Leaving Nepal

Roof Bus

After almost one fantastic month in Nepal it is time to move on. We have had so much to do, that there have been no time to write about it on the Internet.. This will follow later! Key points include paragliding, trekking in the Himalayas, party by the bus, lots of tourist food (burgers, pizza and set breakfast) and a lot new friends.

Guro is back in Norway for a couple of months, and Andreas is going home tomorrow morning - hopefully to return in Iran or somewhere. Ingrid and Torkild will try out the Indian Railway System and go scouting for a sweet spot ahead. Anders is meeting us in India, along with a bunch of other friends for the Christmas Extravaganza somewhere in Southern India. We hope to find a place to stay for a long time (maybe until February) and evaluate and make more plans for the long road home.
But before that, the bus must be moved down there during the next couple of weeks. So to sum it up, everyone is now healthy (thanks to some doctors in Kathmandu and Pokhara) and looking forward to more adventures on the way to Kerela. The road will probably go from Sonauli by Varanesi, and onto the North-South Corridor, which probably is a very good road, but mostly populated by cows, camels and donkeys coming in the other direction.. See you later!

Hjertesukk fra sjåføren.

-Etter en uke på indisk vei.

Det er egentlig ikke mye å utsette på de indiske hovedveiene. Vi kjører Grand Trunk Road og East West Corridor. Det er mange filer, flate og rette strekk, jevn og fresh asfalt, midtdeler, hvite striper. Deler av veien kunne lett sikra seg pallplass over turens beste veier. Allikevel har jeg sjeldent blitt så forbanna som når jeg kjører buss i India.

Det er ikke dét at vi må kjøre på feil side av veien og motsatt vei i rundkjøringer.
Det er ikke dét at inderne er gjerrige med veiskilting.
Og det er heller ikke dét å venne seg til å bruke tute som kommunikasjonsmiddel i en trafikk hvor de færreste tunge kjøretøy har speil. Vi har det moro med vår nye ansvarspost foran i bussen.

Ekstratute pa indiske veierBK horn Ekstratute pa indiske veier
Rollen som ekstratute. Her er BK i aksjon.


Uansett størrelse på veien, den er for alle. Sykler, mopeder og motorsykler lasta med hele familier fra bestemor til bebis, autorickshaws og traktorer med enorme hengerlass uten nevneverdig sikring. Kuer gresser hellige over alt. Esel og vogn, hest og vogn, vannbøffel og vogn, dromedar og vogn, biler, lastebiler med lasteplanet fullt av stirrende indere og busser som kjører som sinnssyke.

Jeg spør en inder om hvordan det er med vikeplikt og sånn. Vike fra venstre her, kanskje? Han ler. Det er ingen regler her. I hvert fall ingen som følger dem.

Våre kollegaer bussjåførene er de værste uansvarlige svina, hakk i hæl kommer lastebilsjåførene og bilistene virker heller ikke redde. Her er det ikke snakk om å beregne god plass for å foreta en forbikjøring. Bare det er akkurat plass nok. Det blåses i skrikende horn og gis blankt faen i esler, sykler og norske busser. Andre må bremse, andre må pelle seg, gjerne av veien. Det er som et bilspill hvor det er bonuspoeng i hver eneste forbikjøring og alle har lomma full av ekstraliv. Folk brenner etter å komme seg til neste brett, hva nå det måtte innebære. Fra mitt raseri får jeg lett mistanke om at det å kjøre så hensynsløst har en sammenheng med å tro på reinkarnasjon og at livet aldri kan verdsettes like høyt her som hjemme i gode Norge.

To ganger på seks dager får vi blåst av speila på høyre side. Begge ganger av lastebiler i avsindige forbikjøringer. Første gang har vi ingen reservespeil. og uten speil er vi blind elefant i barnehage. Speilekspedisjon utsendes med autorickshaw og kommer tilbake halvannen time seinere med nytt speil og ekstraspeil(som vi får bruk for to dager seinere).

Å slappe av med midtdeler, er ingen god idé. Med midtdeler er det nemlig ikke sagt at all trafikken på din side går samme vei. Når man ligger som best i 80 uten en eneste bekymring fordi veien er god og ganske trafikkløs, kommer det plutselig en traktor med et optimistisk duvende høylass kjørende imot.

