Hello, Turkey

The bus is too old, the customs inspector said. Problem. A mix of charm and desperation got us into this country as well, however, as you can see from the photo. Looking forward to mezze, raki and what have you.

Bye, Georgia

Camping in the countryside of the Adjaria region the last couple of days, we have had the ultimate Georgian experience. Impossibly green forests, mountain gorges and welcoming locals. And almost no rain. Tonight we're dining in Batumi, wishing Anders good luck on his way home tomorrow. Tomorrow is also the day when we'll go to Turkey. Georgia has been rainy but sweet, and the food will be missed, except maybe the cheese bread with raw egg on top.

Bus Life

Are you wondering who we are? Cecilie has put together a photo set on Flickr with some snapshots of everyday bus life, and some nice shots of the interior of our fine vehicle. Head over to Cecilie's Flickr pages and have a peek.

The Black Sea

Finally, after 10 countries and almost 30000 km, we are washing our enemies' blood off our boots in the Black Sea. Having not seen the sea since India, the sound of waves and seagulls lull us to sleep each night, and we whisper slow words to one another each morning. Do we try to have as good a time as humanly possible? Maybe, we're trying.

Strangeways Featured

Since we are a bit lazy bloggers at the moment (and maybe generally), we are happy to tell that someone else has done some work for us. We met Trygve in Yerevan who is a red cross youth delegat and generally a great guy. He spent a weekend on the bus, camping in Armenia, and wrote about the experience on his blog Armenia and Me. We also met up in Tblisi in Georgia the following week. Hope to see you again later!

Armenia; det forjettede land

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli så glad for å se en russer igjen; i hvert fall ikke en ordknapp grensevakt eller en dame med utslått 80-talls hår og miniskjørt. Men etter tre timer på den iranske grensestasjonen og ikke minst etter tre uker i Iran, var Armenia blitt vårt forjettede land. Ikke det at Iran ikke var vakkert og folk ikke var hyggelige og alt det der, men savnet etter litt øl, vodka og utildekket hår var etter hvert blitt så stort at jubelen sto i taket da vi endelig kunne kaste sløret og kjøre inn over den armenske grensa. Det føltes rett og slett som å komme hjem.

(Bildet viser Guro i god Kaukasus-stil sammen med Abo)



Kontrasten mellom Iran og Armenia kunne ikke ha vært større - fra flatt ørkenlandskap til store fjell og frodige daler, fra alkohol-forbud til overflod av vodka, øl og orghee (hjemmebrent på bær) fra ris og tørr kylling til ost, pølse og brød og selvfølgelig; fra islam til kristendom. Vi er tross alt i den eldste kristne nasjon i verden, noe alle klostrene og kirkene vitner om. Det eneste Iran og Armenia til nå har hatt til felles har vært gjestfriheten.

Allikevel slår armensk gjestfrihet alt jeg har opplevd før. Det begynte riktignok med en noe blandet gjestfrihet etter å ha strandet med kokende motor i fjellene rett etter å ha kjørt over grensen til Armenia. Vi vet fortsatt ikke om motorproblemene kommer av de høye kaukasiske fjellene eller om det er ettervirkninger fra vannpumpe-skiftet vi hadde utenfor Tehran, men kokte gjorde i hvert fall motoren. Abo skulle vise seg å være en den lokale "business"mannen som solgte alt fra diesel til diamanter. Det endte også med at han skulle selge oss kylling tre ganger så dyrt som i butikken og helst ha betalt for parkeringen utenfor hans dasja (sommerhus)- eller rønna hans om du vil. Vi vet dog ikke om det var vodkaen som talte denne morgenen ettersom han akkurat hadde tømt tre melkeglass med vodka og hadde fått dollargliset fram, eller om han kanskje alltid var full og klar til å tjene litt ekstra.

Heldigvis kom en armensk-amerikansk jente som vi tilfeldigvis hadde møtt i hovedstaden Yerevan med sin norske kjæreste, Trygve (som jobber for Røde Kors) for å campe med oss og for første gang kunne vi ha tilnærmet samtaler med hverandre. Avskjedslunsjen sto Mishas søte kone Zoia for; stekt fisk med brød, ost og yoghurt. Vi lovde å komme tilbake en annen gang til mere mat og sylta bær som Zoia sa hun
ville lage til oss etter som hun allerede betraktet oss som sine barn.

