Vi kom. Vi løp. Vi vant.

For å få aller mest ut av dagen i mygghølet Karesuando stilles klokka på 07 - et valg som ikke bifalles av hele busscrewet. Men vi har jo også store planer - Atilla skal stille eget lag i den lokale begivenheten Tobakkslöpet. Og da må frokost fortæres, og fordøyes, i god tid før startskuddet går.

Det var selvsagt løpets navn som vekket vår nysgjerrighet, gjennom en tilfeldig plakat observert i en naboby. Dette løpet er ment for oss. Andreas tar på seg det ærefulle oppdraget som coach og sørger for at laget stiller i matchende antifascistiske same-Tskjorter, mens han selv går for en upåklagelig stil: mysbrallor, Adidasjakke og slippers.

Morten, lagets kaptein, småjogger i god tid bort til den lokale skolen, der laget skal registreres og nummerlapper deles ut. Spenningen er stor når han kommer luntende tilbake, men det flakkende blikket hans avslører at noe er fryktelig galt; vi er i feil by!

Skuffelsen er til å ta og føle på. Hadde vi stått opp klokka 07 til ingen nytte? Men på bussen Attila ser man bare muligheter der andre ser håpløshet. Vi kaster oss i bussen og kjører med klokka som fiende de 5 milene til Saivomuotka.

Når vi ruller inn i det som viser seg å være en liten grend kl. 11.55 er det fem minutter til løpet starter. Vi rakk det!

Team Attila

Til info: Tobakkslöpet fikk sitt navn etter den lokale handelsruta som gikk gjennom disse traktene, tobakk ble handlet og fraktet via Russland. Altså ikke fordi deltakerne løper med sneipen i kjeften. Akk.

Morten og Jenny fyker ut av startgropa i en voldsom fart og tar teten umiddelbart. BK og Kjersti kjører en mer avslappa stil, for å spare krefter til innspurten. En kilometer og 250 meter senere er vi halvveis inn i løpet (vi meldte oss selvsagt på den korteste distansen, sammen med barn og eldre med leverflekker. Alle skal med! Og vi stiller ikke til løp for å tape!). Svetten sildrer og lykken er stor når en lokal gamling har sørget for drikkepost. Han hadde ikke engang rukket å helle vann i de tomme glassene, så fort hadde vi løpt. Men tre glass saft står klart, og det er «vatten i flaskan» som mannen peker på.

Attillas lag løper så fort på stiene at vi forserer de lokale heltene raskt. Det tas ikke hensyn til at den topptrente favoritten, en lang og tynn 12-åring, antakelig hadde gledet seg til å vinne dette løpet helt siden i fjor.

Innspurt med smil og stil.

Morten vinner Tobakksløpet med stil like foran Jenny som blir en god nummer to. Like bak kommer den unge favoritten, som spyr etter målgang. BK og Kjersti bevarer spenningen til siste spurt og sprinter inn til en delt 5. plass. 

I premie får vi pannebånd, bag, hodelykt og passende nok en caps med en mygg brodert på. Når vi forlater åstedet har vi en følelese at at vi var årets store attraksjon. Og at barna i Saivomuotka gråt fordi en gjeng middelaldrende norskar tok (nesten) alle medaljene.

Våre konkurrenter.

Don't cry for me Karesuando

Kaaresuando. Det har vært en liten porsjon besnærende mystikk og forventinger knytta til denne siste første svenske nordlige utposten vi skal møte i det vi ruller gjennom viddeaktig landskap fra Skibotn over grensa og Kilpisjärvi. Svenske Kaaresuando og finske Kaaresuanto var opprinnelig ett samfunn delt av Mouni-elva, men blei liggende i to forskjellige land etter at Russland la Finland under seg i en krig med Karl den noende en gang på første halvdel av 1800-tallet. Bygda besto den gang som idag for en stor del samiske reindriftsfolk.

