If I can't walk in the mountains it's not my revolution

Dag två vid Lyngsalperna startade som alla andra dagar på bussen: med kaffe i mängder, frukost och ett par timmars prat om livet, havet och kärleken. Vi är stationerade på en vildvuxen fotbollsplan vid sidan av Olderbakken Skole – en skola som fått bära frånflyttningens tunga ok. Den blev nerlagd för tre år sedan och fungerar nu som ett slags Folkets Hus. Vi har den nu helt för oss själva, så med lånad nyckel har vi tillgång på skolkök, gympasal med fullt utstyr, en oändlig mängd toaletter, diskmaskin, tvättmaskin, fellesdusch (jente och gutt) och gamla skolkartor för planering av bussturen framöver.  I den bruna gamla lärarbyggnaden som en gång husade lilla lärardotter Maria med föräldrar, bor nu Tom - en trött och glad type med hund,  mysbrallor, färgglada solbrillor och julenisse i fönstret.  Han spelar Lou Reeds Coney Island Baby högt för oss varje morgon.  

Den spektakulära naturen runt oss gör det omöjligt att inte blicka upp mot fjällen och säga woooow, eller kuuult, minst tio gånger om dagen.  Onsdag förmiddag gjorde vi oss redo för tur, och fick efter tips från fantastiska Björn, våran lokala mentor, om att ta oss turen upp till Fugldalsvattnet. Efter 4 kilometers gång på vanlig väg, följde vi skylten där det stod STI och påbörjade en cirka 2,5 timmars tur upp i fjällen. Ett juletre skulle visa oss vägen till målet, och efter ganska hardcore klättring så nådde vi det: Isvattnet vars temperatur var närmast nollgradig, och vars färg var turkos, nästan grön. Kjersti och BK kan nu stolt kalla sig medlemmar av Fugldalsvatn Nögenbadeforening. Det blev satt av tid till tagning av den obligatoriska blackmetalbilden, spisning av knäckebröd och choklad,  kaffedrickning, hoppning mellan stenar och ännu mer wooow och kuuult.  Morten skrev i boken som låg i en liten postkasse på en liten sten, men det han skrev låter vi vara osagt. Uppsummerande intryck: det var så vackert att det var svårt att ta in det. Det var psykadeliskt, vi kunde ha varit i Alaska, Into the wild, en Tolkien-bok, i en black metal-video.  

Som om inte idyllen var fullkomlig så fiskades sej och torsk ur fjord och älv. En ljuvlig fisksoppa med grädde och vitvin tillagades på kvällskvisten, och avnjöts samtidigt som vi planerade framtiden. Framför oss ligger Treriksröset och Tornedalen, det som i Niemis Populärmusik från Vittula blir omtalat som en del av Vodkabältet: bältet som stråcker sig från Tornedalen, genom Finland och in i Ryssland. Se fram emot bloggning på tema bastu, finsk humor,  myggiga skogar, renar, fylla och berättelser från hålor där ingen skulle tro att någon kunde bo.

Fjordliv

Dag 11: Ullsfjord
Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Andreas, Kjersti.

Attila plukka opp Kjersti og Andreas på Laksvatn, og så kjørte vi ut til Straumen for matauk. I strålende sol dro vi opp en bøtte med torsk og sei (og Kjersti dro nesten inn en and). Vi utforska veien videre til den tok slutt, og lot oss begeistre av lekende niser på Hjellnes-stranda. På Olderbakken avslutta vi dagen med festmiddag (stekt og varmrøkt fisk) og fotballkamp på radio.

Fortryllende Troms

Dag 10: Karlsøy-Ullsfjord

Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Elise, Erlend

Etter en strålende festival på Karlsøy dro vi videre innover i Troms. Målet var Ullsfjord, min barndoms første fjord. Vi slapp av en sliten festivalgjeng på flyplassen og plukka opp et par velduftende, uthvilte bussvenner i Tromsø. Blant dem var nåværende Tromsø-boer Elise og hennes samboer Erlend. De hadde tatt dagen fri for å følge bussen inn i midnattsola.

I Jøvik i Ullsfjord ble vi møtt av Sidsel og Bjørn som ga oss nøkler til (og omvisning i) gamle Olderbakken skole. Her står vi parkert på fotballbanen, ti meter fra mitt første hjem. 