Likevel må jeg bittert innse at folk faktisk er vanvittig gode til å kjøre på akkurat denne måten og det går opp for meg at det kanskje kan være mitt sinne og min nervøse fislekjøring som utgjør den største faren her.

Etter en uke på indisk vei, har vi allikevel tilpassa oss aldri så lite. Når jeg nå drar hjem til jul er jeg spent på hvordan det blir å kjøre bil. Hvem veit om jeg uten å tenke over det kommer til å stå på tuta mens jeg foretar hårfine forbikjøringer mellom Seljord og Bø?

Big Fat Indian Wedding

Finally: India. 12.000 km from home, and sort of our destination. Here is a story of the first days there:

PB041353 PB041370 PB041363

The border crossing was easy enough, and even easier after agreeing to help the Indian bureaucrats with a little baksish (some mild form of bribe). After leaving the huge crowds witch came rushing to see and cheer on the nationalistic border closing ceremony on both Pakistani and Indian side (This peculiar event is covered somewhere on Radioselskpet), it was getting dark.
Time to find a suitable place to park for the night. After looking for a hotel or truck stop along the tuctuc-, cattle- and rickshaw-filled road towards Amritsar, we decided to try a place called something like Punjabi Resort, hoping that they could accommodate us. This turned out to be a place for wedding parties, and not ment for tourists like us. But it was owned by an extremely friendly Sikh named Manjinder, who agreed to let us park inside his gates, and use the bathroom in his office. The only condition was that we had to be gone by seven the next morning, when the preparations for a wedding that day would begin.
Furthermore, he invited us all in, and sent some servants out for food, beer and some whiskey (sikhs do not drink themselves, so a very friendly gesture). Later, as we ate and talked, he extended the invitation, as we were very curious about the wedding. We would be able to see the wedding through the windows from the office, and go for a stroll among the guests at some point, having a discreet look around.

PB051390
Andreas taking over the wedding buisness

Next morning some of us got up at 6.00 for a football match with some of Manjinders friends (something they did 6 times a week!). After the quick awakening and male bonding with these turban-wearing players, we came back to find the bus half buried in flowers and stuff for the wedding. These were moved, and Atilla moved outside this lovely green garden.
The wedding was supposedly not a big one, as they expected only 500 guests. Really big ones can have up to 3000 guests. Manjinder told us that this could get a bit crowded, and he preferred the ordinary size with about 1500.

Big Fat Indian Wedding

The discreet look from the office (of course) turned into all of us being invited as guests by the families, and placed at a table being constantly served every kind of delicious Indian food imaginable, while watching a dance troop performing for hours beside the married couple. Also a bunch of bachelors was dancing and throwing money notes around. The bride and groom were on display on a separate stage, where they were constantly being professionally photographed and filmed with different family members. In the end we ALSO got invited onto the stage, and will now end up in the official wedding album (a very kitchy, and important thing for Indians).. Guess we became sort of an attraction in this beautiful, colorful setting.
The wedding party ended, and after the (arranged) bride left in a tear-drenched crying ceremony, we ate some more. Some of us almost exploded from the last sweetest-dessert-ever.
The next couple of days we relaxed in Manjinders company, seeing the famous Golden Temple in Amritsar, and enjoying the fantastic hospitality of this 24-year old man, and his family.
PB051478 PB051479

When time comes, and we head home, he has convinced us to call him ahead, so that he can arrange "something special".. Looking very much forward to this, whatever it means.

Pakistan

NB: Posted by Ingrid, but written by Maria.

At the mountain pass between China and Pakistan the road becomes one third narrower and the landscape numerous times wilder. The turquoise river and yellow leaves stand fluorescent against the massive amounts of beige and gray rock.
We slowly drive needle-sharp curves on steep mountainsides. Some small landslides and springs cross the road.

We arrive in Sust after dark. The friendly border-guards have been waiting for us and guide us smoothly through customs.
Here we get our first close look at the pakistani trucks. They are thoroughly decorated marvels with expanded carved fronts, colorful flowery patterns, wildlife motive miniatures and dingely stuff made of fabric and metal. In short, they make dusty Attila look even more grey.