Det var her salige Levi Læstadius starta sitt virke, som prest i Karesuando kirke, og blei opphav til en særegen luthersk vekkelsesbevegelse, som etter mentorens død har delt seg i en rekke greiner, f.eks. den purtianske «Lyngen-retninga» eller de «Småførstefødte» i Alta. I USA finnes sågar 200.000. læstadianere og på tross av endel leveregler som framstår som ikke reint lite puritanske (forbud mot dans, drikk, kortspill og livsglede generelt), fyllte bevegelsen en tilsynelatende progressiv rolle i samiske samfunn, som en motvekt til en undertrykkende statskirke styrt fra den alltid like førrjævlige regæringa sørpå, og som indentitetsmarkør for samisk språk og identitet generelt. Mann og -kvinnskapet på Attila, som i beste fall kan knyttes til retninga «De småtørste», speida nysgjerrige etter hardcore-læstadianere uten gardiner (de har ingenting å skjule må vite…) Litt skuffa må vi konstatere at husa du kunne se inn i stort sett var fraflytta og at den fromme flokk har begynt å fire på både prinsipper og blendingsgardiner i 2014.

På vei over elva fra finske til svenske Karesuando fniser vi litt av muligheten til å lage en nord svensk-finsk remake av «Broen» med en partert reinsdyrskrott, men allerede på andre sida skjønner vi at her trengs ikke lages ytterligere skrekkfilm-stemning. Det er ikke et levende menneske å se. Ingen barn som løpende og nysgjerrige vil se på bussen vår. Ingen joggere som ligger i sæla før Tobakksloppet i Saivomuotka i mårra. Ingen gammel samekone med stokk en kan ta et «sterkt» bilde av. Ingen rånere i rundkjøringa. Pussig. Vi parkerer ved gamle Levis arbeidsplass, trekirka som dominerer, øh…, «bybildet». Og i det vi hopper og myldrer ut av bussen som yre reinhinder i sommersola skjønner vi greia. Mygg. Sinnsjukt med mygg. Lynrask retrett, med obligatorisk løpe og -fekterunde rundt bussen før døra kan åpnes og et alvorstungt allmøte i loungen på Attila. Visst har vi vært utfordret av denne skapning tidligere; seinest i Kilpisjärvi natta før. Men nå er vi jo et sted det har bodd folk i århundrer. En ting er at gradestokken dypper ned i 50 blå på vinterstid, men dette? Hva gjør vi?

Et par av oss gnikker oss inn alt vi finner av kjemikalier fra tidligere bussturer. Vi snakker giftig og effektiv shit erverva i Kaukaus, India og andre steder skandinaviske helsemyndigheter ikke har innflytelse over, og kjemper oss avgårde til bygdas kommersielle sentrum, bensinstasjonen med slagordet «Vi har allt…nestan». En stor del av arealet er via antimyggmidler og klær, hvorav vi panikkjøper det meste. Vantro spør vi karen i disken hva lokalfolk her gjør for å i det hele tatt overleve, og han sukker med et mismodig smil: «Vi går inte ut». Slik blei det med Attila-crewet også. Vi barikaderer oss i bussen, skalker luker og ventiler med det som finnes av nett og gaffa. Alt mens osen fra myggspiraler, deodoranter, stifter, kapsler og eder definitivt ikke henta fra et møte i læstadianernes forsamlingshus fyller kabinen. Den onde naturen vant over disse arme menneskebarna denne kvelden, men i morgen stiller vi lag i Tobakkslöpet. They´ve got the numbers, but we´ve got the guns.

