Om å bli fotografert bakfra
Det skjer stadigvekk. Idet jeg snur meg står det en skokk med kinesere
og knipser løs med deres nye digitalkameraer. Igjen har ryggen og mitt
lyse hår vært gjenstand for en hemmelig fotosession. Når jeg går blir
det både hoiet og ropt; jeg ødelegger tross alt motivet ved å
forsvinne ut av bildet. Mange ser skuffet ut. Noen ganger velger jeg å
la meg fotografere forfra for å være snill. I Sommerpalasset endte jeg
derfor opp med en kø på nærmere 10 mennesker som ville fotograferes
ved min side. Gamle damer med store smil, kinesisk klær og caps. De er
jo turister de også, og capsen er med til å bestemme hvilken gruppe de
tilhører. Slik blir minnet om Sommerpalasset ikke kun en vakker innsjø
med kinesiske pagodaer og fjell i bakgrunnen; det er også minnet om
store horder med capser i alle mulige farger som lydig følger guiden
med flagget.
Om å ta tog i Kina, om å være utlending og tissing i det offentlige rom
En stor dam ligger etterlatt på gulvet i togkupeen. Den lille gutten
stagger fornøyd rundt mens faren finner fram litt avispapir og tørker
vanndammen opp. Damen i den nederste køyen prøver febrilsk å få gutten
til ikke å sette seg i sitt eget tiss, noe som forståelig ikke ville
være særlig lurt av gutten. Fortsatt har mange barn bukser med hull i
rompa, selv om flere og flere bruker bleier. Det kan se litt kaldt ut,
men samtidig slipper de ekle, våte bleier og røde utslett.
Jeg er på nattoget til Beijing alene. Alene er vel kanskje å ta litt
hardt i siden man sjeldent er alene i Kina; det finnes tross alt 1,3
miliarder kinesere i dette landet. Slik sett er toget også stappfullt,
men heldigvis har vi alle en køye hver. Toget i seg selv er på
standard med Oslo-København nattoget slik jeg husker det fra noen år
tilbake.
Faren til den lille gutten viser ham stolt fram til meg og sier
"laowain, laowain" til sønnen sin og peker på meg. Laowain betyr
utlending, og det er vel ingen som er i tvil om at det er det jeg er i
et land hvor mitt tilnærmet hvite hår lyser opp på sikkert en halv
kilometers avstand. Høyden og kroppsbygningen har jeg ellers til
felles med de fleste andre kinesere og det er første gang jeg har
blitt fortalt at jeg en størrelse large... På toget blir det snakket,
diskutert, drukket te og spist nudler. Har man prøvd å ta en togtur i
Kina, vet man hvordan man skal utruste seg til den neste: først kjøper
man sånn er smart liten te-termos med filter på toppen, så kjøper man
selvfølgelig te til denne, og til slutt bør man ha med seg noen bokser
med nudler, avhengig av togturens lengde. I hver vogn finnes det
kokende vann, så når man er sulten fyller man et av nuddel-begerne med
varmt vann, og man har et måltid. Er man derimot ikke sulten, lager
man seg en termos med te. Har man lyst på en øl eller litt snack,
kjøper man bare det av vognene som går fram og tilbake med jevne
mellomrom.
Klokka elleve blir lyset slukket og jeg ligger i senga mi med
lommelykt og leser i en bok. Nabomannen har drukket kinesisk brennevin
eller kanskje noen Tsingtaoer for mye og kravler halvfull oppi køya.
Han ser fordrukkent på meg og prøver seg først på kinesisk, men
skjønner fort at jeg ikke forstår et ord, og prøver seg derfor på litt
engelsk før han gir opp og sovner umiddelbart hvis man tar den
høylytte snorkingen i betraktning. Jeg har heldigvis ørepropper, klok
av skade etter noen måneder i bussen med de andre og jeg sovner etter
en stund.
Om å gjøre seg forstått
For å overleve i et land hvor språket på ingen måte har noe til felles
med den indoeuropeiske språkgruppe, er det viktig ikke å være
selvhøytidlig. Med en porsjon selvironi, gode mimekunnskaper og en
like stor porsjon tålmodighet, kommer man langt. Dette kan til tider
være hardt; nei, jeg skjønner ikke kinesisk selv om du snakker sakte,
jo jeg er sulten og blodsukkeret er faretruende lavt, jeg vil bare ha
et hotellrom og så videre. Til og med russisk fremstår nå i ettertid
som et veldig forståelig språk sammenlignet med kinesisk. Likevel har
det ikke vært noe problem. Vil man ha kylling til middag er det bare å
flakse litt med armene (det er i dette tilfellet det gjelder om å ha
en porsjon selvironi siden det utvilsomt ser latterlig ut i kinesiske
øyne at en fremmed person flakser omkring på restaurantgulvet), eller
man kan få lov til å bli med ut på kjøkkenet og peke ut grønnsakene
man vil ha. Et annet alternativ er å peke på tegnene til kinesiske
retter eller råvarer i sin guidebok og vanligvis får man deretter
servert et godt måltid. Hvis man i tillegg til dette lærer ordene for
ris, vann og øl på kinesisk, sulter eller tørster man aldri.
