Heading North

After a month on Cherai beach we dig Attila out of the sand, say goodbye to our allies and head northwards. (Ten minutes later we get ourselves stuck in the sand again, in an attempt to make a quick turn, thus gaining two more hours of digging.)
We will follow the coastal road # 17 up to Rajastan, making the necessary stops on the way to swim, arrange visas and se what must be seen.



Leaving home: Gathered around Attila the bus with Albert - the host, Lily - the housekeeper, our neighbors, the kiosk family, Hilde, Torstein and, notice to the left, the newest member of our crew - Lotte from the Netherlands.

Martin and Cecilie are somewhere in Kerala with Kirsten, Cecilies mother. Morten is somewhere in southern India. Soon he'll go to Bangalore to pick up Guro Anna and Knut, his father.

Photo by BK Undem

Kochi Top 3

• Playing in the Cherai beach waves. Body-surfing and tossing a huge inflatable globe around.
  
• Having business cards and postcards printed old-style in Cochin. Riding a motorbike through town with a big roll of cardboard under my arm.
  
• Going home through Vypeen villages in the evening. Every day a festival or parade throwing lights and sounds at you.

Going solo

Bussen kjører fra Kerela til Goa. Jeg ser mitt snitt til å snike meg sydover under påskudd av at Guro og Pappa kommer til Bangalore, og trenger noen til å guide seg til Goa. For å få til det, trenger jeg litt trening på indisk kollektivtransport, og samtidig se om jeg klarer meg uten alle vennene og fasilitetene jeg er blitt så vant til... Jeg er nemlig ikke helt sikker...


Jeg begynner turen fra Atilla på en sykkel som skal leveres, noe som går veldig fint, og gjør meg våt av svette i min trange t-skjorte.. En god start
Starten går greit, bortsett fra at jeg blir gjennomsvett av å levere ev sykkel for Ingrid og Torkild. Den første biten har jeg prøvd før, buss til Ernakulam sammen med masse hyggelige Indere. 12 rupi. Rickshaw har jeg også prøvd før. Det er bare å si høyt, med det jeg tror er Indisk aksent, hvor man skal. "City Station". 25 rupi.
Ok, tog.. jeg hørt mye om Indisk togvesen. Det er verdens største arbeidsgiver, at det finnes et voldsomt utvalg av klasser, og at det kanskje lønner seg å booke på forhånd. Jeg har forbredt meg ganske dårlig, og knapt nok bestemt meg for hvor jeg vil reise.. Det viser seg å være mye lettere enn fryktet. Jeg går bort til en luke med teksten "TICKET, no seperate 'Q' for women" over, og sier "Kanyakumari, sleeper" (som anbefalt av øyvind. Det er navnet på sydspissen av India, har jeg lest i Lonely Planet. Mannen bak glasset kikker på meg og sier "No train today, only Thiruvanantaparam".. OK, da får jeg reise dit da, det er et stykke på veien. 132 rupi.
Etter noen timer er det mørkt, og jeg står i Tirduvetdenmeddetlanenavnet. Jeg spør meg hit og dit på bussstationen, og etter litt forskjellig peking og hjelp fra ansatte og reisende, sitter jeg på lokalbussen til Nagercoil, som er ganske nærme dit jeg vil. 29 rupi. Ved et hell er det noen som har fått med seg hvor jeg skal, fanger meg der jeg sitter på feil perong i Nagercoil, og får stappa meg på den siste bussen til Kanyakumari. 12 rupi. Klokken nærmer seg tolv, og jeg frykter at alt skal være stengt (slik det ofte er på kvelden i India). Selv om jeg har lagt en fin plan om hvor det er lurt å sove under åpen himmel, viser det seg at bussen stopper RETT utenfor et hotell. Jeg ser fortumlet rundt meg i tre sekunder, lenge nok til at vakten tar meg i armen og spør om jeg ikke vil ha et sted å sove.. og det vil jeg.
Så.. reise i India er ikke vanskelig i det hele tatt.. 11 timer og 313 rupi (47kr) senere ligger jeg på et kjølig, stille og mørkt rom. Så her er det ingen ting å frykte!

Kanyakumari
Normalt ville jeg tatt ca 400 bilder i løpet av en slik oplevelse, men da kameraet mitt er til reperasjon (det er det jeg sitter og venter på i skrivende - tilbake i Tiruvanantaparam - etter at det har blitt sendt hit og dit, UTEN at de har klart å fikse blitsen. Det kommer om en halv time, insh'alla) bringer jeg noen verbale snapshots av hva jeg opplevde på min første dag som soloturist.