If I can't walk in the mountains it's not my revolution

Dag två vid Lyngsalperna startade som alla andra dagar på bussen: med kaffe i mängder, frukost och ett par timmars prat om livet, havet och kärleken. Vi är stationerade på en vildvuxen fotbollsplan vid sidan av Olderbakken Skole – en skola som fått bära frånflyttningens tunga ok. Den blev nerlagd för tre år sedan och fungerar nu som ett slags Folkets Hus. Vi har den nu helt för oss själva, så med lånad nyckel har vi tillgång på skolkök, gympasal med fullt utstyr, en oändlig mängd toaletter, diskmaskin, tvättmaskin, fellesdusch (jente och gutt) och gamla skolkartor för planering av bussturen framöver.  I den bruna gamla lärarbyggnaden som en gång husade lilla lärardotter Maria med föräldrar, bor nu Tom - en trött och glad type med hund,  mysbrallor, färgglada solbrillor och julenisse i fönstret.  Han spelar Lou Reeds Coney Island Baby högt för oss varje morgon.  

Den spektakulära naturen runt oss gör det omöjligt att inte blicka upp mot fjällen och säga woooow, eller kuuult, minst tio gånger om dagen.  Onsdag förmiddag gjorde vi oss redo för tur, och fick efter tips från fantastiska Björn, våran lokala mentor, om att ta oss turen upp till Fugldalsvattnet. Efter 4 kilometers gång på vanlig väg, följde vi skylten där det stod STI och påbörjade en cirka 2,5 timmars tur upp i fjällen. Ett juletre skulle visa oss vägen till målet, och efter ganska hardcore klättring så nådde vi det: Isvattnet vars temperatur var närmast nollgradig, och vars färg var turkos, nästan grön. Kjersti och BK kan nu stolt kalla sig medlemmar av Fugldalsvatn Nögenbadeforening. Det blev satt av tid till tagning av den obligatoriska blackmetalbilden, spisning av knäckebröd och choklad,  kaffedrickning, hoppning mellan stenar och ännu mer wooow och kuuult.  Morten skrev i boken som låg i en liten postkasse på en liten sten, men det han skrev låter vi vara osagt. Uppsummerande intryck: det var så vackert att det var svårt att ta in det. Det var psykadeliskt, vi kunde ha varit i Alaska, Into the wild, en Tolkien-bok, i en black metal-video.  

Som om inte idyllen var fullkomlig så fiskades sej och torsk ur fjord och älv. En ljuvlig fisksoppa med grädde och vitvin tillagades på kvällskvisten, och avnjöts samtidigt som vi planerade framtiden. Framför oss ligger Treriksröset och Tornedalen, det som i Niemis Populärmusik från Vittula blir omtalat som en del av Vodkabältet: bältet som stråcker sig från Tornedalen, genom Finland och in i Ryssland. Se fram emot bloggning på tema bastu, finsk humor,  myggiga skogar, renar, fylla och berättelser från hålor där ingen skulle tro att någon kunde bo.

Fjordliv

Dag 11: Ullsfjord
Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Andreas, Kjersti.

Attila plukka opp Kjersti og Andreas på Laksvatn, og så kjørte vi ut til Straumen for matauk. I strålende sol dro vi opp en bøtte med torsk og sei (og Kjersti dro nesten inn en and). Vi utforska veien videre til den tok slutt, og lot oss begeistre av lekende niser på Hjellnes-stranda. På Olderbakken avslutta vi dagen med festmiddag (stekt og varmrøkt fisk) og fotballkamp på radio.

Fortryllende Troms

Dag 10: Karlsøy-Ullsfjord

Mannskap: BK, Jenny, Maria, Guro Anna, Morten, Elise, Erlend

Etter en strålende festival på Karlsøy dro vi videre innover i Troms. Målet var Ullsfjord, min barndoms første fjord. Vi slapp av en sliten festivalgjeng på flyplassen og plukka opp et par velduftende, uthvilte bussvenner i Tromsø. Blant dem var nåværende Tromsø-boer Elise og hennes samboer Erlend. De hadde tatt dagen fri for å følge bussen inn i midnattsola.

I Jøvik i Ullsfjord ble vi møtt av Sidsel og Bjørn som ga oss nøkler til (og omvisning i) gamle Olderbakken skole. Her står vi parkert på fotballbanen, ti meter fra mitt første hjem. 