Ullsfjord har vist seg fra sin aller vakreste side, med strålende sol og tropevær, og jeg har tatt til meg hvert eneste utrop og stønn over hvor eventyrlig naturen er – så stolt som om jeg skulle ha bygga den sjøl.

Maria

Karlsøyfestivalen

Dag 4-9: Karlsøy

Mannskap: BK, Anne Gerd, Hilde, Kjersti, Øyvind, Raymond, Bønna, Jenny, Maria, Andreas

Så kom vi til Karlsøya. Attila fikk stå i en gressløk-eng ved Maya Mi sitt hus, og busscrewet delte seg opp i fraksjoner: Konsertarrangør-crew, festivalavis-crew, feste&fiske-crew og Nordlys-crew. Og så møttes alle fraksjonene ved bussen etter midnatt hver kveld og avla rapport. 

Denmark 2013

Breakfast

Strange Ways 2012 #7 - Oppsummering

Andreas og jeg måtte begge være i Oslo et par dager før Attilas hjemkomst, så vi hoppa av bussen i Cluj-Napoca, tok toget til Budapest og (var effektive turister en halv dag før vi) fløy hjem derfra. Togturen mellom Cluj og Budapest var skikkelig lang. Etter hvert ble vi lei av å lese, det ble for mørkt til å ta flere bilder av høystakker gjennom vinduet og vi hadde ikke mer å si til hverandre. Da satte vi i gang en ordlek, et slags kryssord uten stikkord eller scrabble uten brikker, med sommerens busstur som tema. Her ser du resultatet:

Tegn en sirkel rundt de ordene som også beskriver DIN sommerferie – og be gjerne om forklaring dersom det er et ord du lurer på.

Strange Ways 2012 #6 - En avhoppers bekjennelser

Sitter her i Oslo og leser en fersk tekstmelding fra Morten om at vindusviskermotoren har tatt kvelden, et sted sør i Polen, og det regner. Da kjenner jeg at jeg burde vært på plass og prøvd å finne ut av det. Det er et gammelt instinkt jeg har, som gjorde seg gjeldende for første gang for nesten fem år siden, på avreisedagen vår til den første store turen, da Attila fikk akutt pulsåreblødning og oljen sprutet utover veien ved Domus Athletica. Men jeg vet at det ordner seg likevel. Bussens innvånere har fantastiske egenskaper når det gjelder å være løsningsorienterte og å  ta vare på hverandre når det kommer litt motstand.

Forrige mandag reiste jeg fra bussen, som etter over to uker på veien hadde begynt å få litt skifte av bemanning. Anders og jeg ble erstattet av Guro og Martin som styrmenn på skuta, og vendte nesa hjemover til jobb og hverdagsliv. Skikkelig vemodig var det, og jeg gråt en liten skvett. Men det var også godt, fordi jeg har fått min porsjon for denne gangen, og andre må få sitt. Og vi får mye ved å være ombord.

Vi får kjent på hvordan vi selv og andre i bussen fungerer, hvordan vi faller inn i roller som noen kanskje har hatt før, mens andre prøver nye ting. Vi får prøvd oss hver dag på beslutninger om hvor vi skal dra og hvor langt vi skal kjøre, prosessen er kontinuerlig og ønskene ofte mange. Vi får personlige opplevelser og samtaler på godt og vondt, og blir bedre kjent. 

En tur med Attila er langt fra ferdig planlagt når den starter, og det er det som er litt av eventyret. Rart vi kommer fram til og blir enige om noen ting vil kanskje mange si, siden ingen egentlig er reiseleder. Vi vet at det ligger steder vi har lyst til å besøke på veien, folk som kommer til og folk som drar på ulike punkter langs ruta, men veldig mye er egentlig åpent for vurdering underveis.

For meg er det heller ikke viktig å ha fastsatte reisemål på rekke og rad, og reisedagene planlagt på forhånd. Det er jo fint å få med seg de beste strendene, de feteste utsiktene og de mest interessante byene, men det viktigste er at vi er på tur og opplever noe sammen, som ikke går an å forestille seg ut i fra guidebøker eller reiseprogram på tv. Det er derfor vi har denne gamle bussen. For å være sammen.

