Vi har kjørefri dag i Uidapur, en av Rajastans mest romantiske byer, full av fort, flytende palasser og grønne papegøyer, marinert i historiske sus. Men ennå sover vi som unger og gleder oss til å fortsette med det i mange timer.
Shit! En oversvømelse lenger oppi gata har gjort halve parkeringsplassen til gjørmehøl over natta. Bussens venstre side har synki minst tjue centimeter når Morten er ute og tisser. Sola har såvidt stått opp. Guro, vi synker! Jeg prøver å rygge oss ut av uføret. Da synker vi tjue nye centimetre. Jeg får det for meg at bussen kommer til å velte. Så gaernt går det ikke, men eksosrøret er under vann og med motoren på høres det ut som om Attila holder på å forgå ved drukning. Han hviler på støtfanger, bånnpanne, fjaeringsppheng og andre edle deler. 12 tonn sugd fast i tjukk leire. Helvete! Ut herfra kommer vi ikke aleine. Og vi er usikre på hvor hel det er mulig å få Attila ut. Vi skal ikke klø oss så lenge i hue før vi er omringet av 30 ivrige indere som alle har en mening om hvordan vi skal komme på rett kjøl. Noen sier jekk, andre mener kran. Vi blir satt i kontakt med byens crane walla(kranmann) og etter en halvtime kommer en gul lovende kranbil med mange store kroker. Plutselig er det ikke bare vi som sitter fast. Redningskrana har valsa rett i uføret.
Den har heldigvis bedre forutsetninger enn vår tunge lave buss. Snart er det gang i den. Bussen må heises skrått opp, i mange omganger. For hver gang slenges steiner under fordekket slik at krana til slutt får heisa bussen opp og ut på den trygge asfalten. Jeg biter ikke negler til vanlig, men her fant jeg meg sjøl med hele fingre inni munnen. Aldri sett bussen fly så høyt.
Attila kommer ikke fra dette uten skrammer, men det er mest av den kosmetiske sorten og alle vitale organer fungerer som de skal. Puh! Vi behøver ikke fly hjem.
It was quite a normal day in Kerala, except, maybe it was new years eve and I had dressed up in my new 120 rupee-dress (meaning something like 15-20 kr) bought in the big city near by, instead of walking around in my normal rags. Today was also the day of the elephant parade down at Cherai beach and we were all going there to watch. As we were waiting for the elephants to arrive, we had a cup of coffee (meaning chicory-powder coffee with alot of milk and sugar; I don't know if it actually goes under the term "coffee", but it is nice anyway), which I didn't finish straight away. Being very into my camera, deleting pictures, I looked up only to realise I was being photographed with two big-shot cameraes.
The next day our caretaker Albert, came by and said that I was now famous "all over India," showing me the newspaper. I had made it to the front page with a small text saying something about tourists, Cherai beach and elephants ( if you can read Malayam, you are more than welcome to translate!).
As I am writing this, just an hour with ferry across the sea to Mumbai, I guess my destiny is sealed; Bollywood next.
Det blir mye lesing. Med alle gode intensjoner om å "få gjort noe" - spille musikk, fikse noe greier på bussen, stikke ut og se det lokale tempelet/kirken/moskéen/ruinen av et fort - så blir det heller til at en setter seg ned og leser. Du får ikke meg til å unnskylde meg for at jeg leser bøker, men det kan innvendes at når man for en gangs skyld kjører til en annen verdensdel i buss, så forventer man kanskje av seg selv litt større engasjement i de nære ting. "De nære ting" her (hvor nå det er for øyeblikket) er jo så annerledes, uforståelige, ukjente, fremmede, at de burde, ja fortjener, å være gjenstand for standhaftig årvåkenhet, nitidig granskning. I hvert fall nysgjerrig skepsis eller interessert åpenhet. I det minste en pliktskyldig titt?