Ullsfjord har vist seg fra sin aller vakreste side, med strålende sol og tropevær, og jeg har tatt til meg hvert eneste utrop og stønn over hvor eventyrlig naturen er – så stolt som om jeg skulle ha bygga den sjøl.

Maria

Karlsøyfestivalen

Dag 4-9: Karlsøy

Mannskap: BK, Anne Gerd, Hilde, Kjersti, Øyvind, Raymond, Bønna, Jenny, Maria, Andreas

Så kom vi til Karlsøya. Attila fikk stå i en gressløk-eng ved Maya Mi sitt hus, og busscrewet delte seg opp i fraksjoner: Konsertarrangør-crew, festivalavis-crew, feste&fiske-crew og Nordlys-crew. Og så møttes alle fraksjonene ved bussen etter midnatt hver kveld og avla rapport. 

Denmark 2013

Breakfast

Strange Ways 2012 #7 - Oppsummering

Andreas og jeg måtte begge være i Oslo et par dager før Attilas hjemkomst, så vi hoppa av bussen i Cluj-Napoca, tok toget til Budapest og (var effektive turister en halv dag før vi) fløy hjem derfra. Togturen mellom Cluj og Budapest var skikkelig lang. Etter hvert ble vi lei av å lese, det ble for mørkt til å ta flere bilder av høystakker gjennom vinduet og vi hadde ikke mer å si til hverandre. Da satte vi i gang en ordlek, et slags kryssord uten stikkord eller scrabble uten brikker, med sommerens busstur som tema. Her ser du resultatet:

Tegn en sirkel rundt de ordene som også beskriver DIN sommerferie – og be gjerne om forklaring dersom det er et ord du lurer på.

Strange Ways 2012 #6 - En avhoppers bekjennelser

Sitter her i Oslo og leser en fersk tekstmelding fra Morten om at vindusviskermotoren har tatt kvelden, et sted sør i Polen, og det regner. Da kjenner jeg at jeg burde vært på plass og prøvd å finne ut av det. Det er et gammelt instinkt jeg har, som gjorde seg gjeldende for første gang for nesten fem år siden, på avreisedagen vår til den første store turen, da Attila fikk akutt pulsåreblødning og oljen sprutet utover veien ved Domus Athletica. Men jeg vet at det ordner seg likevel. Bussens innvånere har fantastiske egenskaper når det gjelder å være løsningsorienterte og å  ta vare på hverandre når det kommer litt motstand.

Forrige mandag reiste jeg fra bussen, som etter over to uker på veien hadde begynt å få litt skifte av bemanning. Anders og jeg ble erstattet av Guro og Martin som styrmenn på skuta, og vendte nesa hjemover til jobb og hverdagsliv. Skikkelig vemodig var det, og jeg gråt en liten skvett. Men det var også godt, fordi jeg har fått min porsjon for denne gangen, og andre må få sitt. Og vi får mye ved å være ombord.

Vi får kjent på hvordan vi selv og andre i bussen fungerer, hvordan vi faller inn i roller som noen kanskje har hatt før, mens andre prøver nye ting. Vi får prøvd oss hver dag på beslutninger om hvor vi skal dra og hvor langt vi skal kjøre, prosessen er kontinuerlig og ønskene ofte mange. Vi får personlige opplevelser og samtaler på godt og vondt, og blir bedre kjent. 

En tur med Attila er langt fra ferdig planlagt når den starter, og det er det som er litt av eventyret. Rart vi kommer fram til og blir enige om noen ting vil kanskje mange si, siden ingen egentlig er reiseleder. Vi vet at det ligger steder vi har lyst til å besøke på veien, folk som kommer til og folk som drar på ulike punkter langs ruta, men veldig mye er egentlig åpent for vurdering underveis.

