Agonda Beach Crew

Yes, it was a while ago, but better late than never or whatever...
Group picture from Agonda beach in Goa; the beach with all the other overlanders - joining in on the picture is Morten's father, Knut, Sunshine from the US, a German overlander couple (their car in the background) and an Italian overlander family.

Family Photo From Punjab

Manjinder's family at his uncle's farm outside Amritsar in Punjab, India. Manjinder is on the left side of the photo holding his nephew. Crew from the bus at the time was Maria, Martin, Morten, Guro, Ingrid, Torkild, Bjørn Kjetil, Øyvind and Cecilie.

En formiddag i Teheran

Siden jeg ikke har alt for mye aa fordrive tida med, og har funnet en internettcafe der blogger.com av en eller annen grunn ikke er sensurert, kommer det her en noe triviell post om dagens hendelser i Tehran. Noen ganger er det vanskelig med sammenhengende narrativer. I dag er en saann gang, saa jeg gaar for en listevariant over dagens"hoydepunkter". Til hoeyre en stakkars kylling i ferd med aa bli solgt paa markedet.

1. Marked i gata nesten rett utafor doera. Ingen som plager noe
saerlig, slik som i India. Bare gaa aa se og hoere paa. Kjoepe et sjal med blaa blomster.

2. En blodappelsin jeg kjoepte paa gata. Ikke fordi den var saa
fantastisk god, men den var fin, passe god, og fruktselgeren veldig blid.

3. Hamburger som hadde masse groennsaker og nesten ikke noe kjoett.
Vanskelig aa faa tak i groennsaksmat her. Smakte litt som saann
mikrobenserburger paa aattitalet, og.

4. At de Tehranske damene gaar med stolt holding og friske skritt.

5. Aa oppdage at boka jeg leser handler om en fyr som er aleine paa et
litt dodgy hotell, akkurat som jeg. Dance Dance Dance av Haruki Murakami.

6. Bra fotoutstilling med iranske fotografer paa museet for samtidskunst.

7. Bli kjempetroett i beina og tenke at det er jo bra, for jeg kan
sannelig trenge litt trening.

8. Designerstoler paa museet som faktisk er DRITgode aa sitte i, i
motsettning til de fleste designerstoler paa museer.

9. At homsekunstnerikonene Gilbert og George har et svaert bilde paa
veggen i museet. Hah.

10. Vaere aleine med meg selv for foerste gang paa lenge, vaere litt
redd for det, men oppdage at det gaar jo helt greit. Litt slitsomtbare. Men jeg har jo trening, tross alt.

11. Ha paa rosa skjerf med stjerner paa paa hodet.

12. Vaer som minner om norsk april-mai, og folk som er ute og koser
seg i vaarvaer og til og med noen som leier.

13. En fyr som sier at regjeringa er crazy som sensurerer internett, og tenke at det har han jammen meg rett i, og foele meg litt mindre fremmedgjort.

4. Vaere fornoyd og litt stolt over retningssansen min, som tross
alt ikke er SAA raeva, alltid.

17. Fine sjablongmalerier paa veggene som jeg lurer paa hva betyr.


18. Den kjempefine parken "park e' Laleh" som faar meg til aa tenke paa mange andre fine parker, saerlig i Norge, Sverige og Danmark, og glede meg til aa se dem igjen. Bildet er fra lekeplassen der.



Beste hilsener fra Strangeways' egen korespondent i Tehran. Legg foroevrig merke til de fine Ray Sun solbrillene, kjoept i Goa, for dem har jeg rota bort i loepet av dagen.

Iran!

Just to let you all know; the bus has safely reached Iran today - they are now in Bam and will be driving on to Kerman and thereafter Yazd.

Bollywood Dancing

Before I leave India, I want to write a quick note on the Bollywood experience of me and Torkild. As mentioned in an earlier post, Cecilie and I was strolling around Mumbay for a whole day in the hopes that an agent would discover us. Cecilie had even dressed up in a nice dress and put on some makeup. Ufortunately we saw no sign of anything at all recembling the glamour of Bollywood in Mumbay that day. With the possible exception of an expensive coffee place where we had some gigantic milkshakes, Mumbay felt anything BUT glamorous. No wonder perhaps, as more than half of the city's population lives in slums. Still Mumbay is one of those places that has everything of India in it; the grittyness, the poverty, dirt, animals, noice, pan stained pavements, rich kids strutting their stuff on the clubs dancefloors, men in suits with cellphones looking down to avoid the cow dung in the streets, and a thousand other things all seemingly existing on top of each other, within the exact same moment of time. No wonder a linear perception of time has not been working for these people. Anyway, back to the beginning: Bollywood.