The next days we spend walking the hills of Passu and Gulmit. We get especially exited by the suspension bridges. Wind pulling our clothes, we walk on wires and airily distributed sticks and boards with pounding hearts and grinning faces.The cameras are running hot trying to capture the overwhelming landscape.

Next stop is the ridiculously scenic town of Karimabad. We drink tea and say superlatives about the scenicness. We feast on chicken. We drink tea and play Trivial Pursuit. We get a guided tour at the Baltit fort. We drink tea and chat with the shopkeepers i Bazaar-street. And of course we need to climb the hills up to "Eagles nest" to see the sunset over Hunza Valley from a birds' perspective.
The hospitable locals, fresh air and great scenery (and tea) makes us want to linger. But as we have a date in Kathmandu in not too long and the situation in Swat is getting more than tense we decide to get moving.

In Gilgit we meet up with gentle Abbas. Anders met him on his way down KKH, and passed his phone number on to us. Abbas works as a guide, mostly with trekking, and it soon becomes clear to us that he's the man to have aboard for a secure journey southwards. He agrees.
We also hook up with Bashir, a merry smart-mustached gentleman we met in China. After admiring his fruit-garden we have a grand evening of drinking tea and solving some world-problems.

Abbas goes with us all the way to Lahore, with overnight stops in Chilas, Besham, Abbotabad and Guirat. The landscape, vegetation, hats, robes and beard-colours are changing rapidly along the way, sometimes even from one village to the next. The temperature is rapidly rising. As is the amount of spices in the dall.
When we turn on the TV in Guirat to watch the news, all the news channels are dead. Musharraf has declared state of emergency, and Cecilie in Bejing can inform us that the Broadcast building and High Court in Islamabad are surrounded by the army. We decide to drop sightseeing in Lahore for this time around, and head straight for the border the next morning.

Pakistani border: A guard askes "May I borrow a ballpoint pen, sir?". He may, and writes on the side of the bus; "I love Pakistan Rangers"

Kina - en grundig undersoekelse av fordommer og fakta

NB: Posta av Ingrid, men skrevet av Andreas.

Etter tre ukers rundreise i Kina kan jeg med dette bekrefte at mange av fordommene mot landet faktisk stemmer. Her foelger en grundig og om enn ikke faglig forsvarlig undersoekelse:

Fordom 1: Kineserne er jaevla mange
Jeg har reist fra Kashgar, som ligger i oerkenen helt i vest i Kina, til Chegdu som ligger i lavlandet oest for Tibet. Vi snakker digre hellige fjell med trapp helt opp og templer paa toppen og pagoder og full snikende tiger-steming.

Men aller mest snakker vi sinnsjukt store byer med masse millioner innbygere som jeg aldri har hoert om en gang. Chengdu over fem millioner innbyggere, Chungking med omraadene rundt, over tretti millioner, Yangchi fire millioner osv osv. I tillegg er jo kineserne ikke det dugg bedre enn noen andre jeg kjenner, de flytter fra den treige bygda si inn til byen koste hva det koste vil. Det er snakk om hundrevis av millioner folk som har flytta fra landet til byen paa to tiaar. Da blir det trangt.

Effektene av den berykta ettbarnspolitikken har saavidt begynt aa kicke inn, saa det er et haap om at innbyggertallet vil stabilisere seg og til og med gaa ned paa sikt (det er naa 1,3 milliarder kinsesere). India vil ta dem igjen og gaa forbi om ikke saa lenge. Ettbarnspolitikken har ogsaa gjort at det naa finnes andregenerasjons enebarn av enebarn. Det finnes egen anstalter for unger som er oedelagt av at fire besteforeldre og to foreldre gaar tungt inn for aa skjemme bort. Minioritetsbefolkning har raust nok lov til aa faa flere unger.

Martin, Bjoern Kjetil oj jeg reiste i tre dager med passasjerbaat oppver Yangze elva, som pipler ut fra Tibet og ender i Shanghai, hundrevis av mil altsaa. Paa midten ca. har kinesiske myndigheter bygd verdens stoerste demning, to kilometer lang og nesten 200 meter hoey, et prestisjeprosjekt av en annen verden. Under bygginga av 'The Three Gorges Dam' blei 1,5 millioner mennesker mer eller mindre tvangsflytta. En fin baattur ja, men litt fucked aa tenke paa at den gaar over hundrevis av landsbyer og et par stoerre byer som naa ligger under vann.