Nei. Her leses bøker. Vi har i bussen et lite bibliotek. Hyllene er bygd og malt hvite av flittige hender (ikke mine), og de har svart båndstrikk til å holde bøkene på plass når vi kjører. Veiene utenfor Norge holder grei standard, for all del, men bøker har en tendens til å ville ut av hyllene. Og jeg hjelper dem gladelig med det, men bare én om gangen, og i mitt eget tempo. Derfor svart båndstrikk. Bibliteket var fullt allerede før vi forlot Norge. Jeg tror vi var overengstelige for ikke å ha med nok lesestoff. En berettiget frykt. Prøv å forestille deg: russisk landevei, kasakhstanske stepper, kirgisiske fjell, kinesiske murer. Men du har lest alt du har med av bøker. Hva gjør du? Leser de en gang til? Gjør noe annet enn å lese? Begynner å grine?
Vi var omtrent ti mennesker (jeg vet ikke lenger hvor mange som er med på denne turen, eller hvem, og på hvilke strekninger) som delte denne dystopien, og resultatet ble selvfølgelig at de svarte båndstrikkene har fått kjørt seg bra fra dag én. Bøker tyter ut av hyllene. Det er helt umulig for én enkelt av oss å få lest alle bøkene som ble med. Og det selv om en hel hylle er dedikert guidebøker. Et par bøker finnes til og med i flere eksemplarer. "Life of Pi" av Yann Martel leste jeg for et par år siden, og på bussen har den gått fra hånd til hånd. Det er en fantastisk bok. En stund var det tre ekspemplarer av "Life of Pi" ombord. Vi vet vi fikk den ene i avskjedspresang, eller fikk vi to eks som gave fra to forskjellige personer? Hvilke? Og hvem hadde med det tredje? Eller var det bare to eks hele tiden?
En annen bok det er to av ombord er "Imperiet" av Ryszard Kapuscinsky, den polske journalist og forfatter av klassikere innen reiselitterturen. Men den er det nesten ingen som har lest ombord, og den hadde jeg også lest før vi reiste. Kapuscinsky skriver med medfølelse og innsikt om steder og mennesker i tidligere Sovjetunionen. Veldig lærerik lesing før en tur som går gjennom minst seks forhenværende sovjetrepublikker. Visste du at de lager cognac i Georgia?
Frykten for å gå tom for lesestoff har ikke gitt seg. En skulle tro at synet av bibliteket vårt, og det ser jeg jo daglig, ville gi en trygghet om at det er nok bøker for en stund. Vi skal bare være borte et år. Dette er ikke "Beagle" eller "USS Enterprise".
Eller kanskje det bare er gleden ved å gå i en bokhandel og gå amok. Jeg var håpefullt innom noen bokhandlere på veien gjennom Russland og Kasakhstan. Innen Kirgisistan hadde jeg gitt opp. Enhver butikk hvor det sto knigy (bøker) på et skilt gikk jeg innom. Kanskje de hadde en engelsk-seksjon? Bare en liten en? De hadde ikke det. Det endte med at jeg kjøpte "Brødrene Karamasov" av Fjodor Dostojevsky på russisk. Kurt Vonnegut (eller en av karakterene i bøkene hans, jeg husker ikke, og det går sikkert for det samme, ihvertfall viss det var Kilgore Trout som sa det) har sagt at den eneste boken som er verdt å lese her i livet er denne. Jeg er ikke nærmere å ha lest den etter denne anskaffelsen, så mye er sikkert. Et års kveldskurs i russisk er ikke nok.
Jeg fikk V.S. Naipauls "Literary Occasions" til jul. Dette er en bok om bøker og om skriving, og det er et essay der om Joseph Conrad som vekket min interesse. Tilfeldigvis hadde jeg kjøpt en samling noveller av Conrad ("Selected Short Stories") i Kina, jeg tror det var i Chongqing, jo det var der, for vi skulle til å ta en 40-timers togtur og det verste som kan skje når man reiser er jo, som vi har sett, å gå tom for lesestoff. Jeg fikk ikke lest disse novellene i Kina, eller i Pakistan eller Nepal, og til slutt glemte jeg hele Conrad. Men da jeg fant "Heart of Darkness" i Fort Kochin, Kerala, kom jeg på samlingen med noveller, og begge bøkene fant veien til bunken som har etiketten "Leses med en gang etterpå den du holder på med nå". Dette er høyst reell og fysisk bunke, ikke en kjedelig og abstrakt liste eller én eller to bøker som ligger pent oppå hverandre ved siden av senga. Jeg har vurdert å få laget en tilhenger til bussen her i India, hvor alt er billig, for å lettere å få fraktet bunken med bøker under denne etiketten.
