Vi kommer dit en sein kveld, rett i armene på Ivar Dale, en fyr vi har fått kontakt med uten å huske gjennom hvem. Ivar bor og jobber i Bishkek. I løpet av våre dager i Bishkek tar han oss med på centralasiatisk middagsfiest, på konsert med rockebandet Liquid Cactus langt utafor byen og er ellers en morsom, kunnskapsrik og kul fyr som vi er glade for å ha møtt. Det viktigste; billig og trygg parkering med do fikser Ivar som snakker russisk og ikke hjemmemekk-coctail av norsk, engelsk, russisk, spansk og ekstremtegnspråk som er det vi ellers pleier å bruke som våpen. Veldig deilig å endelig få med seg alle nyansene av hva folk sier. Den gamle mannen som passer på truckstoppet er ikke sur, slik vi tror, men sier derimot at vi bare må bli, her er trygt, bare bra folk vanker her, kafe der borte, do og vann så mye dere vil.
På truckstoppet i Bishkek blir vi lenger enn noen av oss har regna med. Det er en stor støvete plass, med et utendørs teglverk i den ene enden, dusinvis av kamaz-lastebiler i den andre, raklete utedasser i forskjellige varianter rundt omkring og masse støv overalt. Busser med danske og tyske logoer kommer innom hvert døgn og blir stående noen timer. Det blir lasta av og på en masse stasj vi ikke klarer å identifisere. Truckerene tester tutene sine, eller de kjeder seg og ser hvem som kan tute høyest. Skranglete bikkjer lunter rundt, bruker alt av krefter på endeløs skvakking om nettene.
Her er det nok albueplass til å brette ut busslivet til det ytterste. Matmekking, oppvask, klesvask, spising, lesing, fotball, brodering, hekling, snekring, tapetsering, veggmaling og vannpumping. Til og med vår egen do kommer ut av skjulet sitt under bussen. Med Marias eminenete dass/dusjforheng danker den nemlig ut hele dassparken på truckstoppet.
Vi vekker oppmerksomhet. Folk kommer bort, plutselig står det fem nysgjerrige lastebilsjåfører inni bussen og fniser. En kveld viser en kamaz-sjåfør, Ruslan, seg å være dreven på kirgisiske vuggesanger, lys og rein i stemmen og frekk på gitar og komos (kirgisisk strengeinstrument som martin har kjøpt) En kveld spiller vi fotball med naboen Olan og hans nivø, Roskilde på fire år.
Andreas kommer mens vi fortsatt er i Bishkek med friskt blod, sladder fra Grünerløkka og forsyninger bestående av grapefruktkjærneolje, krimbøker og tusenvis av Idoform.
Ivar låner oss Helsingforskomite-kontorfasilitetene sine slik at Maria og Anders kan ta en dagsøkt for fellesskapet på nett og telefon og kommunisere med viktige folk som kan gjøre oss klokere på situasjonen i Pakistan. Mange gode tips kommer fra Ivar sjøl og fra Andrea, ei tysk dame Ivar deler kontor med. Vi er ennå ikke sikre på om vi vil kjøre Karakoram Highway fra Kashgar til Islamabad, videre til Lahore.
SykdomMye diare, noe feber og forkjølelse og bemerkelsesverdig lite oppkast.
Et tilfelle av tilløp til høydesyke i form av hissig hodepine på fjelltur over 3000 moh. Egenbehandling med hardtslående smertestillende fungerer bra.
MatMye saubasert.
Lagman (nuddellammesuppe) og
plov (stekt ris med sau) er godt og kan fåes overalt.
Manti (sau i store mengder sammen imed kål i "pastaposer") er like tilgjengelig, men litt for ofte er den skadelidende sauen for gammal, bitter og stram.
Gjæra hoppemelk, her kjent som
Kymmyz, har fått staus som "det unevnelige" etter overmodige inntak på vei over høye pass. Drikken har alkoholprosent som lettøl og smaker først av tynn kefir, så sur hjemmelaga vin, deretter av oppkast og til slutt kommer en lang ettersmak av skitten hestepels. Og den ettersmaken sitter lenge...
ByggingTorkild og Ingrid bygger kjøkken. Maria bygger data- og prosjekt-hylle. Morten og BK bygger skohylle og mobile høytalerkasser. Nå kan vi høre musikk utafor bussen også.
Buss og kjøringVi har slutta å kjøre etter det har blitt mørkt. Prøver å stå opp tidligere. Ti folk tar fortsatt ganske lang tid...
Veiene er ikke dumme, mye asfalt, aldri så bulkete og lappete som i Russland, aldri så hullete som i Kazakstan, men smalere og etterhvert grus, svingete og bratt. Bussen runder det ene passet etter det andre, klatrer til nærmere 4000 moh uten å koke. De kinesiske monstertruckene som det etter hvert florerer av sliter i kneikene. Kirgiserne kan ikke skjønne at vi ikke koker, de spør om vi ikke skal kaste et par bøtter med vann på radiatoren. Nedover de hissige bakkene briefer motorbremsen som vi fikk fiksa på verksted i Tromsø. Vi bruker nesten ikke bremsebånd og er stolte av doningen.
Ingen luftlekkasjer, gjærrig på olje, men sluker vann. Så det må være en lekkasje ett eller annet sted i kjølesystemet. Bjørn Kjetil (som har seila opp til å bli en av våre store mekkemenn) har funnet hullet.
Vi punkterer på ett av fire bakhjul når vi har kommet oss av de beste veiene og har begynt den 280km lange turen fra Isyk Kul mot Torugart Pass. Vi har både før og underveis på turen snakka masse om at vi bør ta en skifte dekk-test. Ingen av oss har gjort det på buss før, og mutrene på bussen har ikke vært løsna på godt og vel to år. Så når vi nå står der med slaskete dekk og mutre som ikke rikker seg, angrer vi på at vi har prata bort hele dekkskifte-testen. Flaks i uflaks, vi står parkert 50 meter fra et verksted hvor det skiftes dekk på en kamaz-lastebil. Vi får ekspressbehandling til turistpris og gutta svetter, spenner, hopper og stønner av de ti mutrene. Vi er glad vi har ekstradekk som funker.
Seinere får vi lappa dekket, lappemannen finner en enorm jernbit inni som har laga hullet, og mener det er noe som burde stilles ut på museum. Morten og BK skifter dekket på igjen. Nå kan vi det også.
Andre fine tingBanjabesøk i Bishkek. Hør det på
www.nrk.no. Klikk rundt etter radioselskapet på nettradioen.
Fjellturer. Se
flickr-kontoene våre.