Til slutt fikk vi noen dagers smaksprove paa Beijing, som ogsaa var ganske sinnsjukt. Foruten obligatoriske Kinesisk-mur og Forbudte by-turer var det ganske digg aa meske seg med vestlig luksus som pizza, internett, sushibarer, kaffe og t-bane. De som kjenner oss veldig godt skal faa hoere om turen paa den koreanske karaokebaren naar jeg kommer hjem.

Fordom 2: Kineserne smiler alltid
Iallfall de fleste vi treffer. De kan omtrent lite lite engelsk som jeg kan kinesisk, men de som kan litt er veldig hypp paa aa henge rundt aa oeve seg litt. Det foeles bra og gi litt tilbake bare ved aa gaa rundt aa vaere eksotisk i seg sjoel ogsaa. De fleste som gaar paa universitetet laerer engelsk, men engelsklaererne er ogsaa kinesere som er daarlige i engelsk saa det blir litt saa som saa. 'Chinglish' som det blir kalt er opphav til mage morsomme skilt, saa som 'Pubic toilet' og mye annet helt uforstaaelig.

Fordom 3: Kina er et kommunistisk diktatur
Dette er det ikke saa lett aa si noe kortfatta om. Paa mange maater er Kina det mest kapitialistiske landet i verden, det deales og hustles og handles hele tia. Kina opplever en oekonomisk vekst som er helt vill og sjukt skeivt fordelt. I Beijing selges det 1000 nye biler hver dag, 80 % av disse bilkjoeperene i byen har hatt lappen i under to aar. Paa den annen side er den politiske undertrykkelsen ganske massiv. Saann sett tar Kina det verste fra begge verdener.

Naar vi var i Beijing var det samtidig den femaarlige kongressen til Kommunistpartiet. I forkant har minst 3000 folk blitt fengsla, politiske opposisjonelle, noen kristne og en haug med folk som har kommet til hovedstaden for aa klage paa offentlige vedtak. Internet er ogsaa sensuret gjennom 'The Great Chinese Firewall'. En nordmann vi hang med, som bodde i Beijing, fortalte at aftenposten.no var sensuret under ski-vm i Falun, fordi Falun matcher den forbudte sekta Falun Gong.

Men Mao er fortsatt pop mange steder, og henger der med vorta si paa vegger, pa pengesedlene paa lightere, paa plakater, paa paraplyer og mye mye mer.

Fordom 4: I Kina spiser de hund
Ja, noen spiser hund, men det er ganske dyrt. Det beste skal visst vaere krysninga av s.k. kinesisk kjoetthund og st.bernhards hund, en skjoenn forening av kvantitet og kvalitet. Jeg saa en skaalda hund ligge aa duppe i en svaer gryte en gang og bevegde meg langsomt men sikkert bort defra. Men de har mye annen jaevlig digg mat og kanskje 1 % kvalme greier. Det risbrennevinet smaker hoegg. Det har i det hele tatt vaert veldig lite drikking, med noen faa solide unntak, jvf. karaokekvelden i Beijing.

Fordom 5: Kineserne raper etter de har spist
Ikke bare det. Skal det spises skal det ogsaa stoeyes, grises, harkes og slimes. Ser ikke restaurantbordet ut som en soeppelfylling i Manilla naar du er ferdig har du lissom ikke kost deg. Et gjallende rap etterpaa er bare en forsiktig prikk over i'en. Det var litt uvant i starten, men etterhvert var det ikke noe problem aa hive seg paa galeien. Naa som vi er ute av Kina er det faktisk litt vrient aa plutselig venne seg av med igjen.

Etter grundige overveiinger har vi reist inn i Pakistan. Saa langt har det godt som smurt, folka her er jaevla morsomme, oppriktig interessert og bare kule. Fjella rundt her er over 7000 m. Alle er venner og bussen ruller bra. Mer i et annet kapittel.