Sender av gårde en tekstmelding til Martin om hvor det ligger Scaniaverksted i Krakow, så kanskje vindusviskerne kan begynne å virke, og Attila kommer seg ombord på Ferga til Trelleborg i morgen kveld selv om det skulle regne. Savner bussen og de gode folka i den. Og jeg forestiller meg hvordan det er å være ombord på bussen akkurat nå, når vi nærmer oss Oslo igjen. Jeg står der på Tøyen når de kommer på søndag kveld.

Bjørn Kjetil

Strange Ways 2012 #5 – No, no! Mr. Techno!

Ost-mitteleuropa har overskredet alle skyhøye forventninger hva angår storslått natur, hjelpsomme og oppriktig interesserte innfødte og historisk sus over store sletter, små landsbyer og brutal stalinistisk funksjonalisme. Det har vært tidvis elendige veistandarder og fjelloverganger som kun med nødskrik, bønner, besvergelser og eksepsjonelt dyktige sjåfører har latt seg forsere av en buss av Attilas kaliber. Det har blitt drukket småguffent lokalt brennevin og satt til livs fantastiske måltider henta ut av østeuropeiske hager, skoger og hav. Vi har sett forstemmende fattigslige bosetninger av romfolk, vi har sett gamle borger, vi har sett dønn anonyme østeuopeiske halvstore byer vi ikke husker navnet på og vakre og berømte gamle byer vi i alle år har lest om i bøkene. Altså berikende, inspirerende og lærerikt på alle måter og bla bla bla.

Men når dette er sagt: HVA INNE I DEN INNERSTE DELEN AV DET SVARTESTE AVLUKKET I HELVETE ER GREIA MED DEN RÆVA TECHNO-MUSIKKEN SOM SPILLES OVERALT?!?!

Det er ingen overdrivelse. Overalt.

Lunch ved en safirblå kilde langt til skogs: UNTZ! UNTZ! UNTZ! fra anlegget i kiosken.

En rolig kald øl i solnedgangen ved en bortgjømt strand ved Adriaterhavet - noen har lagt en 100 meter lang skøyteledning ned fra tavernaen til en høyttaler: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

En bestiller frokost i en skyggefull bakgårdskafe i en pittoresk gamleby: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

En drar opp på en fjelltopp 2500 m.o.h. og skuer utover: UNTZ! UNTZ UNTZ! fra dalbunnen. 

Og når en eventuelt begynner å tenke at en like så godt kan gjøre slutt på alt sammen og styrte seg ut i Donau med lommene fulle av stein: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

Vi snakker her sjølsagt ikke om elektronisk musikk av typen Detroit/Chicago, Kraftwerk, Biosphere, gammal dub eller sånt, men om sjelløs og samlebåndprodusert eurodance av aller aller verste skuffe. Åssen det går an å lage så grufult dårlige remixer av fra før av dårlige dancelåter er et mysterium på linje med.. ja, skikkelig mystiske ting.   

Når vi åpenbart er de eneste gjestene et sted og ydmykt ber folk om i det minste å skru ned litt blir vi møtt med et uforstående "You don´t like music?" eller enda verre, et mildt hoderystende "Sorry, this is the way it functions here". 

Mann- og kvinnskapet på Attila er sjelden tilhengere av internasjonale intervensjoner fra vestlige makter, men enes om at skal det østlige sentraleuropa ha noen framtid, ikke bare som reisemål, men overhodet, må denne musikken stues inn der den hører hjemme; inn på en drittal nattklubb kalt "Adrenalina" eller "Energica" der det sitter fire sure sexister og sturer over en daff longdrink. Og der må den bli.  

Strange Ways 2012 #4 – Albania II

Noen bilder fra Albania

Vi møtte stadig vekk snirklete veier, fjell, betongbalkonger, perfekte strender, ottomanske hus, vannposter, hjelpsomme folk, kilder, fisk, klart saltvann, kulturminner og en for oss uvanlig effektiv sol.

 

1: Parkering i Tirana 2: Kystveien mellom Vlorë og Himarë 3: Bunker på stranda i Himarë
4: Ny og gammel vifte 5: Fjellbyen Gjirokaster 6: Fjellveien mellom Leskovik og Ersekë

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Nå har vi dratt videre til Romania via Makedonia og Bulgaria.