Noen kritiserer bussfolket for å skrive her for sjeldent, deriblant meg. Jeg skjønner det veldig godt. Den følgende teksten skrev jeg for fire uker siden og har ikke surra meg til å legge den ut før nå. Når man kjører buss har man andre ting å tenkte på enn å blogge. Ihvertfall: Forsinket, men relevant:
Hvordan de har klart å organisere seg hittil, med opptil ti stykker av gangen som skal ut og spise eller oppleve ting, er helt beyond me. For en bøling! Likevel påstår de at det har gått fint hittil, og at det må være det at vi nå er tre nye som har hengt oss på som gjør ting vanskelig. Å finne et sted å spise ved å gå på måfå i en by med seks millioner innbyggere er nærmest dømt til å mislykkes. Likevel gikk det jo på et vis, men folk strayer rundt og forsvinner hit og dit fordi de har sett noe interessant eller trenger vann eller har sett et kjøttmarked eller hva som helst. Og jeg står i midten av alle fraksjonene og humrer. Hvor mange fraksjoner kan man lage når man bare er seks stykker (som vi var ved dette tilfellet)? Svaret er 36.
Vi er altså i Bangalore, Indias IT-hovedstad. Legg merke til at de her kaller det for IT og ikke IKT. Kommunikasjon er det nok ikke så nøye med. Eller trafikkregler. For eksempel: Da jeg først kom meg ut på veiene her i India var jeg rimelig sjokkert. Jeg satt på en buss som dundret av gårde i en kaotisk gate og plutselig sto trafikken bom fast. Veien var fylt opp av busser, traktorer, biler og motorsykler og ingenting rørte på seg. Det ble en hel masse tuting og roping og enda mer tuting og i det hele tatt så det ikke ut til at dette kunne løse seg på noe som helst vis hvis ikke noen ga seg. Folk kjørte på feil side av veien og biler sto på tvers av gata og sperra alt. Totalt mayhem, ingen kontroll, ingen regler, bare vas. Makan.
Tatt i betraktning at dette skjedde meg på bussturen mellom utenriksterminalen og innenriksterminalen på flyplassen i Mumbai så hadde jeg en viss anelse om hvordan dette kom til å bli ute i den virkelige verden. Jeg ble ikke skuffet.
India er altså rimelig kaotisk, noe de også har tatt konsekvensen av. Svært mange av bilene, bussene, autorickshawene og helt sikkert noen kameler har bilnummer som begynner på KA-05. Det merkes. All respekt til Martin som kjører høyrehendt buss gjennom disse gatene. Jeg, Are og Per traff dem på kvelden og satt på med dem bort til det nye hotellet som de måtte booke. Egentlig hadde vi ordna oss et fetahotell som de skulle hooke opp med oss på. Men når de kom dit så fant de ut av vi ikke skulle bo der lenger. Vi hadde visst bråka litt utover natta. Sånn er det når man begynner på Sky Bar på Gardermoen og holder det gående hele veien til Bangalore. Istedenfor at vi ordna rom til dem, så måtte de ordne rom til oss. Fanden ta Telemark og dens slappe nedarvete og ikke-brahminske moral! Så nå bor vi alle sammen i en svær leilighet i et støvete, men fasjonabelt strøk, hvor det er god plass til alle.
Det var, for å si det mildt, en hyggelig seanse da vi endelig fikk hooka opp med bussen. Makan til velkomst da gitt! Attila Folkehøyskole så ut til å like å få gjester, og detta er såklart fryktelig hyggelig. Noen av oss tar ansvar og viser større Internasjonal Solidaritet enn andre, og det burde være en selvsagt borgerplikt å dra over halve jorda for å overbringe Vesterålens Fiskeboller til jul til lødnidende nordmenn. Når man ikke har sett disse nordmennene siden august også så sier det seg selv at vi koser oss fært.
Nåvel. Bangalore er en sabla treig by, egentlig. Vi har integrert oss med bussen som best vi kan, selv om jeg bruker enhver anledning til å påpeke at de har blitt svært så subkulturelle, blaserte fordi de har reist for lenge, har et litt vel åpent forhold til egen og andres tarm og dennes tilstand, dennes produkts konsistens og hyppighet og alt det der som hører med det å reise. Reising handler som kjent om å spise, drikke og gå på do. Vann og tiss, det er alt reising egentlig handler om. Med litt flaks så opplever man litt ved siden av. Vi satser på masse flaks. Imens så koser vi oss med gode historier. Vi har noen dårlige også, men de er ikke riktig så koselige som de gode, tro det den som kan. De forteller om ekle ting de har spist mens vi forteller om ekle meglere og tankeløse rådmenn.