Senere opplevde Martin og jeg nok en gang gjestfriheten i de kaukasiske fjellene. Etter å ha fulgt en gammel kjerrevei oppover fjellet tok Martin og jeg en pust i bakken da en mann dukket opp med en bunt villasparges (som vi ikke fikk altså, men tenk at det vokser asparges vilt!) og en flaske vodka. Man kan ikke avslå vodka i et
vodka-land, så etter noen skåler fortsatte vi oppover inntil engård/seter kom til syne. En ung gutt forsøkte å roe ned hundene sine før faren hans dukket opp og ville gi oss lunsj. Egg ble stekt, brød og ost servert sammen med den lokale hjemmebrenten. Vi satt inne i hytta og spiste mens de satt utenfor og ventet; det er ikke alltid
like lett å kommunisere så de tenkte kanskje at det var like greit åla oss være i fred til vi var ferdig med maten. Våre russiske gloser består stort sett kun av hvor vi kommer fra, hvor vi har vært, navn på forskjellige matvarer og stor/liten/veldig liten (lurt å kunne når man skal fortelle hvor mye vodka de skal helle på glassene...) På hjemturen ble vitaminbehovet dekket da en bil stoppet opp og en eldre dame med en rad gulltenner kom ut for å gi oss en bunt med epler. Det ble med andre ord en gjestfri dag.


Armenere er ikke bare gjestfrie, men også kulturelle. Yndlingbeskjeftigelsen til den vanlige Yerevanboer må være kafe- og operabesøk etter alle kafeene og operaens dominerende plassering i hovedstaden å dømme. Og faktisk har jeg da også vært på opera for første gang i mitt liv. Armensk opera. Det var både trist og fint siden den endte slik alle operaer gjør - med dødelig kjærlighet.

Bussen har det også fint i Armenia (bortsett fra kokende motor selvfølgelig). Her er den i sitt ess; dens tenkt funksjon blir endelig utnyttet til fulle med camping, bål og gå turer i fjellene langt(?) borte fra nysgjerrige indeere og et tørt Iran. Men det har også sin bakside. Den ene er selvfølgelig flåtten som har gjort sitt inntog. Skummelt lite dyr som vi tar daglige sjekk for. Den andre siden er den sedvanlige vodka-baksiden: fulle menn i ladaer med andre ord. Vår fine dag i fjellene endte derfor med med at jekken vår ble stjålet (fordi det var den eneste som logisk nok var utenfor bussen i og med at den ble brukt til å få bussen mere rett). Og gårsdagens natt endte likefullt med at et av våre gassbluss ble stjålet (den ble sannsynligvis glemt da vi prøvde å flykte fra de fulle mennene inn i bussen etter at de kom tilbake for andre gang.)

Til tross for dette har Armenia klart inntatt en av plassene mine på topp-tre lista over favorittland. Det er så ubeskrivelig vakkert her; det er vår og alt er grønt, frukttrærne blomstrer og lukta er deilig frisk. Den lukter som norsk vår-jord. Det har vært sykt vakkert å kjøre gjennom de kaukasiske fjellene. Det er høye fjell, snødekte topper, vidder, stup, kløfter, bekker, klostre og kirker som for mitt vedkomne slår Himalaya ned i støvlene. Jeg har aldri måpt så mye over en så kort periode i hvert fall, og jeg er ikke et måpende menneske. Men til tross for en uslåelig natur og en enorm gjestfrihet, må jeg nevne at for armenere er ikke alt bare fryd og gammen. Det er et fattig land med store kontraster (som de fleste andre land vi har kjørt igjennom) - spesielt mellom land og by. Det er et land hvor 10 mennesker ble drept under demonstrasjoner den 1.mars mot innsettelsen av den nye presidenten etter det mange mener var et korrupt valg (det er det ikke tvil om), og det er et land hvor økonomien visstnok er 70% svart.