The film Industry in India revolves around an area north Mumbay known as Film City. Though not the only place in India where films are shot, it's definatelly the most important, and well known. As Indian movie industry is (if possible) even more focused on the idea of beautiful people showing off on screen than the one coming out of Hollywood, this is the place to go to get a glimpse of the glamour of India's showbiz upper class. We thought. Well, unfortunately for Cecilie, Torkild and I were discovered on the streets the next day, when the rest of the bunch was already on their way to Udaipur.

The next morning I was trying to work out what it was about our style that made the agent choose us, when I realized by looking at the other people that this wasn't about style. It was about being white. Or actually, it was about not looking Indian. The collection of extras stuffed into a coach and shuffeled to the north of town that day where a mix of Europeans, Japanese, Africans, Americans, Australians and Israelis (of course) In short, anyone not Indian looking. But glamorous? As the day progressed I got the impression that this is actually one of the most important assets of Bollywood glamour; that is, anything or anyone not from India.

When we arrived on the set, we were given some horrendous costumes, and where told we were gonna be in a wedding scene. Although a definite nudge down from the original promise of disco dancing, I felt hopeful and excited as I pressed my feet into a pair of too small silver stilettos. To my surprise I managed to get from the costume department to the set without injury. At the set there was some action going on, cameras where rolling, and people where shouting "action", "silence" and the like. Nobody seemed to mind us, the extras. Actually, most people didn't seem to react to the shouting at all, there was no silence, that's for sure. We sat down in some chairs coverd in silk, a part of the wedding scene, and waited. At some points the cameras might have been directed towards us, I am not sure. A bit later a band started playing, I think the idea must have been to add the sound to the film later, because these people could NOT play.

Now, you might think I am attempting to write in a naivistic style here, making the story funnier or something. Well, you are wrong. They literally did not tell us anything at all, we just sat there. In the sun. For hours and hours. While some stuff was going on. There was a guy in a suit who was running after the bride, and then a secuity guard. There was the band. That was about it. The scenography looked like the real thing, like what they did at Manjinders wedding place in Punjab. Actually, it felt like being to a very boring, real wedding, waiting for the ceremony to begin.

After lunch we were placed in a garden, and given the task of taking one step forward as a dog ran past. We tried to do this as best we could, but had no idea where to focus or when to move. Oh well, I suppose we will be out of focus anyway. I think the guy standing in front of the dog, was some big Bollywood actor. The lunch was actually quite good. Dessert and all.

As you can see, the way the day progressed it seemed we were going from 'not glamourous by any standards" to even less glamorous than that. But when we were asked to be in another film, THIS time, a real disco scene, in a love-drama, what do you think we answered? Well, "yes" of course. The lure of the extra 500 rupis was too strong to handle. This time, the dress was slightly better, but the set ended up being more of a sleezy nightclub, than a discoteque. again the place was filled with people from all over the world (again apart from India) and with Russian, lightly dressed girls, dancing on stage. Some guys from Nigeria, dressed in dark leather clothes were talking to the main character for about 5 seconds, after which he stared intensely into the camera for 20 more. The rest of the scene was focused on the girls dancing, the rest of us in the background holding glasses of weeks old coke mixed with water. Pluss some pieces of potato chips floating around in it. No, we didn't even get a real drink.

when we were finally allowed to go, around 11pm, we realized that the other people. the ones who were not just tourists.... got twice our pay. Bastards.

I must say though, in all it's absurdity, the day was worth it. With 1000 rupis in the pocket we headed for some food and a beer.

The films we might be in are called: High Five and Heaven, in Hindi of course.

Short Update on Everything

Torkild and I are in Delhi now, after a superb trip to Tawang in Arunchal Pradesh, in north eastern India. More on that later. We have just spoken to the people on the bus, and want to inform everyone that all is well with them. They were not far from Lahore when the bombings took place yesterday, but did not hear about the attacs untill today. Reports are that the people of Pakistan are as friendly as ever, and spirits are high within the four, safe walls of Atilla the bus. The Indus river has just been crossed, and the bus is now moving north, towards Quetta. More updates shortly. Ingrid.

New mobile number in Pakistan

The bus has now entered Pakistan and will according to the plan be in Iran in a week's time or more. The crew consist of Guro, Morten, Martin, Maria og Bjørn Kjetil. They can be reached at BK's mobile which just got a brand new Pakistani sim card – a present from a traffic police officer... +923463707500.