Men først var det jul, og jeg fikk altså Naipaul-boka, og den havnet først i samme bunke, men da jeg fant essayet om Conrad i innholdsfortegnelsen måtte rekkefølgen endres. Jeg leste først "Selected Short Stories" og så "Heart of Darkness". Conrad er litt vanskelig å komme innpå. Det har sikkert med det hundre år gamle språket å gjøre, men etter en side eller to kommer en inn i flyten, og du blir belønnet med setninger som denne: "As he walked on, all these noises combined together into a piece of elaborate music whose harmonious phrases came persuasively through a great disorderly murmur of voices and shuffling of feet on the gravel of that open space." Det er fullt av engelske ord man egentlig ikke forstår, men som likevel får mening. Jeg vet ikke hva det betyr at et anskikt er "haggard". Likevel er det klart for mitt indre øye hva som karakteriserer dette ansiktet. Kan jeg forklare det med ord? Nei.
Alle historiene er skrevet som "historie-i-historie", hvor fortelleren treffer en fyr som i sin tur forteller en spennende eller interessant historie. Disse historiene handler mest om sjømenn, anarkister, grever, den slags. Det er fortreffelig materiale, og det er mye av det som er basert på Conrads egen erfaring som sjømann. Dette blir en forklart i introduksjonen. Hvem hadde trodd at introduksjoner til litterære verk kunne være interessante? Og da jeg sjekket litteraturlisten til introduksjonen fant jeg referanser til ikke mindre enn to tidsskrifter dedikert til Conrad-forskning! "Conradiana" og "The Conradian" heter de! Dette gjør meg av uforklarlige grunner glad.
Her må jeg i sannhetens tjeneste få melde at flere andre bøker ble lest mellom jul og Conrad-bøkene. "The Mystic Masseur" kjøpte jeg også i Fort Kochin, mens "India In Mind" har blitt med bussen helt fra Tronsmo i Oslo. Dette er en antologi med tekster om India av så forskjellige forfattere som Kipling, Ginsberg, Naipaul, Orwell, Hesse og mange flere.
En bølge spilte meg et puss en gang da jeg skulle stupe uti vannet på Cherai Beach. Jeg landet med hodet først i sanden, holdt på å drukne og bli lam, men ble reddet av vennene mine og tilbrakte noen dager på et hyggelig sykehus i Ernakulam. Der leste jeg "The Salmon of Doubt" i sengen. Det var svært tungt. Ikke fordi boka er kjedelig eller noe, for Adams' siste bok er morsom nok, den, men jeg kunne kun ligge på ryggen, og måtte lese ved å holde boka opp foran meg. I den lille kiosken på sykehuset hadde de boka om Richard Dawkins, og for et deilig sammentreff: Dawkins har nemlig skrevet epilogen til "Salmon". Jeg leste denne og "The Complete Polysyllabic Spree" i hengekøya utenfor huset vårt i Cherai, ute av stand til å gjøre noe særlig annet. Men hva annet enn å lese bøker i en hengekøye kan man ønske seg?
Øverst i bunken ligger nå "Literary Occasions", og jeg kan virkelig ikke vente lenger nå. Den må leses. Den ligger øverst.
