Etter skyskrapergalskapen i Astana har vi hatt noen dager med mye kjøring og de sedvanlige overnattingene på truck stops. Bursdagen til Torkild blei feira med øl og vodka, på et truck stop, selvsagt. Vi begynner å bli gode på truck stops. Vi kan omtrent alle fra Murmansk til Astana. Slikt står det ingenting om i Lonely Planet, kanskje vi skal skrive et kapittel for dem om det.
Da vi nærma oss Balkash-sjøen var vi heldige og fant noe som viste seg å være en slags resort for folk fra Karaganda, som vi hadde kjørt forbi litt lenger nord. Bak en anonym fasade åpenbarte det seg asurblått vann og en stor sandstrand. Balkash-sjøen er verdens fjerde største innsjø. Forstå det den som kan, men det har seg sånn at den vestlige halvdelen består av ferskvann og den østlige delen er saltvann. Vi var ved ferskvannsdelen. Bortsett fra at det var ferskvann og at alle rundt oss snakka russisk, var det som å være ved Middelhavet. Bussen ble parkert i en låst bakgård, og vi feira Marias fødselsdag. Dagen etter blei en fantastisk dag med bading, avslapping og tid til å bygge litt i bussen.
Etter denne lille badeferien la vi ut på veien igjen mot Almaty. Steppene blei til ørken, og bortsett fra noen kameler i ny og ne var det lite å se før vi kom til et sted der det var satt opp en lang rekke med boder hvor det ble solgte shashlik, grillspyd. Mens vi spiste slakta de lam rundt oss. De skulle på grillen dagen etter. Eksotisk.
Ny dag i ørkenen, og nå er vi i Almaty. Her blir vi en dag eller to før vi kjører videre mot Bishkek.