• Gandhi Memorial: En fin rosa bygning med bilder av Mahatma Gandhi, og en boks hvor noe av hans aske en gang lå, før den blei kasta på havet. Jeg fikk to guida turer. Først av en gammel, liten mann som jeg tror jobba der. Han løp bort og spurte om jeg forstod engelsk, og deretter dro meg rundt i hele bygningen og ropte sinsykt høyt, med lukkede øyne og en stemme som minnet om en blanding av Al Pachino i The Godfather og en robot. Av ordene forstod jeg fint lite, et unntak var "QUIET" til de indiske besøkende som snakket for høyt, og "SMILE" foran et bilde hvor Gandhi smiler.. 40 rupi. Den andre omvisningen var av en like gammel, langt mer engasjert og like uforståelig turist fra Maharastra. Begge gangene hadde jeg nok med å holde tilbake latteren for meg selv.
  På veien ut hentet jeg sandalene mine (ikke lov med sko, seff) hos mannen i boden, som så leste fremtiden i handa mi. Jeg er veldig heldig, dårlig med penger, og blir 93 år gammel. 33 rupi.
• Toppløse indere og flagrende gevanter: Helt på spissen er det en strand og noen klipper, hvor horder av indiske turister kaster seg ut i vannet og leker foran menn med gamle kameraer. Det mest oppsiktsvekkende med dette, var at også masse godt voksne damer kasta seg uti, og benytta anledningen til å vaske sariene sine, og faktisk blottet seg oventil.. dette trodde jeg var veldig frowned upon, men hva vet vel jeg om indiske skikker? Etterpå tørket de de 4-5 meter lange stoffstykkene de tuller seg inn i ved å holde dem opp i vinden. Et veldig fargerikt syn!
• På vei tilbake til hotellet etter masse gåing og noe kjedelig indisk mat (på vestligaktig sted) og noe fantastisk indisk mat (på lokalt sted), så jeg en plakat i en sjappe med bilde av lofoten.. Jeg stoppet og stusset, og før jeg vet ord av det sitter jeg i en barberstol, og får en full overhaling, med skjeggtrim, hårklipp og barbering med høvel. Og til sist en voldsom hode og nakke massage, som består av masse gniing, dunking og stryking.. Litt vanskelig for å holde smilet tilbake igjen :) 150 rupi uten pruting. Det var det verdt.
  

OK, da kaster jeg meg på chennai ekspressen til Madurai, og perfeksjonerer mine tog-skills. Satser på at "Madurai - sleeper" funker..

India ekspress

Etter en skikkelig omgang fnatt i Pakistan, kjøreangst i India, familiesavn og en kropp skjelvende av danseabstinenser, var det ingen tvil om hvor det bar for meg i slutten av november. HEIM. Og siden vi dansekunstnere gjevnt er stinne av gryn, var det ingenting som kunne stoppe den to døgn lange flyturen fra Nepal til Gardermoen.

Det har vært en to måneders lang juleferie med bare små innslag av jobblignende aktivitet. Jeg har egotrippa rundt som en satelitt og kost meg gløgg med å kunne bestemme alt sjøl.
I desember fikk jeg med meg Landings-julebord, julemat, familieselskap og skitur på Hardangervidda. Uforskammet mye brettkjøring har det blitt, fra første uka jeg kom hjem og det forblir noe av feteste jeg vet.
Jeg har bedrevet speed dating av slekt og venner, har truffet flere folk på to måneder enn jeg ellers gjør på to år. Blitt bileier og dermed fått betydelig høyere status i snowboard-gjengen. Sist men ikke minst har tida gått med til å legge svære danseplaner med Landing, et voldsomt prosjekt som jeg kan reklamere for en annen gang...

Etter disse to månedene i snø, mørke, målsetninger og mening kjenner jeg meg mer enn klar for å hoppe på første fly til India. Det skjer førstkommende søndag. Jeg kjenner det blir greit med litt ferie, godt med currygugge og sol på skrott, og ikke minst superfett å se bussen og crew igjen. Gleder meg faktisk til å kjøre buss i India også...
Og jeg har nå fått den ærefulle jobben å eskortere Knut, far til Morten hele veien til Bangalore.
Der satser vi på at Morten fanger oss og tar oss med på tog til raveparty i Goa. Skal bli passe Zen!