Takk for oppmerksomheten,
Andreas Reisende Mac

Beijing Rock City


Beijing has been a blast for those of us who decided to come here. Yesterday went out for a night of sushi and karaoke extravaganza together with our new (or old) found friends in Beijing. Great success, as Borat would have put it. Beijing has been about art, the great wall, politics, food (as usual), police, cycling, senior nights, punk rock, ping pong, morning gymnastics, American pub quizes and hamburgers, taxis, traffic, noice and great fun.

Thank you so much:

Julia and Jonas
Erlend
Olav

For great hospitality and a warm welcome.

Tomorrow some of us are flying to Kashgar, with the rest following on Sunday morning. Guro and Morten have been to Tibet, and will arrive in Kashgar Sunday. From there we go on to Karakoram and Pakistan, ins` Allah.

Photo by Ingrid Koslung

Within you without you


Morten, Guro, Martin, Cecilie, Andreas and BK have explored the White Cloud temple and Chengdu. Now the first two are travelling towards Tibet, while the rest are heading for the yellow river. Anders is down Karakoram highway. Torkild, Ingrid and Maria are going to Bejing one of these days. If they can manage to leave Attila the bus.
Photo by Guro

Hva vi husker fra Kirgisistan

Dolong pass, Kirgisistan.

Vi kommer dit en sein kveld, rett i armene på Ivar Dale, en fyr vi har fått kontakt med uten å huske gjennom hvem. Ivar bor og jobber i Bishkek. I løpet av våre dager i Bishkek tar han oss med på centralasiatisk middagsfiest, på konsert med rockebandet Liquid Cactus langt utafor byen og er ellers en morsom, kunnskapsrik og kul fyr som vi er glade for å ha møtt. Det viktigste; billig og trygg parkering med do fikser Ivar som snakker russisk og ikke hjemmemekk-coctail av norsk, engelsk, russisk, spansk og ekstremtegnspråk som er det vi ellers pleier å bruke som våpen. Veldig deilig å endelig få med seg alle nyansene av hva folk sier. Den gamle mannen som passer på truckstoppet er ikke sur, slik vi tror, men sier derimot at vi bare må bli, her er trygt, bare bra folk vanker her, kafe der borte, do og vann så mye dere vil.

På truckstoppet i Bishkek blir vi lenger enn noen av oss har regna med. Det er en stor støvete plass, med et utendørs teglverk i den ene enden, dusinvis av kamaz-lastebiler i den andre, raklete utedasser i forskjellige varianter rundt omkring og masse støv overalt. Busser med danske og tyske logoer kommer innom hvert døgn og blir stående noen timer. Det blir lasta av og på en masse stasj vi ikke klarer å identifisere. Truckerene tester tutene sine, eller de kjeder seg og ser hvem som kan tute høyest. Skranglete bikkjer lunter rundt, bruker alt av krefter på endeløs skvakking om nettene.

Her er det nok albueplass til å brette ut busslivet til det ytterste. Matmekking, oppvask, klesvask, spising, lesing, fotball, brodering, hekling, snekring, tapetsering, veggmaling og vannpumping. Til og med vår egen do kommer ut av skjulet sitt under bussen. Med Marias eminenete dass/dusjforheng danker den nemlig ut hele dassparken på truckstoppet.
Vi vekker oppmerksomhet. Folk kommer bort, plutselig står det fem nysgjerrige lastebilsjåfører inni bussen og fniser. En kveld viser en kamaz-sjåfør, Ruslan, seg å være dreven på kirgisiske vuggesanger, lys og rein i stemmen og frekk på gitar og komos (kirgisisk strengeinstrument som martin har kjøpt) En kveld spiller vi fotball med naboen Olan og hans nivø, Roskilde på fire år.
Andreas kommer mens vi fortsatt er i Bishkek med friskt blod, sladder fra Grünerløkka og forsyninger bestående av grapefruktkjærneolje, krimbøker og tusenvis av Idoform.

Ivar låner oss Helsingforskomite-kontorfasilitetene sine slik at Maria og Anders kan ta en dagsøkt for fellesskapet på nett og telefon og kommunisere med viktige folk som kan gjøre oss klokere på situasjonen i Pakistan. Mange gode tips kommer fra Ivar sjøl og fra Andrea, ei tysk dame Ivar deler kontor med. Vi er ennå ikke sikre på om vi vil kjøre Karakoram Highway fra Kashgar til Islamabad, videre til Lahore.