New Delhi Jazz

Jeg skulle på jazz-konsert i kveld, trodde jeg. Dette som en del av mitt prosjekt for å hamstre vestlige, eller hjemlige om du vil, inntrykk før vi forsvinner inn i mer fremmede områder om ikke lenge. Nå finnes det ikke noen jazzklubb i Delhi, men armert med "Time Out" og vilje til å ta rickshaw hvor som helst, fant jeg ut at det var en konsert med noen franske karer som skulle jamme med noen indiske karer. Klassisk fusion-jazz, altså, det luktet world music lang vei og jeg vurderte å bli hjemme (på hotellet) og lese istedet. Estimater varierer, men sjansen for å oppleve en god fusion-jazz-konsert er ca. 1/25 (siden Miles David døde). Vanligvis bruker jeg ikke penger på så dårlige odds. Men denne konserten var gratis, og så tenkte jeg at i det minste får jeg hørt litt tabla. Dessuten har jeg ikke sett noen spille trommesett siden Bishkek i september. Jeg får prøve, tenkte jeg. Det kan hende det blir bra. Folk vinner jo i Lotto.

Første skritt i enhver utflukt i India er å finne en rickshaw. Deretter følger en fase hvor en prøver å forklare hvor en har tenkt seg, forsikrer seg om at rickshaw-wallahen har forstått hvor du mener, og etablerer en pris-diskusjon som ikke er for urimelig for noen av partene. Avhengig av dedikasjon og dagsform vil denne utvekslingen av økonomiske argumenter vare fra fem sekunder til fem minutter. Dagens første rickshaw-forhandling var av en middels kort variant, men så var også sjåføren så drita at det var vanskelig å få gehør for argumentene mine. Det var søndag ettermiddag, og søndag er dag mange setter av til kvalitetstid med familien. Ikke denne karen. Han hadde kvalitetstid på jobben. Topp stemning. Jeg ba ham kjøre forsiktig.

Konserten skulle finne sted på amfiteateret til The Ashok, et av de større og dyrere hotellene i New Delhi. Jeg var litt tidlig ute, og var vitne til litt tentativ fikling med hornene mens lydmannen kjedet seg. Det som så ut som sjefen for franskmennene, han hvis navn prydet plakaten, slentret rundt på scenen i kjortel med trompeten sin mens en gitarist lirte av seg noen atmosfæriske lyder over tablaene og hva det nå heter som den andre indiske karen spilte. Trommeslageren skrudde på laptopen sin bak et fullt trommesett og ganske mange elektroniske trommer. Javel, tenkte jeg. De indiske gutta kan ihvertfall spille. Tabla-wallahen var rimelig dyktig, etter hva jeg kunne dømme, og den eldre mannen bak den slags indiske gitaren spilte veldig fint, og veldig distinkt indisk.

Etter en kort stund var de ferdige med lydsjekken og forsvant fra scenen. Det begynte å strømme til publikum, ganske mange faktisk, jeg vil tippe det var ca. 300 der da konserten startet. En god del indere, men også like mange franskmenn og -kvinner. En mann tok mikrofonen og introduserte bandet på engelsk med fantastisk fransk aksent. Så begynte det. Jeg visste med én gang at jeg hadde tapt innsatsen. Umiskjennelig chorus-gitar, elektroniske loops fra trommeslageren, over-inspirert sutting på trompet med mute. Jeg hadde "Time Out" i jakkelomma, og det var litt lys over publikum også, så jeg brukte første låta til å lese noen filmanmeldelser. Jeg prøvde å følge litt med etter det, for det var en god intro til låt nr. to med tabla og den rare indiske gitaren. Så kom den franske gitaristen inn og fortsatt var det ikke så værst. Men trommeslageren ødela alt rett etter. Han var en mann i 40-årene med grått hår og khaki-bukser. Han har antageligvis hørt på norsk jazz fra nittitallet og kommet til at en blanding av elektronikks beats og akustiske trommer er framtiden. Problemet hans var imidlertid todelt. Lydmannen som kjedet seg under lydprøven fikk ikke noe lyd ut av det elektroniske utstyret hans (jeg snakket med ham, påpekte at vi ikke kunne høre noe av det trommeslageren spilte på pad-ene, men han sa at han ikke kunne gjøre noe, alt gikk gjennom laptopen til trommeslageren). Også var han en elendig trommeslager. Det svingte ikke i det hele tatt, og han spilte så kjedelig at det er vanskelig å forestille seg hvorfor bandlederen, som i det minste kunne spille, og tydeligvis har et navn i fransk jazz siden nasjonen sender ham på turné i India for formodentlig presentere spydspissen av fransk musikk, har rekruttert ham i første omgang. Kanskje han får være med fordi de synes synd ham, kanskje kona hans akkurat har forlatt ham eller noe sånt, og han nettopp har mistet jobben som bygningsinspektør i Marseille. Vi kan bare spekulere.