Å flickre

Nå ligger det bilder fra turen på min Flickr-konto! Har lagt ut bilder fra alle landene t.o.m. Pakistan i november. Er litt treig på dette opplastingskjøret, men det blir vel andre boller fra nå av..
Adressen er: www.flickr.com/photos/bildebk

Pictures from the trip are finally uploaded to my Flickr-account. The last pictures this first round are from Pakistan in November. I promise I will upload more often from now on..
The address is www.flickr.com/photos/bildebk

Kneipp med salami og jarlsbergost

Så sitter man her i Gamlebyen da, full av norsk grovbrød med salami og jarlsbergost. Det er rart å skulle spise såpass fremmed mat. I tillegg har de i dette lille landet noen rare spiseskikker. Man bruker for eksempel noe de kaller "bestikk" i tillegg til at det ser ut til å være helt vanlig og sosialt akseptert å spise med venstrehånda. Jeg håper jeg ikke får magesjau av dette merkelige opplegget. Kaldt og mørkt er det også.

Jepp. Jeg er altså "hjemme" igjen. Tilbake til virkeligheten. Den sure, kalde, dyre virkeligheten, som forlanger at man skal oppføre seg ordentlig, jobbe hardt og levere sider med sludder på jevnlig basis (ikke som internjet.no, altså). For et ork. For et antiklimaks. Jeg vil tilbake til bussen og spise indisk mat igjen! Til og med flymaten var delikat. Togmaten var helt topp. Sykehusmaten var ellevilt god - for de som virkelig vil "off the beaten track" anbefaler jeg å oppsøke Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. De hadde en meget velsmakende variant av Chicken Roast som er verdt turen alene. Ikke si noe til Lonely Planet, for da kommer de nok til å doble prisene. Da vil middagen koste åtte kroner og ikke fire, og det er uakseptabelt.

Det mest imponerende for egen del er vel at jeg klarte å runde India uten å bli syk. "Alle blir syke", fikk jeg høre før jeg dro. Ikke denna gutten. Og det på tross av at jeg på privaten brøt med all indisk skikk og bruk hva renslighet angår. For å forklare: I India spiser man med høyrehånda, og bare den. Nå er det jo ikke alle steder man tar dette så nøye, men generelt er det nok riktig å si at høyrehånda er den rene hånda, mens venstrehånda er den skitne hånda. Grunnen til at man spiser med den rene hånda er at venstrehånda er skitten på grunn av at man bruker den til å tørke seg bak med - uten dasspapir. Den er altså virkelig skitten. Det resulterer i at det som altså i utgangspunktet er en praktisk forordning - dritt i venstre, mat i høyre - glir over i å bli tradisjon, skikk, bruk, kultur og alt det der. Noen steder blir man faktisk frowned upon hvis man spiser med venstre. De av oss som er venstrehendte kan få litt problemer med denne skikken.

Men den rene hånda bruker man i det offentlige rom, mens den skitne hånda er det ingen som ser at blir brukt, vel og merke i mer siviliserte strøk da - bussfolket har mang en gang måtte benytte seg av "open air toilet". Men stort sett er det ingen som ser den skitne hånda bli skitten. Og her kommer vestlig dekadanse og mangel på respekt for fremmed kultur inn i bildet. I hemmelighet har jeg nemlig brukt den rene hånda til skitne handlinger. Men det er det ingen som har sett, haha! Der fikk de den! Samtidig har jeg brukt den "rene" hånda til å spise med. Det måtte jeg jo gjøre, for den handlingen er åpen for alle å se. Og likevel har jeg på mystisk vis klart å unngå å bli syk. Magesjau, altså "stryk" i forhold til karakterskalaen alle på bussen benytter seg av (se posten "Ordliste for tilreisende"), forårsakes som oftest av at man får tarmbakterier inn i systemet den gale veien. Så det er lett å tenke seg at min helse burde ha vært langt labrere enn det den har vært, men det har stort sett vært no problem. Faktisk har jeg aldri vært så dårlig som jeg er nå - 22 timers reise i air condition og uten søvn har påført meg en halvslem forkjølelse.

Imens prøver jeg å venne meg til å spise med venstrehånda igjen og kvitte meg med denne rare hoderistinga som jeg har prestert å legge meg til i løpet av India-oppholdet. Kroppsspråket i India er nemlig også fullstendig annerledes. De nikker for eksempel ikke på samme måte som oss. Den er litt vanskelig å forklare, men man får omtrent samme effekten hvis man holder en pølse i ene enden og rister den litt frem og tilbake. Noe sånt, kremt. Men du verden så mye glattere det går å ordne ting når man har lært seg hoderistinga sånn noenlunde! Det gjelder altså å tilpasse seg. I mitt stille sinn (ja, også mitt sinn kan være stille) har jeg forundret meg over å se på bussgjengen sitte og spise i hagen på Cherai Beach. Det er ikke en inder i nærheten og ingen som bryr seg. Likevel sitter alle og eter med høyrehånda. Automatisk. Det er egentlig et flott og rart syn.