Men det er som å være hjemme merkelig nok. Og det er ikke kun maten og vårlukta som bidrar med denne følelsen, også babuskaene minner om bestemoren min fra nord-Norge - i det hele tatt innser jeg etter mine reiser gjennom tidligere post-sovjetiske land hvordan nord-norsk kultur forståelig nok har blitt påvirket av det gigantiske nabolandet. Lukter, mat, innredning; jeg kunne like godt ha sittet på kjøkkenet hjemme hos bestemoren min på Breivikeidet den gangen hun levde. Det er nok hovedgrunnen til at det hele føles merkelig hjemmekjært, 27 000 km hjemmefra (med omveien via India vel og merke).

Cecilie

We are in Armenia

Finally we have reached Caucasus, and we are having a great time. Enjoying the green nature and rusted structure. Some new photos are out there, and we DO have stories to tell, so just wait...

Guros nye hobby

Det hekles i perioder for harde livet. Hittil har det gått i dyr og busser. En aktivitet som funker utrolig bra ombord.

Parklife

Iran has been a walk in the park so far, with most of our time literally spent in the parks of the different cities we've visited. None of that boring searching for hotels with parking spaces big enough, just head straight for what looks like a green area on the map. And we have not been lonely! Because of No Ruz (Iranian new years celebrations), it seems half of Irans 70 million people are out camping and picnicking, utilizing every single piece of greenery available. The parks becoming like a camping areas at a festival, with just a few major differences:
1. There are no drunk people, and a lot of children who stay up all night.
2. The toilets are nice and relatively clean.
3. The sound of men singing about Allah early in the morning.
4. All tents are pitched on the pathways instead of on the grass.
5. Guards walking around making sure that the women are dressed properly.




In Yazd we were served soup, nuts and sweets by friendly people who just wanted to make the people camping in the park feel welcome. One of the soups had some sort of intestines in it (camel?) and smelled like cow dung, but such details are easily forgivable considering the immense hospitality.

In Eshfahan we followed the Iranian tourists example of having a real, big picnic in the park, gas stove and all. After India the lack of audience somehow feels weird. But man, whata great feeling finally not to stick out when doing the dishes and cooking outside. The only thing original about us here is the amount of spices in the food, and the odd male cutting vegetables or washing up.

North of Tehran, on our way to a ski resort in the mountains, the bus decided it had had enough. All sorts of things broke down (ok, it's basically the waterpump, and this thing that was covering the fan), and the sounds coming from the motor were not those of our usually happy, content Attila. We had to stop. Right in front of a tunnel, in a rather gritty place along the road. Luckily it turned out that there were some neighbours. An allways smiling Kurdish road worker with a big mustache and his two dogs. We weren't sure why exactly we couldn't put up a tent, but when we realized the next day that the sign language from the night before was not trying to describe the cold weather, but was referring to the three wolves living in the area, we were quite happy that we all slept in the bus. Odd male doing dishes --->

Our neighbour has spent most of his time drinking tea ans chatting (in sign language and Farsi) with us, as well as driving us around and calling mechanics and giving us food and tea. We are not really SURE about what we are talking about, but the communication somehow seems to work, anyway. We have given up English, following our new friend's example of sticking to the language we know best, and just assume that anyone will understand. He speaks four languages, none of which we understand. Still we manage to talk, about his family, background, the men with beards (who seem to symbolize everything that is bad in Iran), Kurdestan (very nice), his dogs (Jack and Joe), vodka and whiskey (nice, but the beard people don't like it), something about someone getting shot (also something to do with the bearded people), and how we are perfectly safe staying in the bus (because if some bearded person comes to hassle us, our friend will be there with his Rambo knife)

At the moment some of us are in Tehran city meeting good people (among them Thale and Michaels friend Nazgol, artist from Tehran, great girl), seeing art and drinking coffee in Tehran's old, marvelous cafes, while some people are (hopefully) watching the bus, others out looking for spare parts. We are not yet sure how long we have to stay here. Personally I have taken a liking to the city, and don't really mind staying for a while.
Torkild and Nazgol in an extremely symbolic picture about gender issues and Iranian society ---->
Before the 13th, we must be out of the country though, as our visas runs out. And, admittedly, that first Amenian beer will taste quite nice after losing all of the excess clothing worn in Iran.

Photos by Ingrid Sunde Koslung