---
Bøker kjøpt: "An Area of Darkness" - V.S. Naipaul "The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul "Heart of Darkness" - Joseph Conrad "Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.) "The Salmon of Doubt" - Douglas Adams "Official Rules of Card Games" - United States Playing Card Company
Bøker lest: "The Mystic Masseur" - V.S. Naipaul "India In Mind" - Pankaj Mishra (red.) "The Salmon of Doubt" - Douglas Adams "Richard Dawkins. How a scientist changed the way we think" - Alan Grafen og Mark Ridley (red.) "The Complete Polysyllabic Spree" - Nick Hornby "Heart of Darkness" - Joseph Conrad "Selected Short Stories" - Joseph Conrad
For the first time during our travels, we have found a small community of overlanders at Agonda beach in southern Goa, and stay at a real camp site. And it's great. Our closest neighbours is an italian family we met in Pochara, Nepal. Experienced travellers who have been in India many times since the early 90's. They claim Agonda is the last paradise of Goa, and that might well be right. The palmfringed beach about 50 metres from the bus even has a good surf at times. Not that we surf, but we sure like jumping about in the waves. The biggest problem we have is the cows, who eat anything, including our books if left out. Life here consists of swimming, reading, writing, discussing ideas, cooking food and doing the dishes, fetching water from the well, and drinking a little bit of that ol' Kingfisher of course. And trying to get the sand out of the bus. Last night Atilla filmclub showed a horribly low quality chinese DVD version of the first Harry Potter film, a very popular initiative especially among the children living close by. When our electricity went out, a neighbour happened to have a generator. And when the cheap DVD finally gave in, another neighbour came running with another copy of the same film! During the unplanned intermission we had some really tasty brownies, comming all the way from Astrid Knutsen in Nissedal, Norway. Thanks!
India, no problem.
Our Italian neighbours have finished the laundry of the day.
This guy comes every morning selling fresh cakes and bread. Brown bread, even!
After a month on Cherai beach we dig Attila out of the sand, say goodbye to our allies and head northwards. (Ten minutes later we get ourselves stuck in the sand again, in an attempt to make a quick turn, thus gaining two more hours of digging.)
We will follow the coastal road # 17 up to Rajastan, making the necessary stops on the way to swim, arrange visas and se what must be seen.
Leaving home: Gathered around Attila the bus with Albert - the host, Lily - the housekeeper, our neighbors, the kiosk family, Hilde, Torstein and, notice to the left, the newest member of our crew - Lotte from the Netherlands.
Martin and Cecilie are somewhere in Kerala with Kirsten, Cecilies mother. Morten is somewhere in southern India. Soon he'll go to Bangalore to pick up Guro Anna and Knut, his father.
Bussen kjører fra Kerela til Goa. Jeg ser mitt snitt til å snike meg sydover under påskudd av at Guro og Pappa kommer til Bangalore, og trenger noen til å guide seg til Goa. For å få til det, trenger jeg litt trening på indisk kollektivtransport, og samtidig se om jeg klarer meg uten alle vennene og fasilitetene jeg er blitt så vant til... Jeg er nemlig ikke helt sikker...
Jeg begynner turen fra Atilla på en sykkel som skal leveres, noe som går veldig fint, og gjør meg våt av svette i min trange t-skjorte.. En god start Starten går greit, bortsett fra at jeg blir gjennomsvett av å levere ev sykkel for Ingrid og Torkild. Den første biten har jeg prøvd før, buss til Ernakulam sammen med masse hyggelige Indere. 12 rupi. Rickshaw har jeg også prøvd før. Det er bare å si høyt, med det jeg tror er Indisk aksent, hvor man skal. "City Station". 25 rupi. Ok, tog.. jeg hørt mye om Indisk togvesen. Det er verdens største arbeidsgiver, at det finnes et voldsomt utvalg av klasser, og at det kanskje lønner seg å booke på forhånd. Jeg har forbredt meg ganske dårlig, og knapt nok bestemt meg for hvor jeg vil reise.. Det viser seg å være mye lettere enn fryktet. Jeg går bort til en luke med teksten "TICKET, no seperate 'Q' for women" over, og sier "Kanyakumari, sleeper" (som anbefalt av øyvind. Det er navnet på sydspissen av India, har jeg lest i Lonely Planet. Mannen bak glasset kikker på meg og sier "No train today, only Thiruvanantaparam".. OK, da får jeg reise dit da, det er et stykke på veien. 132 rupi. Etter noen timer er det mørkt, og jeg står i Tirduvetdenmeddetlanenavnet. Jeg spør meg hit og dit på bussstationen, og etter litt forskjellig peking og hjelp fra ansatte og reisende, sitter jeg på lokalbussen til Nagercoil, som er ganske nærme dit jeg vil. 29 rupi. Ved et hell er det noen som har fått med seg hvor jeg skal, fanger meg der jeg sitter på feil perong i Nagercoil, og får stappa meg på den siste bussen til Kanyakumari. 12 rupi. Klokken nærmer seg tolv, og jeg frykter at alt skal være stengt (slik det ofte er på kvelden i India). Selv om jeg har lagt en fin plan om hvor det er lurt å sove under åpen himmel, viser det seg at bussen stopper RETT utenfor et hotell. Jeg ser fortumlet rundt meg i tre sekunder, lenge nok til at vakten tar meg i armen og spør om jeg ikke vil ha et sted å sove.. og det vil jeg. Så.. reise i India er ikke vanskelig i det hele tatt.. 11 timer og 313 rupi (47kr) senere ligger jeg på et kjølig, stille og mørkt rom. Så her er det ingen ting å frykte!
