlig at man har ball. Og at jeg skader meg. Blåmerker er nå så sin sak - det tåler man. At kroppen er totalt innsmurt med sand gjør derimot at man mest av alt ligner på et eneste stort menneskelig sandpapir, grovhet 80. Dette kommer jo da virkelig til sin rett i sklitaklinger som er aldri så lite for sent ute, og kan ha vidtrekkende konsekvenser for vårt største organ (nei, jeg har ikke tenkt å skryte - jeg snakker om huden) når skinnlegger kommer i kontakt med hverandre i uforholdsmessig stor fart. Jeg mangler med andre ord en del hud på leggen etter denne runden. Jeg savner huden min. Ikke bare fordi det svir når jeg bader, men også fordi at den var så brun og fin.
Vi slapper med andre ord av, omfattende skrubbsår til tross. Og vi får også oppleve en del særere ting som man ikke har sjanse til å få med seg med mindre man drasser med seg en svær jævla buss som det går gjetord om i mange mils omkrets. Fotballen med de lokale fiskerne kom for eksempel i stand etter at vi hadde vært med dem på fisketur en dag. Det var en sabla fin tur i en staselig og stor Keralaskøyte - vi fiska, spiste blekksprut, bada midt ute i havet uten land i nærheten, Are tok salto, Morten foret fiskene med mat han hadde tilberedt helt selv (til og med råvarene hadde han inni seg), hvalfamilier kom og lekte rundt båten og så videre. En helt latterlig fet tur. Det er ikke nødvendigvis så lett å få i stand en fisketur med dønn lokale fiskere hvis man ikke har noen kontakter, og det har vi fått. Vi har en koselig kar som heter Albert, men som vi kaller for Axel Foley (eventuelt A-Dawg), og han ordner masse greier for oss. For eksempel fisketur, fotball, elefantskole, ny frontrute og jeg vet ikke hva.
Det er i det hele tatt ingen som helt vet hva - i India foregår det meste i kulissene. Det kan virke som om India kun er basert på det de nesevise bedreviterne kaller for "sosial kapital". Man må kjenne noen. Helst alle. Det er jo et jævla mas å få til i India, hvor det er så satans mange folk, men de forsøker likevel hardt på å få det til. Eksemplene på hvor kaotisk dette landet er er for mange til å i det hele tatt begynne på å ramse opp. Trafikken kan for eksempel virke helt fullstendig irrasjonell, og det er den. Hvis man derimot oppfører seg som en jævla hippie og blir "ett med trafikken" så begynner det derimot å gi mer mening. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om India er sinnsykt godt organisert eller om det er totalt uorganisert. Det som ihvertfall er sikkert er at det er så utrolig mange folk og ting at det er en umulig oppgave å organisere noe som helst, og det er derfor godt gjort å i det hele tatt få til noe som helst i det hele tatt. Men de gjør nå det da, og det bør man respektere.
Av og til tror jeg at hele landet har gått på jævla Steinerskolen. Ting tar tid. Ting blir feil. Men det er alltid "no problem". Og alt ordner seg til slutt. Det er ikke til å tro.
