Etter en skikkelig omgang fnatt i Pakistan, kjøreangst i India, familiesavn og en kropp skjelvende av danseabstinenser, var det ingen tvil om hvor det bar for meg i slutten av november. HEIM. Og siden vi dansekunstnere gjevnt er stinne av gryn, var det ingenting som kunne stoppe den to døgn lange flyturen fra Nepal til Gardermoen.Det har vært en to måneders lang juleferie med bare små innslag av jobblignende aktivitet. Jeg har egotrippa rundt som en satelitt og kost meg gløgg med å kunne bestemme alt sjøl.
I desember fikk jeg med meg Landings-julebord, julemat, familieselskap og skitur på Hardangervidda. Uforskammet mye brettkjøring har det blitt, fra første uka jeg kom hjem og det forblir noe av feteste jeg vet.
Jeg har bedrevet speed dating av slekt og venner, har truffet flere folk på to måneder enn jeg ellers gjør på to år. Blitt bileier og dermed fått betydelig høyere status i snowboard-gjengen. Sist men ikke minst har tida gått med til å legge svære danseplaner med Landing, et voldsomt prosjekt som jeg kan reklamere for en annen gang...
Etter disse to månedene i snø, mørke, målsetninger og mening kjenner jeg meg mer enn klar for å hoppe på første fly til India. Det skjer førstkommende søndag. Jeg kjenner det blir greit med litt ferie, godt med currygugge og sol på skrott, og ikke minst superfett å se bussen og crew igjen. Gleder meg faktisk til å kjøre buss i India også...
Og jeg har nå fått den ærefulle jobben å eskortere Knut, far til Morten hele veien til Bangalore.
Der satser vi på at Morten fanger oss og tar oss med på tog til raveparty i Goa. Skal bli passe Zen!