For meg er det heller ikke viktig å ha fastsatte reisemål på rekke og rad, og reisedagene planlagt på forhånd. Det er jo fint å få med seg de beste strendene, de feteste utsiktene og de mest interessante byene, men det viktigste er at vi er på tur og opplever noe sammen, som ikke går an å forestille seg ut i fra guidebøker eller reiseprogram på tv. Det er derfor vi har denne gamle bussen. For å være sammen.

Sender av gårde en tekstmelding til Martin om hvor det ligger Scaniaverksted i Krakow, så kanskje vindusviskerne kan begynne å virke, og Attila kommer seg ombord på Ferga til Trelleborg i morgen kveld selv om det skulle regne. Savner bussen og de gode folka i den. Og jeg forestiller meg hvordan det er å være ombord på bussen akkurat nå, når vi nærmer oss Oslo igjen. Jeg står der på Tøyen når de kommer på søndag kveld.

Bjørn Kjetil

Strange Ways 2012 #5 – No, no! Mr. Techno!

Ost-mitteleuropa har overskredet alle skyhøye forventninger hva angår storslått natur, hjelpsomme og oppriktig interesserte innfødte og historisk sus over store sletter, små landsbyer og brutal stalinistisk funksjonalisme. Det har vært tidvis elendige veistandarder og fjelloverganger som kun med nødskrik, bønner, besvergelser og eksepsjonelt dyktige sjåfører har latt seg forsere av en buss av Attilas kaliber. Det har blitt drukket småguffent lokalt brennevin og satt til livs fantastiske måltider henta ut av østeuropeiske hager, skoger og hav. Vi har sett forstemmende fattigslige bosetninger av romfolk, vi har sett gamle borger, vi har sett dønn anonyme østeuopeiske halvstore byer vi ikke husker navnet på og vakre og berømte gamle byer vi i alle år har lest om i bøkene. Altså berikende, inspirerende og lærerikt på alle måter og bla bla bla.

Men når dette er sagt: HVA INNE I DEN INNERSTE DELEN AV DET SVARTESTE AVLUKKET I HELVETE ER GREIA MED DEN RÆVA TECHNO-MUSIKKEN SOM SPILLES OVERALT?!?!

Det er ingen overdrivelse. Overalt.

Lunch ved en safirblå kilde langt til skogs: UNTZ! UNTZ! UNTZ! fra anlegget i kiosken.

En rolig kald øl i solnedgangen ved en bortgjømt strand ved Adriaterhavet - noen har lagt en 100 meter lang skøyteledning ned fra tavernaen til en høyttaler: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

En bestiller frokost i en skyggefull bakgårdskafe i en pittoresk gamleby: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

En drar opp på en fjelltopp 2500 m.o.h. og skuer utover: UNTZ! UNTZ UNTZ! fra dalbunnen. 

Og når en eventuelt begynner å tenke at en like så godt kan gjøre slutt på alt sammen og styrte seg ut i Donau med lommene fulle av stein: UNTZ! UNTZ! UNTZ!

Vi snakker her sjølsagt ikke om elektronisk musikk av typen Detroit/Chicago, Kraftwerk, Biosphere, gammal dub eller sånt, men om sjelløs og samlebåndprodusert eurodance av aller aller verste skuffe. Åssen det går an å lage så grufult dårlige remixer av fra før av dårlige dancelåter er et mysterium på linje med.. ja, skikkelig mystiske ting.   

Når vi åpenbart er de eneste gjestene et sted og ydmykt ber folk om i det minste å skru ned litt blir vi møtt med et uforstående "You don´t like music?" eller enda verre, et mildt hoderystende "Sorry, this is the way it functions here". 

Mann- og kvinnskapet på Attila er sjelden tilhengere av internasjonale intervensjoner fra vestlige makter, men enes om at skal det østlige sentraleuropa ha noen framtid, ikke bare som reisemål, men overhodet, må denne musikken stues inn der den hører hjemme; inn på en drittal nattklubb kalt "Adrenalina" eller "Energica" der det sitter fire sure sexister og sturer over en daff longdrink. Og der må den bli.  

