Av Espen ("frokost")
Jeg har alltid ment at dette ville vært en bedre norsk tittel på Spielbergs finnefokuserte film, selv om den kanskje ikke ville blitt riktig så skummel da. Her har vi forøvrig Delfinsommer. Det er ikke godt å si hvem som leker mest i bølgene her - delfinene eller vi. Men jeg vet hvem som spiser mest, og da snakker jeg ikke om haifinnesuppe. Det er på tide å snakke om mat.
Maten er for pokker meg det beste med India. Den er simpelthen helt latterlig god. Den er så god at jeg spiser meg i hjel. Jeg kan aldri tenke meg at den er spesielt sunn, for det skal ikke stå på fløte og fett og ghee og smør og kokos og olje i sausene. Det er nok derfor den er så god. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å spise. Det er kliss umulig å ikke gafle i seg så mye man bare kan. Det eneste som måtte sette stopper for det må i tilfelle være det at maten ofte er litt sterk. Men man blir vant til det. De første dagene ble hvert måltid innledet ved at jeg etter én bit måtte vente fem minutter mens tårene rant og stemmen forsvant. Nå har det blitt sånn at når jeg ser en underlig substans i en av skålene mine så tar jeg en god spiseskje for å finne ut av hva det er for så å konkludere med at det er en chilipickle. Uten å heve et øyebryn. Sånn har det blitt og sånn skal det værra.
Maten er ikke spesielt sær. Grønnsakene er overraskende streite - blomkål, gulrøtter og alt annet vi kjenner fra hjemme, pluss oker. Det er omtrent sånn man forventer ut fra å ha vært på indisk restaurant hjemme, bare at det faktisk er indere som lager den og ikke pakistanere. Det der må forøvrig være en av de merkeligere tingene som pakistanerne driver med. Det indiske kjøkken er tross alt verdenskjent for at det er så inn i Hampi godt. Samtidig er ikke Pakistan og India verdens beste venner. Likevel åpner pakistanerne den ene indiske restauranten etter den andre i Vesten og bidrar på den måten til å opprettholde Indias ry som et kulinarisk sentrum. Når var siste gangen du var på pakistansk restaurant? Hvorfor ikke bare hause opp egen mat? Den er da god den også.
Som Øyvind så riktig har påpekt så består dagene her nede av en kombinasjon av jakten på den perfekte bølgen, dvs én som det faktisk går an å bodysurfe på, og jakten på neste måltid. For min del blir det mest det siste, og jeg bader ganske mye selv. Jeg bare jakter på mat enda oftere. Jeg spiser vanligvis frokost klokka åtte. I dag er brødet på den lokale kiosken forsinka, så frokosten min består av en halv ananas. Så, når de andre har stått opp et par timer senere så spiser jeg second breakfast, ofte noe eggbaserte greier. Etter en hard økt med bading og lesing er det på tide med lunsj. Eller brunsj. Den første lunsjen blir som oftest definert som brunsj med tilbakevirkende kraft skulle det vise seg at middagen må bli til lunsj fordi det blir en middag nummer to ut på kvelden. Jeg gafler altså i meg noe latterlig mye - to norske måltider og tre indiske om dagen. Kan ikke klage over det.
Som nevnt er det ikke så eksotiske ting her - dette er ikke Brasil. Men gud hjelpe meg så mye bedre de er! Ananasen, som jeg nettopp har fortært, er verdens søteste. Jeg har aldri spist noen bedre ananas enn jeg har her. De har verdens beste ananas! Bananene er også latterlig søte, spesielt de som er rundt 7 cm lange og har skall som gjør at man får følelsen av å ta av hanskene til Katherine Hepburn når man skreller dem. De er omtrent like søte også, samtidig som de har en syrlighet som gjør at smaken minner om bringebær. Det som derimot kan være litt sært her er fisken. Den smaker ikke sært, det er bare det at man aldri har hørt om fisketypen. For meg som svært lenge trodde at vi i Norge hadde torsk og sei i havet, ørret i Tansvatn og det var det som var av fisk i Norge er kanskje ikke det så overraskende. Men det er godt. Den tradisjonelle juletorsken måtte i år vike for "searfish" (med forbehold om at det er sånn det staves). Latterlig godt. Den så ut som en blanding av makrell og tunfisk, og smakte som en blanding av torsk og tunfisk.
Så har vi de edlere dråpene. De benytter seg dessverre ikke av hele den tilgjengelige skalaen. Den begynner på Courtney Love og går omtrent opp til Joan Collins. Katherine Hepburn er like uoppnåelig som alltid. Helt nederst har vi da den lokale toddyen. Det er gjæret kokossevje. Ikke spesielt godt, men lages på en interessant måte. Hver morgen klatrer en kokoswallah opp i alle palmene og banker og styrer og samler opp sevje (denne mannen redder nok også svært mange liv i løpet av et år, da arbeidsoppgavene hans også inkluderer luking. Kokosnøtt i hodet er en svært vanlig dødsårsak). Vi mistenker at toddyen gjærer oppe i palmene. Men det blir ikke noe særlig til alkoholprosent av dette, så det er vanlig å tilsette elefantbedøvelse. Veldig effektivt til å bedøve mennesker også, i tillegg til at man blir dønn avhengig. Så har vi det som kalles IMFL - Indian Made Foreign Liquor. Det er de vanlige typene, brandy, whisky og rom. Her har vi Joan Collins, altså et sminket lik. De lages også noe indisk vin. Den er god, men pregløs. Og vilt dyr, til og med etter norske forhold. Her har vi "local wine" som et unntak. BK fikk en flaske av dette med på kjøpet da han kjøpte to pakker sigaretter på den lokale kiosken. Vi er nok god business for dem. Ihvertfall smaker dette omtrent som gløgg, og det er nok noe av det beste jeg har smakt av lokale drikkevarer. Ølet? Det er helt greit. Det er faktisk ganske godt, det også, men Hepburn får fortsatt hvile i fred.
Måten det serveres på, er derimot meget merkelig igjen. Kerala har svært strenge alkohollover - ikke i nærheten så strengt som røykeloven (det er simpelthen forbudt å røyke på offentlig plass), men likevel veldig strengt. Man må jo ha lisens, og det koster mye mer enn skjorta. Skjorter er billige her. Løsningen for de fleste stedene er å servere "special tea". Altså øl i tekanner og servert i tekopper. Da blir nemlig alle offentlige instanser lurt! Genialt. I Kochi ligger den største uteserveringen rett ved siden av politistasjonen. Alle drikker te i store mengder.
Nordmenn er verdens mest kaffedrikkende folk. Ta med kokekaffe og primus. Det er den eneste måten. Kaffen er helt jævlig her.