Sykdom
Mye diare, noe feber og forkjølelse og bemerkelsesverdig lite oppkast.

Et tilfelle av tilløp til høydesyke i form av hissig hodepine på fjelltur over 3000 moh. Egenbehandling med hardtslående smertestillende fungerer bra.

Mat
Mye saubasert. Lagman (nuddellammesuppe) og plov (stekt ris med sau) er godt og kan fåes overalt. Manti (sau i store mengder sammen imed kål i "pastaposer") er like tilgjengelig, men litt for ofte er den skadelidende sauen for gammal, bitter og stram.
Gjæra hoppemelk, her kjent som Kymmyz, har fått staus som "det unevnelige" etter overmodige inntak på vei over høye pass. Drikken har alkoholprosent som lettøl og smaker først av tynn kefir, så sur hjemmelaga vin, deretter av oppkast og til slutt kommer en lang ettersmak av skitten hestepels. Og den ettersmaken sitter lenge...

Bygging
Torkild og Ingrid bygger kjøkken. Maria bygger data- og prosjekt-hylle. Morten og BK bygger skohylle og mobile høytalerkasser. Nå kan vi høre musikk utafor bussen også.

Buss og kjøring
Vi har slutta å kjøre etter det har blitt mørkt. Prøver å stå opp tidligere. Ti folk tar fortsatt ganske lang tid...
Veiene er ikke dumme, mye asfalt, aldri så bulkete og lappete som i Russland, aldri så hullete som i Kazakstan, men smalere og etterhvert grus, svingete og bratt. Bussen runder det ene passet etter det andre, klatrer til nærmere 4000 moh uten å koke. De kinesiske monstertruckene som det etter hvert florerer av sliter i kneikene. Kirgiserne kan ikke skjønne at vi ikke koker, de spør om vi ikke skal kaste et par bøtter med vann på radiatoren. Nedover de hissige bakkene briefer motorbremsen som vi fikk fiksa på verksted i Tromsø. Vi bruker nesten ikke bremsebånd og er stolte av doningen.
Ingen luftlekkasjer, gjærrig på olje, men sluker vann. Så det må være en lekkasje ett eller annet sted i kjølesystemet. Bjørn Kjetil (som har seila opp til å bli en av våre store mekkemenn) har funnet hullet.
Vi punkterer på ett av fire bakhjul når vi har kommet oss av de beste veiene og har begynt den 280km lange turen fra Isyk Kul mot Torugart Pass. Vi har både før og underveis på turen snakka masse om at vi bør ta en skifte dekk-test. Ingen av oss har gjort det på buss før, og mutrene på bussen har ikke vært løsna på godt og vel to år. Så når vi nå står der med slaskete dekk og mutre som ikke rikker seg, angrer vi på at vi har prata bort hele dekkskifte-testen. Flaks i uflaks, vi står parkert 50 meter fra et verksted hvor det skiftes dekk på en kamaz-lastebil. Vi får ekspressbehandling til turistpris og gutta svetter, spenner, hopper og stønner av de ti mutrene. Vi er glad vi har ekstradekk som funker.

Seinere får vi lappa dekket, lappemannen finner en enorm jernbit inni som har laga hullet, og mener det er noe som burde stilles ut på museum. Morten og BK skifter dekket på igjen. Nå kan vi det også.

Andre fine ting
Banjabesøk i Bishkek. Hør det på www.nrk.no. Klikk rundt etter radioselskapet på nettradioen.
Fjellturer. Se flickr-kontoene våre.

Kashgar


And then we have driven to China. A rough ride over the magnificient Torugart pass took us to the Uighur capital. Here we've enjoyed various touristy activities: Feasted on Uighur and Chinese food, been to the big markets and bought carpets but not fat-bummed sheep, slept in marshmallow-coloured hotelrooms and shopped cheap DVDs. We even went test-riding camels as we've been offered 12 in exhange for Attila the bus. We decided on sticking to the bus.

The bus. As it's not allowed to drive in China without hiring a guide, we will leave Attila in Kashgar for tree weeks and travel by foot, train and plane.

Photo by Guro Anna Wyller Odden