Strange Ways 2012 #4 – Albania II

Noen bilder fra Albania

Vi møtte stadig vekk snirklete veier, fjell, betongbalkonger, perfekte strender, ottomanske hus, vannposter, hjelpsomme folk, kilder, fisk, klart saltvann, kulturminner og en for oss uvanlig effektiv sol.

 

1: Parkering i Tirana 2: Kystveien mellom Vlorë og Himarë 3: Bunker på stranda i Himarë
4: Ny og gammel vifte 5: Fjellbyen Gjirokaster 6: Fjellveien mellom Leskovik og Ersekë

(Trykk på bildet for å se større versjon)

Nå har vi dratt videre til Romania via Makedonia og Bulgaria.

Tredje uke - fiskelykke

Lofoten og Vesterålen bød på fjell, strand, bryggeromantikk, soldager og høljregn. Og fisk, masse fisk. Sei, makrell, torsk, steinbit – og tørrfisk så klart. Tilberedt som wok, burgere, suppe og gryte, eller helt enkelt stekt, grillet eller trekt.

Vi tok ferge fra Bodø til Moskenes. Første stopp var i Hamnøy der vi ble tatt i mot av Elins mor, neste stopp den vakre Hauklandsstranda. Gruppa delte seg grovt i tre; fjellklatrerne, strandslaskene og fiskerne. Siden var vi en dag i Kabelvåg før vi kjørte til Stø, der vi ble tatt i mot av Tronds bror på Gunnar Klo fiskemottak. Vi gikk dronningstien over til Nyksund i etter hvert grøt-tett tåke, men på postkortene vi så når vi kom fram forsto vi at utsikten hadde vært nydelig. Wouts bursdag ble feiret med ballonger og midnattsmiddag i Nordmarka, pannekaker til frokost og bading på Grottebadet i Harstad.

Mannskap: Andreas, Bjørn Kjetil, Cecilie, Jochum, Jordi, Kristine, Lotte, Maria, Morten, Rob, Robin, Rozalie, Trond Ivar og Wout.

Andre uke - Helgelandskysten

Andre uke var prega av kontrasten mellom hva vi opplevde av idyll og ro på bussturen og hva som hadde skjedd i Oslo. Det var vondt å være borte fra byen vår når den var angrepet, men godt å være sammen med nære venner. Turblogging kjentes fjernt da, derfor kommer oppsummeringen av de siste ukene av Strangeways 2011 nesten ett år senere.



Vi kjørte nordover fra Leka 22. juli etter pannekakefrokost til ære for Tores bursdag. Mens vi nøt utsikten på vakre Helgelandskysten kom nyheten om bombeangrep på regjeringskvartalet i Oslo og skytingen på Utøya. Vi møtte Lars i Brønnøysund og dro ut til Torghatten der vi laget camp på gamleskolen etter tur innom kafe med TV. Neste dag gikk vi tur gjennom Torghatten og kjørte til Vevlestad. Rolig døgn med fisking, bål, vafler hos Andreas sine foreldre og tur til «Opus for himmel og jord». I de neste dagene besøkte vi Marmorslottet nord for Mo i Rana, gikk fjelltur på Forøy, fisket sei, gikk tur til Svartisen og plukka sopp. Ved Vatnvatnet ved Bodø var Martin og Liv vertskap for tidenes fest med lam, bål og dansing til morgengry. Så kjørte vi til Bodø for å ta ferge over til Lofoten.

Mannskap: Anders, Andreas, Bjørn Kjetil, Carl Fredrik, Cecilie, Guro Anna, Jochum, Jordi, Lotte, Maria, Morten, Per, Rob, Robin, Rozalie, Sannah, Tore, Trond Ivar og Wout.