Men vi er her altså ikke bare for å treffe nordmenn, vi er her jo også for å oppleve India og se på indere, selv om det vel så ofte er de som ser på oss. Også er de jammen meg jævla hjelpsomme, disse inderne. Det skal ikke stå på hjelpende hender. De er nesten like hjelpsomme som de er nysgjerrige. I går skulle for eksempel Per sende en pakke hjem til seg selv med noen klær som han hadde tatt med seg i overvekt. Så vi går på postkontoret og satser på at dette skal gå greit, selv om han ikke har pakka den inn eller noe. Jeg blir med for moro skyld, for det aner meg at dette kan bli et festlig prosjekt. Og det kan man jo si at det ble. Vi går altså på det lokale postkontoret. Før vi har fått kontakt med noen bak skranken så er det en av kundene som spør hvor vi er fra og hva vi skal her. Neida, vi skal bare sende en pakke til Norge, sier Per. Jaha, ja, da er det hun dama som sitter der bak som skal hjelpe dere, sier han. Jaha. Så vi venter. Og venter. Ingen ser ut til å ville gjøre noe med det, og dessuten nevnte han mannen at vi nok måtte på et større postkontor. Så vi bestemmer oss for å gå. Men da stopper han oss og ber oss om å vente i to minutter, så skal han hjelpe oss. Altså kunden. Så vi venter to minutter. Og han skuffer ikke på noen som helst måte. Han kjører oss rett og slett til det andre postkontoret i bilen sin og forteller på veien om seg selv, lurer voldsomt på hva vi driver med, forteller om døtrene hans og hvem de er gift med, at den ene dattera mistrives litt i Sverige, hvor hun bor for hun har gifta seg med en svenske og ingen vil snakke med henne. Han liker at vi prøver å lage fred på Sri Lanka, selv om han ikke forstår hvorfor i all verden vi prøver på det. Vi vet egentlig ikke helt vi heller.
Ihvertfall så forteller han også om hva som kommer til å skje på postkontoret. Han sier: Dere må gå opp i andre etasje. Der kommer de til å fortelle dere at dere må gå opp en etasje for toll, og de kommer til å sende dere ned i første etasje for å veie, og de kommer så til å sende dere opp i andre etasje igjen for å sende. Hele prosessen kommer til å ta en time, mener han. Han slipper oss av, sier hadet, og vi går inn på postkontoret, som forøvrig ser nesten helt likt ut som Samfundet i Trondheim.
Så vi går opp i andre etasje (dette lille sammendraget kommer forøvrig på lydbok om ikke lenge. Stemmene leses av Thor Heyerdahl og Apu fra Simpsons).
-I want to send a package to Norway.
-Sir, you have to go one floor up.
Ok, vi går opp.
-I want to send a package to Norway.
-One floor up.
Ok.
-I have an international package.
-One floor up.
Jaha.
-I have an international package!
-No, no, you have to go one floor down.
-But they sent me here!
-Ok. Sit down and wait here.
Vi sitter så i en sofa og ser på at de postansatte diller med noe annet en stund. Så er det vår tur. De finner en eske til klærne, sager den til av en eller annen ukjent grunn, og finner så frem masse tøylapper. Det viser seg at de har tenkt å sy et skall til den. Fortsatt av ukjent grunn. Dette bruker de sikkert en halvtime på. De syr og syr og syr, og til slutt så har de altså lagd et skreddersydd futteral til pakken av tøy. Sitter som støpt, siste mote. Fint snitt. Underveis så må vi selvfølgelig fortelle en del om Norge, hva vi lager (fisk og olje), hva som er religionen (kristendom, protestantisk) også videre også videre. Men pakkehylsteret er så fint, så fint. Nå er det på tide å sende den.
-Now you go down.
Jepp. Det ante oss. Vi er tross alt i øverste etasje.
-I have this package?
-One floor up!
-But they sent me down!
-Ok. Go down.
Nææææh.
-I have an international package.
-One floor down.
-Are you sure? They said upstairs that it was here.
Fem indere: -One floor down! og masse peking og gestikulering.
-Hello. I have a package to Norway.
-No no, not here. You have to go one floor up.
-No, but they sent me here!
-No no no. Go up!
-I was upstairs, they sent me here, they said it was here!
-Oh, ok. One floor down, then.
Åja. Det er klart. Når det ikke er her eller opp, så må det jo være ned. Nå er vi nede i første etasje igjen.
-I have a package to Norway?
-You must go up.
-No no, I have been upstairs. They sent me here!
-One floor up!
-But I have been in all the floors now and they sent me down.
-Sir, it's one floor up.
Og plutselig, helt ut av ingenting, kommer det en fyr og sier -International package? Come with me. Og vi får sendt pakka. Etter to timer og mye god trim.
Så en ting er å organisere ti stykker. Å organisere en milliard virker også til å være rimelig problematisk. Men alt går til slutt, man må bare spørre. Og spørre. Og spørre. Før eller senere er det noen som vet.