Kanyakumari Normalt ville jeg tatt ca 400 bilder i løpet av en slik oplevelse, men da kameraet mitt er til reperasjon (det er det jeg sitter og venter på i skrivende - tilbake i Tiruvanantaparam - etter at det har blitt sendt hit og dit, UTEN at de har klart å fikse blitsen. Det kommer om en halv time, insh'alla) bringer jeg noen verbale snapshots av hva jeg opplevde på min første dag som soloturist.
Gandhi Memorial: En fin rosa bygning med bilder av Mahatma Gandhi, og en boks hvor noe av hans aske en gang lå, før den blei kasta på havet. Jeg fikk to guida turer. Først av en gammel, liten mann som jeg tror jobba der. Han løp bort og spurte om jeg forstod engelsk, og deretter dro meg rundt i hele bygningen og ropte sinsykt høyt, med lukkede øyne og en stemme som minnet om en blanding av Al Pachino i The Godfather og en robot. Av ordene forstod jeg fint lite, et unntak var "QUIET" til de indiske besøkende som snakket for høyt, og "SMILE" foran et bilde hvor Gandhi smiler.. 40 rupi. Den andre omvisningen var av en like gammel, langt mer engasjert og like uforståelig turist fra Maharastra. Begge gangene hadde jeg nok med å holde tilbake latteren for meg selv. På veien ut hentet jeg sandalene mine (ikke lov med sko, seff) hos mannen i boden, som så leste fremtiden i handa mi. Jeg er veldig heldig, dårlig med penger, og blir 93 år gammel. 33 rupi.
Toppløse indere og flagrende gevanter: Helt på spissen er det en strand og noen klipper, hvor horder av indiske turister kaster seg ut i vannet og leker foran menn med gamle kameraer. Det mest oppsiktsvekkende med dette, var at også masse godt voksne damer kasta seg uti, og benytta anledningen til å vaske sariene sine, og faktisk blottet seg oventil.. dette trodde jeg var veldig frowned upon, men hva vet vel jeg om indiske skikker? Etterpå tørket de de 4-5 meter lange stoffstykkene de tuller seg inn i ved å holde dem opp i vinden. Et veldig fargerikt syn!
På vei tilbake til hotellet etter masse gåing og noe kjedelig indisk mat (på vestligaktig sted) og noe fantastisk indisk mat (på lokalt sted), så jeg en plakat i en sjappe med bilde av lofoten.. Jeg stoppet og stusset, og før jeg vet ord av det sitter jeg i en barberstol, og får en full overhaling, med skjeggtrim, hårklipp og barbering med høvel. Og til sist en voldsom hode og nakke massage, som består av masse gniing, dunking og stryking.. Litt vanskelig for å holde smilet tilbake igjen :) 150 rupi uten pruting. Det var det verdt.
OK, da kaster jeg meg på chennai ekspressen til Madurai, og perfeksjonerer mine tog-skills. Satser på at "Madurai - sleeper" funker..