Iran

Rydder i flyttelass og fant denne lille boka som jeg fikk av Cecilie i til jul 2007

Første uke - sol og sjø

Den første uka av turen har gitt oss noen gode kjøreetapper, mye sol, indisk mat, konserter, forbrødring mellom nederlendere og nordmenn, mye kokekaffe, fjorder å bade i og fjell å klatre på.




Med Bussen Attila og Blauwe Busje kjørte vi over Valdresflya og Dovrefjell til Todal ved Aure i Nord-Møre. Der besøkte vi Per Anders og Åse. Bussene sto på tunet mens vi var på låvefest og fjelltur.

Vi dro videre til Snillfjord og møtte Guro som hadde sykla fra Trondheim, hun kunne vise oss et fint sted å campe og badeplassen der farfaren hennes har bygget stupetårn.

I Trondheim slapp vi noen av og fikk mange på, før vi kjørte mot øya Leka. Her har vi gått fjelltur i unikt geologisk materiale, sett på hulemalerier og fiska.

Været har vært fantastisk hele veien, og latt oss lage og spise mat utendørs – og bade minst en gang om dagen.

Mannskap: Anders, Bjørn Kjetil, Lotte, Liv, Maria, Martin, Morten, Per, Tore og Øyvind til Trondheim. Anders, Are, Bjørn Kjetil, Carl Fredrik, Cecilie, Guro Anna, Jochum, Jordi, Lotte, Maria, Morten, Per, Rob, Robin, Rozalie, Sannah, Tore, Trond Ivar og Wout kjører videre nordover.

Bussform: Har fiksa trykkluftlekkasje og slark i gir.

This year's bus crew

Busscrew 2011

Norge på langs

Etter ca 1 km blir første pissepause avholdt.



Torkild og ingrid sier takk for besøk på Koslungen og ønsker dere en fortreffelig tur nordover!

What is the soundtrack of Strangeways?

I've made two playlists of the music we brought that I recall as most frequently played.


80 km/h






20 km/h

Hyllest til Attila

Av Kåre T. Strøm

Men også et indirekte vel blåst og vel møtt til Cecilie, Maria, Torkild, Morten, Martin, Øyvind, Bjørn Kjetil, Guro Anna, Anders, Ingrid, Andreas og Lotte.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Hyllest til Attila
Melodi: Norsk folketone – Fola fola Blakken

Kjære, kjære bussen!
Slutt er nå din lange vei.
Mye kan vi si om deg,
men ikke ”helledussen”.

Hjelpeløs og liten
er du ikke, heldigvis.
Du har ytt hva kunne gis
og nå er du så sliten.

Det ble krøll i starten
før den første grensestein.
Hjelpa den var ikke sein,
og snart var du i farten.

Lange mil i Russland
rista deg til siste skru,
men om natta drømte du
søtt om et bedre bussland.

Uff den Karakorum,
aldri så du slik en hei,
men du fant den rette vei
til slettelandets forum.

India har veier
med begrensa busstortur.
Men med slik trafikk-kultur
blir overleving seier.

Så dro du mot vesten.
Selskap av bevæpna mann
var en del av Pakistan.
Men det gikk bra - forresten.

Grenser å passere,
flere uhell, store, små.
Attila står stødig på
og lar seg reparere.

Attila, vi takker!
Du har ført dem hjem igjen,
datter, sønn og bror og venn,
trygt over tunge bakker.

Du har gitt dem sjanser
på en reise, helt unik;
inntrykksfull og fargerik
for alle åpne sanser.

Du var den stabile,
du har vært det trygge hjem
midt i kaoset rundt dem.
Nå skal du få litt hvile.

Er tanken til å fatte?
Når du sover, smått om senn,
kommer Guro Anna hen
og klapper deg på rattet.

kts

Sperr ikke sikten til sidene

Everyone is gathered around Martin as he maneuvers us into Oslo. The clutch went plokha the day before, making the bus gearing-challenged. "Do not block the side-views" the sign above the driver says.