Om kinesisk-engelsk
"Great choise perfect reflect" står det med lysende røde bokstaver
idet drosjen kjører forbi på en av Beijings mange motorveier. Navnet
tilsier ikke uten videre at dette er et hotell, men det er ikke tvil
om at dette må være et perfekt hotell om ønsker å gjemme seg bort fra
Kinas mange mennesker. Chinglish er begrepet som forklarer fenomenet
kinesisk-engelsk og som har vært gjenstand for mangt et humoristisk
øyeblikk i min tid i Kina. De ganske bokstavelige oversettelsene fra
kinesisk til engelsk er jo ikke direkte ulogiske slik skiltene
"entance" og "outance" på et taoistfjell vi besøkte indikerer (de
hadde for sikkerhetsskyld også utelatt r'en), og like fullt kan man av
og til være i tvil om hva slags mat man bestiller de gangene menyene
er på engelsk, men "fish-resembling aubergine" er faktisk bokstavelig
talt aubergine stekt i fiskesaus
Om hunder
I Kina har man hund. Det kan godt hende man også spiser hund, men
dette har jeg ikke sett noe til. Derimot er det mange små hunder som
løper rundt på gata med eieren ropende bak. I Shanghai koster det
visst til og med en god del penger for å få lov til å ha hund og hvem
har ikke lyst til å vise hvor mange penger de har i et land med et av
verdens høyest antall voksende millionærer?
Om å google
I et land som har lagt til seg en merkelig hybrid mellom kapitalisme
og kommunisme er det fortsatt viktig å kontrollere borgerne. Dette gir
utslag på forskjellig vis. Forsøk å google amnesty, sjekke ut noe på
Wikipedia eller lese bloggen sin på blogspot og man får opp at dette
er nettadresser som ikke eksisterer. Jeg fikk faktisk opp en "bible
study" side når jeg forsøkte å komme inn på bloggen min. Lurer veldig
på hvem som fant ut at jeg burde bli redirected dit. Det er ingen spøk
at det faktisk sitter 30 000 personer konstant på vakt for å
kontrollere hva folk oppsøker på nettet. En dame som søkte på Falun
gong fra jobben sin fikk besøk av sikkerhetsvakten 15 minutter etterpå
med beskjed om at dette var ikke et passende ord å søke på - i hvert
fall ikke fra jobben. De ser ellers så snille ut, politiet i de grønne
uniformene sine, men det er heller ingen spøk at kanskje opp til 15
000 mennesker blir henrettet i Kina årlig ifølge Amnesty. Det er ikke
bare drap som fører til døden, men også synder som korrupsjon og
politisk oppsternasighet kan føre til et nakkeskudd.
Om mat
Å spise er viktig i Kina, helst i fellesskap med andre hvor man samles
rundt et stort bord og bestiller masse småretter som man deretter
forsyner seg hjertelig av. For de som er opptatt av å ikke dele spytt
med andre (spytting er ellers populært i Kina, overalt hører man
harking for deretter å se store spyttklyser lande på bakken bak en,
men det har forsåvidt ingenting med mat å gjøre), er dette ikke landet
å besøke (eller, man kan jo bare la være å spise med andre). Her
forsyner man seg med sine egne spisepinner i de forskjellige rettene
og "dobbelt-dipper" gjerne. Men dette er en veldig hyggelig og sosial
måte og spise på, og man glemmer fort at det kanskje ikke er så
hygienisk.
Maten har til dels vært fantastisk. Fra chili-hotpot i Chengdu i
Sichuanprovinsen til Peking and i Beijing. Hvis det er noen som
fortsatt tror at kinesisk mat er det man får på hjørnet i Norge, så må
de tro om igjen. Det er ingensteder i nærheten av slapp sur-søt saus
med kylling og ris. Men så er også Kina et enormt land med mange
forskjellige kjøkkener, delt opp i fire store. Bare fra Kashgar helt
nordvest i landet, til Sichuan og deretter Beijing, var det store
forskjeller i krydderier og ingredienser, og ut fra den lille
materfaringen jeg fikk i løpet av disse ukene, så var Kashgar
(uighur-mat) og Sichuan de to stedene med klart best mat. Hvis dine
tenner har begynt å løpe i vann, er det bare to ting du kan gjøre: 1.
Kjøp en flybillett til Kina eller, hvis økonimien er litt skralten,
2.Bestill bord på Dinner i Oslo som visstnok ikke er såverst når det
kommer til kinesisk mat.
Jeg anbefaler punkt 1.
Cecilie