Etter en skikkelig omgang fnatt i Pakistan, kjøreangst i India, familiesavn og en kropp skjelvende av danseabstinenser, var det ingen tvil om hvor det bar for meg i slutten av november. HEIM. Og siden vi dansekunstnere gjevnt er stinne av gryn, var det ingenting som kunne stoppe den to døgn lange flyturen fra Nepal til Gardermoen. Det har vært en to måneders lang juleferie med bare små innslag av jobblignende aktivitet. Jeg har egotrippa rundt som en satelitt og kost meg gløgg med å kunne bestemme alt sjøl. I desember fikk jeg med meg Landings-julebord, julemat, familieselskap og skitur på Hardangervidda. Uforskammet mye brettkjøring har det blitt, fra første uka jeg kom hjem og det forblir noe av feteste jeg vet. Jeg har bedrevet speed dating av slekt og venner, har truffet flere folk på to måneder enn jeg ellers gjør på to år. Blitt bileier og dermed fått betydelig høyere status i snowboard-gjengen. Sist men ikke minst har tida gått med til å legge svære danseplaner med Landing, et voldsomt prosjekt som jeg kan reklamere for en annen gang...
Etter disse to månedene i snø, mørke, målsetninger og mening kjenner jeg meg mer enn klar for å hoppe på første fly til India. Det skjer førstkommende søndag. Jeg kjenner det blir greit med litt ferie, godt med currygugge og sol på skrott, og ikke minst superfett å se bussen og crew igjen. Gleder meg faktisk til å kjøre buss i India også... Og jeg har nå fått den ærefulle jobben å eskortere Knut, far til Morten hele veien til Bangalore. Der satser vi på at Morten fanger oss og tar oss med på tog til raveparty i Goa. Skal bli passe Zen!
Nå ligger det bilder fra turen på min Flickr-konto! Har lagt ut bilder fra alle landene t.o.m. Pakistan i november. Er litt treig på dette opplastingskjøret, men det blir vel andre boller fra nå av..
Adressen er: www.flickr.com/photos/bildebk
Pictures from the trip are finally uploaded to my Flickr-account. The last pictures this first round are from Pakistan in November. I promise I will upload more often from now on..
The address is www.flickr.com/photos/bildebk
Vi har kjørefri dag i Uidapur, en av Rajastans mest romantiske byer, full av fort, flytende palasser og grønne papegøyer, marinert i historiske sus. Men ennå sover vi som unger og gleder oss til å fortsette med det i mange timer.
It was quite a normal day in Kerala, except, maybe it was new years eve and I had dressed up in my new 120 rupee-dress (meaning something like 15-20 kr) bought in the big city near by, instead of walking around in my normal rags. Today was also the day of the elephant parade down at Cherai beach and we were all going there to watch. 
Det blir mye lesing. Med alle gode intensjoner om å "få gjort noe" - spille musikk, fikse noe greier på bussen, stikke ut og se det lokale tempelet/kirken/moskéen/ruinen av et fort - så blir det heller til at en setter seg ned og leser. Du får ikke meg til å unnskylde meg for at jeg leser bøker, men det kan innvendes at når man for en gangs skyld kjører til en annen verdensdel i buss, så forventer man kanskje av seg selv litt større engasjement i de nære ting. "De nære ting" her (hvor nå det er for øyeblikket) er jo så annerledes, uforståelige, ukjente, fremmede, at de burde, ja fortjener, å være gjenstand for standhaftig årvåkenhet, nitidig granskning. I hvert fall nysgjerrig skepsis eller interessert åpenhet. I det minste en pliktskyldig titt?
For the first time during our travels, we have found a small community of overlanders at Agonda beach in southern Goa, and stay at a real camp site. And it's great. Our closest neighbours is an italian family we met in Pochara, Nepal. Experienced travellers who have been in India many times since the early 90's. They claim Agonda is the last paradise of Goa, and that might well be right. The palmfringed beach about 50 metres from the bus even has a good surf at times. Not that we surf, but we sure like jumping about in the waves. The biggest problem we have is the cows, who eat anything, including our books if left out.