Jeg gikk litt uti tredje låt. Jeg var sulten uansett, så det var bare å finne en rickshaw og gå igjennom prosessen beskrevet tidligere for å komme meg hjem. Denne gangen gikk det imidlertid ikke på skinner, selv om denne rickshaw-wallahen ikke så ut til å ha drukket. Han skulle ha altfor mye, over det dobbelte av det jeg betalte dit, men litt tautrekking fikk prisen ned på såvidt akseptabelt nivå. Inn i rickshawen, avgårde, men etter et par kvartaler stoppet han foran en annen rickshaw og begynte å prate med føreren av den. Så skulle jeg visst over i denne og fortsette turen med ham, men betale mesteparten av den høye prisen til den første sjåføren (som jeg hadde kjørt 500 meter med) og resten til den nye sjåføren. Dette slo meg som urimelig, både ovenfor den nye sjåføren og meg selv. Ingen snakket engelsk. Jeg besluttet at det beste for alle var om vi begynte på nytt. Jeg prøvde å gi den første sjåføren 20 rupi for den korte turen vi hadde gjort. Han ville ikke ha dem, og var fortsatt ivrig på å få meg inn i rickshaw nr. to. Så jeg gikk. Han fulgte etter meg og ropte "OK, sixty!", som var halvparten av opprinnelig avtalt. Jeg snudde, satte meg inn i rickshaw nr. en og vi kjørte. Så sa han: "Hundred twenty!" med sur stemme. Vanligvis ville bare tenkt fuck it, det er snakk om ni kroner, men det var nok nå. Jeg ba ham stoppe, han sakket farten men stoppet ikke, så jeg hoppet ut i fart. Da stoppet han, jeg ga ham 20 rupi og satte avgårde til fots. Han forsvant. Rett etter kom rickshaw nr. to og tok meg hjem for 60 rupi.

Alt i alt brukte jeg 140 rupi på denne konserten. Gitt at estimatet om at hver 25. fusion-jazz-konsert er verdt pengene, så vil jeg heller betale 25 ganger så mye for den ene konserten som er god, og slippe å gå på de 24 imellom.

Storbyferie

Det er merkelige dager i New Delhi for tiden, her jeg er og venter på iransk visum. Jeg har ikke ennå faktisk levert søknaden til ambassaden, det kan jeg først gjøre når Hamid i Teheran fikser godkjenning fra innenriksdepartementet og sender meg en mail med et referansenummer. Det har han ikke gjort ennå. Kanskje i morgen. Han lovet det ikke skulle gå mer enn ti dager, og det er i morgen. Nå gjelder det, Hamid, ellers mister du litt av ditt gode navn og rykte.

Men dagene går unnå mens jeg venter. Jeg så for meg at New Delhi skulle være siste brett i India, hvor jeg måtte bruke alle mine opparbeidede skills i rickshaw-pruting, selger-avfeiing, personlig hygiene-opprettholdelse og tigger-ignorering for å runne spillet. Denne byen er ofte førsteinntrykket for mange som lander i India, og de kommer rett fra vestlig hjemmehygge. Derfor hadde jeg denne forestillingen av New Delhi som en pøl av fattigdom, trafikk, søppel, urin og kuer. En slags India-essens, konsentrert India.

Dette er feil.

New Delhi er definitivt India, men det kan være at fire måneder på subkontinentet har kondisjonert meg, trent meg i å takle sånne ting som må takles når man er her. Jeg synes nemlig det er drit-lett. Ta tre forskjellige busser i halvannen time for å gå på kino i en forstad? Lett. Handle elektro-shyrdak i basaren? Lett. Si nei til selgere og rickshaw-wallahs, hele tiden? Lett. Ikke gi penger til barn som tigger? Lett, men like forbanna hjerteskjærende hver gang.

Det er imidlertid ting ved New Delhi som gjør at det er lett å være her. Det er brede gater med trafikk som i større grad enn andre steder overholder trafikkreglene (altså, det er ikke pent, det som skjer i gatene her, men det funker). Det fins parker, kinoer, butikker, ikke-indisk mat. Det finnes metro. Kort sagt, det finnes en middelklasse her, og den er ikke redd for å vise det. Folk går for å se amerikanske filmer, de kjøper engelske bøker, de lager rockefestival og åpner gallerier med samtidskunst. Jeg ønsker dette velkommen. Det er fordi jeg er litt over halvveis på denne reisen, og jeg har et økende behov for å oppleve noe jeg kan kjenne igjen, noe trygt og lett. Jeg ber ikke om mye. Det skal ikke så mye til. Gå på en ordentlig kino og se en bra film med et handlingsmønster jeg kjenner igjen, og fullstendig uten dans. Gå i parken og lese en bok. Kjøpe kaffe på kaffebar. I morgen tror jeg faen meg at jeg skal gå og drikke en øl på pub. Øl fra fat. Tappet øl. Jeg hamster disse opplevelsene nå, disse dagene i New Delhi, før vi kjører hjemover gjennom en streng av land som kommer til å gi oss så mye, men også følelsen av å være fremmed.

Derfor er denne New Delhi-avstikkeren min så viktig. Jeg er på storbyferie fra bussen.