I kveld, på Cacadou, skal jeg løfte glasset med Ringnes med den rene hånda og ønske bussen en trivelig reise hjem.

Martin har det bra / Martin is fine

Denne posten kommer foerst paa norsk, og saa paa engelsk.

This post will be in Norwegian first, and then in English.

Det som er aller viktigst for dere der hjemme aa vite er at Martin har det bra og at han kommer til aa bli frisk igjen. Han kan i prinsippet gaa, men faar ikke lov av legene foer vi er helt bombesikre paa at det ikke er noen fare. Foreloepig maa han ikke roere paa hodet.

Han er paa Lakeshore Hospital utenfor Ernakulam. Det er et veldig bra sykehus, og vi har ordna alt sammen med forsikringsselskapet. Vi har telefonisk kontakt med baade dem og legene deres. Legen fra forsikringsselskapet er i kontakt med legene paa sykehuset, og de forteller at Martin har forstuet nakken og skal utskrives paa mandag. Han maa gaa med nakkekrage i noen uker, er den beskjeden vi har faatt foreloepig, men foelg med her for oppdateringer.

Vi er altsaa ved godt mot, alle sammen, og det skal dere der hjemme ogsaa vaere. Det har vaert noen tunge dager, men naa som vi vet at ting kommer til aa ordne seg, sannsynligvis uten varige men saa slapper vi mer av.

Det var en badeulykke. Det skjedde noeyaktig klokka ti over tre i gaar. Vi har, som dere nok har faatt med dere, lekt veldig mye med boelgene paa stranda vaar. Vi har ikke klart aa finne ut av hvorfor Martin ikke klarte aa ta imot med armene naar han skulle slaa kollboette ut i havet, men det var det som skjedde. Han landa i bunnen med hodet foerst. Det tok cirka fem sekunder fra vi hoerte "hjelp" til vi hadde faatt ham opp paa stranda igjen. Det foerste minuttet var han faktisk lam fra halsen og ned, men vi skjoente ganske raskt at han fikk foelelsen tilbake, og det raskt. Vi holdt ham helt i ro frem til ambulansen kom. Cecilie og BK satt bak i ambulansen og holdt ham i ro mens jeg satt foran og passet paa at sjaafoeren kjoerte forsiktig. Vel fremme paa sykehuset gikk alt paa skinner - roentgen, CT og MRI ble kjoert svaert raskt. Det er kjekt aa ha et svaert forsikringsselskap i ryggen.

Det har altsaa gaatt veldig greit. Det er ingen fare, men han kjeder seg, siden han er noedt til aa ligge. Forhaapentligvis kan han tusle rundt ganske fort.

Det kommer nok mer senere. Jeg kommer ogsaa hjem til Norge paa onsdags kveld. Det er bare aa ringe.

English

The most important thing for you back home is that Martin is fine and will be well again soon. He can walk, but is not allowed to. His head needs to be kept still for now.

He is at the Lakeshore Hospital outside of Ernakulam. It's a very nice hospital, and the insurance company has taken care of everything. We're in contact with them and their doctors by phone, and their doctors are talking to the doctors at the hospital. Martin has suffered a mild neck injury. He will be released from the hospital on Monday. He will have to wear a neck collar for a few weeks. At least that's what we've been told for now, but updates will come.

So we are in a relatively good mood down here, and you should too. We've had a hard time the past few days, but now that we know that he will be okay and won't suffer any permanent damage we are finally lowering our shoulders.

It was a swimming accident. It happened at 3.10 pm yesterday. I don't know what kollboette is in English, but anyways - Martin dived into the ocean and somehow hit the bottom with his head first. Within five seconds after we heard him cry for help he was on the shore. The first minute he was paralyzed, but we soon found out that he could move and he got better and better by the minute. He was kept still until the ambulance arrived. When we came to the hospital everything went fine. He had X-ray, CT scan and MRI. It really helps to have an insurance company backing you up.

Things are fine. There's no danger, but he's bored, since he has to lie down. Hopefully he will be allowed to stand up soon.

Jeg har posta noen smaating her i det siste

http://ingridkoslung.blogspot.com/

Siden jeg ikke har kasta meg paa Flickr-kjoeret ennaa.

Indian Phones

Curse the gods and the mobile companies of this polytheistic country. Some of us have had to get new connections, and hence new numbers, for reasons inexplicable. SMS is unreliable, it's better to call if it's anything important. These are our current phone numbers in India:

• Torkild: +91 9739309671
• Martin: +91 9895707329
• Anders: +91 9895705479
• BK: +91 9895705473
• Espen: +91 9739309684
• Are: +91 9744238827

Do call. It is nice hearing voices from home.